en slags lenkeliste

...Disse har vært innom hos meg og vi har "snakket" sammen om 
stort, 
smått, 
nært 
og fjernt og 
denne siden ville ikke vært noe uten dere Örn, radiohode, marion, Oda, kvitveis, tullerusk, lisa lykke, ingrid, Rockette, fr. martinsen, strekker, earlgrey, emelie, mimosa, somalieren, thomas, saccarina og hjorthen kommenterer ikke men linker til postene mine på Sonitus, tjukksokk, lothiane, undre, bigdaddy, Prada, esquil, Lotten, frøken makeløs, frøken skavland, Alliene, mannfolkprat, goodwill, hege, tina, kristian, siv, beate, marina, avil, annekake, Prinsesse Lea, 
guri, zagabå, goredom, panama, randi, alter ego, grøftekanten, alf ivar tronsmo, hanna, tordenlill, vibeke, rosa, ole k, Cat ..og en og annen anonym forbipasserende.


...og, ja, jeg leser dere også med ujevne mellomrom.

valkyrien allstars - eg vil ha deg

...på Myspace

..hvis du skal gjøre noe på fredag så gjør dette:

"In support of our incredibly brave friends in Burma: May all people around the world wear a red t-shirt on Friday, September 28."

Myanmar/Burma på Wikipedia

The Independent skriver om det som skjer

...det gjør også Aftenposten...

Bilder fra demonstrasjonene.

I det hele tatt, gå ut og finn ut hva det hele dreier seg om og vis at du vet at det skjer selv om det kan virke vanskelig å gjøre noe.

havet kaller

Vi suser avgårde i hundre og femti kilometer i timen på interstate 195 på vei til havet; Jersey Shore. Vi er begge vokst opp ved storhavet men har ikke kjent lukta av hav på et halvt år. Når vi våknet opp utpå formiddagen etter en våt kveld ute og kjente at Philly tok sommeren på forskudd med tjueen grader og så antydning til grønne skudd på trærne denne søndagsformiddagen i februar, fant vi ut at vi skulle ta en tur til havet. Jeg har aldri tenkt at jeg savner lukta av havet noen gang men akkurat når du går ut av flyet hjemme etter mange måneder i Oslogryta og kjenner lukta av salt sjø blandet med frisk havbris; da kjenner jeg at det er noe med sjøluft. En bedøvende odør som fyller nesebor og lunger med en prikkende, god følelse og får hodet til å føles lett.

Begge vinduene er rullet ned på den rustne, grønne Pontiacen. Den har airconditioner men bare en gammel radio med kassetspiller. Akkurat nå trenger vi ikke aircondition og radioen gjør jobben sin. Som oftest kjører vi WMGK-"Classic rock" som kjører for oss gamle slagere døgnet rundt bare avbrutt av mannsgrisen Howard Sterns elleville radioprogram. Ingen i min egen familie var nevneverdig opptatt eller imponert av rocken da jeg vokste opp og det var dette friåret, i bilen på vei til et eller annet, barnehagen, venninner i andre nabolag, shopping på South Street eller på utflukt til et eller annet sted vi ikke hadde vært før at jeg ble kjent med 60- og 70-tallsrocken. I alle fall de største hitene. Lyden av noen vibrerende og gitarbefengte tiår fikk rotfeste et sted inne i øregangene mens navnet på låtene, albumene og bandene forble et mysterium.

Trekken fra de åpne vinduene river og sliter i det lange håret mitt og volumknappen er vridd maksimalt til høyre. Vi er nesten alene på veien, det er tydelig at det bare er vi som har sett mulighetene denne nydelige vinterdagen som kjennes mer ut som en tidlig dag i juni. Etter noen raske mil på vei mot Point Pleasant møter vi en politibil som gjør en kjapp u-sving et stykke bak og raskt begynner å ta oss igjen med ulende sirener. Jeg skifter til innerste fil og sakker litt på farta for å slippe bilen forbi. Venninna mi gjør meg oppmerksom på at det er godt mulig at det er meg politibilen vil skal stoppe; hun ser ingen andre på veien. Forvirret kjører jeg ut på veiskulderen og blir sittende i bilen. Jeg har lært av minst tre episoder tidligere at det er best å bli i bilen ellers blir det bråk. I alle fall litt. I beige uniform med hatt og våpen i belte, som tatt ut av en amerikansk film kommer en representant fra State Police mot bilen. Han gir tegn til at jeg skal rulle ned vinduet. Jeg gjør som han sier og venter. "Can I see your drivers licens?" Jeg leter fram sertifikatet, det som redder meg gang på gang. Det er norsk og alle politimennene jeg har møtt så langt har mistet det strenge, macho draget rundt munnne og slappet litt av når de ser at jeg bare er en ung jente fra utlandet. Han lurer på om jeg vet at jeg kjørte i nitti mph. Jeg nikker skyldbetynget. Har jeg lagt merke til at fartsgrensa er på syttifem mph? Mmmmmm. Han bøyer seg ned og ser på min medsammensvorne; ei blond jente med de klareste blå øynene og de dypeste smilehullene du noen gang har sett. "Hvem har du med deg?" spør han litt strengt. Jeg er forvirret og engstelig for å miste lappen; jeg må kunne kjøre for å være her og svarer nervøst og totalt meningsløst:"Hun er med meg..." Han sukker litt oppgitt, han så nok at det var hun som var med. Jeg stotrer fram at hun er en norsk venninne. Han gir tilbake sertifikatet og får meg til å love og aldri kjøre så fort igjen. Jeg rødmer og lover på tro og ære. (Noen uker senere blir jeg stoppet i Delaware mens jeg spiller Nirvana på full guffe og kjører langt raskere enn de tjuefem mph som veien der tillater.)Han ønsker meg lykke til med oppholdet i Statene og i bakspeilet ser vi lettet at hatten og våpnet finner veien tilbake inn i politibilen og han kjører vestover mens vi fortsetter mot øst. Vi sitter og fniser og ler av meg som blir så tilsynelatende dum når jeg kommer i sånne situasjoner og hvor hjelpesløs en streng politimann er overfor den noe naive sjarmen det er i en ung kvinne uten full kontroll men alltid dumdristig ærlig: Ja, jeg kjørte på rødt lys, ja, jeg kjørte for fort. Vi navigerer etter kartboka som jeg har lånt hos vertsfamilien min og ender opp på en parkeringsplass ikke så langt fra boardwalken langs Point Pleasant Beach.

