31 mai 2007
R.E.M.- everybody hurts
Jeg sitter med hendene i fanget på den brunspraglete sofaen i det gamle skakke huset du deler med broren din. Han er en svær kar; brautende og viser gjernen fram fotoalbumet med bilder fra siste tur til Thailand. Du er helt annerledes. Det kullsorte håret ditt stritter litt til alle kanter og de klare blå øynenen dine har noe mykt over seg til tross for den kalde fargen. Du har en varm rødtone i kinnene som om du nettopp har kommet rett inn fra en kald vinterkveld og munnen din er fyldig og generøs. Du prater ikke hull i hodet på noen; er litt stille og av typen som iakttar. Jeg har kjent deg lenge; sittet på fanget ditt når den siste ølen har blitt tømt og kjørt deg hjem når du noen ganger har fått for mye. Etter en stund så legger jeg merke til det varme blikket ditt og kjenner spenningen i kroppen din. Over et par uker lar jeg meg sakte dras helt inntil deg og finner til slutt en god og varm plass i armkroken din og lar deg kysse meg mykt på munnen. Når natta kommer utforsker du meg med en naiv entusiasme som får meg til smile. Du er forsiktig og spørrende i bevegelsene og finner fram til slutt. Når jeg vil ha mer viser du en barnslig entusiasme over at jeg klarer å vekke deg til live igjen; ingen har engasjert deg så mye før. Du får liksom ikke nok av meg; sitter og ser på meg når jeg leser avisen og betrakter meg når vi er ute; når jeg tuller og flørter med gamle bekjentskaper sier du ingenting. Jeg ser at du misliker det. Men du sier det ikke. Du sier ikke så mye om noe. Jeg begynner å føle meg uvel; slem. Slem som tøyser og tuller med andre og som ikke syns det er nok at du antageligvis er den mest oppmerksomme og omsorgsfulle gutten jeg har vært borti. Slem som ikke syns du er nok "dyp" og nok interessant. Slem som ikke klarer å sette pris på den store beundringen i blikket ditt og tilfredstillelsen du gir utrykk for å få med å være med meg. En kveld du må være hjemme fordi du skal på jobb tidlig dagen etterpå tar jeg spranget; det nedverdigende spranget. Jeg oppmuntrer til den handlingen som skal gjøre at jeg med dårlig samvittighet kan si at jeg ikke fortjener deg. Når utestedets selverklærte Casanova i lang svart frakk og til og med hatt treffer på meg i garderoben og presser meg inntil veggen og ser på meg med kalde blå øyne før han kysser meg lett på halsen for å kjenne på temperaturen; da lar jeg han finne munnen min og er minst like grådig som han; holder han hardt rundt nakken og drar han inn mot meg. Etter en liten evighet der vi har utforsket hverandres munnhule grundig sier jeg at jeg må gå. Jeg sitter og ser ned i gulvet og kjenner det grove stoffet i sofaen som klør mot ryggen. Tårenen dine triller sakte nedover kinnene dine og væter munnen din. Du sier at det er greit hvis jeg bare kysset han. Jeg sier at jeg ikke stoler på meg selv og at jeg ikke fortjener deg. Jeg spør stille om du kan kjøre meg hjem. Du henter bilnøklene og mer blir ikke sagt
det trettende stjernetegnet
Et av de mest skremmende aspektene ved å avslutte et langt forhold er det å være alene. Ikke som i å ta oppvasken selv eller å gå ut med søpla selv; hver gang. Men det å aktivt bevege seg ut av en konstellasjon der muligheten i alle fall var til stedet for at du kunne våkne opp i din egen seng sammen med en varm og god bedre halvdel som om en var heldig hadde lyst og overskudd til å legge seg tett inntil og kysse deg mykt på halsen og si at han var glad i deg for så å rusle søvnig på badet. En som ville trykke på "av" knappen på fjernkontrollen når Oddvar Stenstrøm med dirrende stemme bad seerne om å svare på et idiotspørsmål om innvandring og så trekke deg kontant inn i armkroken og spørre hvordan dagen hadde vært; puske forsiktig i håret og du kunne kjenne den myke pusten hans i nakken. Når dagene ble vel lange og han muligens hadde forstått det; han ville ringt og spurt om han skulle hente i barnehagen så en sliten kropp kunne gå hjem og sove litt før middag. Når de så ramlet inn døra hjemme ville han stille lukket døra til soverommet så du kunne sove en halvtime til. Det er disse små omsorgsfulle gestene jeg var mest redd for å aldri få oppleve igjen.
For det er visst ingen spøk å være alene. Vi satt for et par uker siden i lystig lag på en restaurant; halvparten enslige og resten par. Vi ertet han som var mest nysingel og som ofte er nysingel med at det er en grunn til at menn er single over lengre tid; de har helt garantert en del vaner og personlige trekk som ikke er forenelig med å være tosom. Når kvinner går enslig lenge så er det kvalitetskontroll. Han sukket tungt og sa at det var umulig å vinne; var en hyggelig å ga et kompliment hadde man baktanker og lot en være så var en om mulig en enda verre drittsekk enn han med baktanker. Myten er i alle fall at vi blir mer og mer kresne jo eldre vi blir og lista legges høyere og høyere og dermed blir det vanskelig å finne en å dele livet med. Den enslige blir det trettende stjernetegnet som ikke passer sammen med noen av de andre i dyrekretsen. Det er i alle fall det de sier.
Etter et halvt år i ensom majestet så husker jeg da fremdeles at det var mulig og tilrådelig å inngå kompromisser hvis en skulle være tosom; han fikk spille fotball uten forvarsel om han ble med ut på stranda etterpå. Han tok oppvasken og klesvasken hvis det gjorde det litt mer sannsynlig at jeg var smilende og varm når kvelden trengte seg på og ungene hadde kommet seg i seng. Vi fant mellomløsninger sånn at begge fikk gjøre litt av det de ville og prøvde å finne noe som kunne gjøres sammen uten at den ene var døden nær av kjedsomhet. Jeg overlevde godt de våte fotballstrømpene som alltid hang til tørk på verandaen og krukka med vann som det fløt sneiper i fordi han måtte stå ute og røyke. Han smilte overbærende til meg når jeg tok av på grunn av filleting og la samvittighetsfullt nøklene mine på hylla i gangen når han fant de på de underligste steder; på badet, i kjøleskapet eller i senga. Og jeg kan ikke skjønne at jeg ikke skal være i stand til å se med overbærenhet på et nytt menneskes særegenheter. Hvis jeg ikke tror jeg klarer det så er det på tide å kjøpe oppvaskmaskin for å spare tid på alt jeg må gjøre selv; hver gang, herfra og til evigheten.
Det jeg ser er vanskeligst å tenke seg, det er å tørre og strekke ut en hånd når noe forsiktig strekker ut sin. Det forekommer meg at det vil bli vanskelig å se forbi alt det ytre; ikke fordi det er det som er problemet men fordi når du har valgt å se forbi all staffasjen og baggasjen; hva gjør du da? Hvordan skal jeg tørre å slippe noen inn igjen og tørre å utforske noen andre? Det gikk sannelig ikke så bra sist jeg prøvde meg. Det er en god unnskyldning å tilhøre det trettende stjernetgnet da; skylde på at han snuser, kjører bil, foretrekker nyhetene på TVNorge eller syns rødvin er jålete og aldri har lest annet enn John Grisham, tjener for lite og ringer for ofte til sin mor. Han passer nok ikke for meg. Det nytter lite at han kan hende alltid stryker deg lett over kinnet når han kommer inn, at han ringer og spør om du vil ha noe når han er på vei hjem fra en sen kveld på byen med gutta og hver dag går gjennnom bunken med post på hylla og legger alle regningene
ved PCen fordi han vet at du kommer til å kaste minst en i vanvare før lønningsdagen kommer. Det er ikke nok, på langt nær, sier du til deg selv. For hvis det er nok så må du jo faktisk prøve å se han; hvem han er og hva han er. Da må du tillate deg å varme deg på ham og la han varme seg på deg; stå støttende inntil hverandre og være der for hverandre.
En må kanskje innse at som det trettende stjernetegnet så har du verden for dine føtter; du kan finne noen fordi du vil og kan og det er ikke stjernetegnet som avgjør men viljen din; viljen til å være noe for en annen selv om det kommer til å gjøre vondt; like vondt som da du prøvde sist...men kanskje også godt; enda bedre enn sist? Vi får se hvordan jeg takler å være det trettende stjernetegnet. Det er litt tidlig å se seg selv som tapt for en god og varm fremtidig tosomhet.
For det er visst ingen spøk å være alene. Vi satt for et par uker siden i lystig lag på en restaurant; halvparten enslige og resten par. Vi ertet han som var mest nysingel og som ofte er nysingel med at det er en grunn til at menn er single over lengre tid; de har helt garantert en del vaner og personlige trekk som ikke er forenelig med å være tosom. Når kvinner går enslig lenge så er det kvalitetskontroll. Han sukket tungt og sa at det var umulig å vinne; var en hyggelig å ga et kompliment hadde man baktanker og lot en være så var en om mulig en enda verre drittsekk enn han med baktanker. Myten er i alle fall at vi blir mer og mer kresne jo eldre vi blir og lista legges høyere og høyere og dermed blir det vanskelig å finne en å dele livet med. Den enslige blir det trettende stjernetegnet som ikke passer sammen med noen av de andre i dyrekretsen. Det er i alle fall det de sier.
Etter et halvt år i ensom majestet så husker jeg da fremdeles at det var mulig og tilrådelig å inngå kompromisser hvis en skulle være tosom; han fikk spille fotball uten forvarsel om han ble med ut på stranda etterpå. Han tok oppvasken og klesvasken hvis det gjorde det litt mer sannsynlig at jeg var smilende og varm når kvelden trengte seg på og ungene hadde kommet seg i seng. Vi fant mellomløsninger sånn at begge fikk gjøre litt av det de ville og prøvde å finne noe som kunne gjøres sammen uten at den ene var døden nær av kjedsomhet. Jeg overlevde godt de våte fotballstrømpene som alltid hang til tørk på verandaen og krukka med vann som det fløt sneiper i fordi han måtte stå ute og røyke. Han smilte overbærende til meg når jeg tok av på grunn av filleting og la samvittighetsfullt nøklene mine på hylla i gangen når han fant de på de underligste steder; på badet, i kjøleskapet eller i senga. Og jeg kan ikke skjønne at jeg ikke skal være i stand til å se med overbærenhet på et nytt menneskes særegenheter. Hvis jeg ikke tror jeg klarer det så er det på tide å kjøpe oppvaskmaskin for å spare tid på alt jeg må gjøre selv; hver gang, herfra og til evigheten.
Det jeg ser er vanskeligst å tenke seg, det er å tørre og strekke ut en hånd når noe forsiktig strekker ut sin. Det forekommer meg at det vil bli vanskelig å se forbi alt det ytre; ikke fordi det er det som er problemet men fordi når du har valgt å se forbi all staffasjen og baggasjen; hva gjør du da? Hvordan skal jeg tørre å slippe noen inn igjen og tørre å utforske noen andre? Det gikk sannelig ikke så bra sist jeg prøvde meg. Det er en god unnskyldning å tilhøre det trettende stjernetgnet da; skylde på at han snuser, kjører bil, foretrekker nyhetene på TVNorge eller syns rødvin er jålete og aldri har lest annet enn John Grisham, tjener for lite og ringer for ofte til sin mor. Han passer nok ikke for meg. Det nytter lite at han kan hende alltid stryker deg lett over kinnet når han kommer inn, at han ringer og spør om du vil ha noe når han er på vei hjem fra en sen kveld på byen med gutta og hver dag går gjennnom bunken med post på hylla og legger alle regningene
ved PCen fordi han vet at du kommer til å kaste minst en i vanvare før lønningsdagen kommer. Det er ikke nok, på langt nær, sier du til deg selv. For hvis det er nok så må du jo faktisk prøve å se han; hvem han er og hva han er. Da må du tillate deg å varme deg på ham og la han varme seg på deg; stå støttende inntil hverandre og være der for hverandre.
En må kanskje innse at som det trettende stjernetegnet så har du verden for dine føtter; du kan finne noen fordi du vil og kan og det er ikke stjernetegnet som avgjør men viljen din; viljen til å være noe for en annen selv om det kommer til å gjøre vondt; like vondt som da du prøvde sist...men kanskje også godt; enda bedre enn sist? Vi får se hvordan jeg takler å være det trettende stjernetegnet. Det er litt tidlig å se seg selv som tapt for en god og varm fremtidig tosomhet.
30 mai 2007
wet for all the wrong reasons
Jeg sitter og varmer meg på en kopp med varm sjokolade. Håret er fuktig og jeg kjenner at jeg begynner å bli kald fra de våte klærne; huden nupper seg på lårene. Like før stod jeg på fortauskanten utenfor; fraværende og i egne tanker. Mulig jeg stod for nært for når lyset skifter fra rødt til grønt får jeg en kalddusj over hele meg når den første bilen passerer; det rene regnvannet som har samlet seg i en fordypning ute i gata renner i små kalde strimer nedover ansiktet mitt og jakken og buksen er gjennomvåt. Jeg reagerer helt irrasjonelt; ler høyt og kjenner hvor deilig forfriskende vannet er. Hun banner og kjefter; mumler om å skifte klær før vi tar bussen til flyplassen. Det høstkalde regnet lindrer den feberlignende varmen som har presset på siden sent natta før.
