interpol - c'mere

interpol - slow hands



...og i dag gikk vi muligens glipp av dette...

arcade fire - my body is a cage

arcade fire - wake up



arcade fire - in the back seat

hvis sommeren blir lang

Det skulle vært en sen kveldstime; det må nesten være det med oss. Du kunne kommet bort en tur til meg. Det hadde vært fint om du hadde tatt med litt musikk; Hendrix, Joplin og Young kanskje og gjerne noe nyere; noe jeg ikke har hørt. Jeg skulle lagd litt mat; ett eller annet eksotisk fra litt rundt omkring. Akkurat nok til små munnfuller med smaker langt borte fra. Jeg vet ikke helt hva vi skulle drukket; hva liker du i sene nattetimer når du bare skal prate, lytte til musikk og være stille sammen med noen? Uansett så skulle du satt på musikk og vi skulle tatt opp tråden fra sist vi snakket sammen for vi har alltid så mye å prate om. Når det kom en låt du likte spesielt godt så skulle du bedt meg lytte og fortalt hva det er du liker med den. Kanskje fortalt når den ble viktig for deg og fikk mening. Jeg skulle tent noen stearinlys når det ble mørkt nok; de skulle blafret lett i trekken fra et åpent vindu som slapp inn litt av lydene fra gata; virkeligheten. Jeg tror jeg ville sittet på gulvet; hatt noen store puter til å gjøre meg komfotabel med. Du kunne sittet hvor du ville; på sofaen eller på gulvet med meg. Ansiktene våre ville være opplyste av det gyldne skjæret fra de levende lysene og med jevne mellomrom ville roen brytes av at jeg ler den høye og trillende latteren min av noe du har sagt. Du ville sett lett forundret ut i et tiendels sekund hver gang; overrasket over at det er meg; at det er sånn jeg høres ut. Du ville spurt spørsmålene dine; de direkte spørsmålene som forundrer deg selv men som jeg så lett svarer på fordi det er du som spør. Etter hvert som vi ble trøtte så ville det bare være musikken igjen i rommet; kanskje ville jeg sittet inntil sofaen mens du lå utstrakt på den og med den ene hånden ville du lysket håret mitt mens vi satt sånn; helt stille mens vi lot natta komme sigende. Vi kunne sikkert sittet sånn lenge, vi to. Når vi innså at det var på tide å finne veien hver til vårt ville du først hjulpet meg å rydde sammen restene etter maten; stablet det pent i oppvaskkummen. Du skulle fått med deg noen lekkerbiter hjem i en liten boks til dagen etterpå; det du likte best. Jeg ville bedt om at du lot platene ligge; du skulle fått de tilbake en annen gang. Jeg skulle fulgt deg til døra og du skulle tatt rundt meg og holdt meg tett inntil den varme kroppen din; sagt at det hadde vært en fin kveld og jeg ville sagt at jeg gledet meg til neste gang jeg fikk se deg. Du skulle fått et kyss på kinnet og et varmt og gyldent smil med på veien hjem; et smil som sa deg at du alltid vil være velkommen tilbake. Jeg ville lukket og låst døra når ryggen din var forsvunnet ned trappa så ville jeg satt på en av de låtene du sa du likte best. Jeg ville stått i vinduet og sett den trygge, gode ryggen din forsvinne nedover gata mens musikken lekte seg med mine fraværende tanker; at det var noe jeg glemte å si som jeg tror ville gjort det enklere å forstå hva jeg mente i stad og at det er deilig med gjester som hjelper til å rydde før de går; om så bare litt. Du ville ha vært hos meg så lenge at det bare var stumper igjen av lysene som jeg ville blåst ut når de siste tonene hadde dødd ut. Lukta ville ligge skarp i stua og jeg ville satt vinduet som stod på gløtt på vidt gap for å lufte ut og hørt en bråkete nattbuss som passerte. Det ville vært så sent at det nesten var tidlig når jeg fant veien inn i senga. Like før jeg sovnet ville jeg smilt et mykt smil av noe jeg husket fra samtalen vår tidligere på kvelden. Jeg ville kjent hvor godt det er at du er til mens jeg sakte fløt inn i myke fløyelsdrømmer.

feriemodus

...da er det feriemodus...hva nå det betyr. Det betyr ganske sikkert at det blir ganske stille her en stund. Men, en vet aldri.

rolling stones - angie

jimi hendrix - little wing

the cure - close to me

50 minutter

Du blir overrasket når det skjer. Overrasket over hvor rolig du er. Innbitt og kanskje litt kortpustet? Hadde du pustet med magen ville alle orden kommet og garantert tårene. Hun som står der med et engstelig ansikt og ikke helt vet hvor barnet ditt har gått ville fått en skyllebøtte så utstudert og emosjonell at hun ville husket den i lang tid og aldri glemt å koble kryss i permen med oberservert forelder sammen med barnet hun skulle passe på og han som har gitt blandede meldinger om hva som skal skje; sagt at det er lov å gå derfra uten en voksen, han ville definitivt blitt et hjelpesløst offer for ordene. Men du er rolig og sier inni deg at ved neste korsvei vil den savnede være. For hvis ikke så kommer bunnen til å falle helt ut av dagen og livet og da vet du at alle ord ville vært helt forgjeves men du unnlater bevisst å slippe de følelsene til; snører igjen alt inni deg. Du kjenner at det ligger et hult skrik og lurer et sted der inne. Det er varmt og klamt ute; først går dere rundt det store grå bygget. To t-banestasjoner gjennomsøkes uten resultat og du tar en telefon; sier med rolig stemme at dessverre så kan du ikke finne det hun mistet; barnet ditt, men du skal gjøre et siste forsøk og dra hjem. Se om alle veier leder hjem.

Du sitter stille på setet ved siden av han og sier ingen ting. Tror han skjønner at han slipper billig unna; du har forklart at beskjeden han ga ikke er akseptabel eller en mulighet og latt det være med det. Med rolig stemme men nerven bak; du vet at han oppfatter den og at han krymper seg selv om du faktisk var rolig og avbalansert og kun informativ; for du klarte faktisk det. Klarte å ikke skylde på noen og bare si at det ble gjort en liten feil akkurat her som ikke burde vært gjort. Du låser opp inngangsdøra men ingen er å se; ikke ungen og ikke sekken. Ute på gata står du rådvill. Hva gjør du nå? Du har vært behersket og ikke tenkt en eneste tanke om hva som kan skje når voksne ikke gjør det de skal; passer på de små som de skal og vil. Ikke har du laget bilder i hodet av barnet ditt og hva livet ubarmhjertig kan utsette det for når det tar egne avgjørelser uten å snakke med en voksen først. Hodet har vært tomt og du har vært rolig. Du har lurt på om du i det hele tatt har puls for du har kun sett ett skritt forover; finne neste mulige felles punkt hvor dere vil møtes uten noe som helst dramatikk utover at noen har gjort og sagt ting som ikke var helt etter planen. Et halvt minutt står du og lurer på om det er dette som er tidspunktet der du ringer etter hjelp; sier at du har mistet noe av det kjæreste du har; latt en uskyldig, liten en forsvinne inn i en ubarmhjertig dag. Da står den lille skikkelsen der plutselig; hulkende og angrende. En grønn buss full av mennesker på vei hjem fra jobben stopper for rødt lys og noen av de som enda ikke har sovnet i setet ser hvordan ansiktet ditt går i oppløsning og du holder det som nettopp gikk fra å være en savnet til en rømling hardt inntil deg."Hva har du gjort?" er alt du klarer å si.

lenny kravitz - stillness of heart

cowboy junkies - angel mine

apotek

Han sitter godt tilbakelent i t-banesetet; litt myk i bevegelsene; sløvet ned. Tøyet er pent og skoene nye. Han er opptatt på telefonen; det bråker fra skinnene og han prater høyt og artikulert. Det handler om sovemedisiner. Jeg er ingen ekspert men det er tydeligvis han. Det ene navnet etter det andre slenges ut: "Finner du det? Hva står det på pakken? Står det til innsovning?" "Fan, finner du den også der? Den er gått ut for tjue år siden! Stol på meg, jeg vet hvordan de virker. L kommer etter E, dust! Se om du finner den." En blir sittende mildt forundret og lure på hva det er han driver med; at det er råd om selvmedisinering er det liten tvil om. Men alfalbetisert? Det høres sånn ut. Noen befinner seg tydeligvis i "medisinskapet" hans. Han sitter hele veien fra Linderud til Tøyen og slenger ut navn på preparater og spør hva som står på esken: "Stol på meg!" På Carl Berner får sidemannen nok av "farmasøyten" og går i rasende fart til andre enden av vogna. "Takk skal du fan meg ha! Bare les den jævla avisen din et annet sted, du!" roper "famasøyten" etter han og fortsetter like ufortrødent rådgivningen på telefonen. Han kommer seg av på Tøyen, ordner litt på buksa som ikke ligger helt pent utenpå skoene mens han snakker videre.

sigur ros- vidrar vel til loftarasa

bjørk - all is full of love

tracy chapman - crossroads

skjør

Det meste er bare følte vegger og tak skapt av ord og handlinger. Å få til å møtes innenfor disse usynlige veggene krever presisjon; kanskje en presisjon ingen av oss har? Jeg sender ut ordene og tankene min og håper at de ikke slår ut en vegg; gjør at vi på et eller annet vis forviller oss ut av denne opplevelsen av felleskap. Jeg teller på knappene hver gang jeg gir av meg selv; håper at rommet vårt er bygd for det som kommer og det som er. Jeg lurer på om det var det riktige å dele; om jeg burde spart på enkelte ord og kanskje gitt noen andre i stedet; at det kunne skapt en bedre balanse; gitt en slags ro. Jeg føler meg skjør, jeg skulle ønske du visste hvor skjør jeg føler meg...

