je t'aime moi non plus - jane birkin og serge gainsbourg

placebo - slave to the wage

snart høst

Jeg står med hånda rundt en gylden og lodden fersken på en av de tyrkiske grønnsaksforretningene i nabolaget; med halvt lukkede øyne prøver jeg å avgjøre om den smaker så søtt og solvarmt som inntrykket den gir i håndflaten min. I det jeg legger den forsiktig tilbake blåser det kraftig opp. Det har blåst litt hele tiden men nå kommer vinden konstant og med økende styrke. Jeg står og ser meg rundt og venter hele tiden at det skal stilne men styrken bare øker. Trekronene i alléen opp til fengslet uler høyt og den iskalde vinden røsker tak i hvert eneste blad og river løs de som begynner å miste grønnfargen. Lufta fylles med gyldent løv på vill fart vannrett over de mørkegrønne plenene. Vinden sveiper bølgelignende formasjoner opp fra den gruslagte stien gjennom parken, pakker de tunge grå skyene over parken enda tettere sammen og lyset blir hvitt og kaldt. Plutselig gir den krafige vinden seg og bare lekne hvirvelvinder flytter rundt på de gyldne bladene som dekker det grønne gresset. Jeg går opp den grå gangstien der støvet igjen har lagt seg og kjenner en ny kulde i lufta som stikker i huden. Jeg sakker på tempoet og puster med magen; nekter å la kulda jage meg oppover bakkene. Kalde regndråper treffer de bare leggene mine. Det var høsten som kom tror jeg.

comfort zone

Det er ingenting i veien med hodet. Jeg har veid alle argumenter mot og funnet at de ikke er relevante. Ikke akkurat da og ikke i forhold til deg. Riktig og galt finner ikke veien inn i regnestykket mitt og til slutt står vi der foran hverandre, avkledde. Jeg kjenner meg så trygg og varm, hendene dine stryker meg nedover ryggtavlen; skaper et skjold mot alt som burde dytte oss fra hverandre. Overrasket over hvor lett det er å ta deg inn uten å la all konteksten vi begge har gjort hverandre bevisste på er der skape de sedvanlige bølgene av uro, finner jeg meg godt til rette. Min varme hud mot din. Du tar med stødige hender rundt hoftene mine og munnen din smaker uten sjenanse på halsen min som ubevisst strekker seg opp mot ansiktet ditt mens jeg lar de myke skjeggstubbene dine forsiktig dras over mitt myke kinn. Når jeg senere skal gå og står der påkledd og motvillig, nesten tilbake i min egen verden der du ikke er eller bør være kjenner jeg meg like trygg. Den nakne kroppen din og stemmen, lav og melodiøs og armene dine som holder meg med største selvfølgelighet gjør det til en kraftanstrengelse å snu ryggen til og gå. Jeg kjenner en god og myk varme bre seg i nakkegropa med en gang jeg er ute av døra, en varme som ikke avtar etterhvert som jeg sakte men sikkert faller tilbake i det mer realistiske nuet.
...
Jeg er fremdeles sliten etter søvnmangelen ett døgn etter og den varme nakkegropa minner meg stadig på at du har vært med meg. Ord som "når" ligger ikke i bevisstheten min; du bare er og jeg er villig til å la det bli med det. Jeg skal bare ordne noen få ting etter jobb og når blikket mitt måløst og ute av fokus plutselig ser deg stå i kaffekøen kjenner jeg ubehaget bre seg. Nakken strammer seg og jeg blir pinlig klar over at jeg føler meg sliten og dradd; at jeg mangler den myke og fleksible energien som vi begge hadde bare ett døgn tidligere. Jeg kjenner at jeg med klærne på er på et helt annet sted der realitetene får lov til overdøve overskuddet vi hadde til hverandre og den brennende nakken er manifestasjonen av utyggheten som plutselig overmanner meg der og da. Kontrasten mellom å bli holdt tett inntil den nakne og trøtte kroppen din med en smilende munn mot pannen min og følelsen av å ikke strekke til nå blir så overveldene at jeg fortsetter forbi køen uten å hilse på deg. Ikke på grunn av alle de riktige tingene; fordi jeg ikke burde og fordi vi aldri skulle vært der vi var, men fordi min egen usikkerhet glefset i seg det myke øyeblikket vi delte når eneste rettesnor var refleksjonen av ærlig begjær i den andres øyne. For første gang siden du snakket til meg mens jeg stod fraværende og glad og ventet på de jeg var sammen med og som blikket ditt fikk meg til å glemme føler jeg meg naken og kald. Ute på gata kjenner jeg at du vil få muligheten til å kle på meg igjen hvis tilfeldighetene vil det; stryke mykheten tilbake i nakkegropa og med øynenen dine lokke tilbake sikkerheten som lå rundt meg sist og som smaker søtt når tungen din glir forsiktig over min myke hoftekam. For jeg er sårbar men strippet og naken uten forsvar, det vil jeg ikke være, ikke for deg, ikke for noen.