Det er først når vi går ut av bilen at vi kjenner at temperaturen er minst ti grader lavere ute ved Atlanteren. Vi har ikke tatt med ekstra klær men kjøreturen har vært såpass lang at vi akter ikke å bare snu uten å ha vært på stranda. Vi spaserer langs den mer eller mindre forlatte boardwalken; tivoliet er steng på denne årstiden. Lufta fra storhavet skyller rå og kald innover de paralelle gatene som alle munner ut ved stranda. Skoene våre slår rytmisk mot treplankene og store, feite måker står nesten stille i lufta over det grumsette, kalde vannet; vindkastene tar godt og noen gutter benytter seg av de store bølgene litt lengre bort. Det ser ut som en kald fornøyelse; de har drakter på og strever med å finne gode nok bølger til å bli stående lenge. Vi går helt til slutten av det grå plankefortauet og ned på stranda. Jeg er i korte tights og leggene er iskalde allerede. Allikevel lar jeg være å ta på meg genseren jeg fant bak i bilen. Sjølufta har taket på meg og jeg tar av de svarte, broderte tøyskoene og lar vinden rive og slite i t-skjorta og tærne synker ned i den grove, nesten grå sanden. Himmel og hav går nesten i ett nå; det har skyet til og det er regndråper i lufta. For første gang på lenge fylles lungene med rå og ubarmhjertig sjøluft, salt men merkelig frisk også. Iskalde regndråper prikker naken hud og bak lukkede øyne hører jeg brenningene hamre løs mot sandbunnen noen få meter lengre bort. Her nede på stranda kan du kun høre havet; lydene av småbyen bak forsvinner helt og du er helt alene. Det kjennes i alle fall sånn ut.

På vei tilbake til bilen kjøper vi hver vår frozen custard fra en åpen iskiosk. Vi smatter på den silkemye blandingen av egg og fløte. Vi er kalde men den varme vaniljesmaken peker framover mot en varm sommer om ikke så alt for lenge. Lyden av karusellene; når hestene på den fargerike merry-go-roundkarusellen like ved boardwalken begynner å gå vil nostalgiske toner som fra en lirekasse fylle lufta, ungelattereren vil skingre mellom isbodene og par i alle aldre vil sitte og holde hverandre i henden og småprate på benkene som er plassert langs rekkverket mot stranda. Ingenting er som "the Shore" en senvinterdag, vi er begge enige om det. Det ligger løfte om varme kvelder fylt med opplevelser i den rå lufta. Vi følger fartsgrensa på vei tilbake til Philly. Vi har skrudd på varmen og musikken fyller bilen igjen. Ingen av oss sier noe, sakte men sikkert slipper storhavet taket på oss og vi kjører etterhvert over Delawareelva og inn i det grå asfalthelvete igjen.

thin lizzy - the boys are back in town

rilo kiley - a man, me, then jim

stillhet

Det hender jeg får lyst til bare drukne alle ordene mine, de som jeg lar ligge å slenge rundt; på internett, i en samtale hatt for en uke siden, et brev skrevet en sen nattetime, en telefonsamtale mange år tilbake i tid. Noen ganger vil jeg ha muligheten til å viske ut at jeg har vært, sagt og gjort. Ikke for å begynne med blanke ark men fordi jeg ikke har mer å si; det kjennes i alle fall sånn ut. Stille og tom. Det kjennes ikke ut som jeg skal bevege meg videre, mer som jeg skal synke sakte ned i en eller annen grumsete bakevje jeg har vært i før. Ingen grunn til å ta med seg noen dit, er det vel? Noen ganger burde det være mulig å spare andre for alt det som er meg, alle orden. Kanskje aller mest meg selv? Jeg vil bare drukne ordene mine noen ganger...

sonic youth - bull in the heather

hvitt gull

..hvilken taushet er det som er gull? Hender det at tale også kan være gull?...eller vil det være sølv, nest best, mindre verdt og tegn på en eller annen svakhet bestandig?

