selskapsplanleggeren

Hodet burdet vært fullt av handlelister og et tidskjema burde for lengst vært på plass. Når skal det ryddes og vaskes, når skal det bakes og når skal det handles. Idéer til pynting burde for lengst ha tatt form og jeg burde sist men ikke minst visst hvor mye tid jeg har til rådighet. I stedet står jeg lett fraværende og putter varene i bæreposene og betrakter han som jeg uten å snu meg kjente stod bak meg i køen. Han er høy og med trygge, brede skuldre. Buksene sitter løst og den lysebrune skinnjakka er åpen. Han spiser sardiner ser det ut som. Sardiner og oliven. Øynene mine følger ryggen hans når han tar posen sin og går. Det så ut som det ville vært godt å legge hodet inntil det myke skinnet, finne seg en plass i armkroken hans og lytte til stemmen hans og kjenne hvordan den vibrerte gjennom brystkassen hans og traff øret mitt som var presset mot jakka. Han hadde et lunt smil da han betalte; et sånt som får deg til å tro at han er en hyggelig fyr selv om du aldri har snakket med han. Ikke noe tilgjort. Jeg må smile av meg selv, plukker opp alle posenen mine og går med raske skritt til bussen mens jeg prøver halvhjertet å finne ut hvor tidlig jeg må stå opp for å rekke å lage et middels bra selskap.