nick cave - the ship song

múm - they made frogs smoke til they exploded

cheb khaled, rachid taha og faudel - abdel kader

Rai-Rai-Rai!!!!

rachid taha - rock the casbah

til ungdommen

Kringsatt av Fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist der svar.

Ubygde kraftverk,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Nordahl Grieg

...there will be no end?

Giraffungen står på badet og pusser tennene og lurer på om den intense og høylydte samtalen snart er over mellom meg og barnevakten. Jeg svarer som sant er at den samtalen slutter aldri selv ikke når barnevakten har gått hjem for kvelden; den vil pågå i morgen og neste uke og neste år. Giraffungen ser på meg og sier at det er lett å skjønne for det var ikke riktig det som skjedde med Ali i Sofienbergparken. Jeg ser inn i de gyldene øynene til mitt deilige giraffbarn og kjenner at jeg skjelver innvendig og at hjerte slår hardt og ubehagelig i brystkassen. Jeg tar sats og prøver å forklare hvorfor vi voksne blir så sinte og lei oss når vi snakker om det som skjedde. At vi mener at han ikke fikk hjelp fordi han var mørk i huden og somalier; de bestemte seg med en gang for at han var farlig selv om det var flere som fortalte hva som hadde skjedd med han. At de som kjørte ambulansen burde hørt på sykepleieren som sa han hadde det vondt og var alvorlig skadet og tatt han med seg til sykehuset. Jeg biter meg i leppene og tenker meg om et øyeblikk før jeg sier det neste. At jeg også blir redd for alle vennene våre og familien vår når sånt skjer. De er mørke i huden de også. Kanskje er de uheldige en dag og havner i en sånn situasjon og så vil ingen hjelpe dem. Den siste setningen sitter langt inne men jeg velger å si det: "Jeg er redd for at en dag skal noen se på deg, Giraffungen og tro masse stygge ting om deg bare fordi du ikke ser ut som meg og at det samme kan skje med min lille Engel." Jeg kan se at den tanken har aldri slått min lille giraffunge som har alltid har hatt hodet oppe i skyene og som tror det beste om alle og som ikke tenker noe på at det er én forskjell på oss; hudfargen. Og nå har jeg sagt det høyt; at noen mennesker og vi vet aldri hvem; de vil se annerledes på de som er mørke i huden; giraffungen og min lille engel. Uten å ha snakket med dem og uten å en gang gidde å finne ut hvem, hva og hvordan de er.

Når giraffungen har gått og lagt seg kikker jeg innom VG og ser den lille videosnutten fra Sofienbergparken og kvalmen brer seg. Tårenen triller og jeg kjenner at det er så galt, så galt. At dette fikk skje. At jeg måtte fortelle mitt barn at verden ikke er et godt sted bestandig og at mine barn ikke kan stole på at menneskene rundt oss vil være der for dem når de trenger det. Fordi honningfarget hud ikke bare er en farge for noen...

mutabaruka - dis poem

...forresten, det er noe jeg lurer på....

