02 september 2007

barnetro

Det er bare bilder i hodet mitt, minnene om søndagskolen. Ingen følelser akkompagnere disse bildene, de er bare en lysbildefremvisning og en ganske kjedelig en sådan. Jeg kan ikke huske når jeg begynte på søndagsskole men jeg vet at jeg i mange år deltok på en eller anne form for kristen forsamling en gang i uken helt til året etter jeg var konfirmant. Det var det første året jeg skulle være med som en av de ansvarlige og det krevde både bibellesing høyt og dedikert bønn. Det var nok til at jeg ikke lengre klarte å være en del av dette felleskapet. Fellesskap er kanskje ikke riktig å si, jeg deltok mer eller mindre fordi det var forventet og jeg fant en viss glede i å synge. Men å sitte foran ungdommer yngre enn meg selv å be ble mer enn jeg kunne klare. Det var siste gang jeg bad.

Det første bilde jeg kan huske er den grønne filttavla hvor søndagsskolelæreren, i dette tilfellet moren til en i klassen og hjemme i stua deres, plasserte ut de ulike personene i bibelhistorien. En gang i tiden kjente jeg min bibelhistorie. Hjemme ble det ikke lest barnebøker før vi gikk til ro men i barnebibelen. Boken var rød med gullskrift på og bokstavene inni var store og illustrasjonene i smakfulle pasteller; som små fresker. Vi hadde kort hvor vi hver gang vi var med på søndagsskolen fikk en gullstjerne eller en fisk. Et av kortene hadde bilde av Jesus når han slengte ut fiskegarnet i Tiberiassjøen. Det var vel strengt tatt disiplene som slengte ut det garnet men i mitt hodet var det Jesus. Gullstjernene og fiskene ble symbolsk plassert i masken på fiskegarnet. Jo flere ganger du deltok jo fullere ble garnet.

Jeg husker også en sen kveld hvor jeg lå i underkøya og tenkte for meg selv. Da vi var små bad vi aftenbønn, en tradisjon som opphørte den dagen vi var gamle nok til å komme oss i seng selv uten for mye dikkedarer. Jeg kan har vært ti år og for første gang på lenge kneppet jeg hendene mine i min egen seng og bad til Gud; jeg ønsket meg en sykkel. Fornemmelsen jeg lå med i det grå kveldslyset var at det nok ikke var det man burde be Gud om og at det sikkert var bortkastet tid men at det var lov å prøve. Litt som å levere tippekupongen hver uke. Sykkel fikk jeg først to år etterpå.

Som barn var jeg også med på mange samlinger i læstadianske menigheter og for de som er kjent med denne retningen så vet det at det kan være en selvsom opplevelse. Spesielt for et barn som til daglig kun er utsatt for den mer sekulære men dog pliktoppfyllende kristne oppdragelsen som en god del barn på min alder tilsynelatende fikk. Flauheten når alle i menigheten gikk rundt og hilste på alle og sa "Gud bevare deg!" (jeg tror det må ha vært det, men sikker er jeg ikke)kan jeg fremdeles kjenne et sted bak i nakken. Jeg så alltid ned i bakken og mumlet flau tilbake. Læstadianere har noe som heter rørelse og som barn var det med stor undring og en viss redsel jeg observerte disse voksne menneskene så hinsides alt og grepet av noe jeg ikke forstod eller kunne kjenne selv. De tårevåte ansiktene til mine besteforeldre er fremdeles lette å fremkalle på netthinna.