å elske

Å elske er ikke et ord jeg har i mitt vokabular. Ikke til vanlig. Jeg har heller ikke ordet hate i mitt vokabular. Det hender at jeg skriver ut begge ordene men jeg går alltid tilbake og erstatter de med andre svakere ord før jeg slipper dem fra meg. Det gjør at jeg også spør meg selv om det er fordi jeg ikke rommer så sterke følelser for jeg har en idé om at det er to sterke følelser det er snakk om. Bruker jeg rød strek over disse to for å skåne omverdnen for det jeg føler eller føler jeg aldri så sterkt? Jeg har aldri sagt til noen at jeg elsker dem og jeg har aldri sagt at jeg hater noe eller noen.

I følge bokmålsordboka er hat det samme som heftig motvilje. Det hender jeg føler heftig motvilje; både mot mennesker, hendelser og ting. Men jeg liker ikke å beskrive det som å hate. Jeg ønsker ikke å gå inn i en sånn følelse og forme den med munnen min og bruke stemmen til å overbringe beskjeden til omverdnen: Jeg HATER! Det ligger liksom noe ugjenkallelig over ordet som gjør at det er umulig å ta tilbake og som sier meg at er motviljen min så heftig så bør jeg også kunne handle i forhold til den. Ordet forplikter på en måte til ett eller annet som jeg ikke ønsker å forplikte meg til. Og jeg har tenkt å la det bli med det. Jeg tror fremdeles fullt og fast på at å hengi seg til hat; at heftig motvilje neppe fører med seg noe annet en ødeleggelse.

Å elske kan visst være så mangt; fra å like, være glad i, ha kjær via å dyrke, beundre, forgude til å ha seksuell omgang med. Det høres i grunnen ganske så enkelt ut. Men ordet har ingen plass i min munn og jeg tenker det sjelden; at det er noe eller noen jeg elsker. Det føles også som et veldig stort ord å omfavne. Det ligger så masse oppofrelse i det, så mye betingelsesløshet i det. Jeg er såpass verdensvant at jeg vet at ingeting er betingelsesløst og å ofre seg sjelden er en udelt god ting. Å elske blir dermed en slags galskap; en ukontrollerbar tilstand som varer og ligger der og kan føles konstant et sted i bevissheten men som også vil undergrave meg som person fordi jeg overgir meg til noe annet eller noen. Det er i alle fall det jeg tror jeg har tenkt; den fornemmelsen for ordet jeg har hatt. Jeg tror jeg tar feil.

Kanskje er ikke å elske en tilstand; en merkbar fornemmelse som ligger der hele tiden som en grunntone mellom deg selv og den eller det du elsker. Kanskje elsker jeg så godt som noen? Når ett og samme menneske over tid gjør at jeg med jevne mellomrom kjenner på suget mot en felles evighet og ønsket om å gi betingelsesløst av meg selv; når en opplevelse skreller bort lag på lag med herdet hud og etterlater meg øm og berørt og jeg kan kjenne blodet pumpe taktfast gjennom brystkassa, når noen ord eller et bilde etterlater meg sitrende og med klump i halsen; hvis ikke det er å elske da har jeg aldri elsket.

De sier at du vet når du elsker noen eller noe; at det er en vesensforskjell mellom det og andre gode følelser. Hvem er det gitt å vite noe som helst? Når jeg sitter stille og tenker over alle de små og gyldne øyeblikkene som menneskene rundt meg uten forvarsel og uten noe slags overlegg gir meg; når jeg lukker øynene og fremkaller følelsene som en regnskur, en lukt, et bilde eller noen ord fremkaller hos meg, da vet jeg at jeghar elsket og elsker. Jeg elsker livet og det mest skremmende av alt; jeg elsker de som berører meg i hverdagen; bare en gang eller for alltid. For jeg kan ikke forestille meg noe bedre enn alle disse små, vakre øyeblikken som bærer meg fremover. Jeg elsker. Eller har jeg uforvarende banalisert noe jeg ikke har selvinnsikt nok til å vite hva er?




Å, ingenting er som å elske - det måtte da være å slå høy i solskinn.

ukjent

sulten

Våkner helt nummen; mett. Kvelden og nattas fråtsing ligger tung i den varme kroppen. Et sted i bakhodet formes tanken om at jeg aldri mer kommer til å bli sulten igjen; at det var alt jeg trengte og ville ha og at det var nok. Dagen blir sakte injisert og finner veien ut i hvert eneste lem. Nå lengter øret etter de små vellystige sukkene, munnen søker nok en gang etter de myke fingrene, de fyldige leppene og det harde lemmet, hendene vil utforske den bare huden; møte håndflatene dine og bak øyelokkene hviler små glimt av den glatte og svette kroppen din sammenflettet med min. Jeg er alene men sulten igjen.

led zeppelin -thank you

Så som i himmelen

Gabriellas sång

Det är nu som livet är mitt
Jag har fått en stund här på jorden
Och min längtan har fört mig hit
Det jag saknat och det jag fått

Det är ändå vägen jag valt
Min förtröstan långt bortom orden
Som har visat en liten bit
Av den himmel jag aldrig nått

Jag vill känna att jag lever
All den tid jag har
Ska jag leva som jag vill
Jag vill känna att jag lever
Veta att jag räcker till

Jag har aldrig glömt vem jag var
Jag har bara låtit det sova
Kanske hade jag inget val
Bara viljan att finnas kvar

Jag vill leva lycklig för att jag är jag
Kunna vara stark och fri
Se hur natten går mot dag
Jag är här och mitt liv är bara mitt
Och den himmel jag trodde fanns
Ska jag hitta där nånstans

Jag vill känna att jag levt mitt liv

incubus - I miss you

white stripes - I just don't know what to do with myself

cowboy junkies - sweet jane

Dream Deferred

What happens to a dream deferred?
Does it dry up
Like a raisin in the sun?
Or fester like a sore--
And then run?
Does it stink like rotten meat?
Or crust and sugar over--
like a syrupy sweet?
Maybe it just sags
like a heavy load.
Or does it explode?

Langston Hughes

sommerfest

"(...)vi deler dem inn i jenter og gutter nå og det går så mye bedre(...) Forskjellen mellom jenter og gutter blir jo så mye sterkere når de kommer på skolen og jeg tror det er en viktig ting vi kan lære dem; å kjenne til kodene hos sitt eget kjønn(...)Guttene er mye tøffere i fotball og da får jo ikke jente spilt. Men de gjør de samme tingene altså, bare hver for seg(...)"

Jeg sitter og nipper til en kopp med tynn gul saft og spiser fraværende på en gulrot med dip. Men når innholdet i setningen til mannen trenger inn så kjenner jeg meg som alt annet enn en rolig, avbalansert og sliten barnehagemor. Jeg føler at hele ansiktet mitt avslører meg. Det er like før jeg eksploderer. Spørsmålet er hvor lurt det er; engelen er bare fire og har ett år igjen... Jeg ser på han med et sjokkert blikk og konstaterer ganske så skarpt at det eneste som er sikkert er at vi ikke klarer å beskytte våre små mot kodene innenfor kjønnsdikotomien som vi forholder oss slavisk til: jente/gutt. Og at jeg syns det burde være barnehagens ansvar å lære gutter og jenter å kjenne det andre kjønns koder og kanskje erverve seg noen felles koder. Hjertet mitt hamrer i brystet og jeg kjenner at jeg blir varm og svett bare av å ha sagt det lille jeg har sagt. Det sløve blå blikket til pedagogmannen og det flåsete gliset endrer seg ikke det minste. Jeg kunne snakket til veggen. Jeg lukker øynene sakte; bare ett lite sekund mer enn normalt og plukker opp en ny gulrot og dypper den utsudert i dipen på papptallerknen og prøver sakte men sikkert å glemme at hans sitter der og at han mener det han sier. At han hver dag bruker dagen sin på å lære min lille engel kodene til sitt kjønn; den tøffe fotbalspillende gutten som ikke gråter og som klarer så mange flere ting enn jenter fordi han er sterk. Jeg blir sakte men sikkert helt matt. Jeg registrerer at hun som sitter overfor meg er like oppgitt. Men vi trekker oss begge og lar en flåsete og ureflektert mann uten noen som helst ryggrad og formening om hva kjønnsrollemønstret er og hvordan det påvirker ungenen våre og hva de er og hva de blir få lov til å tro at han har den mest riktige løsningen. Jeg sitter og ser ut i lufta og tenker; var det dette han mente med å lære koder? At jeg velger å holde kjeft og at han sitter med retten og muligheten til å definere hvordan verden er? Jeg kjenner jeg blir litt kvalm; reiser meg og slipper tallerknen i nærmeste søppelbøtte og går ut for å hente min lille Engel som sparker fotball med "gutta" ute på lekeplassen uten så mye som et lite pikebarn i sikte. Nok en sommerfest i barnehagen er over...

fluer

I en strime med lys som kutter seg vei helt ned til den grønne skogbunnen danser fire insekter; gjennomlyste og beruset av den første morgenvarmen.

a room with a view

Soveromsgardinen er stort sett trukket for, men ikke helt. Gardinene er hvite og det meste av lyset slipper gjennom. Den ene gardinene hviler på siden av bordet sånn at jeg kan se ut når jeg sitter der; at jeg har en utsikt. Ikke verdens beste utsikt eller verdens mest spennende, men det er min utsikt. Det skjer lite utenfor vinduet mitt bortsett fra ett og annet tog som raser forbi. Det eneste som endrer seg er himmelen og trærne som omkranser utsikten min; i dag ligger det myke godværskyer og skygger for en lyseblå himmel og løvverket er mørkegrønt og selv om jeg ikke har vinduet åpent har jeg lyden fra bjørkeløv som blafrer i en litt kjølig sommerbris et sted i hodet; et slags lydminne fra andre steder og andre tider og som alltid er det samme. Når vinteren kommer står bjørkestammen hvit med mørke flekker og strekker seg mot en forurenset himmel og de samme togenen kjører fram og tilbake; fram og tilbake i en evig skytteltrafikk. Det skjer ting bak utsikten min; den skjuler en vei. Biler, sykler og unger på vei til jobb, studier og skole. Mennesker på vei et eller annet sted. Men så lenge jeg sitter i stolen min ser jeg ikke dem. Alt ser likt ut fra mitt rom; utsikten er den samme med små variasjoner.