Kan noen forklare meg logikken i følgende: Når to mennesker utsettes for den samme negative behandlingen. La oss si at begge ble slått ned i Sofienbergparken og ble liggende blødende på bakken etter at ambulansen hadde kjørt fra dem med et tredvetalls vitner til stedet. Før ambulansesjåførene dro hadde de kalt begge en gris for å ha mistet kontroll over blærefunksjonene og blitt desorientert som følge av å ha slått hodet i bakken. Er det da alltid logisk og riktig å anta at beveggrunnlaget for å forlate dem begge livstruende skadet er likt? Glemte jeg å si det? Den ene var hvit og den andre kom fra et eller annet land i Afrika. Forklar meg hvorfor likt hendelsesforløp alltid indikerer lik forhistorie og motivasjon bak handlemåten til de involverte. Prøv. Hardt. Jeg kommer til å bli vanskelig å overbevise...jeg bare nevner det. Jeg utelukker ingenting, det kan være sånn at absolutt alt var likt; fra første tenkte tanke til den siste fatale handling; å forlate dem. Men er det ikke en like stor mulighet for at det handlet om to forskjellige ting men dog med likhetstrekk?

leonard cohen - dance me to the end of love

...would you, please?

endelig

Det er i grunnen utrolig deilig å ha kommet dit hen at IKEA-katalogen ikke fremstår som særlig interessant lengre.

det spiller ingen rolle

Det hender rett som det er at jeg er ute uten noen form for legitimasjon på meg. Ingenting annet enn mitt lyse ansikt som tydeligvis sier sitt for ingen offentlig person har så langt stoppet meg på gata, i tollen eller noe annnet sted og bedt meg legitimere meg med mindre det var påkrevd av alle som passerte. Ingen har så langt satt spørsmålstegn ved mine hensikter når jeg har vært innom trygdekontoret og levert min søknad om støtte til barnepass eller spurt om min separasjon er reell eller bare sånn for gøy; at "jeg" får noe økonomisk ut av den og at skoene hans fortsatt står i gangen min. Jeg kan ikke huske å ha opplevd at noen har mumlet misfonøyd når jeg har sittet på bussen med barnevogna mi og tatt opp unødvendig stor plass; jeg kan ikke huske å ha motatt sure og mistenksomme blikk fordi jeg har snakket med den dialekten jeg har. Det har aldri skjedd at noen har flyttet seg med en tydelig angst i blikket når jeg har satt meg ned på setet ved siden av dem og det er få som ber meg om å si navnet mitt mer enn en gang siden det meste av det er innenfor god norsk navnetradisjon. Ingen har heller spurt meg hvor mye jeg skal "ha" en sen nattetime på vei ned Karl Johan. Det er antageligvis trygt å anta at ingen har sett på meg med medlidenhet og tenkt at underlivet mitt antageligvis er lemlestet til ære for barbariske tradisjoner opprettholdt av en undertrykkende religion.

Men når jeg gikk sammen med han på gata så hendte det ofte at vi fikk mer enn to blikk og at noen ropte ufinheter etter oss. Når det var hans tur å rydde opp i misforståelser med offentlige instanser så var det sjelden at det gikk smertefritt. Han ble alltid møtt med en utålmodig stemme og en overbærende forklaring om at han måtte vel forstå at dette ikke gikk an. Den mørke, dype stemmen hans som er så behagelig å høre på klarte ikke å lure noen for de hørte de ukjente klangene. Det hendte vi ventet en uke så tok jeg en telefon tilbake til den som skulle hjulpet oss og plutselig var alt så greit. Noen ganger spurte fremmede om det ikke var tøft å leve med en muslim; en mørk mann som sikkert ikke hadde et stuereint syn på kvinner. De spurte om han var snill med meg; ganske mange forresten. Andre lurte på hvor jeg hadde adoptert ungene fra. Eller om de hadde samme far. En gang han var ute alene kom han skremt tilbake; han hadde prøvd å stoppe en kamerat fra å sloss, politiet hadde kommet og han hadde blitt tatt kveletak på og dradd ut på gata. De skjønte nok raskt at han var en god og ufarlig fyr for han kom hjem den kvelden; opphovnet rundt halsen og med en ny erkjennelse; jeg er virkelig ikke som alle de andre. Da han skulle finne et sted å bo alene var alt utleid; enten når han ringte eller når han kom på visning.