nattsvart

Gjennom kalde gater, mens jeg omfavner meg selv i et forsøk på å holde varmen går jeg hjemover. Den kalde høstlufta blåser rett gjennom klærne og de bare beina i ballerinaskoene er stive og frosne. Veska henger tungt over skuldra og jeg orker ikke å være så bestemt og selvsikker som jeg føler at en må være når en går alene hjem klokken fire på natta. Noe skjer mens jeg går der i mørket. Følelsen av å være alene eksploderer et sted under raslende, høstgule trær. Skrittene mine blir tyngre og kroppen rister, ikke av kulde men en slags sorg. Skuldrene henger seg krampaktig opp og følelsen av å aldri ha hatt og aldri komme til å få overvelder meg. Jeg hadde helt glemt hvordan det føles å være alene, bare en og uten den tynne linen av omsorg, lyst, vennskap og velvillig tilstedeværelse som kjennetegner en pluss en. Herregud, så alene jeg er i natt. Bare en.

hvem skal trøste knøttet?

Det ligger en ekkel følelse og tynger på brystkassa og jeg utsetter, i dager eller uker eller måneder, noen ganger år. Bare tanken på å si ordene eller utføre handlingen gjør at jeg kjenner rødmen bre seg, jeg blir varm og skjelven. Hjertet slår ubarmhjertig hardt i bryskassa og øynene vil lukke seg i en slags refleks; jeg prøver å se bort og unngå det som føles så vanskelig å få sagt eller gjort. Kroppen vrenger seg og blir motvillig når enkelte ting skal gjøres. Jeg orker ikke ringe til trygdekontoret før jeg må og fristen nesten er gått ut, jeg begynner ikke å skrive på semesteroppgaven før all fornuft tilsier at om jeg ikke gjør det nå så vil jeg ikke rekke det. Å ta samtalen som skulle avslutte det samlivet som da fremstod som en uutholdelig evighet var totalt uoppnåelig i mange år mens noen ganger var det usannsynlig vanskelig å stå for de små vellystige øyeblikkene jeg har tatt meg når dagslyset kom. Jeg lusker ut mens den tilfeldig forbipasserende ligger og halvsover og går rødmende store omveier for å unngå og treffe han igjen; gjør alt for å slippe og se han i øynene. Å spørre om hva kjikvadratet egentlig skal si meg er uoverkommelig og når marxismen fremstår som en ganske så avansert økonomisk fundert tåkeheim så ser jeg ned uten å spørre.

Like ofte hender det jeg husker brokker av samtaler jeg har hatt og ord jeg har brukt, ting jeg har gjort og jeg kjenner at jeg krymper meg. Angrende lurer jeg på om det jeg har sagt eller gjort skal komme tilbake, som en nedlatende kommentar eller en uvennlig handling, bebreidelse og kanskje sinne. Burde noen ting være usagt og ugjort tenker jeg med gråten i halsen.

Aldri har det vært så vanskelig å gjøre de tingene jeg så energisk har forsøkt å sno meg unna; ingen samtale har vært så ubehagelig som jeg har trodd den skulle bli. Ubehaget før overstiger alltid erfaringen med å gjøre det jeg vet at jeg må, trenger eller bør. Men resultatet av handlingene er sjelden som jeg forventer heller, noen ganger kjenner jeg at det gjorde godt mens andre ganger er det nye små verkebyller som får gro fram der andre er blitt stukket hull på. Usikkerheten ved å ikke vite konsekvensen av det jeg sier og gjør ligger som to klamme hender rundt halsen min og får meg til å trekke pusten forsiktig og stå stille, stille som en mus. Tid blir brukt på å skjule at jeg ikke kan eller vet og går i sikk-sakk uten å vite hva jeg skal eller hva som er målet, om det er noe mål i det hele tatt. Redselen for å bli avslørt overskygget alt, avslørt som liten og redd.

framed

En tykk, sort ramme, en blank glassoverflate og et smilende ansikt bak. Er rammen reell; alt du noen sinne kan være? Blikket ser ut av rammen; tanker, hender og kropp kjemper tilsynelatende for å slippe fri. Men redselen for å miste fotfeste så snart den sorte grensen mellom alt og ingenting er forsert er paralyserende. Tankene stanger mot glasset, hender og kropp er passive og avventende, bare meningsløse fakter uten kraft er det du beskriver som kamp. Å slippe fri, vil det gi mening? Vil mangelen på symmetri være det endelige fallet? Hva er alt og hva er ingenting? Mind the gap.

the white stripes - you don't know what love is

bias

Hun fnyste når jeg kommenterte koftebruken. Sa at hun ikke kunne skjønne at disse samene ikke skjønnte at de gikk for langt i sin søken etter respekt og oppreisning fra storsamfunnet. Det ble mumlet ett eller annet om et søskenbarn som var frekk nok til å bruke kofte og til og med satt på sametinget. Det var da ingen i den familien som hadde eid et kofteplagg på generasjoner. Onkelen hadde på det sterkeste fornektet sin bakgrunn så hvorfor hun satt der med sølv, sjal og vidt blått skjørt og talte samesak, det kunne ikke hun begripe. Men å fornekte blodet som var der, det var utenkelig. En måtte da være redelig å innrømme det. Det var jo ikke sånn at blodet definerte en. Uansett var hun lei av at disse menneskene sutret om diskriminering og en undertykt kultur. De skapte konflikter som ikke var der. De var dessuten minst like fordomsfulle selv mot majoritetssamfunnet som de hevdet majoritetssamfunnet var mot dem.

