bias

Hun fnyste når jeg kommenterte koftebruken. Sa at hun ikke kunne skjønne at disse samene ikke skjønnte at de gikk for langt i sin søken etter respekt og oppreisning fra storsamfunnet. Det ble mumlet ett eller annet om et søskenbarn som var frekk nok til å bruke kofte og til og med satt på sametinget. Det var da ingen i den familien som hadde eid et kofteplagg på generasjoner. Onkelen hadde på det sterkeste fornektet sin bakgrunn så hvorfor hun satt der med sølv, sjal og vidt blått skjørt og talte samesak, det kunne ikke hun begripe. Men å fornekte blodet som var der, det var utenkelig. En måtte da være redelig å innrømme det. Det var jo ikke sånn at blodet definerte en. Uansett var hun lei av at disse menneskene sutret om diskriminering og en undertykt kultur. De skapte konflikter som ikke var der. De var dessuten minst like fordomsfulle selv mot majoritetssamfunnet som de hevdet majoritetssamfunnet var mot dem.

Det tok i nærheten av et halvt liv å få en viss forståelse for disse utsagnene som vitnet om liten toleranse overfor en minoritet som hun selv var en del av. Hvis hun ville. Hun kunne nemlig velge selv om valget aldri forekom henne som der. Hun var norsk fordi ingen i slekta ville være annet enn norsk. Men enda viktigere, hun var norsk fordi hun hadde blitt stemplet som norsk av den virkelige minoriteten. Og fordi hun var i mindretall ble hun minoritet og sårbar. Ondskapsfull plaging der etnisk tilhørighet eller fornektelse for sådan ble brukt som virkemiddel satte spor i et barnesinn. Spenningen i hjemmet med en som var norsk og en som ville være det og et utall av nedvurderende utsagn hjemme og ute, hver dag i årevis om de andre, samene, gjorde det vanskelig å se at det var mange flere grunner til at hun falt utenfor enn bare det at hun ikke ville snakke samisk eller fikk lov for den saks skyld. Følelsen av å være på siden av et felleskap som fremstod som ondsinnet og slemt og følelsen av å være mindre verdt som menneske fikk godt rotfeste. Og selvhatet ble forklart på bare én måte "samisk opphav". Alle andre forklaringer ble begravd. Kanskje fordi de ikke kunne måle seg i den følelsesmessige styrken "det samsike opphavet" hadde frambrakt, barndommens daglige minefelt, selvopplevd og umulig å ignorere? Eller kanskje fordi det ble for komplisert å pusle alt sammen? Eller fordi andre ting var enda vanskeligere å forholde seg til? Jeg vet ikke.

....

I det store oppholdsrommet med blå gardiner strukket over alle veggene og et heldekkende knyttet syntetisk teppe på gulvet og broderte sitteputer langs veggene går praten livlig. Midt på gulvet står et stort brett med te og kjeks og det lyser grønt på siden av båndopptakeren, en idikasjon på at den går. Det snakkes om politikk. Virkelighetsoppfatningen hos de fem mennene som er her i kveld varierer. Meningsutvekslingene er høylydte og temperamentsfulle og brytes opp av latter med jevne mellomrom. Vitsene om det å tilhøre en bestemt familie sitter løst og er noe alle ler av. Det er i grunnen det som er hovedtemaet for samtalen også, hvordan samarbeider en på tvers av blodsbånd? Er det høyt konfliktnivå som dominerer eller er det høy grad av konfliktløsning. Jeg glir inn og ut av samtalen, ler av de samme vitsene som dem. Latteren bekrefter at jeg skjønner hva det dreier seg om. Eller bare at jeg erkjenner hvor hovedfokuset i dagens politikk ligger? I etterkant, når alle har gått og jeg sitter og lytter til opptaket kommer erkjennelsen om at mye muligens forblir usagt i en samtale. Enten fordi de du snakker med antar at du forstår eller de velger å tie fordi de antar at du ikke kommer til å forstå. De prøver å finne ut hva du er ute etter og sier det de tror du vil høre. Mens jeg, jeg formulerer mine spørsmål i forhold til den begrensede kunnskapen jeg har men som i akkurat dette selskapet tilsynelatende ble sett på som mer enn gjennomsnittlig kjennskap og forståelse for den politiske dynamikken i regionen. Men jeg kan aldri være sikker, sikker på om jeg ble sett på som en hvit middelklassekvinne med mulighet til å få fokus på riktig sted, et sted som gagnet dem politisk og aller helst økonomisk eller om jeg ble sett på som en av dem, "dumashi".