Hun gikk inn bak i bussen av gammel vane; som om hun hadde barnevogna med. På vei fram for å stemple fikk hun spørsmålet om billett. Tre timer etterpå kom politiet og bad om legitimasjonen hennes som hun ikke ville vise til tre vektere; alle en halv meter høyere enn henne selv. Hun satt mang en gang på sosialkontoret og gråt for å få penger til å kjøpe mat til ungen når ingen ville gi henne en ordentlig jobb. Ute på byen holdt hun seg unna Norges paradegate; det var blitt for slitsomt med alle slengbemerkningene og spørsmål om prisen for å bli sugd. Hun ble spurt av vilt fremmede hvordan det var å være omskjært og satt alltid med vissheten om at underlivet hennes var gjenstand for medynk og sykelig nysgjerrighet. Når hun gikk i sine tradisjonell klær på vei til et bryllup kjente hun blikkene på seg; medlidenhet for at hun var så undertrykt.

Det hendte jeg ble forbanna og tenkte at livet må da bestå i mer enn å spille fotball, se på fotball og spise? Noen ganger når det ble for kronglete og vanskelig for han å finne ordene avbrøt jeg og prøvde med utålmodig stemme å finne ut hva han egentlig mente. Noen ganger stod jeg og hylte at han var helt på bærtur og burde visst bedre etter å ha vært her så lenge. Det hendte at jeg forklarte logikken bak lover og regler han fant bakvendte med en nedlatende stemme. Og var det ikke rett og rimelig at hvis de du er sammen med mener at forbudet mot ganja i Norge er feil og praksisen din er derette, så må akseptere at de du ferdes med blir stoppet og bedt om å legitimere seg; kanskje tatt litt hardt i noen ganger også, deg selv inkludert? Og hvordan var det mulig å være mer opptatt av å sende penger hjem enn å skrape sammen nok penger til å kjøpe et eget hjem? Det hendte jeg spurte hvor han hadde vært; fisket etter om han hadde gjort noe han ikke burde.

Ofte så gremtes jeg over at hun ikke brukt de muligheten hun hadde mer konstruktivt og fikk orden på livet og økonomien. Var det ikke rimelig å anta at når hun hadde vært kriger en gang så ville hun alltid være det; rope høylydt, skrike og sparke og kanskje til og med dra kniv? Jeg kjente at jeg irriterte meg voldsomt over den store respekten hun viste overfor han når han var der og ble en helt annen enn den sterke jenta jeg hele tiden så. Det hendte at jeg lukket ørenen og tenkte at hun får klare det her på egen hånd; hun roter for mye rundt og det er ikke rart med den oppveksten. Kanskje hadde hun kommet noen vei om hun hadde dempet seg litt og ikke vært så hårsår og opptatt av å vise at hun er så mye mer enn den sjablongen alle ser.

Jeg tror jeg har maktet å se mennesket bak. I alle fall noe av tiden. Hvor mye; det vet jeg ikke enda. Jeg sier alltid at det ikke handlet om religion, kultur og farge når ting var vanskelig å forstå, innfinne seg med og ikke minst når jeg fikk nok. Det handlet om at vi var forskjellige mennesker og at vi ikke passet sammen som biter av et puslespill skal. Det handlet ikke om at jeg ikke følte meg velkommen eller at jeg følte at jeg ville ha noe mer. Det handlet om at jeg ville ha noe annet og at jeg hadde mistet noe i meg selv; selvforskyldt.

Allikevel så vil jeg komme med en innrømmelse; det mest slående ved meg og dem var hudfargen. Og når jeg går i meg selv så kan jeg ikke utelukke at det spilte en rolle; denne ulikheten som kun er en utside som ikke sier noe om innholdet. Kan du?

I walked with a zombie last night

Fredag oppsumert:
jens lekman-black cab
Erstatteren for Lily Allen. Søtt og sommerlig lett. Ikke noe mer.

the jesus and mary chain-just like honey
Voksent publikum og alle var sabla høye...så ikke noe, jeg. Men at de så på skoene disse karene; stemmer godt!

roky erickson
Finnes ikke et anstendig opptak av "walked with a zoombie" på youtube så da er det bare myspace igjen. Don't miss out! Tror at stemningen på konserten var omtrent så høy som den kom på Øya i år hvis du trekker fra Gogol Bordellos elleville opptreden som jeg gikk glipp av. Vi stod tett, vi sang i kor "I walked with a zombie" og alles hender var i været. Det var gamle, gråhårete fans og søte små guttehvalper helt i sin egen "Roky-verden". Det regnet men det gjorde ingen ting.
thomas dybdahl m/KORK-solitude
...en rolig avslutning i forbifarten, vi prioriterte gamle legender og ruslet hjemover i småregnet ganske så tilfredse med dagen og musikken. Amulet?Hvem var det???

er det bare ord det handler om? Ja men, da....