Jeg våkner fire timer tidligere i hotellsenga mi og kjenner det med en gang; jeg er fremdeles dirrende varm innvendig. Jeg strekker meg med øynene igjen og hver eneste bevegelse er en pine; jeg ynker meg svakt av vellyst. Jeg går bort til vinduet ut mot bakgården i bare trusa og ser ut. Utsikten er en grell kontrast til det minimalistiske hotellrommet med stramme linjer og lyst treverk i skapene. Sengetøyet er hvitt, glatt og kjølig og rommet er rensket for nips. I bakgården gaper knuste vinduer mot meg; bygningene er falleferdig og veggene er grå av støv og nedtaggede, plassen foran er dekket med gult, vissent høstgress med bildeler og rustne takrenner spredt utover. Himmelen er regntung og grå. Jeg tusler på badet; hun i sengen ved siden av sover enda. For hvert skritt jeg tar kjenner jeg at velbehaget sprer seg fra underlivet; hver eneste gnissning registreres av den morgenvarme kroppen min og omformes til bølgende fornemmelser som sakte og pinefullt gjør meg oppmerksom på hva jeg snudde ryggen til natta før. Jeg fikk mensen dagen før på toget tilbake inn til byen men har ikke blødd en dråpe etter jeg satte meg på senga med ryggen til han etter at baren stengte. Kroppen har holdt pusten; stoppet helt opp. Jeg står søvnig og ser meg i speilet; ansiktet er mykt som det ofte er når jeg har vært ute lenge på natta og drukket. Jeg ser ikke trøtt ut i det hele tatt; øynene er store og klare, fremdeles glitrende og lystne. Jeg tar av trusa; den er våt av den blanke litt seige væsken som har strømmet siden han stod og holdt hendene foran øynene mine på vei ned den utvendige heisen; jeg sa jeg ble svimmel av å se hele byen mens vi bevegde oss nedover. Jeg skrur på vannet og går opp i det hvite, flislagte badekaret. Vannet fosser nedover den verkende og angrende kroppen; angrende fordi hodet fikk bestemme denne gangen også. Jeg såper meg sakte inn. Blir glatt og myk. Når jeg tar sjampoen i håret knyter magen seg; lukta minner meg om hendene hans som la seg diskret rundt livet mitt mens jeg satt med ryggen til. Han hvisket i øret mitt at håret luktet deilig og at han liker de viltre krøllene mine. Jeg skrur av vannet og tar fram høvelen. Bladet er gammelt så jeg skifter og legger den på kanten av badekaret. Geléen kjennes kaldt ut mot leggene og under armene; jeg drar de skarpe bladene sakte over den skumlagte huden og kjenner at jeg blir enda mykere. Jeg nøler litt; tar litt mer av den rosa geléen og med forsiktig hånd smører jeg inn underlivet; kaster etter pusten for hver bevegelse. Forsiktig avdekker jeg hud som jeg tidligere har vært gnien med å vise. Når jeg er ferdig er det bare den lille trekanten med hår over igjen. Når jeg står foran speilet og tørker meg ser jeg at jeg er oppsvulmet og rød. Jeg tar på rent undertøy og kjenner med en gang at den myke bomullen i skrittet bli lett fuktig; jeg har akkurat tørket meg men det hjelper ikke.
To timer senere blir vi overrasket av den første regnskuren. Vi står i et busskur sammen med gamle koner med skaut og gubber med rynkete, læraktig hud og venter på at det skal gi seg. Regnet slår mot de gullende rene gaten; det er ikke så mye som en papirbit å se eller en nedtråkket tyggegummi. Jeg kan se parkeringsplassen der bilen hans stod kvelden før. Den er borte. Han er muligens på vei hjem. Jeg kjenner at jeg trekkes mot bygnigen som en magnet; kroppen husker at det var der han var i natt.
Når jeg står inne på toalettet på kaféen like ved lyskrysset hvor jeg fikk den avkjølende kalddusjen skriver jeg en tekstmelding til han; sier at det bare er en ting jeg angrer på og det er at jeg gikk fra han; at han får meg til å flomme over. Jeg beskriver min noe "druknet katt"-aktige fremtoning for ham også og avslutter med et smilefjes. Jeg har nummeret i veska og taster det inn og sender. Når koppen med varm sjokolade; ordentlig mørk og litt bitter smeltet sjokolade er tømt vibrerer det svakt i telefonen. "1 melding mottatt". Jeg åpner meldingen og leser med et svakt smil. Han er på vei hjem, å vite at jeg vil ha han gjør han hard og stiv; han avslutter med:"...stakkar, våt men av helt feil grunn i dag ;-)"
Jeg våkner fire timer tidligere i hotellsenga mi og kjenner det med en gang; jeg er fremdeles dirrende varm innvendig. Jeg strekker meg med øynene igjen og hver eneste bevegelse er en pine; jeg ynker meg svakt av vellyst. Jeg går bort til vinduet ut mot bakgården i bare trusa og ser ut. Utsikten er en grell kontrast til det minimalistiske hotellrommet med stramme linjer og lyst treverk i skapene. Sengetøyet er hvitt, glatt og kjølig og rommet er rensket for nips. I bakgården gaper knuste vinduer mot meg; bygningene er falleferdig og veggene er grå av støv og nedtaggede, plassen foran er dekket med gult, vissent høstgress med bildeler og rustne takrenner spredt utover. Himmelen er regntung og grå. Jeg tusler på badet; hun i sengen ved siden av sover enda. For hvert skritt jeg tar kjenner jeg at velbehaget sprer seg fra underlivet; hver eneste gnissning registreres av den morgenvarme kroppen min og omformes til bølgende fornemmelser som sakte og pinefullt gjør meg oppmerksom på hva jeg snudde ryggen til natta før. Jeg fikk mensen dagen før på toget tilbake inn til byen men har ikke blødd en dråpe etter jeg satte meg på senga med ryggen til han etter at baren stengte. Kroppen har holdt pusten; stoppet helt opp. Jeg står søvnig og ser meg i speilet; ansiktet er mykt som det ofte er når jeg har vært ute lenge på natta og drukket. Jeg ser ikke trøtt ut i det hele tatt; øynene er store og klare, fremdeles glitrende og lystne. Jeg tar av trusa; den er våt av den blanke litt seige væsken som har strømmet siden han stod og holdt hendene foran øynene mine på vei ned den utvendige heisen; jeg sa jeg ble svimmel av å se hele byen mens vi bevegde oss nedover. Jeg skrur på vannet og går opp i det hvite, flislagte badekaret. Vannet fosser nedover den verkende og angrende kroppen; angrende fordi hodet fikk bestemme denne gangen også. Jeg såper meg sakte inn. Blir glatt og myk. Når jeg tar sjampoen i håret knyter magen seg; lukta minner meg om hendene hans som la seg diskret rundt livet mitt mens jeg satt med ryggen til. Han hvisket i øret mitt at håret luktet deilig og at han liker de viltre krøllene mine. Jeg skrur av vannet og tar fram høvelen. Bladet er gammelt så jeg skifter og legger den på kanten av badekaret. Geléen kjennes kaldt ut mot leggene og under armene; jeg drar de skarpe bladene sakte over den skumlagte huden og kjenner at jeg blir enda mykere. Jeg nøler litt; tar litt mer av den rosa geléen og med forsiktig hånd smører jeg inn underlivet; kaster etter pusten for hver bevegelse. Forsiktig avdekker jeg hud som jeg tidligere har vært gnien med å vise. Når jeg er ferdig er det bare den lille trekanten med hår over igjen. Når jeg står foran speilet og tørker meg ser jeg at jeg er oppsvulmet og rød. Jeg tar på rent undertøy og kjenner med en gang at den myke bomullen i skrittet bli lett fuktig; jeg har akkurat tørket meg men det hjelper ikke.
To timer senere blir vi overrasket av den første regnskuren. Vi står i et busskur sammen med gamle koner med skaut og gubber med rynkete, læraktig hud og venter på at det skal gi seg. Regnet slår mot de gullende rene gaten; det er ikke så mye som en papirbit å se eller en nedtråkket tyggegummi. Jeg kan se parkeringsplassen der bilen hans stod kvelden før. Den er borte. Han er muligens på vei hjem. Jeg kjenner at jeg trekkes mot bygnigen som en magnet; kroppen husker at det var der han var i natt.
Når jeg står inne på toalettet på kaféen like ved lyskrysset hvor jeg fikk den avkjølende kalddusjen skriver jeg en tekstmelding til han; sier at det bare er en ting jeg angrer på og det er at jeg gikk fra han; at han får meg til å flomme over. Jeg beskriver min noe "druknet katt"-aktige fremtoning for ham også og avslutter med et smilefjes. Jeg har nummeret i veska og taster det inn og sender. Når koppen med varm sjokolade; ordentlig mørk og litt bitter smeltet sjokolade er tømt vibrerer det svakt i telefonen. "1 melding mottatt". Jeg åpner meldingen og leser med et svakt smil. Han er på vei hjem, å vite at jeg vil ha han gjør han hard og stiv; han avslutter med:"...stakkar, våt men av helt feil grunn i dag ;-)"
29 mai 2007
parkeringsplass
Regndråpene splintres i tusenvis av glitrende vannstjerner som svever millimeter over den beksvarte, nylagte asfalten.
27 mai 2007
kveldskos
Det lukter nybakte boller i hele huset. Klokka er langt over sengetid og Giraffungen og min lille Engel sitter blide og fornøyde og spiser boller med rosiner. Min lille Engel er trøtt men har vært tålmodig; ventet på at deigen skulle heve og bakt ut et par boller selv og ventet enda litt lengre på at bollene skal bli runde og gode og kunne stekes. Når de endelig kommer ut av ovnen er en liten pekefinger borti nok til at han skjønner at det må ventes enda litt til. Mens vi har ventet har vi spilt musikk og danset; min lille Engel vil at jeg skal holde han mens vi danser mens giraffungen svinser rundt i stua med et myntbelte og rister raskt og rutinert på hoftene til den arabiske musikken. Jeg tenker at det er best å si fra om at når bollene er spist er det rett i seng. Giraffungen svarer kontant: "Nei, aldri!" med fakter en ordentlig diva verdig. Jeg himler med øynene og Giraffungen ser alvorlig på meg: "Jeg vet, jeg tøyer grenser nå." Jeg bryter ut i latter og det alvorlige ansiktsutrykket blir borte og to deilig smilehull kommer til syne og et nydelig smil som blotter en ganske så uryddig tanngard: "Hva ler du av mamma?"
26 mai 2007
forlatt?
Han kommer midt på natta. Han har vært ute med kompisene sine. Jeg har vondt og bruddet klør så jeg har holdt meg hjemme så lenge han lover å komme innom før han drar. Han skal reise bort og besøke gamle venner fra barndommen som han ikke har sett på ti år. Jeg er hjemme alene; alle har dratt hjem på juleferie. I år har jeg meldt meg ut; nekter å dra hjem selv om jeg har visse fysiske utfordringer på grunn av bruddet og nekter å vanne det lille juletreet som en av de jeg bor med har dratt i hus. Hvis nålene har falt av til nyttårsfesten når alle er tilbake så er ikke det min feil. Jeg er bare ikke med.
Han kommer når ikke annet enn kebabsjappene er åpne i byen; banker forsiktig på vinduet. Jeg tasser ut i gangen for å slippe han inn. Han lukter av røyk, øl og en eller annen parfyme; møter jeg noen andre som har den på snur jeg meg etter dem og smiler for meg selv. Han er iskald og trøtt. Som vanglig er han dårlig kledt og litt fullere enn jeg syns om; i alle fall når jeg selv er edru. Han blir med opp på rommet og vi går rett til sengs. Han anstrenger seg for ikke å komme borti gipsen; det gjør fortsatt vondt uten at jeg klarer å ta smertestillende forå dempe det.Det demper ikke nok og da kan det være. Han prøver å manøvrere meg inn i armkroken sin; stryker meg over håret og spør om det er blitt bedre. Jeg sier ikke noe; bare ligger der og kjenner at han sakte blir varmere av å holde rundt meg.Han snakker om athan egentlig hater å reise men at han gleder seg. Mmmmm. Jeg syns det er like greit; jeg er i dårlig form og er julesur og da kan jeg like godt sitte alene. Han kysser meg lett på halsen; den varme søte pusten som lukter av øl stryker over neseborene mine. Jeg prøver å snu meg. Han har skjønt hva jeg vil og forsiktig legger han seg på siden av meg; lar hendene gli sakte nedover naken hud mens han kysser meg mykt nedover brystkassen. Tunga leker med brystvorta så den blir stiv; det lille hemmelige signalet som gjør at jeg er klar for ham nesten med en gang uten nesten å registrere det selv. Han er uvant forsiktig når han sprer lårene mine og trenger sakte inn; redd for å at han skal forårsake smerte hos meg som vil stoppe leken. Det er denne gangen at det skjer helt uten at vi vet det eller tenker at det er mulig.
....
Han skulle vært her dagen før; hadde flybilletter og alt. Sist jeg snakket med ham var nyttårsnatta. Det var iskaldt der han var og han orket ikke stå så lenge fordi han ringte fra en telefonkiosk. Det må visst ha vært før mobiltelefoner ble allemannseie. Han ringer ikke og jeg tenker han har vært dårlig på å si fra før når han blir heftet. Han er sikkert kommet men får bare ikke ringt. Neste dag er jeg ikke så sikker lengre. Jeg har en dump smerte i hele kroppen og hadde jeg ikke vistt bedre så kunne jeg sikkert skyldt på bruddet. Kvalmen begynner å bli merkbar og tankene har fått god anledning til leke med hva som kan ha skjedd. Tanken som overvelder meg mest er at han ikke kommer tilbake; at han har funnet ut at han ikke vil være her; ikke hos meg og ikke i dette kalde og ugjestmilde landet hvor han alltid vil være annerledes og også muligens komme til kort. Den tredje dagen tror jeg at jeg vet at han ikke kommer tilbake. Alle er tilbake fra juleferie mens jeg har lukket døra til rommet mitt og kommer knapt ned for å spise; jeg er på gråten konstant og er redd; sier til meg selv at noe har skjedd og at han ikke har forlatt meg her; helt alene. Like før mitt lille uhell som resulterte i et smertefullt brudd hadde vi ligget lenge en natt og pratet; vi ville ha barn. Jeg sluttet med pillene og vi skulle se hva som skjedde. Jeg sitter på senga og prøver å lese men tankene i hodet; de vonde og såre tankene flyter som seig tjære og dekker dekker ett hvert forsøk på å tenke gode tanker. Jeg er tung og stiv i kroppen og alt som var til å holde ut for en uke siden blir til små smertefulle risp i bevissheten min. Den fjerde dagen sitter jeg og gråter høylydt; ingen tør komme inn og forstyrre. Hva skulle de si? De ser tvilen min og vet at den kanskje kan være reéll. Da er det bedre å slippe og si noe; bare liste seg stille forbi og spørre om jeg vil ha litt middag når jeg endelig har roet meg og sitter og ser tomt ut av vinduet. Den femte dagen ringer telefonen. Han snakker uvanlig lenge; forklarer hva som har skjedd. Historien er surrealistisk men jeg vet at den er sann; han roter det til alltid. Jeg gråter stille og spør hvorfor han ikke sa fra. Det var så kaldt at han ikke orket å lete etter en telefon. Han sier det som om det er verdens mest naturlige forklaring og trøster meg; sier at han er tilbake og aldri ville blitt borte sånn helt uten videre. Han kommer opp en natt to dager etterpå og holder meg hardt til jeg kjenner at jeg er på plass i meg selv igjen og at jeg klarer å tro at han er her med meg fordi han vil det.
.....
Jeg sitter med den hvite pinnen i hånda noen uker etter han har kommet tilbake og leser bakpå pakningen den kom i. Det er en strek for lite til at jeg ikke er gravid...