Hvis jeg kom meg ut og rundt hjørnet til begynnelsen av utsikten min så måtte jeg jo ta en slags avgjørelse; i hvilken retning jeg skulle gå, hvor langt jeg skulle gå og hva jeg skulle gjøre på veien og når jeg kom fram. Jeg ville vandret langs de asfalterte fortauene og for hver gate jeg skulle krysset sett meg for; passet på og vurdert om jeg rekker over før neste bil kommer. Når jeg passerte en forretning måtte tenkt over om jeg ville trenge noe spesielt for å komme dit jeg skulle eller om jeg burde ha med meg noe; en gave til den eller de jeg var på vei for kanskje å møte. Hadde det vært vinter ville jeg kanskje styrt unna et par kalde sølpytter og kjent hvordan kulda sakte men sikkert fant veien inn under flere lag med klær; om sommeren ville den bedøvende varmen fra byens oppvarmede asfaltgulv spise seg dovent oppover beina mine. En klar og orange høstdag ville føttene subbe i raslende løv i gyldne toner; det øverste laget tørt og sprøtt men mer og mer råttent og med en svak lukt av jord lengre ned mot den våte, sleipe asfalten. Jeg ville møtt andre på vei et eller annet sted. Noen ville kanskje smilt eller bare streifet meg i forbifarten; ville jeg smilt tilbake eller bare oversett jeg også? Noen ansikter ville jeg etterhvert kjenne igjen mens andre ville jeg bare se en gang og så ville de være borte. Forsvinne som minnet om et bortkastet blikk på noe som ikke interesserte deg eller rørte ved deg.

Er det henne jeg er? Hun som bare sitter urørlig og ser på utsikten uten noe som helst begjær og lyst til å finne ut hva som rører seg bak? Som dag ut og dag inn bare sitter der og ser; uten forventning. Egentlig nesten uten å vente på noe som helst. Stille og knapt så åndedretten kan høres sitter hun der og kjeder seg til døde; tanketom og uten noen følere ute. Uten noen som helst fornemmelse av at hun går glipp av noe; nummen. Kanskje? Mulig at det er bare sjelen som hviler; tar seg en pause fra fargene, luktene, lydene og menneskene. For å sakte kjenne at selv med en immobil utsikt så vil en liten varmekilde et sted langt der inne i brystkassen begynne å boble igjen etter en stund; helt av seg selv og uten at det har skjedd noe der ute. Mulig det er en evigvarm kjerne der inne og at de røde og glødende strømmene av følelser bare forsøker å finne nye veier til overflaten og trenge gjennom lag av likegyldig ufølsomhet; den som livet gir oss etterhvert som vi fyller opplevelseskista vår med sanseinntrykk og når vi ikke har mer energi og lyst til å lagre mer og alt etter at lokket er lukket og låst farer forbi uten å gi mening uavhengig av styrken på selve inntrykket. Kanskje er det bare et udefinert men avgrenset hvileskjær før neste utbrudd som alltid vil komme? Sannsynligheten er stor for at jeg ikke bare er henne som har et rom med en utsikt og en døedne vulkan på innsiden; ikke noe mer. Det kjennes bare ikke sånn ut bestandig.

ti foter

Den lille solbrune kroppen ser ut som den er på tur å falle ned i toalettskåla; alt for liten til å kunne sitte komfortabelt må min lille engel sitte bøyd foroverbøyd med overkroppen liggende over lårene, armene henger og dingler. Akkurat så pass at de små engelfingrene når ned til tærne. Med små fingre telles det; fra lilletåa til storetåa. En på venstre fot, to på høyre fot, tre på venstre fot, fire på høyre fot...Ti. "Mamma, jeg har ti foter" smiler engelen gledestrålende.

37°2 le matin

Betty Blue

portishead - undenied

happy birthday

Jeg sitter på bussen på vei hjem og tenker at noe av det vanskeligste jeg vet er å finne gaver til et menneske som jeg er glad i. Fordi det er så viktig for meg at du faktisk setter pris på det du får. Jeg orker ikke å være henne som legger null omtanke i de gavene jeg gir og som på sikt fyller opp et vennskap med "krushunder" og nips. Da skal jeg heller la være å kjøpe noe eller la deg velge selv. Men hva kunne du fått? Mens jeg sitter og ser tankefullt ut av vinduet kjører bussen forbi en gressbakke langs veien. Den er overylt av prestekrager. Jeg tenker med en gang at jeg har lyst til å be sjåføren stanse; bare en liten stund. Så jeg kan plukket en fin bukkett med prestkrager til deg; hvit og gul på tynne stilker. Jeg skulle smilt og gitt deg den viltre og litt ustrukturerte buketten. Kanskje hjulpet deg å gå gjennom kjøkkenskapene for å finne noe og ha dem i; ikke noe flott men noe enkelt som blomstene. Og håpe at du skulle skjønne hva jeg legger i den buketten; hvor mye jeg setter pris på deg. Så mye at jeg ikke vet hva godt jeg skal gjøre for deg. At det beste jeg kan gi deg er kanskje å være der for deg, være meg selv og la deg få være den du er. Ville du skjønt det eller tenkt at jeg burde anstrengt meg litt mer? Jeg tror du ville skjønt det; jeg vet. Så du får en selvplukket bukett med prestekrager, varme klemmer, et lyttende hjerte, lattermilde blikk, så mange alvorlige samtaler du trenger, min tillit; du har alt dette allerede men gjør det det til en dårlig gave?

patti smith - ain't it strange

patti smith - smells like teen spirit (cover)

pearl jam - yellow ledbetter

neil young - heart of gold

portishead - humming

cowboy junkies - sun comes up. it's tuesday morning

surrealisme

Jeg står foran speilet hver kveld, nesten avkledd. Hver gang gjør jeg det samme; snur meg sånn at jeg kan se meg selv fra siden. Fordi jeg gjør det samme hver gang klarer jeg ikke se noen forskjell; magen ser ut som den samme som for fire uker siden, for et halvt år siden, for tre år siden. Eller er det kanskje ikke noen forskjell? Kanskje den ikke vokser? Men den skal det. Jeg vet at det er et lite liv der inne; jeg har sett den lille prikken på et bilde men jeg kjenner det ikke noe sted. Når jeg går og legger meg gjør jeg også det samme hver gang. Jeg legger meg på magen og kjenner at madrassen presser mot magen. Helt stille ligger jeg og prøver å kjenne om det er noe der inne; det er knapt så jeg puster. Den femte uken etter at jeg fant ut at jeg var gravid ligger jeg en mørk vårkveld helt stille på magen og bare puster stille; tenker ingenting men bare er. En liten krusning; som et lite slag med en fiskespor; en mild sammentrekning, helt fokusert og på et lite sted, en sommerfugls vingeslag - for første gang kjenner jeg at det er noe mer enn bare en evigvarende ømhet og en søvnig likegyldighet som har funnet seg til rette i kroppen min. Det er noe mer; udefinerbart men allikevel der. Men selv ikke dette markante men så ørlille og nesten umerkelige morsesignalet fra et sted dypt inne i meg klarer å gi meg noen som helst virkelighetsforståelse; at det vokser et nytt lite individ inni meg som til syvende og sist vil ligge i armene mine og antageligvis vil forandre alt. Jeg ligger sånn på magen en halv time hver kveld til jeg går inn i den sjette måneden og når noen spør hva det blir så svarer jeg at jeg har ingen anelse; for alt jeg vet så er det en kattunge...

hamper - lullaby

querida amiga

Vi står stille foran døra i t-banen; vi er på riktig stopp men døra går ikke opp. Vi begynner å se oss forvirret rundt og jeg slår ut med armene og lurer på hvorfor vi ikke kommer oss ut. En vennlig sjel reiser seg og trykker på knappen som åpner døra og vi går lattermilde og litt flaue ut på perrongen; en må visst trykke på døråpneren selv her i København. Vi har skaffet oss kart og finner ganske raskt fram til ungdomsherberget. Det er bare en stor sal avdelt i firemanns avlukker med to køyesenger i hver. Vi legger fra oss tingene og går for å finne et sted å spise. Etter en middag som ikke er verdt å huske og et par øl slår vi oss ned i en park i nærheten; ligger på gresset og bare smaker på begynnelsen av en ferie vi har gledet oss til i over et halvt år. Når det begynner å skumre går vi tilbake til ungdomsherberget.