Jeg sitter lenge og funderer på hva jeg skal skrive. Dette er forskning og det er viktig å være oppmerksom på de slagsidene en har når en tar fatt på oppgaven med å samle data og etterpå analysere dem. Vi har snakket mye om det, at det er et stort pluss at jeg er en del av kulturen. Jeg er ikke en del av etnisiteten gjennom blod men gjennom giftemål. Akkurat dette gir meg en kompetanse som vanskelig kan kvantifiseres men som definitivt kan sies å være en fordel. Jeg er både på innsiden og på utsiden. Hodet mitt etterstreber å lage en balanse i fremstillingen sånn at det ser ut som at det jeg kommer med er troverdig og at mine vurderinger kan sies å om ikke være gyldige så i alle fall ha relevans. Jeg får signaler på at jeg bør justere opp den kritiske røsten i forhold til både det å ha en viss innsikt og det å faksisk ikke være en del av det allikevel. Jeg er enda ikke ferdig med å formulere dette og blir det kanskje aldri.
.......

Jeg har etter hvert blitt mer og mer oppmerksom på at ytringer kan forstås på mange måter. Men at flere av måtene kan være relevante. Men jeg ser også at jeg i større grad nå enn før vil vite hvilket utgangspunkt meningsbærer har for å komme med sine ytringer. For det å si noe meningsbærende er sjelden en øvelse i sunn fornuft og objektiv tenkning. Jeg mener at alle ytringer formes av hvordan vår ferd gjennom livet har vært og hvordan vi har opplevd den. Det ligger alltid noe subjektivt til grunn for enhver ytring selv om ytringen i seg selv fremstår som om den representerer enkle sannheter eller ubehagelige sannheter. Hanne Siri Nabintu Nerland provoserer meg ikke som sådann når hun snakker om rasisme mot hvite men jeg blir nysgjerrig på hvorfor hun mener det hun gjør og bruker en av de få sakene som har fått stor nok mediedekning til å kanskje skape debatt om rasime og diskriminering på bakgrunn av etnisitet og gruppetilhørighet i det offentlige Norge til å hevde at det er etniske hvite som er de forulempede her og at vi er unnfalne i forhold til den undertrykkingen, diskrimineringen og den rasismen som foregår både innad i minoritetsmiljøer og utad i forhold til majoriteten, det vil si at minoriteten tillates å undertrykke ubehagelige debatter om egne normer og praksiser hvor majoritetssamfunnet må stå skolerett og til tider i gapestokk for de samme normer og praksiser. Hvorfor mener Hanne Siri Nabintu Nerland at det er viktigere å diskutere norsk unnfallenhet overfor innvandreres diskriminering enn nordmenns diskriminering av innvandrere? Og da snakker vi selvsagt om de som ser annerledes ut, de litt mørke for å si det sånn. Hvorfor, Hanne? Er det ikke mulig å diskutere disse to sakene separat? Ikke fordi verden kan deles opp i fine biter med avgrenset innhold og uten relevans til resten men fordi begge deler er viktige.

(Hanne Siri Nabintu Nerlands siste debattinnlegget omformuleres til følgende når jeg lar underbevissheten jobbe i enerom uten at jeg prøver å sortere: Hvis innvandrerne skal få lov til å si noe som helst om rasisme så bør de sope for egen dør først. De bør gå seg selv nøye etter i sømmene og hvis de skal bli behandlet skikkelig så bør de ta seg sammen. Radikalt. Og behandle deg og meg skikkelig og barna, kvinnene sine, de homofile osv. Så enkelt kan det være. Forutsatt at alle er enige om hvordan ting skal være. Underbevissheten min sier at alle må være som Hanne Siri og meg ellers går dette til helvete. Eller tar jeg feil?)