30 juli 2007
21 juli 2007
etterlysning
"Selvopptatte karrierekvinner gjør Norge til et kaldt land fullt av frossenpizza og overvektige unger med dårlig nettverk."
Per Rødde i FrP på Hitra etterlyste i forrige uke den tradisjonelle husmoren som skulle bøte på alt som var galt i samfunnet; kjernefamiliens død, fete og utrygge unger og ikke minst fulle, kraglevorne kvinner ute i samfunnet. Det vil si utenfor husets fire vegger. For det som trengs er reserverte og høflige kvinner som ser verdien av å ta vare på unger og heim. Han vil gi pensjonspoeng og lønn til hjemmeværende, kvinner må vite. Det er det jeg antar i alle fall. For han babler et eller annet om hva vi er mest egnet til; å oppdra barn. Jeg vet det er agurktid og jeg innser at det er mulig at VG til og med bad tullingen om å gi dem en pekepinn om hva han mener. (Hvor finner de dem hen? Jeg bare lurer...) Selv sier han at han ble så provosert av å se et innslag der internasjonale forskere foreslo lavere skatt for kvinner for å få flere ut i arbeidslivet og derfor sendte sin mail til landets desidert beste avis, VG.
Jeg vil komme med denne etterlysningen på eget initiativ og tror at det er flere som vil stille seg bak den uavhengig av politisk tilhørighet. Flere enn de som løp støttende til da Rødde kom med sine underholdene uttalelser. Mulig alle machomenn og feminister tar fellesferie? En sånn artikkel ville lagd mer rabalder i mars vil jeg tro. Uansett, jeg snakket om en etterlysning. Jeg etterlyser modige menn.
Hvor er mennene som har motet til å innse at unger og heim er et felles ansvar? Jeg må innrømme at jeg skjønner logikken i at jeg skal føde barnet og til en viss grad gi det mat de første seks månedene om kroppen min er med på det men utover det så kan jeg ikke skjønne at det skulle være noe som tilsa at jeg som kvinne skulle være skjebnebestemt til å ta hovedansvaret for oppdragelsen og vedlikeholdet av heimen. Hvor er mannen som måler verdier i annet enn penger? Han som har mot nok til å kneppe opp skjorta og blotte bryskassa for så å legge knøttet inntil; hud mot hud og kjenne at dette er det største ansvaret han har påtatt seg noensinne og han er like ansvarlig for denne lille byltens lykke som moren. Han som lholder denne lille, sårbare bylten tett inntil seg til han har utviklet en god porsjon samvittighet overfor den lille og kjenner at det lugger når han bes om å prioritere bort familien til fordel for jobb og prestisje. Han som innser at begge skal gjøre sitt for at skatten deres skal vokse opp i mental balanse og føle seg elsket. Han som tør investere tiden i dette lille mirakelet de har skapt i felleskap og etter felles ønske og gjøre sitt for å gi h*n muligheten til å mestre livet på beste mulig måte. Hvor er mannen som tør å ta sin tørn i form av tid og tapt fortjenese og som tør å vise at det er ungen han har satt til verden og ikke lønna og forfremmelsene som betyr mest? Han som tør å gå på tvers av konvensjonene og bretter opp ermen og går inn i verdens mest utakknemlig rolle så langt; oppdrager og hjemmearbeidende til tross for at det er lite som har så tilsynelatende lav status i dagens samfunn som det å ha omsorg for andre og å rydde etter andre. Så er det sikkert noen nå som sier at det er da massevis av sånne menn der ute. Joda, det er nok en del. Tar du turen opp på Grünerløkka en formiddag så er det en del av dem som triller rundt på barnevogner og som villig vekk diskuterer både bleiepriser og at det ikke alltid er like lett å få hverdagen til å gli smertefritt når en har barn å ta seg av; som sier at barn er noen herlige små skapninger og krever sin mann å gi gode nok vilkår for at historien skal få en "happy ending". Men at det er massevis av dem der ute; kom igjen! Ingen vits i å lure seg selv. Vi har nok av statistikk som sier noe om hvordan vi velger å tenke eller hvordan vi velger å følge gamle mønstre for letthets skyld; ingen av delene er særlig beundringsverdig. Det er færre kvinner som toppledere, kvinnene dominerer i de lavere grader i utdanningsystemet mens menn sitter på toppen av pyramiden, det er flest kvinner i omsorg- og oppdrageryrker på det laveste nivået. Kvinner sier de ikke vil ofre familen på karrierens alter.
