nattsvart

Gjennom kalde gater, mens jeg omfavner meg selv i et forsøk på å holde varmen går jeg hjemover. Den kalde høstlufta blåser rett gjennom klærne og de bare beina i ballerinaskoene er stive og frosne. Veska henger tungt over skuldra og jeg orker ikke å være så bestemt og selvsikker som jeg føler at en må være når en går alene hjem klokken fire på natta. Noe skjer mens jeg går der i mørket. Følelsen av å være alene eksploderer et sted under raslende, høstgule trær. Skrittene mine blir tyngre og kroppen rister, ikke av kulde men en slags sorg. Skuldrene henger seg krampaktig opp og følelsen av å aldri ha hatt og aldri komme til å få overvelder meg. Jeg hadde helt glemt hvordan det føles å være alene, bare en og uten den tynne linen av omsorg, lyst, vennskap og velvillig tilstedeværelse som kjennetegner en pluss en. Herregud, så alene jeg er i natt. Bare en.