I fellesrommet er stemningen god; det drikkes vin og prates på engelsk med alskens aksenter. Vi blir invitert med i selskapet og får hver vår plastkopp med vin utblandet med mineralvann på god spansk manèr visstnok. Han jeg prater med er fra Nord-Spania; han er spinkel og like høy som meg med snille brune øyne og slett halvlangt hår. Aksenten hans er mindre tydelig enn hos de andre for han er engelsklærer og har nesten perfekt uttale. Kompisen er av det mer livlige slaget og prøver å underholde venninna mi som ikke helt er med på leken; han er vel flørtete og hun klarer ikke å tenke på annet enn han som sitter hjemme og venter på henne. Den ene vinflaska etter den andre tømmes og til slutt er det tomt. Flere mener at hvis en går i riktig butikk så får en kjøpt selv om det er midt på natta. Læreren og jeg utpekes til å ta en ekspedisjon ut i nattstille Københavngater for å finne "riktig" butikk. Ute på gata tar han meg i hånda og drar meg med; han har visst en viss idé om hvor vi skal. Det er min første og eneste kveld i København på denne turen og jeg er ganske surrete etter all vinen; jeg håper han klarer å finne veien tilbake. Vi er innom flere steder; prøver å overbevise om at vi virkelig bør få kjøpe vin. Til slutt har vi flaks og det blir hentet et par flasker bak i butikken og vi betaler og går ut. Min spanske venn har visst ikke så god retningssans som ønskelig; ingen av oss husker lenger hvor vi kom fra. Vi tusler langsetter fortau opplyst av gule gatelys; han holder meg tett. På en bro stopper han opp og gir meg en varm klem; snuser inn lukta av håret mitt og løfter bort en hårlokk fra ansiktet mitt. Jeg ler og vrir meg unna kysset som jeg vet kommer hvis jeg ikke passer på. Han holder meg like tett etter den forsiktige avvisningen og til slutt innser vi vår begrensning og praier en taxi. Vi er få kvartaler fra ungdomsherberget og blir godt tatt i mot når vi kommer med de to flaskene. En time senere finner alle veien til sin køyeseng; læreren har ikke fått et kyss men har i det minste fått adressen min og jeg har satt hans adresse opp på lista med de som skal få postkort i løpet av turen.

Med lett rødvinshodepine står vi på t-banestasjonen dagen etter og skal ta toget inn til sentrum for å ta tog vidre til Italia. Vi ramler slitne ned på et sete bak i vogna og akkurat i det dørene er på tur å lukkes kommer våre to spanske venner løpende inn i vognen. De skal være i Danmark en uke og skal ta den obligatoriske sightseeingen; havfruer, slott og Christiania. Han sitter rett overfor meg og smiler; knærne våre møtes i mellom setene. I en tunnel nesten inne ved sentralbanestasjonen stopper toget opp og strømmen i hele togsettet blir borte. Vi sitter der i stummende mørke. I mørket kjenner jeg at to hender legger seg på lårene mine og en myk munn finner min; smaker på leppene mine med en behagelig bestemhet. Noen sekunder etter kommer strømmen på. Han ser granskende på meg med et lite smil om munnen; de to andre merket ikke noe. De hopper av et stopp før oss og ønsker oss en god ferie. Jeg snur meg leende til venninna mi:"Han kysset meg mens vi stod i mørket i tunnelen."

.......

Querida amiga!

I've got the best memories of that night in Copenhagen. When we came back home my friend and I talked a lot about that party at the hostel because we had great fun. Besides, I wasn't as drunk as you believe, I remember every moment with you. The only thing I can't remember is your friends name. However I remeber yours: OTHILIE

to

Han kommer inn og finner en telefon og sier han må visst drive litt brannslukking på telefon; hun har en dårlig dag. Etter en kort samtale sukker han tungt og legger på røret og mumler ett eller annet om at noen har visst verre dager enn andre. I det han passerer meg sier jeg at han må huske på at han er ikke sammen med henne bare fordi hun er den eneste han kan få; det er mye mer enn det. Han ser forvirret men samtidig overrasket på meg og forsvinner ut kontordøra.

jeff buckley - forget her

tim buckley - once I was

tool - ænema

perfect day

Når varmen har smeltet bort siste rest av virkelighetsforståelse; rett og galt og du kjenner at uansett hvor mye du prøver å like naboungen så går det ikke; du har bare lyst til å riste den lille jævelungen hardt. Dine egne to krapyl oppfører seg som villmenn og noen har drukket opp siste rest av isvannet du hadde stående i kjøleskapet. Du sitter utstrakt på sofaen varm og svett og prøver å ikke si et ord for hvis du må så kommer det til å være høylydt jamring ispedt skjellsord som du helst bør spare til de virkelig trengs og spandere på noen som står på likefot med deg selv; ikke de små indianeren som løper skrikende og hoiende rundt deg uten å ense at lufta har gått ut av mammaballongen. Det er da du slår på tven og ser at barn ned i fireårsalderen selges til fiskeindustrien i Ghana fordi foreldrene ikke har penger til å ha dem hjemme hos seg; triste brune øyne ser inn i ditt eget likegyldige og matte blikk. En varm salt tåre renner sakte nedover et svett kinn og du spør treerbanden om de vil ha vafler til kvelds.

thomas dybdahl - from grace

tankeløs

Han sitter godt tilbakelent på sofaen med en kopp kaffe i hånda. De myke putene ligger sammenpresset rundt han og jeg vet at han ikke kommer til å riste de opp når kampen er ferdig og han skal ut og røyke. De markerte øyenbrynene; det ene litt høyere satt enn det andre rynker seg i irritasjon over en dårlig pasning. Han banner stille der han sitter og når fadesen er klar; et selvmål utligner stillingen, da står han og veiver med den ledige armen foran sofaen mens han utstøter et hissig: "Er det mulig! Idioter!" Jeg står helt stille borte ved kjøkkendøra og bare ser på han og sier ingenting. Han er for opplsukt av spillet til å ense at han har et granskende blikk festet på seg. Det er da jeg innser det; så lenge jeg ikke sier noe til han vil det aldri skje noe. Så lenge han ikke sier noe til meg så vil det vi en gang hadde få lov til å fortsette og synke; veves inn i et kvelende spindelvev av hverdagslige gjøremål som ikke krever annet enn tankeløs samarbeidsvillighet. Han kan ikke vite hva jeg vil og hva jeg trenger for han kan ikke lese tankene mine. Jeg puster langsomt ut og fortsetter med mitt...

om å eie

vi kan ikkje eige kvarandre
tusen dikt har fortalt oss
at vi ikkje kan eige kvaradre
men vi kan låne kvarandre
og gløyme levere tilbake

Arne Ruset

as time goes by fra "Casablanca"

ella fitzgerald og louis armstrong - summertime

avkjølt

Jeg klarer å karre meg ut av senga først midt på dagen; det har vært varmt hele natta og jeg har sovet dårlig. Når det blir temperaturer som dette må jeg venne meg til å sove uten teppe og det tar noen uker før jeg klarer å sove med et mykt luftdrag som stryker over de nakne lemmene. Når jeg står opp er jeg våt i nakken av svette og når jeg kikker inn i speilet ser jeg at jeg ser fullstendig utslitt ut; øynene er smalere enn vanlig og munnen er stor og hoven. Gradestokken har krøpet opp mot trettitallet leser jeg på nett. Det er muligens bare å innse at en dag i asfalthelvete ikke er å anbefale. Etter mye om og men kommer vi oss ut døra med fullpakket sekk. Vi går innom tyrkeren på hjørnet og kjøper frukt og brød og tusler avgårde til bussen. Etter bare noen hundre meter proklamerer min lille engel at han vil ha is eller så blir han ikke med. Jeg ransaker pungen og finner nok til saftis. Mens jeg betaler kommer bussen og jeg rekker så vidt å ta i mot veksel og stapper isen i veska og løper; rekker vi ikke denne er det hen halv time til neste. Det frister lite å stå på et busstopp i sentrum i varmen. Vi kommer oss ombord og min lille engel ser forvirret på meg. Hvor har det blitt av isen jeg har lovet dem? Når jeg trekker en etter en opp av veska ler den svette englen; "Du lurte oss, mamma! Jeg trodde ikke vi fikk, jeg!" Begge sitter musetille og slikker på hver sin lollipop; noe ting holder seg bedre enn andre og lollipop er en av de tingene.

Vi kommer oss av bussen på riktig sted og tar en snarvei ned til veien som går langs elva. Min lille engel informerer om at han har vært her før. Det blir alltid noen turer opp hit hvert år og jeg håper i mitt stille sinn at engelens fotblader er villige til å få nærkontakt med den grusete gressbakken og den sandete elvebunnen ellers kan det bli en slitsom seanse der det blir mye bæring og skriking. Engelen har matvett må vite og skal spise aller først; en yoghurt konsumeres i sakte tempo; med beina i kors og et ettertenksomt blikk utover elva sitter han stille og spiser lunsjen sin. Giraffungen er ute i vannet for lengst; innrømmelsen har kommet på veien opp: Det er godt mulig at svømmeferdighetene står til stryk. Jeg har i flere år prøvd å forklare at det er viktig at små giraffunger skjønner hva de kan og ikke kan; svømming er en sånn viktig ting fordi vet man hva man kan så det gjør at en som oftest ikke gjør ting en ikke bør. Som å hoppe rett i vannet et sted hvor en ikke rekker til bunnen om en står. Giraffungen begynner muligens å få litt selvinnsikt og lover å være forsiktig fordi en skal være forsiktig når en ikke kan svømme.