I forigårs ble en somalisk småbarnspappa slått ned etter å ha hisset seg opp over at noen som spilte fotball ved siden av der de hadde pikniken sin ikke var forsiktige nok; en ball sneiet et et av barna. Han ble etter vitneutsagn slått ned med et slag og gikk rett i asfalten; blødende.

Ambulansepersonellet ville ikke ha han i ambulansen; de vurderte tilstanden hans som god nok til at politiet kunne ta han med siden de var bekymret for sin egen sikkerhet men politiet ville helst ha han bak i en stor bil så han endte opp med taxi til legevakta siden dette tok kortere tid og ble sendt rett til Ullevål. Han ligger fremdeles i respirator og det er usikkert hvor stor skade den indre blødningen i hodet kan ha forårsaket.

Det hevdes at han ble medisinsk vurdert i forhold til puls og mental klarhet etter fallet. Da han omtåket latet vannet på bildekket etter allerede å ha tisset på seg i bevisstløs tilstand kalte ambulansepersonalet han en gris og sa at han mistet sjansen sin til å bli med i ambulansen. Har noen vurdert hvor klart ambulansepersonellet så etter litt urin hadde skvettet på skoen til den ene? En sykepleier på stedet sier at ambulansepersonellet kalte dette en ordenshendelse og er villig til å vitne under ed på at det ikke på noe tidspunkt ble sjekket puls eller gjort noe annet for Ali. Politiet benekter at de skulle håndtere transporten til legevakta.

Ullevål beklager språkbruken men kan ikke se at den antyder noen form for rasisme. Himmel og hav, hadde det vært så enkelt som å si at det kommer kun an på hva vi sier så kan vi utelukke rasitisk eller diskriminerende behandling. Jeg tenker at noen bør informere de som har sett på saken at rasisme og diksriminering kan også være en praksis.

Jeg har forøvrig en mistanke om at hvis du skal bli hentet med ambulanse fra Sofienbergparken en varm sommerdag så bør du være så godt som død. De som har vært der kan sikkert forestille seg hvorfor; ganjarøyken krydrer lufta, det konsumeres kalde pils til grillmaten og det er vel trygt å si at er du hvit er du i mindretall som oftest. Det må da være rimelig å anta at det er for det meste farlige, mørke mennesker som ferdes der og for sikkerhets skyld så bør en la de ligge og la politiet ta saken.

Er det bare jeg som ikke kan holde tårene tilbake her? Når skal noen tørre å si at de fleste av oss har fordommer og diskriminerer villig vekk om vi slipper unna med det? Og de som jobber i belastende yrker som politi, ambulansepersonell og sosionomer f.eks. er antageligvis mer tilbøyelig til å diskriminere over tid. De samler ensartede erfaringer som gjør det lett å ikke tenke klart fra tilfelle til tilfelle. Det brukes på langt nær nok tid hverken innen de enkelte utdanningene og i selve yrkesutøvelsen til å bearbeide og bevisstgjøre den enkelte i forhold til hva deres erfaringer gjør med handlemåten deres.

Men akkurat nå handler det mest om hvem som argumenterer best for sin ansvarsfraskrivelse og å slippe å snakke om diskriminering og rasisme. Syns vi egentlig at det er greit?

patetisk

Det hender jeg tenker at det er en patetisk affære å være kvinne. Sånn i det store og hele. Ikke at jeg har gjort meg opp en mening der og da om det er noen som kan lasets for det men jeg kjenner at jeg føler meg patetisk.

