ikke nå, jeg er ubrukelig

Ligger helt stille og prøver å finne ut hvordan jeg best kan få nok luft og samtidig klare å slappe av. Nesa er tett og alt irriterer, hvis jeg puster for dypt inn så må jeg nyse. Så jeg ligger ganske stille under dyna mi og tenker ikke en eneste nyttig tanke. I rommet ved siden av surrer det minst et par unger mer enn jeg selv har produsert men så lenge de snakker i en sivilisert tone til hverandre så tillater jeg meg å bare puste; stille og forsiktig. Så står barnet der. En urolig kropp helt inntil senga. "Mamma, hvor stor plass er det på datamaskinen vår? Hvilke spill kan jeg få?" "Hvis jeg får noen spill, kan jeg da ha spilldager?" " Jeg syns x spill er kult og det er flere jeg kjenner som har det." "Det koster bare hundre kroner pr måned men det tar fire timer å laste det ned." Jeg puster stille ut og gløtter opp på barnet med hovne øyne; tomme, hovne øyne. "Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne det ut heller. Jeg vet at jeg ikke orker finne ut av det nå. Jeg vet at jeg ikke liker tanken på alle disse spillene. Spilldager? Vi snakker mer om spilltimer. Jeg vil at vi skal spille mindre data og se mindre på tv." Alt mumles fram med lett klagende stemme."...men, mamma..." "Ikke nå...IKKE nå!" Min irritasjon er mer enn tydelig og jeg kjenner meg helt ubrukelig. Jeg kan ikke svare på spørsmålene enda mindre ta stilling til alle problemstillingene involvert i ta valget om barnet skal få spill eller ikke men skjønner inderlig godt at spørsmålene må komme. Og hvorfor de kommer nå. Bursdag er en fin ting men ikke når mammaen ligger i senga si og bare prøver å puste, ikke noe mer. I morgen kanskje.