Han kommer når ikke annet enn kebabsjappene er åpne i byen; banker forsiktig på vinduet. Jeg tasser ut i gangen for å slippe han inn. Han lukter av røyk, øl og en eller annen parfyme; møter jeg noen andre som har den på snur jeg meg etter dem og smiler for meg selv. Han er iskald og trøtt. Som vanglig er han dårlig kledt og litt fullere enn jeg syns om; i alle fall når jeg selv er edru. Han blir med opp på rommet og vi går rett til sengs. Han anstrenger seg for ikke å komme borti gipsen; det gjør fortsatt vondt uten at jeg klarer å ta smertestillende forå dempe det.Det demper ikke nok og da kan det være. Han prøver å manøvrere meg inn i armkroken sin; stryker meg over håret og spør om det er blitt bedre. Jeg sier ikke noe; bare ligger der og kjenner at han sakte blir varmere av å holde rundt meg.Han snakker om athan egentlig hater å reise men at han gleder seg. Mmmmm. Jeg syns det er like greit; jeg er i dårlig form og er julesur og da kan jeg like godt sitte alene. Han kysser meg lett på halsen; den varme søte pusten som lukter av øl stryker over neseborene mine. Jeg prøver å snu meg. Han har skjønt hva jeg vil og forsiktig legger han seg på siden av meg; lar hendene gli sakte nedover naken hud mens han kysser meg mykt nedover brystkassen. Tunga leker med brystvorta så den blir stiv; det lille hemmelige signalet som gjør at jeg er klar for ham nesten med en gang uten nesten å registrere det selv. Han er uvant forsiktig når han sprer lårene mine og trenger sakte inn; redd for å at han skal forårsake smerte hos meg som vil stoppe leken. Det er denne gangen at det skjer helt uten at vi vet det eller tenker at det er mulig.
....
Han skulle vært her dagen før; hadde flybilletter og alt. Sist jeg snakket med ham var nyttårsnatta. Det var iskaldt der han var og han orket ikke stå så lenge fordi han ringte fra en telefonkiosk. Det må visst ha vært før mobiltelefoner ble allemannseie. Han ringer ikke og jeg tenker han har vært dårlig på å si fra før når han blir heftet. Han er sikkert kommet men får bare ikke ringt. Neste dag er jeg ikke så sikker lengre. Jeg har en dump smerte i hele kroppen og hadde jeg ikke vistt bedre så kunne jeg sikkert skyldt på bruddet. Kvalmen begynner å bli merkbar og tankene har fått god anledning til leke med hva som kan ha skjedd. Tanken som overvelder meg mest er at han ikke kommer tilbake; at han har funnet ut at han ikke vil være her; ikke hos meg og ikke i dette kalde og ugjestmilde landet hvor han alltid vil være annerledes og også muligens komme til kort. Den tredje dagen tror jeg at jeg vet at han ikke kommer tilbake. Alle er tilbake fra juleferie mens jeg har lukket døra til rommet mitt og kommer knapt ned for å spise; jeg er på gråten konstant og er redd; sier til meg selv at noe har skjedd og at han ikke har forlatt meg her; helt alene. Like før mitt lille uhell som resulterte i et smertefullt brudd hadde vi ligget lenge en natt og pratet; vi ville ha barn. Jeg sluttet med pillene og vi skulle se hva som skjedde. Jeg sitter på senga og prøver å lese men tankene i hodet; de vonde og såre tankene flyter som seig tjære og dekker dekker ett hvert forsøk på å tenke gode tanker. Jeg er tung og stiv i kroppen og alt som var til å holde ut for en uke siden blir til små smertefulle risp i bevissheten min. Den fjerde dagen sitter jeg og gråter høylydt; ingen tør komme inn og forstyrre. Hva skulle de si? De ser tvilen min og vet at den kanskje kan være reéll. Da er det bedre å slippe og si noe; bare liste seg stille forbi og spørre om jeg vil ha litt middag når jeg endelig har roet meg og sitter og ser tomt ut av vinduet. Den femte dagen ringer telefonen. Han snakker uvanlig lenge; forklarer hva som har skjedd. Historien er surrealistisk men jeg vet at den er sann; han roter det til alltid. Jeg gråter stille og spør hvorfor han ikke sa fra. Det var så kaldt at han ikke orket å lete etter en telefon. Han sier det som om det er verdens mest naturlige forklaring og trøster meg; sier at han er tilbake og aldri ville blitt borte sånn helt uten videre. Han kommer opp en natt to dager etterpå og holder meg hardt til jeg kjenner at jeg er på plass i meg selv igjen og at jeg klarer å tro at han er her med meg fordi han vil det.
.....
Jeg sitter med den hvite pinnen i hånda noen uker etter han har kommet tilbake og leser bakpå pakningen den kom i. Det er en strek for lite til at jeg ikke er gravid...
25 mai 2007
godt/vondt
Jeg går midt på fortauet. En morgentrikk kjører forbi og jeg kan kjenne suget; kjenne et ekko av smerten; den overveldene smerten hvis den hadde truffet meg. På samme måte kjenner jeg hvordan armen min dras bortover den ruglete murveggen på den hvite høye bygningen jeg går langs, skraper av et tynnt lag hud; vondt men deilig forløsende på samme tid. Vinden leker med håret mitt; det er en hånd som forsiktig løfter bort en hårlokk. En tung, enslig regndråpe treffer kinnet. En tåre som ikke er felt enda. Fortauet er tomt; jeg streifer borti de som enda ikke har gått der og kjenner varmen fra de som var her i går. Bare føttene har bakkekontakt og for hvert skritt bølger en slags beroligende tyngde oppover i kroppen; trosser tyngdekraften.
24 mai 2007
nightswimming
Det er lenge siden vi bare møttes en og annen gang i døra. Det hender fremdeles at han har vært her når jeg er ute og at det bare er den håndskrevne lappen og en CD som ligger på bordet. Til tross for at han har et fast og tydelig trykk når han skriver så ligger det mye spenning i tomrommene mellom bokstavene og ser en nøye etter heller de ikke i samme retning. Jeg samler fortsatt på disse håndskrevne lappene; digresjoner, små historier eller betroelser. Nå kommer han innom ofte når han vet jeg er her. Sent på kvelden er alltid et godt tidspunkt. Jeg klarer aldri å forlate dagen før jeg har fått med meg nattestillheten; følt at jeg er alene. Vi deler visst behovet for å bruke en begynnende natt til å finne nok ro til å kunne sovne.
Han sitter avslappet i den brune sofaen. Hånden hans stryker sakte over puten som armen hviler på; de er trukket i sjokoladefarget fløyel og jeg tar meg selv i gjøre det samme hver gang jeg sitter her; kjenne på mykheten i stoffet. Han smiler svakt og fortsetter og prate; lavt og behagelig. Han snakker om musikk og hva det betyr for ham. Jeg sitter sammenkrøllet i andre enden av sofaen med en pute over knærne som jeg hviler hodet på. Betrakter ham med smale øyne; lytter uten å si så mye. Tenker at vi tenker så likt. Det har vært så enkelt å finne hverandre i alle ordene; vi har ikke vært nødt til å bruke de store redskapene for å avdekke lagene i hverandre. Det har vært tilstrekkelig med arekeologens myke kost som ofte brukes i den aller siste fasen av en utgravning for å børste bort den fineste sand og støv uten å gjøre skade på skatten som ligger der; godt synlig men ikke helt avdekket. Han snakker om R.E.M. nå. Jeg smiler og innrømmer beskjemmet at jeg ikke eier så mange plater men at jeg faktisk har "Automatic for the People" godt gjemt et sted inne i det mentale musikkarkivet mitt; at den for meg hører hjemme på et tidspunkt hvor det skjedde mye fint i livet mitt og at musikken derfor berører meg sterkt.
Døra ut til den lille verandaen står åpen og den kjølige kveldslufta begynner å merkes inne i rommet. Han spør om han skal lage en kopp te til oss. Han vet hvor han finner det han trenger og har allerede reist seg og er på vei ut på det lille kjøkkenet mitt som heldigvis ikke kan ses fra stua; det står oppvask fra misnt to dager i sirlige stabler. Jeg kommer meg liksom ikke lengre enn til å rydde i den. Jeg sier at han kan lage til seg selv. Han smiler og tar et pledd som ligger slengt over en stol og legger over meg; sier at jeg ser litt kald ut. Jeg sitter og ser ut av verandadøra; ut i den dunkle, mørkegrønne natten mens jeg hører suset fra vannkokeren og han som finner fram te og en kopp fra skapet. Jeg kjenner at kroppen har klart å kvitte seg med dagens stress; at ordene hans har lagt seg som et varmt teppe rundt meg og tenker at det går vel knapt an å ha det bedre.
Han finner en krakk til å ha tekoppen på og finner seg til rette i sin ende av sofaen. Klokka er langt over midnatt og ingen av oss har flere ord igjen til å beskrive dagen som gikk og hva den gjorde med oss. Vi sitter der helt stille. Om en stund kommer han til å gå og jeg kommer til å tusle i seng omgitt av den varmen som jeg syns han alltid etterlater seg når han går; han sier alltid at vi ses snart og gir meg en lang og god klem før han går ut døra. Har jeg hatt en tung dag holder han meg ekstra lenge; venter med å slippe til han kjenner at jeg orker å stå uten noen å støtte meg på.
I kveld har han visst andre planer; når koppen er tom ser han på meg og spør om jeg har fått vært oppe i tjernet og badet i sommer. Det ligger et lite bortgjemt tjern tjue minutters gange fra der jeg bor. De fleste velger å dra til stranden, sikkert fordi det nevnte tjernet er overgrodd og muddrete på bunnen. De færreste unger liker det og mødrene er vel ikke så begeistret heller, dypt er det også. Dermed er det bare en og annen jogger eller turgåer som faktisk benytter seg av den lille kjølige kulpen overstrødd med hvite vannliljer. Du må nesten vite hvor det er for å finne det. Jeg rister på hodet og kjenner at egentlig så er jeg trøtt nok til å ha kunne sovnet med en gang hvis jeg gikk å la meg nå. "Skal vi ta en tur?" Jeg trenger ikke tenke så veldig lenge; det holder å se glimtet i de grønnbrune øynene hans og det varme smilet. Jeg kommer meg opp fra sofaen og henter et par håndklær. Han insistere på at vi skal løpe bort. Jeg sukker tungt. Han har visst som ambisjon å få mitt noe slappe legeme i form og har til og med fått meg til å kjøpe et par joggesko. De står nesten ubrukte i gangen. Jeg klarer ikke å finne badedrakten og tenker at det får greie seg med undertøy. Med hvert vårt håndkle rundt halsen går vi ut på verandaen og ned den skjeive tretrappa som knirker faretruende. "Du må få reparert den." sier han. Nå som det er varmt i været så kommer han alltid inn den veien. Han banker sjelden på glassdøra for han vet at jeg kan høre ham; trappa sier høylydt i fra.
"Er du klar for å løpe litt?" Han ser ertende på meg; vet at jeg hater å løpe. Han trøster med at vi ikke trenger å løpe så fort. Vi legger i vei ned den grusete oppkjørselen og krysser veien og løper inn på en sti som stort sett brukes av nabolagets hundeeiere og andre med behov for å finne roen i den grønne, mørke skogen bak. Han løper først og jeg følger på. Han prøver ikke å få opp tempoet på meg; han løper sakte og sier ikke noe. Det viktigste er visst at jeg ikke går. Jeg må smile av han. At han gidder å prøve og vekke entusiasmen min. Han gjør for så vidt en god jobb. Det er litt deilig å kjenne at pusten blir kortere og at kroppen fungerer i litt større tempo enn vanlig. Jeg hadde ikke orket å prøve og løpe en gang om det ikke hadde vært for at han presser litt på med jevne mellomrom. Som oftest så ender det med at jeg er litt mer entusiastisk når jeg er ute med ungene og er mer villig til både å spille fotball og løpe. Den minste har i det siste fått det for seg at det er gøy å løpe og vil at jeg skal løpe med; i barnehagen, på butikken eller bare for moro på lekeplassen.
Skogen er nesten stille. Det er noen fugler som tydeligvis har fått den søvnen de trenger og som sitter ett eller annet sted i det tette, mørkegrønne løvet og synger. Han har visst ikke vært her på en stund han heller for han nøler litt når vi kommer omtrent så langt at vi må ta av fra stien for å finne tjernet. Jeg har knapt pust igjen og kjenner at bena er tunge. Jeg ber tynnt om vi kan gå den siste biten. Vi tar av fra stien og finner veien inn mellom de lange slanke trestammene. Det rasler svakt når vi går; skogbunnen er overgrodd. Etter et par minutter tynnes trærne ut og plutselig står vi ved tjernet. Det er stille og nesten svart. De fleste vannliljene er avblomstret og det er bare de runde bladen som flyter på overfalten.
Vi slenger håndklærne på et stort nedfalt tre fra fjorårets høststormer. Det ligger ut i vannet med grener som stikker spøkelsesaktig opp av den nesten sorte, blanke overflaten. Han tar av klærne og står og venter på meg i bare bokseren. Jeg må innrømme for meg selv at jeg blir litt beklemt. Det føles litt merkelig å stå her og ta av seg foran han. Han ser at jeg blir litt flau og snur ryggen til. Jeg må le av meg selv. Han vet vel det som er å vite om meg og allikevel så kjenner jeg en bluferdighet som egentlig mest irriterer meg.
Det øverste laget vann er fortsatt varmt etter en lang og solfylt sommer. Han har for lengst lagt på svøm og ligger og vaker i oveflaten et godt stykke ut; ser ut som en draug av den mer ufarlige typen med det mørke hodet og den litt skjeggete haken. Jeg står og samler mot. Det er brådypt så det er umulig å ta det skritt for skritt, kroppsdel for kroppsdel. Jeg trekker pusten dypt og kaster meg i det. Jeg hikster høyt når kroppen raskt slukes av det mørke vannet; kjenner hvirvler av kaldt vann som gir huden sjokk. Jeg ler høyt når jeg får hodet over vannet; kjenner hvor utrolig godt det er med det kjølige vannet mot kroppen som faktisk ble både litt svett og tung av den lille løpeturen. Jeg svømmer ut til han og vi ligger der sammen; helt stille og bare nyter den litt trollske stemningen. "Ser du stjernene?" Jeg legger meg på ryggen i vannet og ser opp. Han tar hånden min og vi ligger der og dupper i vannflaten og ser på den mørkeblå himmelen og de små blinkende lysene; så ufattelig langt borte men allikevel så glitrende og synlige.