Hvor er mennene som tør gå foran å vise vei for de selvopptatte karrieremennene som gjør Norge til et kaldt land fullt av frossenpizza og overvektige unger med dårlig nettverk? Som visst de tok sin del av jobben kunne vært med på å bidra til at kjønssforskjellene i arbeidsmarkedet ble utjevnet og at både kvinner og menn hadde like muligheter til å både lykkes som familiemennesker og karrieremennesker fordi begge kjønn investerte like mye på hjemmefronten og trengte den samme tilpasningen i arbeidslivet? Rødde har rett i en ting; at det er på tide å gi det han kaller "husmorrollen" status sånn at det er en rolle som både kvinner og menn med stolthet og glede kan fylle. Men det krever modige menn. Hvor er den modige mannen?
Per Rødde i FrP på Hitra etterlyste i forrige uke den tradisjonelle husmoren som skulle bøte på alt som var galt i samfunnet; kjernefamiliens død, fete og utrygge unger og ikke minst fulle, kraglevorne kvinner ute i samfunnet. Det vil si utenfor husets fire vegger. For det som trengs er reserverte og høflige kvinner som ser verdien av å ta vare på unger og heim. Han vil gi pensjonspoeng og lønn til hjemmeværende, kvinner må vite. Det er det jeg antar i alle fall. For han babler et eller annet om hva vi er mest egnet til; å oppdra barn. Jeg vet det er agurktid og jeg innser at det er mulig at VG til og med bad tullingen om å gi dem en pekepinn om hva han mener. (Hvor finner de dem hen? Jeg bare lurer...) Selv sier han at han ble så provosert av å se et innslag der internasjonale forskere foreslo lavere skatt for kvinner for å få flere ut i arbeidslivet og derfor sendte sin mail til landets desidert beste avis, VG.
Jeg vil komme med denne etterlysningen på eget initiativ og tror at det er flere som vil stille seg bak den uavhengig av politisk tilhørighet. Flere enn de som løp støttende til da Rødde kom med sine underholdene uttalelser. Mulig alle machomenn og feminister tar fellesferie? En sånn artikkel ville lagd mer rabalder i mars vil jeg tro. Uansett, jeg snakket om en etterlysning. Jeg etterlyser modige menn.
Hvor er mennene som har motet til å innse at unger og heim er et felles ansvar? Jeg må innrømme at jeg skjønner logikken i at jeg skal føde barnet og til en viss grad gi det mat de første seks månedene om kroppen min er med på det men utover det så kan jeg ikke skjønne at det skulle være noe som tilsa at jeg som kvinne skulle være skjebnebestemt til å ta hovedansvaret for oppdragelsen og vedlikeholdet av heimen. Hvor er mannen som måler verdier i annet enn penger? Han som har mot nok til å kneppe opp skjorta og blotte bryskassa for så å legge knøttet inntil; hud mot hud og kjenne at dette er det største ansvaret han har påtatt seg noensinne og han er like ansvarlig for denne lille byltens lykke som moren. Han som lholder denne lille, sårbare bylten tett inntil seg til han har utviklet en god porsjon samvittighet overfor den lille og kjenner at det lugger når han bes om å prioritere bort familien til fordel for jobb og prestisje. Han som innser at begge skal gjøre sitt for at skatten deres skal vokse opp i mental balanse og føle seg elsket. Han som tør investere tiden i dette lille mirakelet de har skapt i felleskap og etter felles ønske og gjøre sitt for å gi h*n muligheten til å mestre livet på beste mulig måte. Hvor er mannen som tør å ta sin tørn i form av tid og tapt fortjenese og som tør