Det tok i nærheten av et halvt liv å få en viss forståelse for disse utsagnene som vitnet om liten toleranse overfor en minoritet som hun selv var en del av. Hvis hun ville. Hun kunne nemlig velge selv om valget aldri forekom henne som der. Hun var norsk fordi ingen i slekta ville være annet enn norsk. Men enda viktigere, hun var norsk fordi hun hadde blitt stemplet som norsk av den virkelige minoriteten. Og fordi hun var i mindretall ble hun minoritet og sårbar. Ondskapsfull plaging der etnisk tilhørighet eller fornektelse for sådan ble brukt som virkemiddel satte spor i et barnesinn. Spenningen i hjemmet med en som var norsk og en som ville være det og et utall av nedvurderende utsagn hjemme og ute, hver dag i årevis om de andre, samene, gjorde det vanskelig å se at det var mange flere grunner til at hun falt utenfor enn bare det at hun ikke ville snakke samisk eller fikk lov for den saks skyld. Følelsen av å være på siden av et felleskap som fremstod som ondsinnet og slemt og følelsen av å være mindre verdt som menneske fikk godt rotfeste. Og selvhatet ble forklart på bare én måte "samisk opphav". Alle andre forklaringer ble begravd. Kanskje fordi de ikke kunne måle seg i den følelsesmessige styrken "det samsike opphavet" hadde frambrakt, barndommens daglige minefelt, selvopplevd og umulig å ignorere? Eller kanskje fordi det ble for komplisert å pusle alt sammen? Eller fordi andre ting var enda vanskeligere å forholde seg til? Jeg vet ikke.

....

I det store oppholdsrommet med blå gardiner strukket over alle veggene og et heldekkende knyttet syntetisk teppe på gulvet og broderte sitteputer langs veggene går praten livlig. Midt på gulvet står et stort brett med te og kjeks og det lyser grønt på siden av båndopptakeren, en idikasjon på at den går. Det snakkes om politikk. Virkelighetsoppfatningen hos de fem mennene som er her i kveld varierer. Meningsutvekslingene er høylydte og temperamentsfulle og brytes opp av latter med jevne mellomrom. Vitsene om det å tilhøre en bestemt familie sitter løst og er noe alle ler av. Det er i grunnen det som er hovedtemaet for samtalen også, hvordan samarbeider en på tvers av blodsbånd? Er det høyt konfliktnivå som dominerer eller er det høy grad av konfliktløsning. Jeg glir inn og ut av samtalen, ler av de samme vitsene som dem. Latteren bekrefter at jeg skjønner hva det dreier seg om. Eller bare at jeg erkjenner hvor hovedfokuset i dagens politikk ligger? I etterkant, når alle har gått og jeg sitter og lytter til opptaket kommer erkjennelsen om at mye muligens forblir usagt i en samtale. Enten fordi de du snakker med antar at du forstår eller de velger å tie fordi de antar at du ikke kommer til å forstå. De prøver å finne ut hva du er ute etter og sier det de tror du vil høre. Mens jeg, jeg formulerer mine spørsmål i forhold til den begrensede kunnskapen jeg har men som i akkurat dette selskapet tilsynelatende ble sett på som mer enn gjennomsnittlig kjennskap og forståelse for den politiske dynamikken i regionen. Men jeg kan aldri være sikker, sikker på om jeg ble sett på som en hvit middelklassekvinne med mulighet til å få fokus på riktig sted, et sted som gagnet dem politisk og aller helst økonomisk eller om jeg ble sett på som en av dem, "dumashi".

Jeg sitter lenge og funderer på hva jeg skal skrive. Dette er forskning og det er viktig å være oppmerksom på de slagsidene en har når en tar fatt på oppgaven med å samle data og etterpå analysere dem. Vi har snakket mye om det, at det er et stort pluss at jeg er en del av kulturen. Jeg er ikke en del av etnisiteten gjennom blod men gjennom giftemål. Akkurat dette gir meg en kompetanse som vanskelig kan kvantifiseres men som definitivt kan sies å være en fordel. Jeg er både på innsiden og på utsiden. Hodet mitt etterstreber å lage en balanse i fremstillingen sånn at det ser ut som at det jeg kommer med er troverdig og at mine vurderinger kan sies å om ikke være gyldige så i alle fall ha relevans. Jeg får signaler på at jeg bør justere opp den kritiske røsten i forhold til både det å ha en viss innsikt og det å faksisk ikke være en del av det allikevel. Jeg er enda ikke ferdig med å formulere dette og blir det kanskje aldri.
.......