Jeg er ikke så bluferdig lenger og spør om han lover å ikke se for mye hvis jeg tar av meg alt. Jeg venter ikke på svar men smyger meg ut av undertøyet under vannet og svømmer så nært inn til land at jeg klarer å kaste det bort til håndklærne som henger hvite og selvlysende over den mørke stammen. Han er like bak og bokseren går samme vei og lander tungt i gresset. Vi svømmer stille utover igjen; konturene av hvite nakne kropper glir stille gjennom vannet. Jeg kjenner hvor deilig det er å kjenne vannet som stryker over hver eneste millimeter hud; det sitrer i kroppen. Jeg trekker pusten og dykker under vann; når jeg åpner øynene ser jeg ham; hele han. Jeg kjenner at magen knyter seg på en god måte. Når jeg får hodet over vannet er han borte. Jeg snur og svømmer innover mot den overgrodde bredden. Etter noen få sekunder hører jeg at han kommer opp fra det mørke vannet bak meg; han puster tungt og andpusten; blåser vann gjennom nesen. Jeg kommer meg opp på fast grunn og går opp uten å be om at han skal vente; snu seg og ikke se. Jeg finner raskt det store håndkleet og tuller rundt meg; dekker alt som dekkes kan. Han ligger fremdeles ute i det mørke vannet og ser mot meg. Jeg kan skimte et svakt smil. Jeg tar på det våte undertøyet og trekker på buksene og hettejakken. Skoene tar jeg i hånda; det er så deilig å kjenne hvordan små kvister stikker mykt mot fotbladene. "Jeg venter borte ved stien." Jeg snur ryggen til ham og går. Han kommer noen minutter etterpå. Bokseren har han ikke klart å finne igjen selv om det så ut som den hadde landet der den skulle. Han ler en myk og stille latter og legger armen rundt meg. Vi går sakte hjemover. Han følger meg helt til den knirkende trappa, gir meg et lite kyss på kinnet og sier takk for i natt. Jeg tar meg en klem; dagen blir liksom ikke den samme uten. Øynenen våre møtes; det er et eller annet i blikket som jeg ikke helt klarer å tyde. Han stryker bort en våt hårlokk fra ansiktet mitt. Jeg smiler og går opp den skakke trappa. Når jeg skal lukke verandadøra er han borte. Nesten som han aldri har vært der. Bare det hvite håndkleet er igjen; han har hengt det over rekkverket til tørk. Jeg tar en dusj for å få varmen i meg; nattbading setter seg i kroppen. Det varme vannet lindrer et eller annet jeg ikke helt kan eller vil sette ord på. Noe godt som samtidig gjør veldig vondt.
R.E.M. - nightswimming
Han sitter avslappet i den brune sofaen. Hånden hans stryker sakte over puten som armen hviler på; de er trukket i sjokoladefarget fløyel og jeg tar meg selv i gjøre det samme hver gang jeg sitter her; kjenne på mykheten i stoffet. Han smiler svakt og fortsetter og prate; lavt og behagelig. Han snakker om musikk og hva det betyr for ham. Jeg sitter sammenkrøllet i andre enden av sofaen med en pute over knærne som jeg hviler hodet på. Betrakter ham med smale øyne; lytter uten å si så mye. Tenker at vi tenker så likt. Det har vært så enkelt å finne hverandre i alle ordene; vi har ikke vært nødt til å bruke de store redskapene for å avdekke lagene i hverandre. Det har vært tilstrekkelig med arekeologens myke kost som ofte brukes i den aller siste fasen av en utgravning for å børste bort den fineste sand og støv uten å gjøre skade på skatten som ligger der; godt synlig men ikke helt avdekket. Han snakker om R.E.M. nå. Jeg smiler og innrømmer beskjemmet at jeg ikke eier så mange plater men at jeg faktisk har "Automatic for the People" godt gjemt et sted inne i det mentale musikkarkivet mitt; at den for meg hører hjemme på et tidspunkt hvor det skjedde mye fint i livet mitt og at musikken derfor berører meg sterkt.
Døra ut til den lille verandaen står åpen og den kjølige kveldslufta begynner å merkes inne i rommet. Han spør om han skal lage en kopp te til oss. Han vet hvor han finner det han trenger og har allerede reist seg og er på vei ut på det lille kjøkkenet mitt som heldigvis ikke kan ses fra stua; det står oppvask fra misnt to dager i sirlige stabler. Jeg kommer meg liksom ikke lengre enn til å rydde i den. Jeg sier at han kan lage til seg selv. Han smiler og tar et pledd som ligger slengt over en stol og legger over meg; sier at jeg ser litt kald ut. Jeg sitter og ser ut av verandadøra; ut i den dunkle, mørkegrønne natten mens jeg hører suset fra vannkokeren og han som finner fram te og en kopp fra skapet. Jeg kjenner at kroppen har klart å kvitte seg med dagens stress; at ordene hans har lagt seg som et varmt teppe rundt meg og tenker at det går vel knapt an å ha det bedre.
Han finner en krakk til å ha tekoppen på og finner seg til rette i sin ende av sofaen. Klokka er langt over midnatt og ingen av oss har flere ord igjen til å beskrive dagen som gikk og hva den gjorde med oss. Vi sitter der helt stille. Om en stund kommer han til å gå og jeg kommer til å tusle i seng omgitt av den varmen som jeg syns han alltid etterlater seg når han går; han sier alltid at vi ses snart og gir meg en lang og god klem før han går ut døra. Har jeg hatt en tung dag holder han meg ekstra lenge; venter med å slippe til han kjenner at jeg orker å stå uten noen å støtte meg på.
I kveld har han visst andre planer; når koppen er tom ser han på meg og spør om jeg har fått vært oppe i tjernet og badet i sommer. Det ligger et lite bortgjemt tjern tjue minutters gange fra der jeg bor. De fleste velger å dra til stranden, sikkert fordi det nevnte tjernet er overgrodd og muddrete på bunnen. De færreste unger liker det og mødrene er vel ikke så begeistret heller, dypt er det også. Dermed er det bare en og annen jogger eller turgåer som faktisk benytter seg av den lille kjølige kulpen overstrødd med hvite vannliljer. Du må nesten vite hvor det er for å finne det. Jeg rister på hodet og kjenner at egentlig så er jeg trøtt nok til å ha kunne sovnet med en gang hvis jeg gikk å la meg nå. "Skal vi ta en tur?" Jeg trenger ikke tenke så veldig lenge; det holder å se glimtet i de grønnbrune øynene hans og det varme smilet. Jeg kommer meg opp fra sofaen og henter et par håndklær. Han insistere på at vi skal løpe bort. Jeg sukker tungt. Han har visst som ambisjon å få mitt noe slappe legeme i form og har til og med fått meg til å kjøpe et par joggesko. De står nesten ubrukte i gangen. Jeg klarer ikke å finne badedrakten og tenker at det får greie seg med undertøy. Med hvert vårt håndkle rundt halsen går vi ut på verandaen og ned den skjeive tretrappa som knirker faretruende. "Du må få reparert den." sier han. Nå som det er varmt i været så kommer han alltid inn den veien. Han banker sjelden på glassdøra for han vet at jeg kan høre ham; trappa sier høylydt i fra.
"Er du klar for å løpe litt?" Han ser ertende på meg; vet at jeg hater å løpe. Han trøster med at vi ikke trenger å løpe så fort. Vi legger i vei ned den grusete oppkjørselen og krysser veien og løper inn på en sti som stort sett brukes av nabolagets hundeeiere og andre med behov for å finne roen i den grønne, mørke skogen bak. Han løper først og jeg følger på. Han prøver ikke å få opp tempoet på meg; han løper sakte og sier ikke noe. Det viktigste er visst at jeg ikke går. Jeg må smile av han. At han gidder å prøve og vekke entusiasmen min. Han gjør for så vidt en god jobb. Det er litt deilig å kjenne at pusten blir kortere og at kroppen fungerer i litt større tempo enn vanlig. Jeg hadde ikke orket å prøve og løpe en gang om det ikke hadde vært for at han presser litt på med jevne mellomrom. Som oftest så ender det med at jeg er litt mer entusiastisk når jeg er ute med ungene og er mer villig til både å spille fotball og løpe. Den minste har i det siste fått det for seg at det er gøy å løpe og vil at jeg skal løpe med; i barnehagen, på butikken eller bare for moro på lekeplassen.
Skogen er nesten stille. Det er noen fugler som tydeligvis har fått den søvnen de trenger og som sitter ett eller annet sted i det tette, mørkegrønne løvet og synger. Han har visst ikke vært her på en stund han heller for han nøler litt når vi kommer omtrent så langt at vi må ta av fra stien for å finne tjernet. Jeg har knapt pust igjen og kjenner at bena er tunge. Jeg ber tynnt om vi kan gå den siste biten. Vi tar av fra stien og finner veien inn mellom de lange slanke trestammene. Det rasler svakt når vi går; skogbunnen er overgrodd. Etter et par minutter tynnes trærne ut og plutselig står vi ved tjernet. Det er stille og nesten svart. De fleste vannliljene er avblomstret og det er bare de runde bladen som flyter på overfalten.
Vi slenger håndklærne på et stort nedfalt tre fra fjorårets høststormer. Det ligger ut i vannet med grener som stikker spøkelsesaktig opp av den nesten sorte, blanke overflaten. Han tar av klærne og står og venter på meg i bare bokseren. Jeg må innrømme for meg selv at jeg blir litt beklemt. Det føles litt merkelig å stå her og ta av seg foran han. Han ser at jeg blir litt flau og snur ryggen til. Jeg må le av meg selv. Han vet vel det som er å vite om meg og allikevel så kjenner jeg en bluferdighet som egentlig mest irriterer meg.
Det øverste laget vann er fortsatt varmt etter en lang og solfylt sommer. Han har for lengst lagt på svøm og ligger og vaker i oveflaten et godt stykke ut; ser ut som en draug av den mer ufarlige typen med det mørke hodet og den litt skjeggete haken. Jeg står og samler mot. Det er brådypt så det er umulig å ta det skritt for skritt, kroppsdel for kroppsdel. Jeg trekker pusten dypt og kaster meg i det. Jeg hikster høyt når kroppen raskt slukes av det mørke vannet; kjenner hvirvler av kaldt vann som gir huden sjokk. Jeg ler høyt når jeg får hodet over vannet; kjenner hvor utrolig godt det er med det kjølige vannet mot kroppen som faktisk ble både litt svett og tung av den lille løpeturen. Jeg svømmer ut til han og vi ligger der sammen; helt stille og bare nyter den litt trollske stemningen. "Ser du stjernene?" Jeg legger meg på ryggen i vannet og ser opp. Han tar hånden min og vi ligger der og dupper i vannflaten og ser på den mørkeblå himmelen og de små blinkende lysene; så ufattelig langt borte men allikevel så glitrende og synlige.
Jeg er ikke så bluferdig lenger og spør om han lover å ikke se for mye hvis jeg tar av meg alt. Jeg venter ikke på svar men smyger meg ut av undertøyet under vannet og svømmer så nært inn til land at jeg klarer å kaste det bort til håndklærne som henger hvite og selvlysende over den mørke stammen. Han er like bak og bokseren går samme vei og lander tungt i gresset. Vi svømmer stille utover igjen; konturene av hvite nakne kropper glir stille gjennom vannet. Jeg kjenner hvor deilig det er å kjenne vannet som stryker over hver eneste millimeter hud; det sitrer i kroppen. Jeg trekker pusten og dykker under vann; når jeg åpner øynene ser jeg ham; hele han. Jeg kjenner at magen knyter seg på en god måte. Når jeg får hodet over vannet er han borte. Jeg snur og svømmer innover mot den overgrodde bredden. Etter noen få sekunder hører jeg at han kommer opp fra det mørke vannet bak meg; han puster tungt og andpusten; blåser vann gjennom nesen. Jeg kommer meg opp på fast grunn og går opp uten å be om at han skal vente; snu seg og ikke se. Jeg finner raskt det store håndkleet og tuller rundt meg; dekker alt som dekkes kan. Han ligger fremdeles ute i det mørke vannet og ser mot meg. Jeg kan skimte et svakt smil. Jeg tar på det våte undertøyet og trekker på buksene og hettejakken. Skoene tar jeg i hånda; det er så deilig å kjenne hvordan små kvister stikker mykt mot fotbladene. "Jeg venter borte ved stien." Jeg snur ryggen til ham og går. Han kommer noen minutter etterpå. Bokseren har han ikke klart å finne igjen selv om det så ut som den hadde landet der den skulle. Han ler en myk og stille latter og legger armen rundt meg. Vi går sakte hjemover. Han følger meg helt til den knirkende trappa, gir meg et lite kyss på kinnet og sier takk for i natt. Jeg tar meg en klem; dagen blir liksom ikke den samme uten. Øynenen våre møtes; det er et eller annet i blikket som jeg ikke helt klarer å tyde. Han stryker bort en våt hårlokk fra ansiktet mitt. Jeg smiler og går opp den skakke trappa. Når jeg skal lukke verandadøra er han borte. Nesten som han aldri har vært der. Bare det hvite håndkleet er igjen; han har hengt det over rekkverket til tørk. Jeg tar en dusj for å få varmen i meg; nattbading setter seg i kroppen. Det varme vannet lindrer et eller annet jeg ikke helt kan eller vil sette ord på. Noe godt som samtidig gjør veldig vondt.