I dag ruslet jeg hjem i varmen etter å ha avlevert min lille engel i barnehagen. Jeg tok meg selv i å se på min egen refleksjon i et hvert vindu; konstatere at jeg ikke så så veldig tykk ut, krøllene i håret var spenstige og definerte og jeg noterte meg fornøyd at veska matchet antrekket ganske så flott. Hver eneste glassflate som var skinnende og ren nok til å få et godt oversyn kastet jeg blikket mot. På halveien hjem gikk jeg forbi en eldre kvinne på en trapp. Da jeg passerte ropte hun til meg at jeg var fin, at alt var så fint sammensatt; den transparente kjolen som viste den blondebesatt v-ringete underkjolen, de trange buksene i knallfarge under som gjorde bena lange og slanke og de nette, sorte ballerinaskoene. Jeg smilte og tok ned solbrillene og takket pent for komplimentet før jeg gikk videre. Inne på grønnsaksbutikken spurte han bak disken med de intense brune øynene om jeg hadde fått meg en kjæreste ennå. Og minte meg på at han hadde spurt for fem måneder siden også. Jeg smilte og sa nei. "Hvorfor det? Er du bare sur og grinete?" "Mulig jeg er kresen," svarte jeg ut på vei ut døra.

Hva det patetiske bestod i? At det er så mye trøst å finne i at utsiden har en slags harmoni. Den trenger ikke gjenspeile det som er på innsiden. Ser det bra ut så er det nok til å løfte humøret de få hakkene som trengs til at du vandrer litt lengre med løftet hode. Men jeg kjenner raskt at jeg ikke liker at jeg selv vurderer speilbildet mitt og at andres bemerkninger er en ekstrabonus. Og han med de intense brune øynene illustrerte poenget så godt for meg. De dagene jeg bare slenger på meg en joggebukse og løper ned på hjørnet for å handle med håret i stram hestehale og med markante briller på da er det ingen som spør om jeg har fått meg kjæreste og sier jeg er fin. Det er slitsom at en skal være pen og dermed også burde ha en kjæreste. Jeg vil mye heller være interessant og smart. Reflekteres det i vinduene og hva sier mangelen på kjæreste om meg??? Forresten, jeg skulle aller helst funnet større glede i å vise interesse for andre ting enn mitt eget speilbilde og sivilstatus. Jeg er patetisk.

...det er helt klart for varmt for meg i dag...

staind - outside

gogol bordello - wonderlust king

queen of bizarre

Inne i portrommet står vi og ser oss litt rundt. Det står stoler i et hjørne mot veggen lengst inne. Sånne som står langs etter fortauene på varme sommerdager utenfor kaféer og barer rundt små bord fylt med ølglass mens praten går. De er i smijern og setet og ryggen er tre planker hver. Du går bortover brosteinene og henter en stol. Du plasserer den midt i portrommet. Det er høye vinduer i det grå mursteinsbygget og bare lette gardiner for vinduene. Bor en i trakter der midnattsolen er det vanlige så venner en seg til lyset og prøver ikke å stenge det ute. Du tar rundt meg og dytter meg baklengs mot stolen; den lille scenen. Du har det svake smilet rundt munnen som jeg ikke egentlig la merke til da jeg møtte deg første gang men som er så betryggende. Det er noe ekte over det; du kommer ikke med en masse sjåvenistisk tull men er deg selv og smilet ditt følger alt du sier. Vi er begge litt ustø etter litt for mye å drikke. Men jeg legger ikke vekt på det; jeg møtte deg da jeg var edru og etter at du hadde fortalt fire ting om deg selv hadde jeg bestemt meg for at jeg ville ha deg. Ikke da men når neste anledning bød seg. Anledningen kom raskere enn jeg hadde trodd.

Jeg setter meg ned på stolen og strekker ut bena. Jeg er sliten etter en lang kveld på høye hæler. Lenge før vi kom hit snek hendene dine seg opp under skjørtet mitt og lirket den sorte blondetrusen til side mens du sakte strøk på meg; kjente på den varme fuktigheten bare tanken på deg fremkalte hos meg. Midt i mellom alle menneskene i den overfylte baren og jeg måtte virkelig konsentrere meg for å dra hånden din vekk; si at det ikke passet seg. Pusten din mot halsen min og den varsomme hånden gjorde meg ute av stand til å tenke klart der og da. Lenge før vi havnet her innså jeg at jeg ikke kom til å si nei selv om jeg innerst inne vet at hvis jeg følger lysten min og lar deg slippe til så vil du være borte etterpå. Det virker som det er et eller annet skremmende med en som vet hva hun vil og som ikke legger skjul på det. Man fremstår visst som lett tilgjengelig. Det er bare ved første øyekast men det tviler jeg på at du tør finne ut av; finne ut hva som skal til for å fange meg på ordentlig for du tror at bare fordi jeg viser at jeg vil ha deg så har du meg. Det er bare jeg som vet at det er feil. Det skal mye mer til for å nå inn til meg. Men jeg er villig til å ta sjansen; finne ut om du har motet som kreves for å komme tilbake etter at vi begge har fulgt instinktene. Det kreves mot å se forbi det. Det er i alle fall det jeg sier til meg selv.