Jeg har etter hvert blitt mer og mer oppmerksom på at ytringer kan forstås på mange måter. Men at flere av måtene kan være relevante. Men jeg ser også at jeg i større grad nå enn før vil vite hvilket utgangspunkt meningsbærer har for å komme med sine ytringer. For det å si noe meningsbærende er sjelden en øvelse i sunn fornuft og objektiv tenkning. Jeg mener at alle ytringer formes av hvordan vår ferd gjennom livet har vært og hvordan vi har opplevd den. Det ligger alltid noe subjektivt til grunn for enhver ytring selv om ytringen i seg selv fremstår som om den representerer enkle sannheter eller ubehagelige sannheter. Hanne Siri Nabintu Nerland provoserer meg ikke som sådann når hun snakker om rasisme mot hvite men jeg blir nysgjerrig på hvorfor hun mener det hun gjør og bruker en av de få sakene som har fått stor nok mediedekning til å kanskje skape debatt om rasime og diskriminering på bakgrunn av etnisitet og gruppetilhørighet i det offentlige Norge til å hevde at det er etniske hvite som er de forulempede her og at vi er unnfalne i forhold til den undertrykkingen, diskrimineringen og den rasismen som foregår både innad i minoritetsmiljøer og utad i forhold til majoriteten, det vil si at minoriteten tillates å undertrykke ubehagelige debatter om egne normer og praksiser hvor majoritetssamfunnet må stå skolerett og til tider i gapestokk for de samme normer og praksiser. Hvorfor mener Hanne Siri Nabintu Nerland at det er viktigere å diskutere norsk unnfallenhet overfor innvandreres diskriminering enn nordmenns diskriminering av innvandrere? Og da snakker vi selvsagt om de som ser annerledes ut, de litt mørke for å si det sånn. Hvorfor, Hanne? Er det ikke mulig å diskutere disse to sakene separat? Ikke fordi verden kan deles opp i fine biter med avgrenset innhold og uten relevans til resten men fordi begge deler er viktige.

(Hanne Siri Nabintu Nerlands siste debattinnlegget omformuleres til følgende når jeg lar underbevissheten jobbe i enerom uten at jeg prøver å sortere: Hvis innvandrerne skal få lov til å si noe som helst om rasisme så bør de sope for egen dør først. De bør gå seg selv nøye etter i sømmene og hvis de skal bli behandlet skikkelig så bør de ta seg sammen. Radikalt. Og behandle deg og meg skikkelig og barna, kvinnene sine, de homofile osv. Så enkelt kan det være. Forutsatt at alle er enige om hvordan ting skal være. Underbevissheten min sier at alle må være som Hanne Siri og meg ellers går dette til helvete. Eller tar jeg feil?)

selskapsplanleggeren

Hodet burdet vært fullt av handlelister og et tidskjema burde for lengst vært på plass. Når skal det ryddes og vaskes, når skal det bakes og når skal det handles. Idéer til pynting burde for lengst ha tatt form og jeg burde sist men ikke minst visst hvor mye tid jeg har til rådighet. I stedet står jeg lett fraværende og putter varene i bæreposene og betrakter han som jeg uten å snu meg kjente stod bak meg i køen. Han er høy og med trygge, brede skuldre. Buksene sitter løst og den lysebrune skinnjakka er åpen. Han spiser sardiner ser det ut som. Sardiner og oliven. Øynene mine følger ryggen hans når han tar posen sin og går. Det så ut som det ville vært godt å legge hodet inntil det myke skinnet, finne seg en plass i armkroken hans og lytte til stemmen hans og kjenne hvordan den vibrerte gjennom brystkassen hans og traff øret mitt som var presset mot jakka. Han hadde et lunt smil da han betalte; et sånt som får deg til å tro at han er en hyggelig fyr selv om du aldri har snakket med han. Ikke noe tilgjort. Jeg må smile av meg selv, plukker opp alle posenen mine og går med raske skritt til bussen mens jeg prøver halvhjertet å finne ut hvor tidlig jeg må stå opp for å rekke å lage et middels bra selskap.

ikke nå, jeg er ubrukelig

Ligger helt stille og prøver å finne ut hvordan jeg best kan få nok luft og samtidig klare å slappe av. Nesa er tett og alt irriterer, hvis jeg puster for dypt inn så må jeg nyse. Så jeg ligger ganske stille under dyna mi og tenker ikke en eneste nyttig tanke. I rommet ved siden av surrer det minst et par unger mer enn jeg selv har produsert men så lenge de snakker i en sivilisert tone til hverandre så tillater jeg meg å bare puste; stille og forsiktig. Så står barnet der. En urolig kropp helt inntil senga. "Mamma, hvor stor plass er det på datamaskinen vår? Hvilke spill kan jeg få?" "Hvis jeg får noen spill, kan jeg da ha spilldager?" " Jeg syns x spill er kult og det er flere jeg kjenner som har det." "Det koster bare hundre kroner pr måned men det tar fire timer å laste det ned." Jeg puster stille ut og gløtter opp på barnet med hovne øyne; tomme, hovne øyne. "Jeg vet ikke. Jeg vet ikke hvordan jeg skal finne det ut heller. Jeg vet at jeg ikke orker finne ut av det nå. Jeg vet at jeg ikke liker tanken på alle disse spillene. Spilldager? Vi snakker mer om spilltimer. Jeg vil at vi skal spille mindre data og se mindre på tv." Alt mumles fram med lett klagende stemme."...men, mamma..." "Ikke nå...IKKE nå!" Min irritasjon er mer enn tydelig og jeg kjenner meg helt ubrukelig. Jeg kan ikke svare på spørsmålene enda mindre ta stilling til alle problemstillingene involvert i ta valget om barnet skal få spill eller ikke men skjønner inderlig godt at spørsmålene må komme. Og hvorfor de kommer nå. Bursdag er en fin ting men ikke når mammaen ligger i senga si og bare prøver å puste, ikke noe mer. I morgen kanskje.