å vise at det er ungen han har satt til verden og ikke lønna og forfremmelsene som betyr mest? Han som tør å gå på tvers av konvensjonene og bretter opp ermen og går inn i verdens mest utakknemlig rolle så langt; oppdrager og hjemmearbeidende til tross for at det er lite som har så tilsynelatende lav status i dagens samfunn som det å ha omsorg for andre og å rydde etter andre. Så er det sikkert noen nå som sier at det er da massevis av sånne menn der ute. Joda, det er nok en del. Tar du turen opp på Grünerløkka en formiddag så er det en del av dem som triller rundt på barnevogner og som villig vekk diskuterer både bleiepriser og at det ikke alltid er like lett å få hverdagen til å gli smertefritt når en har barn å ta seg av; som sier at barn er noen herlige små skapninger og krever sin mann å gi gode nok vilkår for at historien skal få en "happy ending". Men at det er massevis av dem der ute; kom igjen! Ingen vits i å lure seg selv. Vi har nok av statistikk som sier noe om hvordan vi velger å tenke eller hvordan vi velger å følge gamle mønstre for letthets skyld; ingen av delene er særlig beundringsverdig. Det er færre kvinner som toppledere, kvinnene dominerer i de lavere grader i utdanningsystemet mens menn sitter på toppen av pyramiden, det er flest kvinner i omsorg- og oppdrageryrker på det laveste nivået. Kvinner sier de ikke vil ofre familen på karrierens alter.
Hvor er mennene som tør gå foran å vise vei for de selvopptatte karrieremennene som gjør Norge til et kaldt land fullt av frossenpizza og overvektige unger med dårlig nettverk? Som visst de tok sin del av jobben kunne vært med på å bidra til at kjønssforskjellene i arbeidsmarkedet ble utjevnet og at både kvinner og menn hadde like muligheter til å både lykkes som familiemennesker og karrieremennesker fordi begge kjønn investerte like mye på hjemmefronten og trengte den samme tilpasningen i arbeidslivet? Rødde har rett i en ting; at det er på tide å gi det han kaller "husmorrollen" status sånn at det er en rolle som både kvinner og menn med stolthet og glede kan fylle. Men det krever modige menn. Hvor er den modige mannen?
20 juli 2007
ubehjelpelig
Det er et eller annet merkelig med å være på besøk hjemme. I dag da jeg skulle tømme vaskemaskinene kom jeg i skade for å sette den på en omgang til og jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan jeg stoppet programmet så jeg lot den kjøre. Jeg hadde bare forsøkt å åpne døra. Da telefonen ringte i sted prøvde jeg å ta den men jeg tror jeg må ha trykket på feil knapp for det var ingen i andre enden. Jeg skjønner meg dårlig på andre sine hverdagslige duppeditter i stort og smått format. Jeg sverger til bruksanvisninger.
gatelangs
Jeg går sakte oppover gata som bærer navnet til fjorden der ute; fjorden som i dag glitrer fra det skarpe sollyset med kjeder av utvaskede, blå fjell synlig langt uti horisonten. I hodet har jeg et bilde fra da jeg var liten. Jeg kan ha vært et par år og kommer oppover gata godt påkledd i rosa gevanter. Det er de samme bygningene som ville vært synlig på bildet i dag om det hadde vært tatt nå. Men ingeting er som det var da. Byens eneste bakeriutsalg var synlig i venstre hjørne på bildet. Veggene er fremdeles hvitmalte men innenfor er det et lite galleri med diverse håndlagde ting. Jeg har passert flere ganger mens jeg har vært her men egentlig ikke sett så nøye inn vinduet.