Aller mest viste denne erfaringen meg at religion var noe som rørte en sterkt. Ofte lurte jeg på hvorfor det ikke rørte meg. Det var heldigvis ikke mange som spurte om en trodde på Gud for jeg ville blitt svar skyldig. Når jeg en og annen gang spurte meg selv det spørsmålet kom jeg fram til at jeg ikke var i nærheten av å kjenne et nærvær av Gud og at det var vanskelig å tro, hva ville det egentlig si å tro? Det forhindret ikke meg i å anse noe av logikken og etikken som alle disse timene i Guds forsamling inprentet meg for verdifulle. Jesus er en fascinerende skikkelse og fortellingene om hans godhet for de svakeste i samfunnet må jeg anta har preget meg sterkt. Det var gjennom disse historiene jeg lærte om godhet, rettferdighet og kjærlighet. Men det ble en intelllektuell øvelse og ikke noe mer. Jeg følte aldri at det var noe mer enn det jeg kunne se og jeg tenkte aldri og tenker aldri at noe ligger i Guds hender. Jeg har aldri søkt trøst hos Gud eller henfalt til bønn når verden har tatt sine vondeste og mest ondskapsfulle krumspring og rammet meg eller noen jeg var glad i hardt.

Jeg kan fremdeles huske min bestefars såre hulk et halvt år før kreften hadde spist opp alt innvendig på han; han var fortvilet fordi han aldri mer ville få se meg igjen.Ikke fordi han kom til å dø men fordi jeg ikke kom til himmelen som han. Min bestefar betydde umåtelig mye for meg og er mer enn ti år etter sin død en like sterk tilstedeværelse i min bevissthet som han var da han levde. Men gråten og fortvilelsen hans fant ikke gjenklang hos meg, ikke akkurat denne gangen. Vissheten om at det er noe etter døden har jeg aldri hatt. Dermed var hans bekymring og sorg uforståelig for meg.

Da jeg mange år etterpå kom i kontakt med islam husker jeg at jeg ble fascinert. Jeg hadde i grunnen helt forlatt all religiøs tankegang men nå kom all min religiøse ballast til nytte. Jeg hadde erfaring både med sekulær religiøs utøvelse, personlig kristne og mer fundamentalistiske læstadianere. Jeg hadde ingen vanskeligheter med å forstå tankegangen og hvor viktig religionene var for disse menneskene og en liten stund følte jeg faktisk at det berørte meg følelsesmessig. For første gang ønsket jeg virkelig at jeg skulle klare å finne denne Guden som jeg aldri hadde følt noe nærvær fra men heller ikke savnet. Men hodet mitt koblet seg raskt til og det ble klart for meg at å konvertere til Islam ville aldri være en mulighet. Ikke fordi jeg mente at religionen i seg selv var noe verre enn den jeg selv var oppdratt i, tvert i mot fant jeg mye godt i både menneskene og måten de utøvde sin religion på. Jeg følte bare ikke nok; at hverken Allah eller Muhammed klarte å bevege meg hverken intellektuelt eller fysisk. Å konvertere ville være et hån mot alle de som hadde en sterk tro; en reell tro. Dette forhindrer ikke fascinasjoene i å vedvare til den dag i dag; kanskje for religion generelt men også Islam spesielt. Jeg er nysgjerrig på både det personlige religiøse aspektet ved å tro men også det politiske. Men jeg står på siden og observerer og bruker min egen bakgrunn for å komme nærmere innpå det som for meg er et spennende fenomen men som jeg aldri egentlig har noe håp om å forstå eller oppleve.

Denne uka kom jeg over artikkelen om Mor Teresa og det faktum at hun ikke følte noen nærhet til Gud store deler av livet til tross for at hun er mest kjent for sitt arbeid for fattige i Guds navn.Den katolske kirke er i en prosess for å kanonisere mor Teresa og det mangler bare bevis for ett mirakel til utført av henne etter hennes død før prosessen er fullført. Det råder enighet om at hennes manglende nærhet til Gud er det som gjør henne enda større som religiøs skikkelse; hun ofret alt og levde etter Guds ønske selv om hun selv følte et enormt mørke inni seg og en ensomhet og adskillelse fra Gud som hun vanskelig kunne forstå. Igjen blir jeg stående litt på siden og lurer på hva det hele dreier seg om. Jeg har dager hvor jeg føler tomhet innvendig og i perioder av livet er det disse dagene som har dominert. Jeg kan bare forestille meg hvor mye verre dette hadde føltes om jeg i tillegg til å føle at jeg selv ikke mestret mitt eget liv og var i stand til å tilføre det mening skulle føle at det var en høyere kraft som i tillegg hadde forlatt meg og lot meg ligge i forsterstilling i mitt eget mørke rom uten evne eller vilje til å se noen lysning noe sted. Jeg kan ikke en gang begynne å forstå hvordan det må føles. Og når denne dimensjoen utenfor deg selv er selve meningen med det du gjør og du ikke føler den lengre; hvordan overlelver du? Er det riktig å fortsette å hevde sin tro da? Det er mye ved religiøs tankegang som jeg strever med å forstå men som jeg virkelig prøver å forstå og til tider få en fornemmelse av hva består i.