aphex twin - nannou

kakebakesnue

Irritasjon av slimhinner i forbindelse med kakebaking, spesielt hvis det innebærer sikting av de tørre ingrediensene. Symptomene er snue; rennende øyne og nese og nysing gjentatte ganger. Anfallet av snue roer seg som regel så snart melskyen har lagt seg på kjøkkenet og behandling er sjelden nødvendig. Det kan hjelpe å bruke pekefingeren til å slikke ren skålen med glasur etter at kaken er ferdigstekt. Men ikke stikk fingeren oppi for mange ganger for da risikerer du å lide av glasurkvalme óg kakebakesnue samtidig.

valgets kval

Jeg har ikke sett en eneste valgsending i år. Jeg har ikke lest et eneste program, hverken lokalt eller nasjonalt. Ikke har jeg satt meg inn i hva partiene tenker rundt bompenger og rushtidsavgifter og hvor ting skal dumpes eventuelt om de eldre skal innkvarteres i private eller offentlig eide sykehjem. Det er ikke det at jeg gir f.. men jeg har forlengst forsonet meg med at demokrati ikke er en eksakt vitenskap. Hvis jeg stemmer det partiet som passer meg best (i følge Aftenposten var det AP men det sitter langt inne å stemme AP så det ble det ikke) og nok mange andre gjør det samme så blir verden litt mer sånn som jeg vil at den skal være. Eller som partiet jeg stemte vil at den skal være. Politikk består av kompromiss og hestehandel. Hverdagen vil være et resultat av tidligere partiers kompromisser og retnigen som vi går i vil være resultat av nåværende prioriteringer. Vi har for mange politiske partier til at min stemme monner på ett spesifikt parti. Så jeg var lykkelig da jeg innså at jeg i år kunne plukke med meg to lister, en for bydelsutvalget og en for byrådet. Så jeg valgte like godt å få med meg to partiers lister, legitimerte meg og puttet en i hver urne og gikk hjem uten å se meg tilbake. Det trenger ikke være vanskeliger enn det og hvorfor ikke spre seg tynt på venstresida når muligheten er der?

mind the gap

Sheba:My father always used to say... you know, on the tube...? Mind the gap."
Barbara:I don't know.
Sheba:It's just the distance between life as you... dream it and... life as it is.
Barbara:I know exactly what you mean.

fra "Notes on a Scandal" (2006)

ord

Jeg kan huske da ingen av de jeg trodde skulle ville høre orden mine kunne høre. Ingen oppmuntret til å si noe og noen ganger ble en bedt om å tie. Jeg sov mye, satt helt stille i en stol med nakken bøyd til siden og øynene igjen til jeg ble helt borte. Når jeg kom til bevisshet igjen var hodet tungt og alle ordene forsvunnet, de ordene jeg så møysommelig hadde puslet sammen til beskrivelser av dagligdagse ting; små historier, fornemmelser og noen ganger lengsler og drømmer. De forsvant i tung søvntåke og jo mer jeg sov jo mer stille ble det i hodet mitt mens hjertet banket tungt og halsen føltes trang og tørr ut. Til slutt var det ikke mulig å vite hva jeg ville, hva jeg var og hvor jeg hadde tenkt meg. Selv med øynene åpne så jeg ingeting. Stille satt jeg og så ut mot en horisont som hadde krympet ned til den rette linjen som gulvlista dro fra et hjørne til et annet i et rom uten vinduer.

....

Ordene flommer, slår inn mot din strand, du som sitter med våkent blikk og lytter. Du stiller spørsmål som framkaller ord og tanker hos meg; ønsker om å oppleve mer for å ytterligere finne en måte å beskrive skjæringspunktet mellom meg og alt rundt meg. Hendene understreker og uthever små spor, spor på veien til å finne ut hvem jeg er. I forhold til deg, i forhold til vinden, lyset, høstregnet. Hjertet slår raskt og tunga former ubesværet alt som presser seg på. Ordene er alt jeg er, lager sakte et omriss, av deg, meg, alt. Skarpheten uteblir, ordene har sine begrensninger. Men jeg vet i alle fall at du kan se meg som noe mer enn en skygge. Jeg befinner meg i den strimen med lys som baner seg vei mellom mørke trestammer en tidlig morgen; som lyser opp hvert eneste støvkorn og gir lufta et øyeblikks tekstur.

Du skal være tro

Du skal være tro.
Men ikke mot mennesker
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt....

Når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?
Var du tro
når dine handlinger overdøvet
lyden av ditt hjerteslag?

Var du tro
når du ikke bedrog
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rører ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg

da var du tro!