Det gamle biblioteket er borte for lengst. Vi gikk opp mang en gang mens moren vår drev og vasket og kokte på et fiskebruk nedi gata; det er i alle fall det jeg tror hun gjorde. Jeg har problemer med sånne detaljer; hva folk egentlig gjorde. Stedene i seg selv finner raskt et hjem hos meg. Brygga der bruket stod er i dag tom. Jeg kan huske varmen i kjøkkenet; dampen fra store kjeler med mat som stod og kokte og ventet på at fiskerne skulle ha tømt båten og være klare for å innta dagens middag. Før jeg flyttet hjemmefra ble det gjort om til rorbucamping som så mange andre bygg knyttet opp mot fiskerinæringa og en amerikaner tilbød seg velvillig å ta meg med og vise hvordan en omskjært mann tok seg ut. Jeg tror jeg takket nei. Veien opp til hovedgata var alltid isete på vinteren og vi smøyg oss langs hushjørnene for å komme opp til lesestunda. Jeg har vage minner om mareritt som barn som alltid utspant seg i akkurat dette kvartalet på nattestid; en gammel redskapsbod hvor jeg alltid endte opp etter å ha sklidd på holka i et forsøk på å løpe fra noe eller noen og jeg våknet opp vettskremt av noe som jeg fornemmet som farlig inni den mørke boden hvor jeg til slutt søkte tilflukt. Det store hvite fiskebruket tronet alltid spøkelseshvitt i bakgrunnen. Drømmen gjentok seg, gang på gang. I det falleferdige, gule biblioteket var det bokhyller fra gulv til tak og alle var innbundet likt i brunt, grønt eller mørkerødt. En kunne knapt se ut av vinduet fordi glasset var gammelt og ujevnt og det regnet inn. Det lukte mugg, søtt av gamle bøker men lufta var på samme tid kald og frisk. Ikke så rart; du kunne se ut mellom treplankene og en lesestund der var en hustrig opplevelse. Vi beholdt alltid klærne på.
Jeg husker den kvelden skolen bak brant. Det var for lengst tilholdsted for stedets løse fugler og flammene lagde en gylden boble på himmelen som kunne ses helt oppe ved kirkegården hvor vi hadde flyttet noen år tidligere. I dag er det bare en parkeringsplass der skolen stod. Nabohuset står som det alltid har gjort. Det lå vegg i vegg med skolen men klarte seg utrolig nok.
Enda lengre opp var det en gang en liten fiskebutikk. Fiskebutikker er sjelden kost på steder som lever av fisk. De fleste fisket selv men det var også gode muligheter til å få kjøpt det en trengte ved å ta en tur langs kaiene. Huset står der enda men det er lite som minner om fisk. Hver gang jeg passerer tenker jeg på lukta av stekte fiskekaker. Husker at vi brukte å få ei i handa på vei til byen; den var lagt i et avlangt matpapir og vi spiste takknemlig de gyldenbrune godbitene. I dag orker jeg ikke lukta av fiskekaker så det blir med tanken; jeg fremkaller ikke lukta frivillig. Jeg fikk visst metta mi på den type mat en gang for lenge siden. Rett over gata lå kiosken. Det gikk an å kjøpe karameller, drops og sure bomber til ti øre stykket i små, hvite kremmerhus. Bare prisen får meg til å innse at jeg har levd en stund. Jeg husker også vi stod i kø for å kjøpe Lollipop på sommeren. Det er mange år siden ungene hang over glassdisken med kronestykker i svette håndflater for å kjøpe lørdagsgodt. Fortauet er på tur å smuldre bort; en mosaikk i ferd med å falle fra hverandre. Det er lite som minner om nabolagets tidligere sukkerleverandørs aktivitet bak tunge gardiner som alltid er trukket for vinduene.