Det hender at jeg er takknemlig for at det i de fleste sammenhenger handler om meg og hva jeg er i stand til å utrette. At når livet går meg i mot så er det kun jeg som kan gjøre noe med det og jeg kan velge å la menneskene rundt meg hjelpe meg å finne en vei som jeg klarer å gå oppreist på. Noen ganger tenker jeg at det må være godt å ha en Gud som du kan søke trøst hos og hente styrke fra. At det må være godt å legge noen av sine bekymringer og sorger over på noe som er større enn en selv; større enn selve livet. Men siden jeg tydeligvis ikke har en religiøs legning så nøyer jeg meg med å se, lære og prøve å forstå i visshet om at det er barnelærdommen, alt det beste av den, som har gitt meg evnen til å stå stille og se uten å nødvendigvis dømme. Jeg prøver å gjøre de riktige tingene og være noe godt for andre men innser at jeg selv må ha det godt for å kunne fungere. Og det bekymrer meg ikke at jeg ikke kommer til å møte min bestefar igjen så lenge jeg er heldig nok til å ha han med meg et sted der inne hver dag så lenge jeg lever. Det som kommer etterpå er ikke noe jeg tenker på eller orker la meg skremme av.

Men, jeg føler ikke at jeg har noen svar; at jeg kan være sikker på noe. Og det er alt jeg vet så langt...

6 kommentarer:

bigdaddy sa...

På tross av at jeg ikke helt vet hva jeg skal si, så må jeg kommentere denne posten.

Jeg har gått den motsatte veien. Begynte som ateist, konfirmert borgerlig, og sterk motstander. Til i dag da jeg faktisk er søndagsskolelærer.

Det at jeg også har bevegd meg i det religiøse landskapet gjør at jeg forstår dine refleksjoner.

Sitter idag igjen med litt av den følelsen du beskriver. Litt usikker på ganske mye. Velger likevel å holde fast i troen min.


Det jeg liker med bloggen din er at du er ærlig om det du tenker, og at du våger å tenke tingene ut. Bra!

Anonym sa...

Denne var fascinerende, uvant og tankefull. Er ikke det viktigste at man faktisk vurderer? At man er bevisst? At man har innsikt, både i sine egne følelser og behov - og også i andres? Da forstår man religion, men man vil samtidig kanskje aldri fullt ut tro.

Jeg føler meg litt fattig hver gang jeg kommer til den konklusjonen, men den føles likevel riktig. Jeg definerte forøvrig min egen tro nettopp når jeg i en periode av livet mitt hadde ufrivillig nærhet til en sterk religion. Det var først da jeg ble provosert at jeg klarte å fange mine egne tanker og meninger nok til å vite hva jeg selv trodde.

Anonym sa...

Jo, jeg tror at alle burde tenke og vurdere og at alle gjør det. Både de som tror og de som ikke tror.

Det som jeg merker er at jeg tror men vet ikke, men jeg tror altså at det å være religiøs innebærer en litt sterkere åndelighet enn det jeg klarer å oppdrive. Jeg tenker at alle har tanker om sin tro men de har noe mer, en fornemmelse av å tro. Noe som ikke helt lar seg anskueliggjøre. Og at dette litt uhåndgripelige enten manifesterer seg i å tro eller ikke å tro.