R.E.M. - nightswimming
23 mai 2007
bliss
Lukten av mørk sjokolade ligger tungt i lufta og blandes med den friske, syrlige lukta av jordbær. Jeg smelter sjokolade til min egen bursdagsbrownie og jordbærene skal brukes i en god gammeldags bløtekake og står ferdig renset på benken. Jeg tar et jordbær og dypper i sjokoladen og smaker; en er nok. Giraffungen kommer bort for n'te gang og legger armene rundt meg. "Mamma, det er så deilig å være her bare med deg, bare oss to." Han får et stort jordbær med sjokolade. Han holder rundt meg mens vi sakte danser ut i stua mens Thomas Dybdahl synger:
"You're the light when darkness takes me
You're the good when evil breakes me
You're the love that won't forsake me"
"You're the light when darkness takes me
You're the good when evil breakes me
You're the love that won't forsake me"
sia - breathe me
Help, I have done it again
I have been here many times before
Hurt myself again today
And, the worst part is there's no-one else to blame
Be my friend
Hold me, wrap me up
Unfold me
I am small
I'm needy
Warm me up
And breathe me
Ouch I have lost myself again
Lost myself and I am nowhere to be found,
Yeah I think that I might break
I've lost myself again and I feel unsafe
Be my friend
Hold me, wrap me up
Unfold me
I am small
I'm needy
Warm me up
And breathe me
Be my friend
Hold me, wrap me up
Unfold me
I am small
I'm needy
Warm me up
And breathe me
kommunikasjon
Jeg sitter sammenkrøllet på badegulvet. Jeg skjelver i hele kroppen og er rasende; på ham. Kjenner at jeg hater å være meg; kvinne, mor og et jævla objekt. Tårene triller i frustrasjon. Han står i døra og ser på meg. "Hva er det du egentlig tror? At jeg kommer til å slå deg?" Jeg hyler tilbake at det tror jeg fan ikke; det tør han ikke; at gjør han det så vet han hvor han står om fem minutter; ute på gata og han kommer fan ikke inn igjen. Aldri! Han ser på meg med tomme øyne og et stramt drag om munnen; det blikket jeg misliker mest av alt. Jeg vet at han har forlatt samtalen for lengst og driter i meg. Han bare står der for syns skyld. Hadde det vært opp til ham så hadde han tatt en røyk ute på verandaen og gått og lagt seg og håpet naivt på bedre vær. Jeg vil at han skal komme inn og sette seg ned med meg; holde meg men snerrer i stedet: "Gå! Pell deg ut og la meg være." Han snur på hælen og går. Når jeg kommer i senga en halv time etterpå sover han som en unge. Jeg gråter så stille jeg kan og sovner utmattet etter en time. Ungen sover en time mer enn forventet; han ved siden av meg rører ikke på seg når de første klynkene kommer fra sprinkelsenga. Jeg løfter opp den varme bylten før han rekker å gråte...
...
Jeg hadde prøvd å forklare sammenhengen mellom overskudd og viljen og evnen til å være imøtekommende når han kommer og legger forventningsfulle armer rundt meg når alt jeg klarte å tenke på er at jeg må sove, helst for en time siden. Om et par timer må jeg opp igjen; amme og skifte bleier. Han sover som en stein og det hadde hjulpet om han var litt mer vár og tok sin del. Det hadde også vært en idé å ikke ruse rett på og forvente at jeg skal legge meg på ryggen og smile innbydende. For jeg klarer ikke å reagere sånn når kroppen kun kjenner den altoverskyggende nummenheten som søvnmangel over mange måneder gir. Hvordan skal jeg forklare det til han? Jeg bestemmer meg for å demonstrere uten forvarsel. Jeg sitter i sofaen og han står foran meg og ser litt uinteressert på meg; når skal jeg slutte å prate? Jeg går og henter meg et glass vann og setter det fra meg på bordet. På vei mot sofaen igjen tar jeg tak i beltet hans og åpner det raskt uten at han rekker å reagere og drar ned buksa og rekker ikke en gang å få hånden nedi bokseren før han spontanreagerer; slenger meg rasende til side og jeg lander i sofaen. "Hva i helvete er det du driver med?" roper han. Jeg hører ikke han lengre; kjenner bare at kroppen kollapser helt og blir en skjelvende masse. Jeg har til gangs illustret for meg selv at jeg alltid vil være fysisk sårbar overfor ham; overfor en hvilken som helst mann. Og han; han har som vanlig ikke den fjerneste anelse om hva jeg prøver å si hverken med ord eller handlinger. Jeg styrter ut på badet men lar døra stå åpen...
...
Jeg hadde prøvd å forklare sammenhengen mellom overskudd og viljen og evnen til å være imøtekommende når han kommer og legger forventningsfulle armer rundt meg når alt jeg klarte å tenke på er at jeg må sove, helst for en time siden. Om et par timer må jeg opp igjen; amme og skifte bleier. Han sover som en stein og det hadde hjulpet om han var litt mer vár og tok sin del. Det hadde også vært en idé å ikke ruse rett på og forvente at jeg skal legge meg på ryggen og smile innbydende. For jeg klarer ikke å reagere sånn når kroppen kun kjenner den altoverskyggende nummenheten som søvnmangel over mange måneder gir. Hvordan skal jeg forklare det til han? Jeg bestemmer meg for å demonstrere uten forvarsel. Jeg sitter i sofaen og han står foran meg og ser litt uinteressert på meg; når skal jeg slutte å prate? Jeg går og henter meg et glass vann og setter det fra meg på bordet. På vei mot sofaen igjen tar jeg tak i beltet hans og åpner det raskt uten at han rekker å reagere og drar ned buksa og rekker ikke en gang å få hånden nedi bokseren før han spontanreagerer; slenger meg rasende til side og jeg lander i sofaen. "Hva i helvete er det du driver med?" roper han. Jeg hører ikke han lengre; kjenner bare at kroppen kollapser helt og blir en skjelvende masse. Jeg har til gangs illustret for meg selv at jeg alltid vil være fysisk sårbar overfor ham; overfor en hvilken som helst mann. Og han; han har som vanlig ikke den fjerneste anelse om hva jeg prøver å si hverken med ord eller handlinger. Jeg styrter ut på badet men lar døra stå åpen...
20 mai 2007
høst
Jeg har lovet å bli med men angrer litt. Jeg er ikke noe friluftsmenneske og har ikke utstyr til å gå i fjellet heller. Men han er så entusiastisk at jeg sier ja til slutt og belønningen er det lekne blikket; klart og blått og en klem som varer i en kort evighet. Han har sånn energi rundt seg og vil at jeg skal være med på alt; vil at jeg skal smake på livet hans. Nå skal være med å jakte ryper til julemiddagen hjemme hos ham.
Det er en tidlig septembermorgen og vi sitter i bilen på vei utover; den karakteristiske lyden av den gamle folkevognbussen fyller morgenstillheten mellom oss. Jeg har kledt meg etter beste evne men er litt skeptisk; det ligger skyer langt ute i horisonten; tunge, grå regnskyer. Jeg er tom for ord så tidlig og sitter bare og ser ut av vinduet; fjellskråningene er gule av visnet gress og bjørka som trassig og forvridd klamrer seg fast mellom mosegrodde urer er flammende rød-oransj. Himmelen har den samme fargen som alltid når sola skinner men de brennende fargene får fram en dybde i blåfargen som jeg ellers aldri legger merke til; noe med at kontrastene blir så store at alt trer tydeligere fram ; både det forgylte og vakre og det gjørmete grå som høstskurene frambringer .
Vi parkerer nede ved fjorden og kommer oss ut av bilen. Han får sekken ut av bilen; han har lagd matpakker og tatt med ekstra klær og et pledd. Han vet at jeg ikke er helt på hans nivå og at det er best å være forberedt. Mulig at han ser for seg at det kan bli klaging etterhvert. Han burde vite bedre; jeg klager aldri når jeg først har sagt ja; i allefall ikke når jeg er med han. Vi skal gå opp langs en foss lagt i rør for mange år siden og det er greit å komme seg opp der selv om det er bratt. Lufta er klar og kald og det er litt snø på de øverste toppene. Han tar ut geværet fra bak i bilen og får på seg sekk og våpen og legger i vei med meg hakk i hæl. Han er veltrent og vant med å gå i fjellet; han er kledt i grønne kamuflasjefarger; alt tatt med hjem fra militærtjeneste fire år tidligere. Vi snakker lite mens vi sakte men sikkert går oppover; han tar hensyn til at jeg ikke er av de mest koordinerte og at jeg er nødt til å ha tid på meg for å forsere det ulendte terrenget med mosegrodde steiner som til tider ligger utstøtt. Der andre er intuitive og gjenvinner balanse raskt må jeg fokusere hundre prosent og bruke blikket.
Vi bruker nærmere ført minutter på å komme opp på fjellet; utsikten når vi kommer opp er verdt slitet. Fjorden ligger omkranset av bratte fjell og du ser langt til havs; glitrende gråblått med spredte hvite skumtopper fra en kald høstvind. Han spør om jeg trenger en pause. Jeg er mer enn villig; konsentrasjonen og manglende frokost gjør at jeg allerede er skjelven i beina. Han finner en stein så nært nedstigningen så mulig sånn at vi når vi sitter fremdeles kan se utover. Pleddet finner veien opp av sekken og han drar frem matpakken og sier at jeg må spise noe ellers kan det bli en slitsom dag. Jeg spiser brød med gulost; han holder rundt meg; legger kinnet mot mitt og bare ser utover. Han elsker å jakte og være på tur; noe med stillheten og muligheten til å skyve alt bort og bare være. Jeg føler meg nesten som en inntrenger; jeg har ikke noe forhold til hverken jakt eller fjellet og føler til en viss grad at jeg må være overbevisende på denne turen.
Turen fortsetter innover fjellet. Det er lite fugl å se så i begynnelsen forteller han om andre jaktturer med dempet stemme mens blikket hele tiden sveiper landskapet; ser etter små bevegelser som indikerer at det fugl i terrenget. Han blir til slutt helt stille og fokusert; jeg bare følger etter. Det er plutselig sludd i lufta for vi er høyt nok oppe og det er tross alt september, vi står i le av et gammelt skur satt opp da demningen ble bygget til det gir seg. Han presser meg inn mot veggen og omfavner meg; holder meg så jeg ikke skal bli våt og kald. Vi har gått i mange timer uten å se en eneste rype. Jeg følger ikke lengre med på han; det søkende blikket og de sakte hodebevegelsene. Jeg er i min egen verden; hodet er tømt for tanker og jeg bare puster inn farger og lukt; lufta biter svakt i kinnenen og føttene er ømme og kalde; jeg bryr meg ikke, bare fortsetter å gå stille bak han. Jeg henger litt etter og skvetter når han plutselig løsner et skudd. Jeg har ingen motforestillinger mot å jakte men lyden av et våpen som går av skremmer meg intuitivt. Det kjennes ut som et sort hull plutselig åpner seg i brystet mitt og jeg står skjelvende på myk lyng når ekkoet har gitt seg. Han har skutt en fugl og spør om jeg har lyst til å finne den. Jeg nikker. Han angir retningen og jeg trasker avgårde; hjertet hamrer etter skuddet som brakte meg tilbake til jaktturen; til ham. Jeg finner den lille fuglen oppi ei skråning; spraglete brun og fremdeles varm i fjærene. Jeg har aldri sett et dyr eller en fugl som er skutt. Jeg sitter en stund og stryker det myke brystet før jeg plukker den opp. Jeg kjenner bare en salgs undring; fuglen var levende for mindre enn ti minutter siden; nå ligger den der død mens kropssvarmen sakte suges ut av den lille kroppen. Jeg bærer den mellom to hender; som om den var en skadet liten fugl og ikke en død. Borte hos han griper han den med en hånd og putter den rutinert oppi sekken og klager på at det må nok flere jaktturer til før julemiddagen er i boks. Vi har gått i seks timer og skutt bare en fugl. Regnskyene som også spanderer litt sludd på oss er kommet rett over oss og det er best å tenke på nedturen.
Vi tar en pause på samme sted som da vi kom opp; i lyngen som lukter svakt av sommeren som var og tungt av jord og forråtnelse samtidig. Lyden av skuddet tikker fortsatt inni meg; pulsen dunker fremdeles hardt. Han har funnet en plass i le for vinden og når koppen med varm kaffe er tom drar han meg opp på fanget; jeg sitter overskrevs og ser at han vil leke. Det er isende kaldt; han legger pleddet rundt livet på meg og de varme hendene hans smyger seg ned under bukselinningen og legger seg rundt bakenden min; klemmer hardt til mens han ser meg rett i øynene mens dagens siste utfordring demonstreres tydelig; han legger en svett munn mot min og smaker forsiktig men bestemt på meg.Jeg kjenner den svake saltsmaken av leppene hans og pulsen min har gitt etter for utfordringen for lengst godt hjulpet av etterdønningene fra det ene skuddet. Han drar ned det mest nødvendige av klær hos meg og passer på at pleddet tar av for den bitende kulda. Jeg aker meg forsiktig opp på ham og han trekker meg så nært inntil seg som han klarer så jeg ikke skal bli kald. Jeg beveger meg sakte; ser nytelsen i ansiktet hans; minst like konsentrert som da han saumfarte de steinete skråningene etter fugl. Å smake på livet hans innebærer at han får smake på meg når jeg er der. Der hodet og fornuften sier nei gir allltid kroppen min etter. Hvem kan motstå det beundrende og krevende blikket som han gir meg uansett tid og sted? Ikke jeg; jeg har så langt vært med på leken og det er med skamfull fryd jeg lar han få meg der han måtte ønske det; på toget eller på et offentlig toalett eller i et høstkaldt fjell; jeg nyter hvert korte sekund for det er alltid kort på alle disse underlige stedene. Han syns nok at utkomme av jakturen er labert med tanke på fugler; bare én men å ha fått løsnet ett skudd gjør visst noe med ham også; det skal ikke så mye til før han er der. Han biter meg hardt på siden av halsen mens han stønner lavt. Når det lille av hud som måtte blottlegges for å komme til skal dekkes til igjen er magien brutt; det er kaldt og jeg lurer på hva i alle dager jeg tenkte på.
Vi ligger innfiltret i hverandre på den smale senga hans på kvelden; begge utslitte etter turen i fjellet. Han hvisker lavt for stua ligger vegg i vegg og foreldrene er fremdeles opp; sier at han var imponert over meg. Han hadde trodd jeg skulle klage når det ble kaldt; sier at jeg er god til å gå. Fingeren stryker meg forsiktig over det lille blå merket jeg har på halsen. Han kysser det lett og begynner å gjøre opp for seg med små kyss som sakte beveger seg ned mot den myke magen min og videre ned; avlat av den sorten som gjør at jeg ganske raskt etter at tungen og munnen hans har funnet fram til sin destinasjon skriker høyt uten tanke for de to i lenestolene bak den tynne lettveggen; avlat for at jeg måtte fryse der oppe og ta til takke med å nyte hans klimaks. Han sovner mens han holder rundt meg og jeg kjenner i hvert fiber i kroppen at jeg har vært en mer enn overbevisende turkamerat...
Det er en tidlig septembermorgen og vi sitter i bilen på vei utover; den karakteristiske lyden av den gamle folkevognbussen fyller morgenstillheten mellom oss. Jeg har kledt meg etter beste evne men er litt skeptisk; det ligger skyer langt ute i horisonten; tunge, grå regnskyer. Jeg er tom for ord så tidlig og sitter bare og ser ut av vinduet; fjellskråningene er gule av visnet gress og bjørka som trassig og forvridd klamrer seg fast mellom mosegrodde urer er flammende rød-oransj. Himmelen har den samme fargen som alltid når sola skinner men de brennende fargene får fram en dybde i blåfargen som jeg ellers aldri legger merke til; noe med at kontrastene blir så store at alt trer tydeligere fram ; både det forgylte og vakre og det gjørmete grå som høstskurene frambringer .