Nederst i bakken lå det gamle dampbakeriet. Da jeg var liten stod det fremdeles over døra men jeg kan ikke huske annet enn at det var en daligvareforretning der som også solgte varm mat en stund. Blå kasser med meierivarer ble levert med bil hver dag og det satt ei fyldig dame i kassa og ekspederte. Jeg har ingen anelse hva huset egentlig brukes til nå; det ser ut som det er et salgs aktivitetshus for ungdom utfra skiltene i vinduet men jeg vet egentlig ikke. Vi bodde like oppi gata en gang for lenge siden i et gammelt murhus. Det var en eller annen garasje i underetasjen. Badet var trekkfullt og kaldt men med et digert badekar. Det virket i alle fall sånn for en liten jentekropp som parktisk talt kunne øve på brystsvømming oppi. Trappa opp til leiligheten var bratt. Vi kunne sitte i stuevinduet og se ned på gata og alt som skjedde og på vinteren hendte det at bestefaren vår kom ned brua og opp gata; med hatt på hodet og det karakterisktiske hjulbeinte ganglaget som om han alltid satte sjøbein. Han fisket og lå ved ei falleferdig brygge noen steinkast fra oss mens Lofotfisket stod på. Han var en streng mann men det hendte seg at han kunne komme inn etter vi hadde lagt oss og be oss om å stå opp; det var Charlie Chaplin på tv og det måtte vi få se. Han var på besøk og brød seg ikkke om hva foreldrene våre syns om vekkingen. Vi satt musestille på fanget hans og så med store øyne på den lille mannen som i raskt tempo manøvrerte seg inn i den ene absurde situasjonen etter den andre. Den lille sidegata var hele vår verden. De bugnende hagene til nabohusene er ikke der lengre; det er visst enklere med bare gress. Mulig de gamle damene med grått hår og grønne hender ikke eksisterer lengre; de som aldri dro på ferie men som tuslet sakte langs fortauene dag ut og dag inntil og fra butikken mens resten av innsatsen ble lagt i hagen og husstell. Dagens gamlinger bor muligens halve året i Syden eller reiser halve riket rundt for å besøke barn og barnebarn som har flyttet vekk av ulike årsaker og foretrekker det enkelt. Ikke en revebjelle er å se lengre.
Jeg går den samme ruta hver gang jeg er hjemme; flere ganger. Bruker øynene godt og ser etter nye ting og husker det som har vært. Men jeg kjenner det godt; det er en distanse i iaktagelsene mine. Ingen av minnene frembringer annet enn mild forundring over at ting kommer for så å bli borte. Ingen av forandringene får meg til å savne noe av det som var eller tenke at dette var da mye bedre enn sånn det var før. Alt jeg gjør er å observere og lagre nye detaljer mens noen gamle blekner og blir vage og vanskelig å hente fram. Ingenting utgjør en forskjell; det er bare et sted jeg har bodde. Det første stedet og det stedet jeg har bodd lengst til nå. Det er alt.
Det gamle biblioteket er borte for lengst. Vi gikk opp mang en gang mens moren vår drev og vasket og kokte på et fiskebruk nedi gata; det er i alle fall det jeg tror hun gjorde. Jeg har problemer med sånne detaljer; hva folk egentlig gjorde. Stedene i seg selv finner raskt et hjem hos meg. Brygga der bruket stod er i dag tom. Jeg kan huske varmen i kjøkkenet; dampen fra store kjeler med mat som stod og kokte og ventet på at fiskerne skulle ha tømt båten og være klare for å innta dagens middag. Før jeg flyttet hjemmefra ble det gjort om til rorbucamping som så mange andre bygg knyttet opp mot fiskerinæringa og en amerikaner tilbød seg velvillig å ta meg med og vise hvordan en omskjært mann tok seg ut. Jeg tror jeg takket nei. Veien opp til hovedgata var alltid isete på vinteren og vi smøyg oss langs hushjørnene for å komme opp til lesestunda. Jeg har vage minner om mareritt som barn som alltid utspant seg i akkurat dette kvartalet på nattestid; en gammel redskapsbod hvor jeg alltid endte opp etter å ha sklidd på holka i et forsøk på å løpe fra noe eller noen og jeg våknet opp vettskremt av noe som jeg fornemmet som farlig inni den mørke boden hvor jeg til slutt søkte tilflukt. Det store hvite fiskebruket tronet alltid spøkelseshvitt i bakgrunnen. Drømmen gjentok seg, gang på gang. I det falleferdige, gule biblioteket var det bokhyller fra gulv til tak og alle var innbundet likt i brunt, grønt eller mørkerødt. En kunne knapt se ut av vinduet fordi glasset var gammelt og ujevnt og det regnet inn. Det lukte mugg, søtt av gamle bøker men lufta var på samme tid kald og frisk. Ikke så rart; du kunne se ut mellom treplankene og en lesestund der var en hustrig opplevelse. Vi beholdt alltid klærne på.