Du løfter varsomt på det brune silkeskjørtet mitt og legger hendene på knærne mine. Du stryker meg forsiktig oppover låret og ber meg med den myke stemmen om å ta av blondetrusa. Munnen din finner den myke, våte sprekken og du tunga di leker forsiktig med meg. Jeg kjenner at jeg har drukket for mye og at jeg er så ufokusert at dette bare er å kaste bort tid; i alle fall for meg. Men jeg kjenner også at jeg vil bare en ting; ha deg. Du skjønner raskt og drar meg opp og snur meg rundt. Hendene dine tar tak om de myke rumpeballene mine mens du mumler stille at jeg er vakker; myk men samtidig fast. Du er stor og klar og jeg kjenner at hvis jeg hadde vært edru ville hvert støt vært vondt; jeg ville trukket meg unna og bedt deg om å være forsiktig. Nå kjenner jeg at hårene på armenen reiser seg og hvert støt frembringer et stønn; mykt og forventningsfullt. Hendenen dine masserer rumpa mi samtidig som du tar meg hardt og bestemt. Denne kontrasten mellom mykt og hardt er akkurat sånn jeg oppfattet deg som person; det var det som fikk vektskålen til å bikke over i din favør og som fikk meg til å kaste alle betenkeligheter overbord da vi innså at det fantes ikke noe tilgjengelig sted hvor vi kunne gi etter for den søte og påtrengende lysten som vi begge tydeligvis hadde kjent påsiden første møte noen dager før. Jeg nyter hver eneste bevegelse og smerten glir over i nytelse. Du stopper når du ser at jeg begynner å blø litt. Spør om jeg har menstruasjon. Jeg smiler svakt og sier at det er nok bare det at du når helt inn.

Varsomt snur du meg og dytter meg ned på stolen; ber meg løfte skjørtet og vise meg fram. Du står foran meg og hånden din glir opp og ned skaftet mens du ser konsentrert ned på fingerene min som leker; inn og ut mens de gnir den våte saften utover. Feststemte stemmer finner veien inn i portrommet; gata utenfor er full av mennesker på vei hjem eller på nachspiel. Det høres ut som noen er på vei inn i portrommet. Hånden din stopper opp mens du lytter; klar til å dra opp buksene hvis noen kommer. Ingen av oss klarer å la være og smile av den absurde situasjonen. Jeg tar hånden under når det går for deg; samler opp sæden din og blander den med mine egne safter. Du ler og rister på hodet. Sier at dette er den merkeligste stiuasjonen du noen gang har vært i.

En flik av en hvit gardin faller ned i vinduet jeg sitter under. Du ler. Noen har tydeligvis sett på hele seansen. Du ser på meg; jeg ler og sier at jeg ikke bryr meg. Jeg kjenner at jeg fremdeles vil ha deg og hvem som ser på er likegyldig. Helst vil jeg ta deg med hjem og krype godt inntil deg; kjenne den myke brystkassen din mot ryggen min mens jeg sakte blir slapp og til slutt sovner fra deg og mitt eget begjær. Når vi begge har sovet ut rusen vil jeg ha deg; våkne og kjenne at lysten er den samme som nå og smyge meg varsomt oppå deg og ta det vi er for fulle til å få til i dette lille protrommet en lys sommermorgen. Men jeg vet at sjansen er liten for at det skjer. Jeg vet at jeg må gå fra deg mens morgenlyset blir sterkere og at du vil glippe for meg; blir borte. Jeg ga for mye med en gang.

Men de myke hendene dine lager usynlig merker og jeg kjenner at jeg blir våt og varm bare ved tanken på deg; lenge etter jeg har fått bekreftet alle mine mistanker. Du ringer ikke og jeg lar være å lete etter deg. Jeg er et dårlig bytte tydeligvis.