Jeg sitter under et tre i skyggen og følger med på den spinkle kroppen som sakte men sikkert beveger seg utover i elva. Vannet er overraskende varmt til å være så tidlig men fremdeles svalt. Gressletta er fylt av voksne og barn. Det er absolutt ingen som ikke har barn å se. Og det er visst et litt ordenlig sted; ingen lesker seg med en pils i varmen bortsett fra den single pappaen som klarte å spørre om han kunne få legge teppet sitt noen meter bortenfor vårt. Jeg sa selvfølgelig ja og tenkte at er en i Oslomarka så er det vel ikke mulig å kreve store flekken; i alle fall ikke her. Jeg kategoriserer han raskt som kontaktsøkende og prøver som beste jeg kan å ignorere han. Det ligger mødre i bikini og fedre i mer romslige badeshortser utover hele sletta. Det er hverdagskroppene som er her; det er ikke veltrente kropper med en allerede gyldenbrun farge men de lett dvaske og bleke som kanskje for første gang i år har klart å komme seg ut på badetur med ungene. Usikre hender retter på bikinitopper og små bikinitruser og noen lar t-skjorta være på litt lenge; det er ikke alltid like lett å vise fram det lille tillegget over magen som et par fødsler gir; i alle fall ikke for første gang men de fleste ser ut til å innse at det er varmt og ingen bryr seg eller legger merke til hvordan en ser ut. Det meste kommer av til slutt. En og annen engangsgrill er tent og det lukter svakt av grillpølser. Badeleker ligger strødd utover og små unger plasker rundt inne ved steinene som kanter elva og de større ungene leker lengre ut. Giraffungen avslutter endelig sitt lille herremåltid og får på badeklær og syns tydeligvis at det er helt greit å gå barbeint.

Etter små herremåtider kommer det alltid en ubeleielig dotur kort tid i etterkant. Jeg får på kjole og sko igjen og vi trasker opp den bratte bakken hvor skiltet påmalt "Toaletter" peker. Det er utedo og lukta er karakteristisk. Min lille engel synes ikke å bry seg om sånne bagateller. Dørenen kan ikke låses og det er for så vidt greit siden det blir helt mørkt inne i båsen når døra lukkes. Engelen sitter der med buksa på knærne og presser høylydt. Jeg må smile der jeg står. Når jeg ikke kan ses i døråpningen kommer det kjapt:"Du må komme her! Vi skal prate!" De små føttene dingler i lufta og han spør om alt mellom himmel og jord mens toalettbesøket går sin gang. Etter fem lange og ti breie er engelen klar for å få hjelp med tørkingen og løper gledestrålende ned bakken igjen. På veien ser vi flere av de spøkleseslignende trærne vi så på veien bort til badeplassen; trær innhyllet i et slags spindelvev med tusenvis av larver som kravler under. Det kan se ut som det er et angrep av frostmålere ved elva i år og innimellom grønn frodig skog står disse nakne trærne i sitt hvite slør og ser nesten ut som de er kvalt til døde.

Timene flyter sakte avsted; elva kjøler ned varme legger og ungene tar korte turer bort på pleddet for å varme seg opp. De har blåaktige lepper etter å ha ligget nedsunket i vann for lenge. Jeg ber Giraffungen passe på min lille engel. Det er lov gå i vannet men ikke utover og de skal holde sammen. Jeg vasser dovent utover og når til slutt midjen og kaster meg i det. Vannet kiler meg i nakken der jeg svømmer utover. Jeg snur meg med jevne mellomrom for å se at balleken ungene driver med går sin gang og at de er sammen. En ensom badeball ligger midt i elva og driver og noen roper fra bredden om jeg kan "redde" den. Dagens gode gjerning utføres og jeg svømmer videre. Det er satt opp en utescene lengre nede og musikken runger utover vannet. Det er lett å svømme medstrøms men når jeg snur og skal tilbake merker jeg at jeg er tung i beina og armene. Det går sakte forover. Overflaten er blank og "støvete"; dekket av frø og sporer fra alsken planter. Jeg kan se at ungene fortsatt leker stikkball langt der inne. Vannet er kaldt og jeg kjenner hvordan kulda sakte men sikkert trekker inn til beinet. Det kalde vannet omfavner meg i et rått, vått favntak og jeg ligger en liten stund og bare kjenner på de deilige små kuldegysningene elva frambringer. Jeg kjenner at det ville vært deilig å smyge seg ut av badetøyet og utfolde seg helt fritt; la vannet finne veien inn i hver eneste bortgjemte krok og lindre en overopphetet kropp.

Når bussen har tatt oss ned til byen igjen går vi sakte over Grønland. Giraffungen og min lille engel er kalde og gode å ta i; det tynne laget svette på huden avkjøler godt og de hopper og spretter et stykke foran meg. Selv er jeg ikke lagd sånn. Jeg er varm i kinnene og har fått et lett gyldent skjær etter en hel dag i sola. Det svarte, myke skjørtet på kjolen vugger sakte i varmen; sekken er tung på ryggen og den svake luftbevegelsen når jeg sakte men sikkert beveger meg gjennom veggen av varme klarer ikke å forhindre at jeg er minst like varm som da jeg dro hjemmefra. Noe av varmen sitter i hodet og jeg kjenner at det er lite å gjøre med den.

the who - behind blue eyes

the velvet underground - venus in furs

kveldsmat

Sola stod alltid akkurat over åskammen når vi spiste kveldsmat. Det er i alle fall sånn jeg husker det. Den hvite rullegardina som var svakt gulnet ble trukket ned og hele kjøkkenet var badet i et gyldent skjær fra sola på vei ned bak åskammen. Minst en av oss ungene hadde hjulpet til med å dekke bordet fordi hun bad om det; ost, gomme, lammerull, hjemmelaget syltetøy i små glasskåler, røkt laks, melk og smør. Det ble alltid kokt en kjele kaffe selv om det som oftest var så seint som klokka åtte på kvelden og ikke alle tålte kaffe så seint. Ingen uteble med mindre det var noe spesielt; fisketurer ble avsluttet før kvelds sånn at en rakk å kjøre hjem til mat eller skulle en andre ting; på fest, kveldsbesøk eller nattfiske så ble det gjort etter at kveldsmaten var fortært. Hver kveld den lyseste måneden i året satt vi sammen; de to gamle, foreldrene våre og oss fire ungene Vi satt først rundt det hvite, gamle trebordet med dreide bein og jeg husker at hun alltid la en voksduk over sånn at det ikke skulle være så nøye om det ble sølt. Etter hvert overtok et sjarmløst respatexbord. Vi var mange og satt tett; ikke som hjemme hvor vi spiste når det passet oss og sjelden sammes; hverken frokost, middag eller kvelds. Vi satt der alle åtte i den gyldne solnedgangen og pratet om dagen vår, øvde opp gode manerer med å spørre om og få noe sendt tvers over bordet; vi så og hørte på hverandre den snaue timen det tok for alle å bli mette. Ingen gikk fra bordet før alle hadde tømt fatene og det ble diskutert morgendagens gjøremål; en tur ut på fjorden grytidlig for å fikse middagsmat, en tur med bussen inn til byen for å handle mat eller en utflukt bare for utfluktens sin skyld til et eller annet badevann alt for langt borte eller en tur til gamle hustufter langs nesten nedgrodde stier for å se om barndomshjemmet til en av de gamle fremdeles stod. Kaffe med melk ble slurpet fra små hvite kopper med blomster av ulike slag; alltid fra fordkjellige serviser og melkebarter ble tørket vekk med solbrune håndbaker. Noen ganger kom det en og annen forbipasserend; vi hørte at det gikk i ytterdøra som alltid stod åpen og det ble knakket lett på kjøkkendøra. Enten ble det satt fram et ekstra fat eller vedkommende slo seg ned på vekassen ved veggen og deltok i samtalen rundt bordet. Som oftest det siste for en spiste da kveldsmaten sin hjemme sammen med resten av slekta må vite. Det virket mest som at det var bare tidspnunktet som varierte på gårdene rundt. Når magene var mette hjalp alle til med å rydde av bordet og én ble bedt om å melde seg frivillig til å hjelpe til med oppvasken. Hjemme var det liste og var det din dag så måtte du gjøre det. Så stod en ved siden av den gamle; iført polyesterkjole med irrgrønnt blomstermønster og et sort lakkbelte rundt livet og tørket kopper og så ettertenksomt ut av vinduet som var skinnende blankt fordi hun nesten hver dag pusset det for å få vekk flueskitten. Var været ekstra fint løp vi ungenen ute en time til; lagde ganger i det høye gresset som ingen hadde slått på mange år og som geitramsen nesten helt hadde overtatt eller var nede på berget og kastet flyndre eller tok en tur til jordbærlandet med gamlingen for å se om bærne begynte å modnes; den som ble med fikk smake ett av de søtsyrlige bærene som alltid ble til mengder av syltetøy frosset ned i gamle gommebokser mens noen fant veien til fyllet i den ene fødselsdagkaka som ble fortært i løpet av den korte tiden vi var på besøk hvert år. Når sola til slutt hadde kommet nederst i dalsøkket etter å ha vært borte bak åskammen noen timer satt vi stille på kjøkkenet og løste kryssord med henne; kjent for å være den siste til å slokke lyset i bygda og antageligvis den siste til å komme seg ut av senga; har en ikke fjøs så er det ikke noe som kaller. Gamlingen hadde klatret opp den bratte loftstrappa og lagt seg for lengen siden; en gammel fiskermann går alltid tidlig til sengs for å komme ut til grunnene når fisken biter best. I vinduskarmen ville det illeluktende sigarettetuiet hans ligge igjen med flere halvrøkte rullingser og hun ville i det minste tømme det for aske og legge det tilbake på plassen han forlot det. Før vi kom oss i seng rundt midnatt ville hun forsikre seg om at vi fremdeles var mette; hvis ikke ble brødfjøla dratt ut og litt pålegg hentet ut fra kjøleskapet og noen skiver ville bli fortært i det dunkle nord-norske midnattslyset før alle til slutt fant roen under det skrå loftstaket. Opp den bratte trappa ville vi prøve å unngå de tre trinnene som knirket som verst for gamlingen sov lett og ble grinete om vi vekte han. Vi lukket forsiktig de tunge treførenen bak oss og krøp stille opp i de glatte, blomstrete sengeklærne uten tanke for at hver dag med de to gamle var en spesielt god dag for dem som resten av året satt alene uten liv og røre rundt seg.

dr. hook - sexy eyes

Det er fredag og sydenstemning i Oslo og jeg syns i grunnen musikken passer perfekt...så vi fortsetter med en til av god gammel årgang.

dr. hook - when you're in love with a beautiful woman -

Og denne sangen postes fordi den surrer og går i hodet mitt; ingen anelse hvorfor for jeg kan ikke huske å ha hørt den i det siste.