Jeg husker den kvelden skolen bak brant. Det var for lengst tilholdsted for stedets løse fugler og flammene lagde en gylden boble på himmelen som kunne ses helt oppe ved kirkegården hvor vi hadde flyttet noen år tidligere. I dag er det bare en parkeringsplass der skolen stod. Nabohuset står som det alltid har gjort. Det lå vegg i vegg med skolen men klarte seg utrolig nok.
Enda lengre opp var det en gang en liten fiskebutikk. Fiskebutikker er sjelden kost på steder som lever av fisk. De fleste fisket selv men det var også gode muligheter til å få kjøpt det en trengte ved å ta en tur langs kaiene. Huset står der enda men det er lite som minner om fisk. Hver gang jeg passerer tenker jeg på lukta av stekte fiskekaker. Husker at vi brukte å få ei i handa på vei til byen; den var lagt i et avlangt matpapir og vi spiste takknemlig de gyldenbrune godbitene. I dag orker jeg ikke lukta av fiskekaker så det blir med tanken; jeg fremkaller ikke lukta frivillig. Jeg fikk visst metta mi på den type mat en gang for lenge siden. Rett over gata lå kiosken. Det gikk an å kjøpe karameller, drops og sure bomber til ti øre stykket i små, hvite kremmerhus. Bare prisen får meg til å innse at jeg har levd en stund. Jeg husker også vi stod i kø for å kjøpe Lollipop på sommeren. Det er mange år siden ungene hang over glassdisken med kronestykker i svette håndflater for å kjøpe lørdagsgodt. Fortauet er på tur å smuldre bort; en mosaikk i ferd med å falle fra hverandre. Det er lite som minner om nabolagets tidligere sukkerleverandørs aktivitet bak tunge gardiner som alltid er trukket for vinduene.
Nederst i bakken lå det gamle dampbakeriet. Da jeg var liten stod det fremdeles over døra men jeg kan ikke huske annet enn at det var en daligvareforretning der som også solgte varm mat en stund. Blå kasser med meierivarer ble levert med bil hver dag og det satt ei fyldig dame i kassa og ekspederte. Jeg har ingen anelse hva huset egentlig brukes til nå; det ser ut som det er et salgs aktivitetshus for ungdom utfra skiltene i vinduet men jeg vet egentlig ikke. Vi bodde like oppi gata en gang for lenge siden i et gammelt murhus. Det var en eller annen garasje i underetasjen. Badet var trekkfullt og kaldt men med et digert badekar. Det virket i alle fall sånn for en liten jentekropp som parktisk talt kunne øve på brystsvømming oppi. Trappa opp til leiligheten var bratt. Vi kunne sitte i stuevinduet og se ned på gata og alt som skjedde og på vinteren hendte det at bestefaren vår kom ned brua og opp gata; med hatt på hodet og det karakterisktiske hjulbeinte ganglaget som om han alltid satte sjøbein. Han fisket og lå ved ei falleferdig brygge noen steinkast fra oss mens Lofotfisket stod på. Han var en streng mann men det hendte seg at han kunne komme inn etter vi hadde lagt oss og be oss om å stå opp; det var Charlie Chaplin på tv og det måtte vi få se. Han var på besøk og brød seg ikkke om hva foreldrene våre syns om vekkingen. Vi satt musestille på fanget hans og så med store øyne på den lille mannen som i raskt tempo manøvrerte seg inn i den ene absurde situasjonen etter den andre. Den lille sidegata var hele vår verden. De bugnende hagene til nabohusene er ikke der lengre; det er visst enklere med bare gress. Mulig de gamle damene med grått hår og grønne hender ikke eksisterer lengre; de som aldri dro på ferie men som tuslet sakte langs fortauene dag ut og dag inntil og fra butikken mens resten av innsatsen ble lagt i hagen og husstell. Dagens gamlinger bor muligens halve året i Syden eller reiser halve riket rundt for å besøke barn og barnebarn som har flyttet vekk av ulike årsaker og foretrekker det enkelt. Ikke en revebjelle er å se lengre.