Vi parkerer nede ved fjorden og kommer oss ut av bilen. Han får sekken ut av bilen; han har lagd matpakker og tatt med ekstra klær og et pledd. Han vet at jeg ikke er helt på hans nivå og at det er best å være forberedt. Mulig at han ser for seg at det kan bli klaging etterhvert. Han burde vite bedre; jeg klager aldri når jeg først har sagt ja; i allefall ikke når jeg er med han. Vi skal gå opp langs en foss lagt i rør for mange år siden og det er greit å komme seg opp der selv om det er bratt. Lufta er klar og kald og det er litt snø på de øverste toppene. Han tar ut geværet fra bak i bilen og får på seg sekk og våpen og legger i vei med meg hakk i hæl. Han er veltrent og vant med å gå i fjellet; han er kledt i grønne kamuflasjefarger; alt tatt med hjem fra militærtjeneste fire år tidligere. Vi snakker lite mens vi sakte men sikkert går oppover; han tar hensyn til at jeg ikke er av de mest koordinerte og at jeg er nødt til å ha tid på meg for å forsere det ulendte terrenget med mosegrodde steiner som til tider ligger utstøtt. Der andre er intuitive og gjenvinner balanse raskt må jeg fokusere hundre prosent og bruke blikket.
Vi bruker nærmere ført minutter på å komme opp på fjellet; utsikten når vi kommer opp er verdt slitet. Fjorden ligger omkranset av bratte fjell og du ser langt til havs; glitrende gråblått med spredte hvite skumtopper fra en kald høstvind. Han spør om jeg trenger en pause. Jeg er mer enn villig; konsentrasjonen og manglende frokost gjør at jeg allerede er skjelven i beina. Han finner en stein så nært nedstigningen så mulig sånn at vi når vi sitter fremdeles kan se utover. Pleddet finner veien opp av sekken og han drar frem matpakken og sier at jeg må spise noe ellers kan det bli en slitsom dag. Jeg spiser brød med gulost; han holder rundt meg; legger kinnet mot mitt og bare ser utover. Han elsker å jakte og være på tur; noe med stillheten og muligheten til å skyve alt bort og bare være. Jeg føler meg nesten som en inntrenger; jeg har ikke noe forhold til hverken jakt eller fjellet og føler til en viss grad at jeg må være overbevisende på denne turen.
Turen fortsetter innover fjellet. Det er lite fugl å se så i begynnelsen forteller han om andre jaktturer med dempet stemme mens blikket hele tiden sveiper landskapet; ser etter små bevegelser som indikerer at det fugl i terrenget. Han blir til slutt helt stille og fokusert; jeg bare følger etter. Det er plutselig sludd i lufta for vi er høyt nok oppe og det er tross alt september, vi står i le av et gammelt skur satt opp da demningen ble bygget til det gir seg. Han presser meg inn mot veggen og omfavner meg; holder meg så jeg ikke skal bli våt og kald. Vi har gått i mange timer uten å se en eneste rype. Jeg følger ikke lengre med på han; det søkende blikket og de sakte hodebevegelsene. Jeg er i min egen verden; hodet er tømt for tanker og jeg bare puster inn farger og lukt; lufta biter svakt i kinnenen og føttene er ømme og kalde; jeg bryr meg ikke, bare fortsetter å gå stille bak han. Jeg henger litt etter og skvetter når han plutselig løsner et skudd. Jeg har ingen motforestillinger mot å jakte men lyden av et våpen som går av skremmer meg intuitivt. Det kjennes ut som et sort hull plutselig åpner seg i brystet mitt og jeg står skjelvende på myk lyng når ekkoet har gitt seg. Han har skutt en fugl og spør om jeg har lyst til å finne den. Jeg nikker. Han angir retningen og jeg trasker avgårde; hjertet hamrer etter skuddet som brakte meg tilbake til jaktturen; til ham. Jeg finner den lille fuglen oppi ei skråning; spraglete brun og fremdeles varm i fjærene. Jeg har aldri sett et dyr eller en fugl som er skutt. Jeg sitter en stund og stryker det myke brystet før jeg plukker den opp. Jeg kjenner bare en salgs undring; fuglen var levende for mindre enn ti minutter siden; nå ligger den der død mens kropssvarmen sakte suges ut av den lille kroppen. Jeg bærer den mellom to hender; som om den var en skadet liten fugl og ikke en død. Borte hos han griper han den med en hånd og putter den rutinert oppi sekken og klager på at det må nok flere jaktturer til før julemiddagen er i boks. Vi har gått i seks timer og skutt bare en fugl. Regnskyene som også spanderer litt sludd på oss er kommet rett over oss og det er best å tenke på nedturen.
Vi tar en pause på samme sted som da vi kom opp; i lyngen som lukter svakt av sommeren som var og tungt av jord og forråtnelse samtidig. Lyden av skuddet tikker fortsatt inni meg; pulsen dunker fremdeles hardt. Han har funnet en plass i le for vinden og når koppen med varm kaffe er tom drar han meg opp på fanget; jeg sitter overskrevs og ser at han vil leke. Det er isende kaldt; han legger pleddet rundt livet på meg og de varme hendene hans smyger seg ned under bukselinningen og legger seg rundt bakenden min; klemmer hardt til mens han ser meg rett i øynene mens dagens siste utfordring demonstreres tydelig; han legger en svett munn mot min og smaker forsiktig men bestemt på meg.Jeg kjenner den svake saltsmaken av leppene hans og pulsen min har gitt etter for utfordringen for lengst godt hjulpet av etterdønningene fra det ene skuddet. Han drar ned det mest nødvendige av klær hos meg og passer på at pleddet tar av for den bitende kulda. Jeg aker meg forsiktig opp på ham og han trekker meg så nært inntil seg som han klarer så jeg ikke skal bli kald. Jeg beveger meg sakte; ser nytelsen i ansiktet hans; minst like konsentrert som da han saumfarte de steinete skråningene etter fugl. Å smake på livet hans innebærer at han får smake på meg når jeg er der. Der hodet og fornuften sier nei gir allltid kroppen min etter. Hvem kan motstå det beundrende og krevende blikket som han gir meg uansett tid og sted? Ikke jeg; jeg har så langt vært med på leken og det er med skamfull fryd jeg lar han få meg der han måtte ønske det; på toget eller på et offentlig toalett eller i et høstkaldt fjell; jeg nyter hvert korte sekund for det er alltid kort på alle disse underlige stedene. Han syns nok at utkomme av jakturen er labert med tanke på fugler; bare én men å ha fått løsnet ett skudd gjør visst noe med ham også; det skal ikke så mye til før han er der. Han biter meg hardt på siden av halsen mens han stønner lavt. Når det lille av hud som måtte blottlegges for å komme til skal dekkes til igjen er magien brutt; det er kaldt og jeg lurer på hva i alle dager jeg tenkte på.
Vi ligger innfiltret i hverandre på den smale senga hans på kvelden; begge utslitte etter turen i fjellet. Han hvisker lavt for stua ligger vegg i vegg og foreldrene er fremdeles opp; sier at han var imponert over meg. Han hadde trodd jeg skulle klage når det ble kaldt; sier at jeg er god til å gå. Fingeren stryker meg forsiktig over det lille blå merket jeg har på halsen. Han kysser det lett og begynner å gjøre opp for seg med små kyss som sakte beveger seg ned mot den myke magen min og videre ned; avlat av den sorten som gjør at jeg ganske raskt etter at tungen og munnen hans har funnet fram til sin destinasjon skriker høyt uten tanke for de to i lenestolene bak den tynne lettveggen; avlat for at jeg måtte fryse der oppe og ta til takke med å nyte hans klimaks. Han sovner mens han holder rundt meg og jeg kjenner i hvert fiber i kroppen at jeg har vært en mer enn overbevisende turkamerat...
19 mai 2007
the beatles - I want to hold your hand
Når en har begått den største synd som kan begås mot små engler; å dra den lille inn på et kjøpesenter en lørdags formiddag etter først å ha bestukket med boller og juice; da er det litt deilig å komme inn i en stille butikk i utkanten av sentret. The Beatles er på høytaleranlegget, noe som definitivt løfter stemningen hos den syndefulle mor og min lille engel. Vi synger og leker sisten mellom reolene og alt blir så mye lysere. Nesten som jeg blir tilgitt der og da.
...
Oh yeah, I'll tell you something,
I think you'll understand.
When I'll say that something
I want to hold your hand,
I want to hold your hand,
I want to hold your hand.
Oh please, say to me
You'll let me be your man
And please, say to me
You'll let me hold your hand.
Now let me hold your hand,
I want to hold your hand.
And when I touch you I feel happy inside.
It's such a feeling that my love
I can't hide, I can't hide, I can't hide.
Yeah, you've got that something,
I think you'll understand.
When I'll say that something
I want to hold your hand,
I want to hold your hand,
I want to hold your hand.
And when I touch you I feel happy inside.
It's such a feeling that my love
I can't hide, I can't hide, I can't hide.
Yeh, you've got that something,
I think you'll understand.
When I'll feel that something
I want to hold your hand,
I want to hold your hand,
I want to hold your hand.
37 bussen
Min lille engel bruker ikke nesen når han skal finne plass på bussen. Han løper bakover i bussen; det er et ledig sete helt bakerst ved vinduet. Jeg følger hakk i hæl; det er 17. mai og masse mennesker og jeg har mistet han av synet tidligere på dagen og orker ikke å kjenne på angsten for å miste han en gang til. Jo lengre bak i bussen jeg kommer, jo sterkere blir lukten av løsemiddel. Min lille engel klatrer gledesstrålende opp på vidusplassen. Jeg kommer bak men en tynn og skranten mann; han lukten synes å komme fra, sitter over to seter. Han flytter seg for meg og jeg takker pent og setter meg ned. Han har shorts på og du kan se hver eneste knokkel og hvert eneste ledd tydelig; kantete og med en grålig tone i huden. Munnen er innsunket fordi han sannsynligvis mangler tenner i underkjeven og øynenen har tunge blålige øyelokk og han ser ned i gulvet. Blikket mitt hviler på kneet hans; det er en tatovering med sirlig løkkeskrift der; blågrønn av elde. Han må merke at jeg ser på den; han peker på den og sier med myk stemme; overraskende myk: "Det stemmer ikke." Det står: "For livets glade gutter går solen aldri ned." Jeg ser på han. Han ser opp og et grått blikk møter mitt brune. "Det stemmer ikke. Det går nedover, raskt. At jeg er her er utrolig." Jeg svarer at det er vel bare en som kan klare å endre på situasjonen hans. Han fortsetter å se meg i øynenen og med den myke stemmen som har så mye varme i seg sier han at han ber til Jesus hver dag. Ber om at han skal være mer synlig og ikke så fjern. Han ber om et lite tegn som sier han at han ikke er alene og at han kan klare det. Han ser trist ut i midtgangen på 37 bussen. Jeg svarer at jeg skjønner at det er vanskelig å gjøre ting riktig; å endre ting som en vet ikke er bra for en; smiler og ser han i øynene og tar han lett på skuldra. Jeg spør så forsiktig om det ikke er et tegn at han fremdeles er her. Han smile svakt og sier usikkert: "Kanskje er det det... Bor du her? Jeg bor oppe på hybelhuset til Frelsessarmeen, i nummer 70." Joda, jeg svarer at jeg bor her jeg også. Bussen svinger inn på holdeplassen på Harald Hårdrådes plass. Den myke stemmen med de gråværsfargede øynene kommer seg raskt frem til den bakerste døra og forsvinner ut. Når jeg og min lille engel er ute på gata ser jeg etter ham; han er borte. Vi rusler hjemover for å ta en pause i dagen som visstnok skal fylles med pølser, is, brus og barnetog. Jeg ligger en time på senga og døser; Thomas Dybdahl synger rolig i bakgrunnnen. Jeg har det godt; noen ganger for godt kjennes det ut som; nesten ufortjent. Som når jeg møter sånne som han.
17 mai 2007
kjerne
prøver å skrelle tåke
som frukt
grave ut kjernen
kun der fins kjærlighetens krystaller
honningens røtter
tåkens kjerne gror på
ethvert punkt av tåke
flytende senter
hvem har denne viljen
flytende balansen
gjentagende senter
ingen loddrett akse
intet dødelig nullpunkt
kjærlighet foreviget i det uendelige
hvem venter i tåkens kjerne
med honning i kysset
He Dong (2002)
som frukt
grave ut kjernen
kun der fins kjærlighetens krystaller
honningens røtter
tåkens kjerne gror på
ethvert punkt av tåke
flytende senter
hvem har denne viljen
flytende balansen
gjentagende senter
ingen loddrett akse
intet dødelig nullpunkt
kjærlighet foreviget i det uendelige
hvem venter i tåkens kjerne
med honning i kysset
He Dong (2002)
16 mai 2007
pausemusikk
melissa etheridge - you can sleep while I drive
joan armatrading - the weakness in me
...det er tross alt "Lost"-dag i dag *smiler*
joan armatrading - the weakness in me
...det er tross alt "Lost"-dag i dag *smiler*
15 mai 2007
14 mai 2007
uendelig
Det har først vært når den siste uutholdelige smerten har revet seg gjennom kroppen at jeg har skjønt at noe er annerledes; nytt. Den siste rien; når de runde små hodene deres har har presset hoftenen mine maksimalt ut og etterlatt meg rundere både mentalt og fysisk; det er når smerte jeg aldri noensinne tror jeg vil orke å oppleve igjen sakte slipper taket at jeg har skjønt at jeg har fått noe uendelig vakkert, urofutsigbart og vanvittig skremmende lagt i hendene mine. Du som kom først ga ikke lyd fra deg. Du var så liten og spinkel og helt blå med hvitt fett over hele deg. Pusten min stanset der og da fordi jeg trodde at du ikke ville bli hos meg og at viljen ikke var der. Det varte bare noen få sekunder for du ble lagt på magen min som fremdeles var omfangsrik og myk og du klynket forsiktig og så opp på meg med smale, sorte øyne. Jeg kjente lettelsen spre seg i kroppen som halvkvalte hulk; du var min og at du ikke gråt viste seg å være din måte å være på; rolig og varm. Du som kom etterpå; du så ut som du kom fra et helt annet sted og en helt annen tid. Så lik den første men allikevel forskjellig; stemmen din bar ut i den hvite sykehusgangen med en gang og de små mørke øynene glitret nysgjerrig med en gang du fanget opp ansiktet mitt. Du lignet mest av alt et lite eskimobarn; sort hår hang over øynene og skråstilte øyne som alltid fulgte med selv om alle sier at de som er aller nyest i livet ikke klarer det. Dere fulgte begge med; var våkne og betraktet meg. Dere tok meg i besittelse med små sultne munner og myke, varme lemmer som ikke kunne sove uten å ligge oppå meg; jeg lot dere smelte sammen med meg på sofaen så lenge dere trengte det; hver eneste natt til dere klarte å finne roen alene. Jeg måtte innse at jeg hadde fått noe jeg aldri hadde hatt noen forutsetning for å skjønne rekkevidden av; noe jeg aldri kunne være sikker på ville gå bra. Plutselig hadde jeg angst og frykt som virket mer ekte og reell enn noe jeg hadde opplevd før. Og jeg fikk en følelse av å ha blitt en del av noe ubegripelig fullkomment. Jeg fikk en mening som jeg aldri trodde det var mulig å få; aldri innså at en kunne få; å få være noen andres mulighet og håp. Hver dag er lik; jeg kjenner at jeg må være den beste jeg kan være; noe mindre ville være utenkelig. Jeg skal være for dere, alltid og hver dag kjenner jeg at det aldri vil være nok. Ingen sa at det var sånn det kom til å føles.