...og den er fin...

snow patrol - you could be happy

You could be happy and I won't know
But you weren't happy the day I watched you go

And all the things that I wished I had not said
Are played in loops 'till it's madness in my head

Is it too late to remind you how we were
But not our last days of silence, screaming, blur

Most of what I remember makes me sure
I should have stopped you from walking out the door

You could be happy, I hope you are
You made me happier than I'd been by far

Somehow everything I own smells of you
And for the tiniest moment it's all not true

Do the things that you always wanted to
Without me there to hold you back, don't think, just do

More than anything I want to see you, girl
Take a glorious bite out of the whole world

dolly parton og melissa etheridge - jolene

unnskyld

Vi sitter musestille i sofaen og hører på tiraden hans. Han kjefter ikke på oss men på broren vår. Vi sitter begge og ser ned. Venter på at anfallet av raseri skal gå over og vi kan spise vafler og drikke saft. For det nytter ikke å spise mens han står der; rød i ansiktet og bannende. Det spørs om jeg orker vafler uansett; det er like før jeg kaster opp der jeg sitter fordi jeg vet at kjeften er uberettiget. De var vi som tok sjokoladeplaten fra skapet og spist den en formiddag etter skolen når det var bare oss to hjemme. Det sier seg selv at hvis broren min ikke har gjort det så må det være oss to; vi som har spist opp lørdagsgodteriet. Men broren min benekter bare at det er han og prøver ikke å dytte skylda over på noen andre. Mulig det ikke faller han inn at det er mulighter for å unndra seg vreden ved å peke fingeren dit den hører hjemme. Eller så er han som storebrødre av og til er; beskyttende og prøver å spare oss for kjeften og banningen. Det skal så lite til og ingen av oss vet hva så det kommer som en overraskelse hver gang han eksploderer. Broren min er vant med det; han har funnet på sin andel med mer eller mindre ureflekterte spik så det er mulig han er blitt immun. Jeg blir visst aldri immun og tjuefem år etterpå så er det nok at han sier navnet mitt i en anklagende tone; jeg kjenner at jeg begynner å skjelve et sted dypt der inne og lure på hva jeg har gjort og om jeg ubevisst har kommet i skade for å fremkalle vreden hans. Etter en stund roer han seg og vi er klar for lørdagskosen. Vaflene smaker emment og saften er tynn. Det er ikke før i voksen alder jeg ved en anledning sier at broren min fikk skylda for noe han ikke hadde gjort. Broren min bare trekker på skuldrene og han ler men jeg kjenner at jeg skamrødmer der jeg står; jeg visste ikke hvordan jeg skulle få unnksyldt meg da uten å måtte ta kjeften i tillegg. Så vi lot være; sikkert mer enn en gang.

melissa etheridge - bring me some water

Vi møtes ute på trappa; du er på vei inn og jeg er på vei ut. Du gjør som du alltid har gjort; kommer mot meg og ser ertende på meg. Jeg blir som vanlig hypnotisert og klarer ikke å røre på meg. De fløyelsbrune øynene dine har full kontroll på meg og du vet at jeg ikke rører meg en millimeter før du tar blikket av meg og snur ryggen til. I mitt hode går alt i sakte kino men i virkeligheten går det raskt; før jeg vet ordet av det så har du dyttet meg hardt opp mot vinduet og munnen din går til angrep på meg mens hendene dine holder håndleddene mine fast så jeg ikke får tatt rundt deg. Det halvlange myke, brune håret ditt kiler meg på kinnet og du presser deg hardt inntil meg så jeg skal kjenne hva det gjør med deg å bare kunne ta for deg uten å spørre om lov. Jeg kjenner at jeg ville gjort hva som helst for å få mer av deg; nå med en gang. At jeg mer enn noe vil kjenne deg inni meg; hard og svulmende. Så bare slipper du og går inn. Innenfor vinduet sitter felles klassekamerater av oss; tilskuere til et opptrinn de har sett mange ganger før. Alle "vet" at vi har gjort det meste. Du lot deg ikke skremme en gang av kjæresten min som var tjue kilo tyngre enn deg og rasende. Vi møttes tilfeldig på et utested og du kom bort og tok ansiktet mitt mellom hendene dine og før jeg rakk reagere hadde jeg den krevende tunga di i munnen. Det tok nøyaktig tre sekunder så hadde en svær hånd tatt tak i det deilige håret ditt og min illsinte kjæreste stod og brølte: "Hvem faaaaan tror du du er?" Jeg gikk med en gang. Jeg stod ute i kulda og telte til tjue; hvis han ikke kom til jeg var ferdig med å telle så kunne det være. Akkurat når jeg skulle til å gå stod han i døra; fremdeles forbannet. Jeg spør iltert om han gjorde noe mer. Neida, han gjorde ikke det. Han spør ikke mer; vil ikke vite om jeg kjenner deg eller noe. Det er like greit at han ikke vet at jeg kjenner deg godt. Men ikke så godt som alle tror; så langt har det bare blitt med disse hypnotiserende kyssene som bare gjør meg mer og mer svak for deg. Helt til den kvelden vi faktisk er de to siste til å gå hjem. Du spør om jeg skal være med hjem til deg. I ettertid kan det trygt sies at kyssene dine og overmotet var det beste med deg...

åpen dør

Han svarer ikke på telefonen. Jeg går med raske skritt bortover fortauer som er oppvarmet etter en lang og varm dag. På ei trapp sitter det et helt fotballlag og venter på et eller annet; langt fra nærmeste fotballbane og litt malplasserte midt i asfaltjungelen. En har med et fotoapparat. Et par av de smiler til meg mens de tar meg i nærmere øyesyn når jeg haster forbi. Jeg moter meg opp og ringer en gang til. Han tar den etter tre ring; et mykt "Hei," høres i andre enden. Jeg spør om jeg vekket han. Neida, men han var på vei til å legge seg. Jeg spør om jeg kan komme opp å henten boka; jeg er to minutter fra han og det passer så greit å gjøre det nå. Han lurer på om jeg virkelig trenger den i dag; kanskje jeg kan komme i morgen. Jeg lager et nølende "mmmmmm," og han ombestemmer seg og sier jeg kan godt komme opp nå. Jeg forsikrer meg om at det går greit og lover å være rask; at han skal få legge seg snart. Jeg småløper de siste femti meterne bort til oppgangen hans.


Jeg tar av meg på beina og løper opp de seks etasjene. Det er deilig å være barbeint etter en lang dag på føttene. Døra står åpen når jeg kommer opp og planen er å være kort; bare hente boka jeg la igjen første gangen jeg var der og så gå. Jeg skal være hos en venninne om femti minutter. Han står der i bare shorts; det er varmt og han ser sliten ut. Sier han måtte opp grytidlig for det var mye på jobben. Jeg går så nært inntil han at han skal skjønne at han kan ta rundt meg. Han ler og spør om jeg har dårlig kondisjon for jeg puster tungt. Han trekker meg inntil seg og ler enda mer: "Hjertet ditt løper løpsk!" Jeg prøver å se om jeg ser boka; sist jeg så den var det mørkt i stua og han hadde sovnet. Den ligger fortsatt på bordet men nytt rot har kommet til siden sist så det tar litt tid før jeg ser den. Jeg moter meg opp og sier at jeg syns han var fin den kvelden; at jeg fremdeles mener det. Han står lett krumbøyd med haka på hodet mitt. Jeg kjenner i hele kroppen at det var ikke bare boka jeg skulle hente men han holder meg bare; i et varmt favntak og stryker meg fraværende over ryggen. Hva skal jeg si sånn at han forstår? Jeg ser opp og sier at jeg ville gjort det igjen...men ville han? Han har akkurat tent en sigarett og holder meg tett med en arm mens han tar et drag fra den illeluktende pinnen; å sverge på at en aldri skal røyke fungerer bra men å aldri kysse en røyker...jeg glemmer det hver gang. Jeg løfter ansiktet som har vært begravd i den myke og nydusjede huden hans og ser opp på han; smiler og byr meg fram. Han skjønner det endelig og med den rykende sigaretten i hånda som henger over skuldra mi får jeg det første kysset; mykt og forsiktig. Jeg tar ansiktet hans mellom hendene mine og smaker på munnen hans; jeg kjenner ikke smaken av sigaretten men bare mykhetne og den fuktige varmen. Han stumper sigaretten og de store gode hendene trekker meg enda tettere; den ene finner brystet mitt og den andre beltespenna. Jeg har fått av han shortsen og er såpass utålmodig at jeg tar av t-skjorta mi og BH-en selv. Til slutt står jeg naken foran han i den varme stua. Jeg er helt oppslukt av å kjenne på følelsen av å være så nær han og hendene mine trekker han ivrig mot meg mens de utforsker ryggen hans; hofta og den myke rumpa. Hånda hans som har funnet veien ned i skrittet mitt avslører meg; jeg kom ikke får å hente boka mi; jeg er våt på innsiden av lårene og han gnir meg med fast hånd til jeg knapt klarer å puste. Plutselig ler han lavt. Døra ut i yttergangen står fortsatt vidåpen og vi står godt synlig for eventuelle forbipasserende. Han lukker døra; fanger meg i armene sine og dytter meg sakte baklengs mot soverommet.

