Jeg kan huske da ingen av de jeg trodde skulle ville høre orden mine kunne høre. Ingen oppmuntret til å si noe og noen ganger ble en bedt om å tie. Jeg sov mye, satt helt stille i en stol med nakken bøyd til siden og øynene igjen til jeg ble helt borte. Når jeg kom til bevisshet igjen var hodet tungt og alle ordene forsvunnet, de ordene jeg så møysommelig hadde puslet sammen til beskrivelser av dagligdagse ting; små historier, fornemmelser og noen ganger lengsler og drømmer. De forsvant i tung søvntåke og jo mer jeg sov jo mer stille ble det i hodet mitt mens hjertet banket tungt og halsen føltes trang og tørr ut. Til slutt var det ikke mulig å vite hva jeg ville, hva jeg var og hvor jeg hadde tenkt meg. Selv med øynene åpne så jeg ingeting. Stille satt jeg og så ut mot en horisont som hadde krympet ned til den rette linjen som gulvlista dro fra et hjørne til et annet i et rom uten vinduer.
....
Ordene flommer, slår inn mot din strand, du som sitter med våkent blikk og lytter. Du stiller spørsmål som framkaller ord og tanker hos meg; ønsker om å oppleve mer for å ytterligere finne en måte å beskrive skjæringspunktet mellom meg og alt rundt meg. Hendene understreker og uthever små spor, spor på veien til å finne ut hvem jeg er. I forhold til deg, i forhold til vinden, lyset, høstregnet. Hjertet slår raskt og tunga former ubesværet alt som presser seg på. Ordene er alt jeg er, lager sakte et omriss, av deg, meg, alt. Skarpheten uteblir, ordene har sine begrensninger. Men jeg vet i alle fall at du kan se meg som noe mer enn en skygge. Jeg befinner meg i den strimen med lys som baner seg vei mellom mørke trestammer en tidlig morgen; som lyser opp hvert eneste støvkorn og gir lufta et øyeblikks tekstur.
09 september 2007
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Det er ofte når jeg leser det du skriver, at jeg blir minnet på en følelse som er velkjent, men som jeg hadde glemt. Særlig følelser fra barndommen. Jeg vet jo ikke om det samme framkalte den hos deg som hos meg. Men det kjennes som en gjenklang.
Og denne teksten er helt nydelig. Tusen takk for at du lar oss lese!
...ord må møte ord. Jeg er glad for at du leser men også for at du sier at du gjør det. Og at du beskriver noe med deg selv og ikke bare gjør teksten til et objekt. Det siste er egentlig alt som betyr noe.
Det er mengden ord og styrken på dem jeg strever med justere til riktig nivå i riktig sammenheng nå. Da jeg var barn og ungdom fant jeg ikke ut hvordan jeg skulle bruke volumknappen og skrudde av lyden; orden i enkelte settinger mens jeg i andre var overtydelig. Jeg er en av de som har ganske stor tro på at mye av det vi er og måten vi handler på, smaker på omverdnen, har sitt utgangspunkt i det som var, den gang da. Barndommen.Denne teksten har sitt utgangspunkt der men selve prosessen med å lukke seg har jeg opplevd flere ganger. Og jeg får egentlig bare lyst til gråte når jeg leser første delen av teksten. Men det er godt å ha beskrevet det. Tilfredstillende men ingen garanti for at jeg har lært noe i møte med mine egne følelser.
Legg inn en kommentar