13 mai 2007
individualister er noe tull
...i alle fall når det gjelder maur. Hvert år på denne tiden så kommer det plutselig en liten invasjon med sukkermaur (jeg håper at det er det det er; ufarlig med andre ord.) Tidligere har dette artet seg som en liten sti av maur på noen få steder; der de kommer inn i leiligheten. I år så finner jeg ikke noen tydelig sti; de virrer rundt på egen hånd; litt her og litt der og er tydelige individualister. Og jeg er ikke glad i spraye gift rundt i huset; ikke mer enn nødvendig: Gi meg en liten maursti og maur uten selvstendig tankegang; flokkinsekter. NÅ! Jeg er ikke glad i små kryp uansett hvor ufarlige de er.
11 mai 2007
lite helvete
Noen dager så fremkaller hver eneste lille bevegelse jeg gjør et sitrende velbehag; når jeg blunker kjenner jeg at den lille friksjonen gjøres om til sødmefylt varme som sprer seg i hele kroppen; hvert eneste lille berøring lager et lite sanselig jordskjelv. Jeg strekker halsen, kaster kokett på hodet; hoftene vugger ekstra mykt og smilet jeg sender deg er umulig å ikke bli berørt av. Jeg erter og sier at i dag tror jeg du kunne slått meg og jeg tror det ville vært godt. Andre dager vrenges denne sanseligheten; bare tanken på at noen skal komme borti meg; tanken på at noen skal se meg i øynene et nanosekund for mye får alt til eksplodere i brystet mitt; vondt og stygt. Ansiktet kjennes stivt ut; som om tårene jeg fortvilet prøver å holde igjen allerede har strømmet nedover ansiktet mitt og etterlatt seg usynlig strimer av salt som brenner i huden. Når du ser på meg lar jeg håret falle ned i ansiktet og later som om du faktisk ikke kan se at det raser et lite helvete inni meg; rødt og varmt. Sånn som i dag.
portishead - sour times
Jeg liker sangen og, come to think og it, er ikke dette soundtracket til "The Vice"? Jeg liker "The Vice" også.
eva cassidy - cheek to cheek
En må i det minste etterstrebe balanse. SÅ derfor; ha en nydelig helg; kinn mot kinn.
oppskrytt
Å sove er oppskrytt; seks timer er sjelden nok til at det mentale lavtrykksområdet passerer; det ventes kraftig regn i mitt indre snaufjell. Jeg venter fremdeles på at det skal legge seg et høytrykk over min indre Kolahalvøy. Det blir neppe i dag. "Stort sett oppphold" ville heller ikke vært å forakte.
10 mai 2007
16 år og ukysset
melissa etheridge - like the way i do
Gutter var uinteressante; de kranglet, var dårlige tapere og de var i hvertfall ikke interessert i meg. Joda, kanskje interessert i å skrive av en og annen mattelekse; men ikke noe mer. Jeg kan ikke huske når jeg endelig la merke til deg. Det var nok av de som hadde lagt merke til deg før; som hadde bedt meg se etter deg på klubben; se hvem du danset med; insistert på å gå på håndballkamper for å se deg løpe rundt. Du hadde en god venstrearm og var kjapp. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Helt til jeg en dag stod der og kjente at hjertet hamret vilt og jeg skalv innvendig; bare av å se på deg. Helt plutselig og uten forvarsel. Jeg ble nærmest flau; at en gutt skulle få meg så ut av balanse. Jeg var ikke som de andre som bare drømte om det første kysset; som snakket om månedens besettelse i alle friminutt og som hadde lister hvor de som var verdt å bruke tid på ble rangert. Jeg har aldri lagd lister for noe. Så så jeg deg og å lage liste ble enda mer absurd; det var bare deg uansett. Jeg ba om å få gå på toalettet når jeg visste du hadde svømming; stod der og så den nydelige kroppen din gli gjennom vannet; gyldenbrun, slank og med synlige, veldefinerte muskler. Alle de tøffeste guttene hadde langt hår; du også; gyldenblondt med fall. Ingen fikk vite at det var du som gjorde meg varm; som fikk meg til å kjenne en hard dunkende puls i underlivet og til å våkne om morgenen; berørt i søvne av deg. Du var min hemmelighet; du fikk aldri vite at du var den første jeg ble forelsket i.
....
Tre år etterpå var vi russ sammen. Du hadde droppet ut og tok sisteåret med mitt kull. Vi snakker egentlig ikke sammen og kjenner fremdeles ikke hverandre. Vi er de siste i baren på en av de første russefestene; vi sitter der sammen og drikker uten å si så mye. Du ber meg opp til siste dansen; legger armene rundt meg etter å ha sett beundrende nedover meg; jeg har en åletrang rød kjole som viser mer enn den skjuler. Du finner øret mitt og suger forsiktig på øreflippen min; føttene gir nesten etter under meg; underlivet mitt reagerte spontant. Den svarte blondetrusen kjennes våt ut og jeg presser meg enda tetter inntil deg. Jeg er ikke forelsket i deg lengre men hvem kan motstå en munn som så ubesværet og lett finner veien gjennom forsvarsverkene; leter fram de største buntene med nervetråder og slikker dem vart men bestemt? Vi tar taxi hjem til deg. Jeg husker at jeg spør hvem du har bilde av på skrivebordet. Du sier det er av søsteren din; jeg er knapt i stand til å puste og enda mindre tenke. Jeg kler av deg og får smake på deg; den aller første jeg noen sinne hadde lyst på. Når jeg etterpå ligger i armkroken din ser jeg bildet igjen. Ansiktet virket kjent. Det er en jeg vet du har vært sammen med og ikke søsteren din. Jeg spør om dere fremdeles er sammen. Du sier ja; at hun har vært utro mot deg. At da kan du gjøre hva du vil. Jeg kommer meg i klærne og tar taxi hjem. Vi nevner aldri den kvelden; jeg tror ikke noen vet om den; kanskje bortsett fra henne? Du virket oppsatt på å såre henne tilbake og brukte meg.
....
Jeg er på byen i Oslo. Tilstanden jeg er i kan kun beskrives som "drita full". Vi er på vei hjem; skal bare finne riktig nattbuss. Så står du der; igjen. Du har akkurat flyttet ned og bor på samme sted som meg; jeg har bare ikke fått det med meg. Du tenner fortsatt en gnist i meg og vi spiser grådige av hverandre; ligger på kanten av fontena ved Nationaltheatret stasjon. Du graver fingrene dypt inn i ryggen min; biter meg hardt i leppene. Hendene min er begravd i håret ditt som er kortere nå; jeg drar mens jeg sultent bruker tennen nedover halsen din; tygger på deg. Vi klamrer oss til hverandre; kommer knapt opp for å puste. Oppe på hybelen min dytter du meg ned på senga; legger deg tungt oppå meg; holder meg hardt nede og lar meg kjenne hvor hard du er og klar for meg. På ett eller annet tidspunkt må jeg ha våknet fra døsen; før du får tatt av deg buksa men etter at du har fått ta av meg alt på overkroppen. Jeg kjenner at du absolutt ikke er verdt det; jeg savner noen som vil ha meg. Jeg orker ikke å la fylla drive meg viljeløst inn i armene dine en gang til; jeg vet innerst inne at du bare vil vise at du kan få det du vil ha. Jeg dytter deg bort og kler på meg; sier at du må gå. Du gliser dumt og lurer på hva du har gjort. "Ingenting", svarer jeg, "Absolutt ingenting". Jeg går på toalettet; vasker meg i ansiktet og nedentil; du har gått når jeg kommer tilbake. Jeg kryper under dyna og like før jeg sovner hører jeg at den første t-banen passerer vinduet mitt.
tracey chapman - baby can I hold you
Gutter var uinteressante; de kranglet, var dårlige tapere og de var i hvertfall ikke interessert i meg. Joda, kanskje interessert i å skrive av en og annen mattelekse; men ikke noe mer. Jeg kan ikke huske når jeg endelig la merke til deg. Det var nok av de som hadde lagt merke til deg før; som hadde bedt meg se etter deg på klubben; se hvem du danset med; insistert på å gå på håndballkamper for å se deg løpe rundt. Du hadde en god venstrearm og var kjapp. Jeg kunne ikke brydd meg mindre. Helt til jeg en dag stod der og kjente at hjertet hamret vilt og jeg skalv innvendig; bare av å se på deg. Helt plutselig og uten forvarsel. Jeg ble nærmest flau; at en gutt skulle få meg så ut av balanse. Jeg var ikke som de andre som bare drømte om det første kysset; som snakket om månedens besettelse i alle friminutt og som hadde lister hvor de som var verdt å bruke tid på ble rangert. Jeg har aldri lagd lister for noe. Så så jeg deg og å lage liste ble enda mer absurd; det var bare deg uansett. Jeg ba om å få gå på toalettet når jeg visste du hadde svømming; stod der og så den nydelige kroppen din gli gjennom vannet; gyldenbrun, slank og med synlige, veldefinerte muskler. Alle de tøffeste guttene hadde langt hår; du også; gyldenblondt med fall. Ingen fikk vite at det var du som gjorde meg varm; som fikk meg til å kjenne en hard dunkende puls i underlivet og til å våkne om morgenen; berørt i søvne av deg. Du var min hemmelighet; du fikk aldri vite at du var den første jeg ble forelsket i.
....
Tre år etterpå var vi russ sammen. Du hadde droppet ut og tok sisteåret med mitt kull. Vi snakker egentlig ikke sammen og kjenner fremdeles ikke hverandre. Vi er de siste i baren på en av de første russefestene; vi sitter der sammen og drikker uten å si så mye. Du ber meg opp til siste dansen; legger armene rundt meg etter å ha sett beundrende nedover meg; jeg har en åletrang rød kjole som viser mer enn den skjuler. Du finner øret mitt og suger forsiktig på øreflippen min; føttene gir nesten etter under meg; underlivet mitt reagerte spontant. Den svarte blondetrusen kjennes våt ut og jeg presser meg enda tetter inntil deg. Jeg er ikke forelsket i deg lengre men hvem kan motstå en munn som så ubesværet og lett finner veien gjennom forsvarsverkene; leter fram de største buntene med nervetråder og slikker dem vart men bestemt? Vi tar taxi hjem til deg. Jeg husker at jeg spør hvem du har bilde av på skrivebordet. Du sier det er av søsteren din; jeg er knapt i stand til å puste og enda mindre tenke. Jeg kler av deg og får smake på deg; den aller første jeg noen sinne hadde lyst på. Når jeg etterpå ligger i armkroken din ser jeg bildet igjen. Ansiktet virket kjent. Det er en jeg vet du har vært sammen med og ikke søsteren din. Jeg spør om dere fremdeles er sammen. Du sier ja; at hun har vært utro mot deg. At da kan du gjøre hva du vil. Jeg kommer meg i klærne og tar taxi hjem. Vi nevner aldri den kvelden; jeg tror ikke noen vet om den; kanskje bortsett fra henne? Du virket oppsatt på å såre henne tilbake og brukte meg.
....
Jeg er på byen i Oslo. Tilstanden jeg er i kan kun beskrives som "drita full". Vi er på vei hjem; skal bare finne riktig nattbuss. Så står du der; igjen. Du har akkurat flyttet ned og bor på samme sted som meg; jeg har bare ikke fått det med meg. Du tenner fortsatt en gnist i meg og vi spiser grådige av hverandre; ligger på kanten av fontena ved Nationaltheatret stasjon. Du graver fingrene dypt inn i ryggen min; biter meg hardt i leppene. Hendene min er begravd i håret ditt som er kortere nå; jeg drar mens jeg sultent bruker tennen nedover halsen din; tygger på deg. Vi klamrer oss til hverandre; kommer knapt opp for å puste. Oppe på hybelen min dytter du meg ned på senga; legger deg tungt oppå meg; holder meg hardt nede og lar meg kjenne hvor hard du er og klar for meg. På ett eller annet tidspunkt må jeg ha våknet fra døsen; før du får tatt av deg buksa men etter at du har fått ta av meg alt på overkroppen. Jeg kjenner at du absolutt ikke er verdt det; jeg savner noen som vil ha meg. Jeg orker ikke å la fylla drive meg viljeløst inn i armene dine en gang til; jeg vet innerst inne at du bare vil vise at du kan få det du vil ha. Jeg dytter deg bort og kler på meg; sier at du må gå. Du gliser dumt og lurer på hva du har gjort. "Ingenting", svarer jeg, "Absolutt ingenting". Jeg går på toalettet; vasker meg i ansiktet og nedentil; du har gått når jeg kommer tilbake. Jeg kryper under dyna og like før jeg sovner hører jeg at den første t-banen passerer vinduet mitt.
tracey chapman - baby can I hold you
09 mai 2007
welcome me
Du er like gammel som faren min; over førti. Jeg er nitten og livet bobler i meg; øynene mine glitrer og jeg tar den oppmerksomheten jeg vil ha. Du ser glimtet som speiler et varmt og begjærlig indre og kobler deg på med de lekne replikkene og de dårlig skjulte hentydningene; de jeg kun aksepterer når jeg liker det jeg ser og føler meg trygg. Vi tilbringer en del tid sammen; kjører. Ved slutten av hver samtale får jeg en kvittering på at jeg har vært med deg; flørten koster dyrt. Noen ganger får jeg dobbelt så mye tid som det jeg betaler for. Det hender vi er flere i bilen og den ene gangen ber hun som er med litt mutt om å få skifte bil; hun sitter i baksetet og føler seg beklemt av den utfordrende tonen du og jeg har. Vi gnistrer; ler og veksler brennhete blikk.