....

Han gir meg en kort dusj og vasker meg med varsomme hender. Jeg motstår fristelsen til å hisse han opp igjen. Jeg vil ha mer og de faste kyssene hans mens vi står under det varme vannet sier meg at jeg kan få mer. Men jeg har ikke tid. Vi deler håndkle og han tar på shortsen og en t-skjorte som lukter svakt av parfymen hans; den jeg kan huske fra første gang jeg hilste på han. Den har en svak krydret lukt som av pipetobakk og noe syrlig, friskt over seg. På andre enn han syns jeg den lukter alt for mye men den passer så godt til han og er aldri overdøvende og sterk; kun som et lite vindpust av noe eksotisk og udefinerbart. Jeg får på meg klærne mine og han lukker beltespenna som han åpnet for tjue minutter siden og trekker opp glidelåsen min. Jeg legger boka i veska og tar på sandalene; spøker med at jeg kanskje burde legge den igjen så jeg kan komme å henten den flere ganger. Han smiler og sier at det kan jeg godt. Men jeg beholder den i veska. Han følger meg ned på gata og gir meg et mykt lite kyss før jeg må løpe for å rekke avtalen min. Han sier han skal ringe meg. Jeg svarer at det blir han pent nødt til; jeg kom tilbake til han denne første gangen men han må selv be om mer. Jeg håper han ringer for jeg kjenner at jeg går tilbake; mer enn gjerne, uten noen slags unnskyldninger eller invitasjon. Jeg skulle kanskje lagt igjen boka; så framstod jeg ikke som så villig og varm. For det er det jeg er. Fem minutter etterpå står jeg rød og varm i kinnene med bustete hår i gangen hos venninna mi. "Er det varmt ute?" spør hun. Jeg smiler og nikker. "Det har vist blitt sommer," sier jeg og ber om et glass vann.

det ligger i detaljene

"Mamma, mamma! Seee!" Jeg er lett fraværende der jeg kommer langs fortauet; trøtt men med et mykt blikk for det som er rundt meg. Løvet er lysegrønt og lyset filtreres gjennom løvverket på treet vi står under og gir ansiktene våre et mykt, grønt skjær. Men jeg vet ikke helt hva det er min lille engel prøver å få meg til å se. "Se, mamma! Se den fine halen!!!" Han har rett. En afghansk mynde er ute og lufter sin eier og den lille spinkle halen med den myke bøyen vugger mykt mens vinden rusker forsiktig i den fjonete pelsen som også halen har.

the lionheart brothers - the river floaty

sigur rós - vaka

hva lykke er?

- Gå på en gressgrodd setervei
i tynne, tynne sommerklær,
klø sine ferske myggestikk
med doven ettertenksomhet
og være ung og meget rik
på uopplevet kjærlighet.
Å få et florlett spindelvev
som kjærtegn over munn og kinn
og tenke litt på vær og vind.
Be prestekravene om råd
og kanskje ja - og kanskje nei -
han elsker - elsker ikke meg.

Men ennå ikke kjenne deg.


Inger Hagerup

06:15

angelique kidjo - agolo

Jeg sitter i den brede vinduskarmen som vender ut mot bakgården; det er lite spennende å se der ute. Det står et par søppelkasser og sola har akkurat kommet så høyt at den hvite veggen lyser i mot meg. En stor flue surrer dovent øverst i vinduet og de lyse gardinene blafrer svakt i vinden og lager bølgende, lette skygger på gulvet innenfor. Angelique Kidjo fyller rommet med sin fyldige og varme stemme og den glade rytmen kiler meg langs ryggraden. Jeg drikker av en kald kopp te. Han er ute og kjøper brød. Jeg er ikke sulten egentlig; jeg føler meg tilfreds og fylt til randen av dagen og han; det varme lyset som vekket meg varsomt noen timer tidligere og den tunge sovende kroppen ved siden av meg. Jeg kjenner at alt jeg trenger er en bred vinduskarm å la meg ramme inn av og han. Jeg hører nøklene i døra og hopper mykt ned på gulvet. Han går rett på kjøkkenet og begynner og lage eggerøre og leter fram et stykke røkelaks også. Vi må ta trikken til Blindern snart for å rekke forelesningene våre men tar oss tid til dette; oss og den lyse lette dagen.

prospekt

Det hender jeg tenker på verdiøkning. Jeg sitter og ser meg rundt og prøver å se om det er noe å ta tak i når prospektet skal skrives. Jeg eier ikke så mye mer enn møblene i min egen stue og hvis jeg balanserer det mot kredittkortene mine og studielånet så eier jeg absolutt ingen ting. Det ligger ett vitnemål for lite i mappen med viktige papirer som skal åpne en verden av muligheter for meg. Kikker jeg nøye på innsiden av "casa othilie" så er det nok at ting å ta tak i som bør gjøres noe med før jeg forsøker å selge. I et hjørne ligger en haug med rotete tanker; refleksjoner som til tider drar meg ned og skaper en litt trist stemning her inne. Ingen vil ha en trist stemning. Mulig jeg må gjøre noe med akkurat det; er det mulig å få orden på rotet så det ser bedre ut; ligger pent stablet og ikke varsler for mye om innholdet eller må jeg kvitte meg med det helt? Hvordan gjør man i så fall det? I et hjørne står et stort bilde av en kvinnelig og myk skikkelse; det er gammelt og det ser ut akkurat som det gjorde for tjue år siden; litt naivt og uferdig. Det skal visst være abstrakt nå til dags og ikke kjedelig figurativ og lett kitch som henne i hjørnet. Det er en vannlekasje på mitt mentale baderom som mang en håndtverker har kommet for å se på men som ingen helt skjønner seg på og får fikset; det drypper til vanlig og noen ganger, nesten helt uten grunn så kommer det større mengder vann og faren for mugg og råte øker dag for dag. Ingen vil ha et så fuktig bad, ingen. Det ser også litt velbrukt her inne; det er spor etter mange; fingeravtrykk, tanker, ord og brutte løfter. De fleste ønsker seg noe nytt og fint; ubrukt. Det bør i alle fall se sånn ut.

Men hvis jeg tenker meg at jeg fikk litt hjelp fra en vennlig men profittsøkende sjel i et hvilket som helst firma, hvordan ville de beskrevet "casa othilie"? Jeg er nemlig sikker på at dette kan se bra ut, jeg må bare tenket litt lengre på det. Se om jeg kommer på de gode formuleringene som ikke er for avslørende og som får fram sjarmen og varmen som så absolutt er her til tider og som ikke bare får meg til å fremstå som et oppussingsobjekt...

counting crows - colorblind

beth hart - leave the light on

I've seen myself, with a dirty face
I've cut my luck, with a dirty ace
I leave the light on
I leave the light on
I went from zero, to minus ten
I drank your wine, then I stole your man
I leave the light on
I leave that light on

Daddy ain't that bad, he just plays rough
I ain't that scarred, when I'm covered up
I leave the light on
Yeah, I leave the light on
Little girl hiding underneath the bed
Was it something I did? Must be something I said
I leave the light on
I better leave the light on

[Chorus 1]
'Cause I wanna love
And I wanna live
Yeah, I don't know much about it
And I never did - no, no

17, and I'm all messed up inside
I cut myself, just to feel alive
And I leave the light on
And I leave the light on
21 on the run, on the run, on the run
From myself, from myself and everyone
I leave the light on
I better leave the light on

[Chorus 2]
'Cause I wanna love
And I wanna live
Yea, I don't know much about it
And I never did
I don't know what to do
Can the damage be undone?
I swore to God that I'd never be
What I've become

And lucky stars, and fairy tales
I'm gonna bathe myself, in a wishin' well
Pretty scars from cigarettes
I never will forget - I never will forget

I'm still afraid, to be alone
Wish that the moon would follow me home
I leave the light on
Yeah, I leave that light on

I ain't that bad, I'm just messed up
I ain't that sad, but I'm sad enough

[Chorus 2]
'Cause I wanna love
I wanna live
No, I don't know much about it
And I never did
I don't know what to do
Can the damage be undone?
I swore to God that I'd never be
What I've become

I leave that light…
I leave that light…
I leave that light on

God bless the child, with the dirty face
Who cuts her luck, with a dirty ace
She leaves the light on
I leave that light on

bjørk -venus as a boy

the dandy warholes - dandy like you

147 kroners nødløsning

Jeg kjenner en svak smak av sigaretter i munnen og kjenner at det svir under høyre bryst; den lyse gyldne huden har sprukket etter å ha blitt håndtert harderer enn på lenge. Øyelokket er hovent og rødt; oppskrapet av myke skjeggstubber og jeg kjenner at tyngden hans har laget usynlige, ømme merker på innsiden av lårenen mine; opp mot underlivet. Mykheten hans kjennes fortsatt i håndbakene mine og de små smilene og de fuktige kyssene han etterlot seg overalt gjør det mulig å holde ut; at jeg sakte sank og holdt pusten mens jeg kjente på savnet; med han. Helt til han sovnet og jeg gikk, det var da pustebesværet overmannet meg. Det tok ti år men til syvende og sist var det de tre ølene som gjorde utslaget; som gjorde det så lett å bare ta det han tilbudte. Han sa han aldri hadde sett meg drikke før.