Andre Bjerke

sovende

Å lukke øynene mens rommet bades i gyldent dagslys. Baksiden av øyelokkene er blodrød helt til du driver avgårde og blir borte; stjålne minutter blir til timer. Du burde vært ute, gjort noe i huset, lekt med ungene eller tatt en telefon. I stedet ligger du sammenkrøllet på det hvite teppet og sollyset lyser opp all din latskap og uvilje til å ta fatt på noe; være noe og bevege deg videre. Avslørt men opplyst; varm og levende men uten retning.

vannet er her, vannet er her - endelig renner vannet i bård breiviks skulpturpark

Les mer om hans spennende prosjekt her.

mahalia jackson og dinah shore - down by the riverside

audioslave - like a stone

barnetro

Det er bare bilder i hodet mitt, minnene om søndagskolen. Ingen følelser akkompagnere disse bildene, de er bare en lysbildefremvisning og en ganske kjedelig en sådan. Jeg kan ikke huske når jeg begynte på søndagsskole men jeg vet at jeg i mange år deltok på en eller anne form for kristen forsamling en gang i uken helt til året etter jeg var konfirmant. Det var det første året jeg skulle være med som en av de ansvarlige og det krevde både bibellesing høyt og dedikert bønn. Det var nok til at jeg ikke lengre klarte å være en del av dette felleskapet. Fellesskap er kanskje ikke riktig å si, jeg deltok mer eller mindre fordi det var forventet og jeg fant en viss glede i å synge. Men å sitte foran ungdommer yngre enn meg selv å be ble mer enn jeg kunne klare. Det var siste gang jeg bad.

Det første bilde jeg kan huske er den grønne filttavla hvor søndagsskolelæreren, i dette tilfellet moren til en i klassen og hjemme i stua deres, plasserte ut de ulike personene i bibelhistorien. En gang i tiden kjente jeg min bibelhistorie. Hjemme ble det ikke lest barnebøker før vi gikk til ro men i barnebibelen. Boken var rød med gullskrift på og bokstavene inni var store og illustrasjonene i smakfulle pasteller; som små fresker. Vi hadde kort hvor vi hver gang vi var med på søndagsskolen fikk en gullstjerne eller en fisk. Et av kortene hadde bilde av Jesus når han slengte ut fiskegarnet i Tiberiassjøen. Det var vel strengt tatt disiplene som slengte ut det garnet men i mitt hodet var det Jesus. Gullstjernene og fiskene ble symbolsk plassert i masken på fiskegarnet. Jo flere ganger du deltok jo fullere ble garnet.

Jeg husker også en sen kveld hvor jeg lå i underkøya og tenkte for meg selv. Da vi var små bad vi aftenbønn, en tradisjon som opphørte den dagen vi var gamle nok til å komme oss i seng selv uten for mye dikkedarer. Jeg kan har vært ti år og for første gang på lenge kneppet jeg hendene mine i min egen seng og bad til Gud; jeg ønsket meg en sykkel. Fornemmelsen jeg lå med i det grå kveldslyset var at det nok ikke var det man burde be Gud om og at det sikkert var bortkastet tid men at det var lov å prøve. Litt som å levere tippekupongen hver uke. Sykkel fikk jeg først to år etterpå.

Som barn var jeg også med på mange samlinger i læstadianske menigheter og for de som er kjent med denne retningen så vet det at det kan være en selvsom opplevelse. Spesielt for et barn som til daglig kun er utsatt for den mer sekulære men dog pliktoppfyllende kristne oppdragelsen som en god del barn på min alder tilsynelatende fikk. Flauheten når alle i menigheten gikk rundt og hilste på alle og sa "Gud bevare deg!" (jeg tror det må ha vært det, men sikker er jeg ikke)kan jeg fremdeles kjenne et sted bak i nakken. Jeg så alltid ned i bakken og mumlet flau tilbake. Læstadianere har noe som heter rørelse og som barn var det med stor undring og en viss redsel jeg observerte disse voksne menneskene så hinsides alt og grepet av noe jeg ikke forstod eller kunne kjenne selv. De tårevåte ansiktene til mine besteforeldre er fremdeles lette å fremkalle på netthinna.

Aller mest viste denne erfaringen meg at religion var noe som rørte en sterkt. Ofte lurte jeg på hvorfor det ikke rørte meg. Det var heldigvis ikke mange som spurte om en trodde på Gud for jeg ville blitt svar skyldig. Når jeg en og annen gang spurte meg selv det spørsmålet kom jeg fram til at jeg ikke var i nærheten av å kjenne et nærvær av Gud og at det var vanskelig å tro, hva ville det egentlig si å tro? Det forhindret ikke meg i å anse noe av logikken og etikken som alle disse timene i Guds forsamling inprentet meg for verdifulle. Jesus er en fascinerende skikkelse og fortellingene om hans godhet for de svakeste i samfunnet må jeg anta har preget meg sterkt. Det var gjennom disse historiene jeg lærte om godhet, rettferdighet og kjærlighet. Men det ble en intelllektuell øvelse og ikke noe mer. Jeg følte aldri at det var noe mer enn det jeg kunne se og jeg tenkte aldri og tenker aldri at noe ligger i Guds hender. Jeg har aldri søkt trøst hos Gud eller henfalt til bønn når verden har tatt sine vondeste og mest ondskapsfulle krumspring og rammet meg eller noen jeg var glad i hardt.