Hodet mitt fragmentere alt i så små biter at det ikke blir plass til en stor Gud tror jeg. Men jeg har helt klart en fornemmelse for det som omgir meg som er alt annet enn vitenskapelig. En sterk og god fornemmelse men som jeg ikke får til å passe inn under å tro på Gud. For meg så gir tingene mening i seg selv. Ja, jeg føler meg litt fattig noen ganger men akkurat det siste, med mening i seg selv er vel det som gjør det mulig å ha det godt å ikke bli alt for depressivt eksistensialistisk?

En skal vel aldri slutte å filosofere over akkurat dette, skal en?

Anonym sa...

Bigdaddy: Jeg ser hvordan man kommer dit du er. Jeg har aldri følt at religionene som har omgitt meg har rørt meg på samme måte som andre ting i livet og når jeg opplever disse store, gode øyeblikkene som livet noen ganger gir så klarer ikke jeg å koble opp mot det å tro. Men, jeg tror udelt på det som er godt. Ikke som noe som er men som kan være. På samme måte tror jeg ikke på noe ondt i seg selv men som en mulighet; et potensiale i mennesket, strukturer osv. Det har jeg kommet fram til og det er det som gjør det hele så uformelig og vanskelig å koble opp mot en tro som er så absolutt.

Samtidig så tror jeg at min opplevelse av tro som noe kompakt gjør at jeg ikke kommer særlig mye nærmere det å tro. Jeg har en idé om hva det å tro er og det er noe sterkt og veldig rent og når jeg ser på det som jeg antageligvis har som underbevisste kriterier for om det jeg føler kan være å tro så faller jeg igjennom. Jeg har opplevd denne altoppslukende troen på nært hold siden jeg var barn sånn at den skjøre troen som jeg tror at mange er i besittelse av den skyver jeg bort; den kan ikke være min. Jeg stiller kanskje for mange krav til hva det er å tro? Samtidig så tenker jeg at det er kanskje å intellektualisere det med å tro vel mye? Dermed så taper jeg uansett og blir tapt for troen?

Jeg tenker visst så mye...

Sexy Sadie sa...

Gud er i alle ting, men de tre monoteistiske religionene har glemt en ting: Det eneste som er verdt å tilbe er den kloden som vi alle bor og lever på.

Ha en fin helg.

Anonym sa...

Jeg skjønner hva du mener og har tenkt mye i den retningen også uten å komme til noen gode svar som jeg er sikre på er "riktige" og meningsfulle men reagerer på måten du sier det på. Jeg oppfatter det som at du fastslår at "Sånn er det". Du vurderer også at de andre religionene ved å poengtere hva du mener de har glemt.

Og det får meg til å ganske bevisst plassere deg i en kategori med mennesker som en finner overalt; de som VET at det de tror og mener er riktig. Mine læstadianske besteforeldre, konservative muslimer som jeg har møtt og deg, Sexy Sadie. Fundamentalistisk på en måte, kanskje?

Jeg tror at akkurat den måten å kommunisere på er et hinder for dialog mellom ulike religiøse grupper f.eks og mellom religiøse og ikke-religiøse.

Jeg er interessert i hvordan du oppfatter verden og det å tro men kjenner at det knyter seg litt når jeg føler at du har konkludert med hva som er riktig. Jeg tror ikke så mye på riktige svar lengre, men vet at noen ting kan være riktigere enn andre men tror også at vi må akseptere at som mennesker er vi del av større prosesser og prosesser bruker tid på å endre seg i mer riktig retning. Jeg mener at den skråsikkerheten jeg hadde som ungdom og som nå er ganske avslepen har gjort meg til et bedre menneske som ser mer, lytter mer og forstår mer.

At religion er opium for folket f.eks kan i mange henseende være en ganske god beskrivelse på det å tro men det inneholder så mange andre aspekter ved seg at å redusere det til dette sitatet blir for enkelt. Jeg syns du kom med et enkelt utsagn som ikke viser nyanser og jeg kan ikke være sikker på om du mener det så enkelt og tilsynelatende ukomplisert som du sier det eller om det ligger mer bak?