gitarflørt

Hendene lukter svakt av lammekjøttet jeg fikk fra en gammel bekjent da jeg passerte hans lille "grillstue" i en skråning langt bak i parken. Vi prater en stund før jeg går videre; rusler sakte og fraværende i varmen uten helt å ha en plan eller bevisst tanke på hva jeg vil og hvor jeg skal. Lukta av ganja finner sakte veien ut av neseborene mine og erstattes av lukta av en by som er hurtigtørket over natta; en svak anelse fukt som ikke helt er blitt borte enda. Et balansert kosthold i dag innebærer to sjokoladedekte smultringer og en flaske vann; vannet for å skylle bort smaken av søt skjokolade og fett. Jeg ruller tunga i vannet som er tilsatt lime; kjenner hvor deilig den litt sure smaken er og at det snurper lett på tunga. Jeg passerer bakgården til en gresk restaurant. Hvis du stiller deg akkurat i porten sånn at du ikke ser noen av bygningene rundt malt i mange forskjellige farger så kunne en tro at den hvit- og blåmalte bakgården faktisk er et sted i varmen; langt borte fra Oslo som har sin første virkelige sommerdag i dag. For seks måneder siden stod jeg og hutrert ute i kulda her; snakket med han på telefonen. Nå kan jeg høre et svakt ekko av den myke tenoren hans med akksenten som jeg aldri klarte å plassere; den fyller opp et tomrom i brystkassen min. Gatene er fulle av folk; alle går rundt som meg og utforsker musikkscenene som er satt opp for anledningen. Ved Akerselva og kulturkirken står det fire unggutter med hver sin gitar og bak sitter en trommis med de kjipeste solbrillene noensinne; hvit plastinnfatning og ser ut som de er innkjkøpt på Shell en gang på åttitallet. Det er visst ingen som synger i dette bandet men de spiller til gjengjeld sånn at alt du måtte ha i hodet og kroppen sakte men sikkert blåses bort av en tung bassrytme og de tre andre gitarene risper seg med raske snitt inn i bevisstheten til jeg bli helt nummen og oppslukt av lyden; ute av stand til å høre meg selv tenke. Jeg står der helt stille til den myke tenorstemmen er som blåst bort og jeg kjenner at alt jeg vet om er glitrende og skarpe gitarakkorder. Jeg syns de er søte; skuldrenen ser litt anspente ut og det lyser konsentrasjon ut av ansiktene deres. Når jeg kjenner at kroppen har latt seg gjennomtrenge av musikken og enten presset ut andre litt mer ambivalente følelser eller bare fått dem til å finne en mørk krok å hvile i går jeg videre. På Løkka står jeg i gresset; barbeint og krøller tærne mens jeg lukker øynene og hører på søte og poppete kjærlighetssanger; "I lost my gravity..." synger han med en nydelig og klar stemme. Det er et eller annet med gitarene i dag; de flørter hemmningsløst med meg og lokker fram de gode små smilene; de jeg kjente satt langt inne da jeg gikk ut. Utenfor Sentrum Scene er det latinorock med balkansk vri; to jenter med stråslanke kropper og hennafarget hår danser entusiastisk foran scenen og blir foreviget av en jounalist ute for å ta temperaturen på sommer-Oslo og musikkfesten. Jeg står stille og lager umerkelige sirkler med hoften, trår ut av skoene så jeg kan kjenne de varme brosteinene mot fotbladene og vugger sakte med musikken. Refrenget og de heftige gitarene dytter meg sakte nedover mot Grønland igjen og jeg har fullført en salgs sirkel som gjorde meg i alle fall litt mer hel et sted langt der inne.

POW POW
Andreas Rene
Antropofagos

barndommens gleder

En er en, og to er to-
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikk, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.
Regn, regn, regn, regn,
øsende regn,
pøsende regn,
regn, regn, regn, regn,
deilig og vått,
deilig og rått!
En er en, og to er to-
vi hopper i vann,
vi triller i sand.
Sikke, sakk,
vi drypper på tak,
tikk, takk,
det regner i dag.

Med avtrykket av en hånd på et kinn mykt av søvn skal jeg ut og leke i regnværet. Det blir nok ikke så mye hopping men det blir deilig og vått, deilig og rått; litt som i diktet til Sigbjørn Obstfelder som jeg alltid tenker på når det regner og jeg til tross for det grå og kalde føler at regnvannet trommer muntert et sted inni meg. Akkurat som på blikktaket til barndommens tilfluktssted når himmelen åpnet alle sluser; en gulmalt sjå. En gulmalt sjå med små og store etterlatenskaper fra et langt landliv; flytevester, gamle kjøkkenbenker i massivt tre, bord med dreide bein, gamle voksduker, ullklær fra etterkrigstida, planker fra bygging av nytt bad, badmintonsett fra forrrige sommer. I sannheten et lite paradis for oss små.

janis joplin - me and bobby mcgee

david crosby - traction in the rain - music is love

paraply

Jeg er varm og åpner jakka; den sitter stramt over brystkassen og jeg får ikke puste. Jeg har måttet gå tilbake to ganger for å hente ting jeg må ha med på jobben og min lille engel har motvillig snudd og labbet opp den lille bakken igjen. Regnet strømmer ned og jeg lover at vi kan ta bussen et lite stykke hvis han kommer en siste gang. Plutselig går føttenen i de fargerike støvlene mye raskere; regnværsengelen kommer hoppende bortover det våte fortauet som deles opp med jevne intervaller av små fordypninger som leder vannet fra takrennene ut i gata. Den rosa bussbilletten stemples og en liten lubben kropp krabber opp i et blått sete. De fire busstoppene er for lengst memorert og proklameres høylydt og entusiastisk lenge før de kommer over høytaleranlegget. Når avskjeden skal tas i døra kommer tårene; "Jeg vil ha deg, mamma." Forsinkelsen min er nå oppe i ett kvarter og jeg må gå før tårene har stilnet men vet at med en gang jeg er ute av synet så blir det meste bra igjen. Det er i alle fall det jeg liker å tro. Det begynner å regne kraftigere. Jakka forblir åpen og jeg sakker på tempoet istedet for å løpe for og rekke noe som jeg er for seint ute til uansett. Håret blir tungt og vått på kort tid og ligger sammenfiltret i mørke, våte lokker rundt ansiktet mitt. Den svarte kjolen med batikktrykk klistrer seg til kroppen og den bleke huden i den firkantede utringningen er iskald; små vannperler renner sakte nedover og huden nupper seg. Det er bare paraplyer med bein å se; de haster avgårde og går krumbøyde under for å holde seg tørre. De uten paraply skjærer grimaser og løper; vil fortest mulig innomhus. Det kalde vannet renner nedover nakken; deilig forfriskende og jeg strekker nakken mot den grå, tunge himmelen. På brua fra Bussterminalen til Oslo S sitter en narkoman med pappkoppen sin og tigger etter penger; stille og bare med en håndskrevet lapp som skriften nesten er borte på fordi vannet har trengt igjennom for lengst. En svart paraply blir senket og en designerkåpe kommer til syne. Ansiktet til kåpen er solbrunt og sminken sitter perfekt. Hun legger paraplyen over stakkaren med den våte, myke koppen og legger noen tiere i oppi før hun går videre. Jeg løper ned den siste trappa smilende. Verden er tross alt et godt sted.

det haver så nyligen regnet

Det haver så nyligen regnet,
det har stormet og pisket i vor lund.
Frø af ugræs er føget over hegnet,
åg på nakke og lås for vor mund.
Årets løb har sin lov,
der blev lyst i vor skov,
ak, hvor kort, indtil alt er stormens rov.

Det har regnet - men regnen gav grøde,
det har stormet - men stormen gjorde stærk.
Som de tro'de, at skoven alt var øde,
så de vårkraftens spirende værk.
For de gamle, som faldt,
er der ny overalt,
de vil møde, hver gang der bliver kaldt.

Og de tro'de, at hjertebånd kan briste,
og de tro'de, at glemmes kan vor ret!
De skal vide, de aldrig ser de sidste,
de skal vide, at ingen bliver træt.
Thi som årene randt,
sås det: båndene bandt,
kræfter fødtes for kræfterne, som svandt.

De kan spærre med farver og med pæle,
de kan lokke med løfter og med løn, -
fælles sprog giver vore tanker mæle,
fælles vilje gør kampdagen skøn.
Nye stridsmænd skal der,
nye stridsmænd skal her
slutte kreds om den fane, vi har kær.

Ja - det haver så nyligen regnet,
og de træer de drypper endnu,
mangen eg er for uvejret segnet,
men endda er vi frejdige i hu;
viger ej ud af spor,
for vi kender det ord:
Det har slet ingen hast for dem, som tror,
- viger ej ud af spor,
for vi kender det ord:
Det har slet ingen hast for dem, som tror.

martha wainwright - far away

Jepp, ha litt sosial samvittighet a'!
Seriøst, det er en nydelig sang og ingen tar skade av å se at verden ikke alltid er et godt sted?

frou frou - breath in

jeg ser

Jeg ser på den hvite himmel,
jeg ser på de gråblå skyer,
jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.
Dette er altså klodenes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høye huse,
jeg ser på de tusende vinduer,
jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.
Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler seg. Solen ble borte.

Jeg ser på de velkledde herrer,
jeg ser på de smilende damer,
jeg ser på de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser...
Jeg er vist kommet på en feil klode!
Her er så underligt...

Sigbjørn Obstfelder