Jeg går den samme ruta hver gang jeg er hjemme; flere ganger. Bruker øynene godt og ser etter nye ting og husker det som har vært. Men jeg kjenner det godt; det er en distanse i iaktagelsene mine. Ingen av minnene frembringer annet enn mild forundring over at ting kommer for så å bli borte. Ingen av forandringene får meg til å savne noe av det som var eller tenke at dette var da mye bedre enn sånn det var før. Alt jeg gjør er å observere og lagre nye detaljer mens noen gamle blekner og blir vage og vanskelig å hente fram. Ingenting utgjør en forskjell; det er bare et sted jeg har bodde. Det første stedet og det stedet jeg har bodd lengst til nå. Det er alt.
15 juli 2007
simple music for simple girls - come dance with me!
sean kingston - beautiful girl
akon - don't matter
akon - don't matter
12 juli 2007
feels like home
Å sitte bak rattet med en liten glippe i vinduet sånn at håret blir rusket godt opp i og musikk, nesten hva som helst, på høytalerne og kjøre inn i en slags evighet der jord og himmel møtes; det er meditasjon. Det er noe så beroligende og trøstefullt med en sort, asfaltert vei med hvite striper som peker i bare én retning; fremover. Mot noe kjent eller ukjent; det er ikke så nøye. På sidene bølger landskapet svakt og fargene skifter etter hvert som du beveger deg fra det ene geologiske feltet til det andre; måten steinene eroderes av vær og vind endres. Myke runde former med varme toner overtas av taggete og skarpe, sorte kanter. Fra grønt gressland til kullsort mosegrodd steinlandskap. Langt der borte ser du isen som henger like under den skyede himmelen; glassaktig og lyseblå men så langt borte at dimensjonene ikke er i nærheten av å gå opp for deg. Når jeg sitter sånn og bare fokuserer på å komme meg framover kjenner jeg at det å være i bevegelse kanskje er det aller viktigste; å være på vei et sted. Ofte tenker jeg veldig lite; bare holder farten og prøver å ligge relativt stødig innenfor de to hvite, brutte linjene. Og det føles godt; ikke tenke på noe eller gruble på hvorfor, hvordan eller hvorfor. Kanskje er det greit å bevege seg litt tanketomt fra en destinasjon til en annen av og til? Bare la inntrykkene vaske forsiktig over meg og sette lette avtrykk på netthinnen; inntrykk som vil sitte en stund men sakte falme og kun hentes fram hvis jeg skulle befinne meg på samme sted en gang senere eller finne meg selv på et sted som likner; i atmosfære og den følelsen det gir. Når jeg sitter sånn; på vei til noe eller noen, da føler jeg meg så lett. Jeg føler jeg sittet så godt der jeg suser avgårde i hundre og tjue. Jeg føler meg hjemme; trygg og varm. Bilen er den lille boblen som beskytter meg mot alt jeg ubesværet skyter gjennom, mitt hjem på vei inn i et landskap bestrødd med blå lupiner og muligheten for at Soria Moria er å finne et sted bak de uthviskede blå fjellkjedene langt framme i horisonten skaper en ro som jeg sjelden føler når jeg står helt stille. Egentlig er jeg i mot bilkjøring.
11 juli 2007
trygt
Jeg tror det er trygt å si at en ikke skal bedømme hva personer betyr for en ut i fra hvor godt du klarer deg uten dem men ut fra hvor godt det føles å være sammen med dem.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