Jeg kan fremdeles huske min bestefars såre hulk et halvt år før kreften hadde spist opp alt innvendig på han; han var fortvilet fordi han aldri mer ville få se meg igjen.Ikke fordi han kom til å dø men fordi jeg ikke kom til himmelen som han. Min bestefar betydde umåtelig mye for meg og er mer enn ti år etter sin død en like sterk tilstedeværelse i min bevissthet som han var da han levde. Men gråten og fortvilelsen hans fant ikke gjenklang hos meg, ikke akkurat denne gangen. Vissheten om at det er noe etter døden har jeg aldri hatt. Dermed var hans bekymring og sorg uforståelig for meg.

Da jeg mange år etterpå kom i kontakt med islam husker jeg at jeg ble fascinert. Jeg hadde i grunnen helt forlatt all religiøs tankegang men nå kom all min religiøse ballast til nytte. Jeg hadde erfaring både med sekulær religiøs utøvelse, personlig kristne og mer fundamentalistiske læstadianere. Jeg hadde ingen vanskeligheter med å forstå tankegangen og hvor viktig religionene var for disse menneskene og en liten stund følte jeg faktisk at det berørte meg følelsesmessig. For første gang ønsket jeg virkelig at jeg skulle klare å finne denne Guden som jeg aldri hadde følt noe nærvær fra men heller ikke savnet. Men hodet mitt koblet seg raskt til og det ble klart for meg at å konvertere til Islam ville aldri være en mulighet. Ikke fordi jeg mente at religionen i seg selv var noe verre enn den jeg selv var oppdratt i, tvert i mot fant jeg mye godt i både menneskene og måten de utøvde sin religion på. Jeg følte bare ikke nok; at hverken Allah eller Muhammed klarte å bevege meg hverken intellektuelt eller fysisk. Å konvertere ville være et hån mot alle de som hadde en sterk tro; en reell tro. Dette forhindrer ikke fascinasjoene i å vedvare til den dag i dag; kanskje for religion generelt men også Islam spesielt. Jeg er nysgjerrig på både det personlige religiøse aspektet ved å tro men også det politiske. Men jeg står på siden og observerer og bruker min egen bakgrunn for å komme nærmere innpå det som for meg er et spennende fenomen men som jeg aldri egentlig har noe håp om å forstå eller oppleve.

Denne uka kom jeg over artikkelen om Mor Teresa og det faktum at hun ikke følte noen nærhet til Gud store deler av livet til tross for at hun er mest kjent for sitt arbeid for fattige i Guds navn.Den katolske kirke er i en prosess for å kanonisere mor Teresa og det mangler bare bevis for ett mirakel til utført av henne etter hennes død før prosessen er fullført. Det råder enighet om at hennes manglende nærhet til Gud er det som gjør henne enda større som religiøs skikkelse; hun ofret alt og levde etter Guds ønske selv om hun selv følte et enormt mørke inni seg og en ensomhet og adskillelse fra Gud som hun vanskelig kunne forstå. Igjen blir jeg stående litt på siden og lurer på hva det hele dreier seg om. Jeg har dager hvor jeg føler tomhet innvendig og i perioder av livet er det disse dagene som har dominert. Jeg kan bare forestille meg hvor mye verre dette hadde føltes om jeg i tillegg til å føle at jeg selv ikke mestret mitt eget liv og var i stand til å tilføre det mening skulle føle at det var en høyere kraft som i tillegg hadde forlatt meg og lot meg ligge i forsterstilling i mitt eget mørke rom uten evne eller vilje til å se noen lysning noe sted. Jeg kan ikke en gang begynne å forstå hvordan det må føles. Og når denne dimensjoen utenfor deg selv er selve meningen med det du gjør og du ikke føler den lengre; hvordan overlelver du? Er det riktig å fortsette å hevde sin tro da? Det er mye ved religiøs tankegang som jeg strever med å forstå men som jeg virkelig prøver å forstå og til tider få en fornemmelse av hva består i.

Det hender at jeg er takknemlig for at det i de fleste sammenhenger handler om meg og hva jeg er i stand til å utrette. At når livet går meg i mot så er det kun jeg som kan gjøre noe med det og jeg kan velge å la menneskene rundt meg hjelpe meg å finne en vei som jeg klarer å gå oppreist på. Noen ganger tenker jeg at det må være godt å ha en Gud som du kan søke trøst hos og hente styrke fra. At det må være godt å legge noen av sine bekymringer og sorger over på noe som er større enn en selv; større enn selve livet. Men siden jeg tydeligvis ikke har en religiøs legning så nøyer jeg meg med å se, lære og prøve å forstå i visshet om at det er barnelærdommen, alt det beste av den, som har gitt meg evnen til å stå stille og se uten å nødvendigvis dømme. Jeg prøver å gjøre de riktige tingene og være noe godt for andre men innser at jeg selv må ha det godt for å kunne fungere. Og det bekymrer meg ikke at jeg ikke kommer til å møte min bestefar igjen så lenge jeg er heldig nok til å ha han med meg et sted der inne hver dag så lenge jeg lever. Det som kommer etterpå er ikke noe jeg tenker på eller orker la meg skremme av.

Men, jeg føler ikke at jeg har noen svar; at jeg kan være sikker på noe. Og det er alt jeg vet så langt...