feels like home

Å sitte bak rattet med en liten glippe i vinduet sånn at håret blir rusket godt opp i og musikk, nesten hva som helst, på høytalerne og kjøre inn i en slags evighet der jord og himmel møtes; det er meditasjon. Det er noe så beroligende og trøstefullt med en sort, asfaltert vei med hvite striper som peker i bare én retning; fremover. Mot noe kjent eller ukjent; det er ikke så nøye. På sidene bølger landskapet svakt og fargene skifter etter hvert som du beveger deg fra det ene geologiske feltet til det andre; måten steinene eroderes av vær og vind endres. Myke runde former med varme toner overtas av taggete og skarpe, sorte kanter. Fra grønt gressland til kullsort mosegrodd steinlandskap. Langt der borte ser du isen som henger like under den skyede himmelen; glassaktig og lyseblå men så langt borte at dimensjonene ikke er i nærheten av å gå opp for deg. Når jeg sitter sånn og bare fokuserer på å komme meg framover kjenner jeg at det å være i bevegelse kanskje er det aller viktigste; å være på vei et sted. Ofte tenker jeg veldig lite; bare holder farten og prøver å ligge relativt stødig innenfor de to hvite, brutte linjene. Og det føles godt; ikke tenke på noe eller gruble på hvorfor, hvordan eller hvorfor. Kanskje er det greit å bevege seg litt tanketomt fra en destinasjon til en annen av og til? Bare la inntrykkene vaske forsiktig over meg og sette lette avtrykk på netthinnen; inntrykk som vil sitte en stund men sakte falme og kun hentes fram hvis jeg skulle befinne meg på samme sted en gang senere eller finne meg selv på et sted som likner; i atmosfære og den følelsen det gir. Når jeg sitter sånn; på vei til noe eller noen, da føler jeg meg så lett. Jeg føler jeg sittet så godt der jeg suser avgårde i hundre og tjue. Jeg føler meg hjemme; trygg og varm. Bilen er den lille boblen som beskytter meg mot alt jeg ubesværet skyter gjennom, mitt hjem på vei inn i et landskap bestrødd med blå lupiner og muligheten for at Soria Moria er å finne et sted bak de uthviskede blå fjellkjedene langt framme i horisonten skaper en ro som jeg sjelden føler når jeg står helt stille. Egentlig er jeg i mot bilkjøring.