Jeg drukner i de brune øynene dine og forundres over at det peneste og mest tiltrekkende jeg vet nå er det svarte håret ditt med tydelig gråstenk; du er fra en helt annen tid og lever i en annen verden enn meg. Du er delvis beryktet men også godt likt. Det var kun da kona di ble syk at du mistet kontrollen og kanskje tok det litt langt; drakk og danset klintango på hotellet mer enn en gang i uka med den som så desperasjonen og fortvilelsen din; de fleste antok du gjorde mer. Vi snakker ikke om de store tingene i livet; vi leker med ord og fysisk begjær uten så mye som å ta i hverandre; jeg er ung og liker å tro at jeg er moralsk tilregnelig men vet du det?
En sen kveld når du har sørget for at jeg er den siste som kjører og sier at jeg kan kjøre meg selv hjem utfordrer du meg; spør om vi kan ta en liten måneskinnstur. Jeg er femti meter fra innkjørselen hjemme; Jeg rekker knapt å tenke før jeg lar innkjørselen passere og fortsetter utover; langs de sølvforgylte sporene ut i natten. Månen er en liten sølvkule over fjellene og havet ligger mørkeblått på venstre side fragmentert i små gyldne flak av måneskinn. Lengre inne i fjorden ber du meg ta av på en parkeringsplass for å snu; ber meg slå av tenningen. Vi sitter der og ser ut på den islagte fjorden og sier ingenting. Du bøyer deg over håndbrekket og legger hånden på kinnet mitt og kysser meg; famlende og usikkert. Øynene mine avslører meg; at jeg ikke kan røre deg hvor mye jeg enn vil. Du er ikke min og jeg klarer ikke overgi meg til deg eller mitt eget begjær; tråkke på hun som ikke er her. Du trekker deg unna. Sier raskt at jeg kan kjøre tilbake. Du setter på kassetten som du har lånt meg etter flere av timene vi har tilbragt sammen; Indigo Girls og «welcome me» fyller bilen; den dekker ikke en ubehagelig stillhet; lindrer bare.
Vi fortsetter som før uken etter; men du har sett i øynene mine at jeg bryr meg nok til å ikke la deg følge impulsene dine og du utfordrer meg ikke flere ganger. Den siste timen ender vi opp på ei gammel nedlagt brygge. Du sier at du kommer til å savne og leke med meg; når du bøyer deg over denne gangen er det for å gi en klem; en lang og hard; litt desperat men samtidig takknemlig?
Welcome me to the city of angels,
devil prophets still hold my hand.
I walked your stillborn streets for hours,
ethnic echoes spitting out their trials.
I'll be the first to praise the sun,
the first to praise the moon,
the first to hold the lone coyote,
the last to set it free.
Welcome me to a haven given,
it's well received into my open arms.
I ran in my sleep through shaking tremors,
I had the splitting earth echoing in my ears.
I'll be the first to praise the sun,
the first to praise the moon,
the first to hold the lone coyote,
the last to set it free.
Welcome me to the city of angels,
there's a devil monkey laying on our backs.
Where's the heart,
where's the bullet for breaking.
Somebody give me a weapon,
a pacifying weapon.
I'll be the first to praise the sun,
the first to praise the moon,
the first to hold the lone coyote,
the last to set it free.
("Welcome me" av Indigo Girls)
Jeg drukner i de brune øynene dine og forundres over at det peneste og mest tiltrekkende jeg vet nå er det svarte håret ditt med tydelig gråstenk; du er fra en helt annen tid og lever i en annen verden enn meg. Du er delvis beryktet men også godt likt. Det var kun da kona di ble syk at du mistet kontrollen og kanskje tok det litt langt; drakk og danset klintango på hotellet mer enn en gang i uka med den som så desperasjonen og fortvilelsen din; de fleste antok du gjorde mer. Vi snakker ikke om de store tingene i livet; vi leker med ord og fysisk begjær uten så mye som å ta i hverandre; jeg er ung og liker å tro at jeg er moralsk tilregnelig men vet du det?
En sen kveld når du har sørget for at jeg er den siste som kjører og sier at jeg kan kjøre meg selv hjem utfordrer du meg; spør om vi kan ta en liten måneskinnstur. Jeg er femti meter fra innkjørselen hjemme; Jeg rekker knapt å tenke før jeg lar innkjørselen passere og fortsetter utover; langs de sølvforgylte sporene ut i natten. Månen er en liten sølvkule over fjellene og havet ligger mørkeblått på venstre side fragmentert i små gyldne flak av måneskinn. Lengre inne i fjorden ber du meg ta av på en parkeringsplass for å snu; ber meg slå av tenningen. Vi sitter der og ser ut på den islagte fjorden og sier ingenting. Du bøyer deg over håndbrekket og legger hånden på kinnet mitt og kysser meg; famlende og usikkert. Øynene mine avslører meg; at jeg ikke kan røre deg hvor mye jeg enn vil. Du er ikke min og jeg klarer ikke overgi meg til deg eller mitt eget begjær; tråkke på hun som ikke er her. Du trekker deg unna. Sier raskt at jeg kan kjøre tilbake. Du setter på kassetten som du har lånt meg etter flere av timene vi har tilbragt sammen; Indigo Girls og «welcome me» fyller bilen; den dekker ikke en ubehagelig stillhet; lindrer bare.
Vi fortsetter som før uken etter; men du har sett i øynene mine at jeg bryr meg nok til å ikke la deg følge impulsene dine og du utfordrer meg ikke flere ganger. Den siste timen ender vi opp på ei gammel nedlagt brygge. Du sier at du kommer til å savne og leke med meg; når du bøyer deg over denne gangen er det for å gi en klem; en lang og hard; litt desperat men samtidig takknemlig?
Welcome me to the city of angels,
devil prophets still hold my hand.
I walked your stillborn streets for hours,
ethnic echoes spitting out their trials.
I'll be the first to praise the sun,
the first to praise the moon,
the first to hold the lone coyote,
the last to set it free.
Welcome me to a haven given,
it's well received into my open arms.
I ran in my sleep through shaking tremors,
I had the splitting earth echoing in my ears.
I'll be the first to praise the sun,
the first to praise the moon,
the first to hold the lone coyote,
the last to set it free.
Welcome me to the city of angels,
there's a devil monkey laying on our backs.
Where's the heart,
where's the bullet for breaking.
Somebody give me a weapon,
a pacifying weapon.
I'll be the first to praise the sun,
the first to praise the moon,
the first to hold the lone coyote,
the last to set it free.
("Welcome me" av Indigo Girls)
08 mai 2007
...mens jeg sover...
Vi skal komme
Vi skal komme i hver vår retning,
møtes på halvveien,
har beregnet reisens høydepunkt
med togtider, kart og tabeller,
skal krysse hverandre nøyaktig under
klimaks,
på grenseovergangen,
det dramatiske øyeblikket
da denne siden blir
den andre siden,
da gresset skifter farge for oss begge
og lengselen ut plutselig blir
til lengselen hjem.
Annie Riis
Vi skal komme i hver vår retning,
møtes på halvveien,
har beregnet reisens høydepunkt
med togtider, kart og tabeller,
skal krysse hverandre nøyaktig under
klimaks,
på grenseovergangen,
det dramatiske øyeblikket
da denne siden blir
den andre siden,
da gresset skifter farge for oss begge
og lengselen ut plutselig blir
til lengselen hjem.
Annie Riis
07 mai 2007
løp, othilie, løp...
Tiden går fra meg; jeg ligger helt stille. Jeg kjenner meg tung; maktesløs. Jeg innser at jeg må ta igjen tiden jeg har mistet. Små regndråper treffer ansiktet mitt når jeg kommer ut døra nede; over Holmenkollåsen er himmelen blå. Jeg begynner å løpe; først til bussen. Når bussen ikke kommer når jeg er ved holdeplassen fortsetter jeg å løpe; inn i parken. Løvet er enda en anelse lysegrønt og bakken mellom trærne er allerede overgrodd med nesler; lyset filtreres mykt gjennom trekronene til de slanke, grå trestammene. Jeg løper ned grusveien; kjenner at halsen snører seg igjen. Ikke fordi jeg er sliten men fordi den allerede var trang og vond før jeg begynte; tilstoppet av ting jeg ikke ville si; tenke eller føle. Vent; jeg ville føle og tenke; bare ikke måtte si det. Føttene er tunge og det gjør vondt å puste; bihulene svir for hvert åndedrag. Jeg sakker på farten og går noen skritt før jeg fortsetter bortover fortauet; forbi små barn, store barn, hunder, menn med frakk og mødre med barnevogn; jeg mistet ti minutter. Jeg stjal ti minutter uten tanke for annet enn å varme meg selv; kanskje var det mye mer enn ti minutter? Når jeg endelig stopper utenfor den blå døra og trekker pusten kjenner jeg det; at du er der. Jeg klarer ikke løpe fra deg hvor mye jeg enn prøver. Et lite, mykt vindkast løfter håret vekk fra ansiktet mitt; som hånden din kanskje ville gjort om du var her? Jeg puster med magen; fyller lungene med luft og ringer på døra; du er her fortsatt. Det er visst jeg også.
jeg holder ditt hode
Jeg holder ditt hode
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd
Stein Mehren
i mine hender, som du holder
mitt hjerte i din ømhet
slik allting holder og blir
holdt av noe annet enn seg selv
Slik havet løfter en sten
til sine strender, slik treet
holder høstens modne frukter, slik
kloden løftes gjennom kloders rom
Slik holdes vi begge av noe og løftes
dit gåte holder gåte i sin hånd
Stein Mehren
those who can't dance say the music is no good
Han så på meg med alvorlige øyne og sa at det var syndig å danse. Jeg satt stille på fanget hans; snuste inn lukta av pipetokbakk og så inn i de lyseblå øynene bak den kraftige innfatningen. Der i huset ble det kun spilt kassetter med salmer og vi fikk høre på barnetimen på lørdager. TV var bannlyst på lik linje med bilder på veggene, pynteting og levende blomster. Han forklarte aldri hva som var syndig men etter som jeg ble eldre og overhørte dem snakke sammen om musikk og ungdom; alt det forferdelige ungdommen kunne ledes til å gjøre når de danset til moderne rytmer så ble det klart for meg at musikk og bevegelse hang sammen med noe enda verre; kjødets lyst.
Han holder meg tett inntil seg og jeg kjenner at mine besteforeldre hadde et poeng; lemmet hans ligger hardt mot låret mitt. Da jeg var mindre brukte han å presse de yngste i gata for lommepenger; jeg var en av dem. Det føles rart å bli holdt så tett av en som fremkalte redsel i meg for så få år siden, enda merkeliger å innse at musikken og mine bevegelser gir grobunn for en ny følelse mellom oss; fra frykt til begjær; han har hvisket i øret mitt at hoftene mine kan gjøre en stakkars gal. Jeg lar han holde meg til musikken stopper så sier jeg at jeg må en tur på toalettet. Jeg har ikke mot til å bli stående og si at for meg var det bare en dans; at musikken snakker med kroppen min og at jeg ikke mente å antyde at det skulle bli noe mer enn en dans. Jeg kjente nok det samme som ham men det var fremdeles bare en dans.
Å ha en grunnleggende forståelse av at bevegelse fremkalt av musikk er noe som er syndig og som en Gud eventuelt ikke kan akseptere har ikke skadet mitt forhold til musikk og dans nevneverdig. Allikevel så ser jeg at mine tidligste erfaringer sent i tenårene ofte sentrerte rundt denne måten å tenke rundt musikk og dans på; jeg hadde mye dårlig samvittighet og tenkte ofte at jeg ikke oppførte meg akkurat «pent» når jeg lot musikken overta styringen. For det er vel nettopp det som skjer; musikk kommuniserer med kroppen; en slags dialog som kan uttrykke så mangt og som på mange måter er vanskelig å motså; den er så sterk. For de av av oss med mer eller mindre gjennomsnittlige erfaringer så kommer vi sammen i bevegelse til musikk og selvfølgelig ikke bare på den måten mine besteforeldre så som en garanti for at de og jeg ikke kom til samme evige hvilested.
Bandet spiller «American Pie»; det er fredagskveld og vi har kjørt en halv time for å komme hit.Vi vet at de ikke sjekker legg i døra og hvis de gjør det så godtar de de hjemmelagde vi har laget med uttaksblanketter fra Posten. Vi er en jentegjeng på sju stykker; vi har vært her i nesten et år. Vi begynner å bli lei av å bli sett på som lette på tråden av amerikanske menn som hvis du ser dem godt i øynene kan se at reklamefilmen for Old Milwaukee Beer med «the Swedish Bikini Team» kjører på netthinna. Vi har lukket ringen; de amerikanske mennene med de sultne blikkene slipper ikke inn; vi danser etter tur midt i ringen; øynene halvt lukket mens alle synger med for full hals. En av de andre jentene drar meg inn sammen med seg; vi danser tett; bølger mot hverandre mens vi ler og holder hverandre i hendene; smilende og lattermilde. Når vi senere på kvelden kjører hjem står classic rock på fullt og jentene i baksetet vugger i takt og synger fremdeles med.
Mitt møte med mer eksotiske rytmer gjorde noe med meg; i mye større grad enn før kjente jeg hvor naturlig og selvfølgelig det var å skulle bevege seg til musikk. Selv om denne musikken i mange tilfeller knyttes til danseformer med bevegelsene som er mer eksplisitte og at hofter og bryst får hovedrollen i mye større grad enn når man bevegde seg til mye av den kjønnsløse popmusikken jeg vokste opp med så følte jeg meg plutselig fri; fri fordi det er underforstått at gleden i dansen er det viktigste og at før og etter er bare paranteser. Jeg kunne danse og vite at utførelsen ikke hadde konsekvenser for hvordan jeg ble sett på etterpå; det utfordrende og sanselige og noen ganger eksplisitt seksuelle var en selvfølgelig del av dansen men kunne ikke automatisk tas til inntekt for hvem jeg var og hva jeg ville i andre sammenhenger. Endelig følte jeg meg hjemme; dansen og musikken ble en egen kommunikasjonsform som stod støtt på egne bein og gleden det ga meg hvisket vekk siste rest av skyldfølelse.
Han står midt på gulvet; dressen er hvit og det oljesvarte håret er dratt stramt bakover. Han har det bredeste smilet jeg noensinne har sett og krøller våte av svette er samlet i en hestehale. Den rosa skjorta er kneppet opp ned til midt på brystkassen og et stort gullsmykke hviler på brysthårene som begynner å bli grå. Han vinker oss bort; både meg og venninna mi. Han vil danse; med begge. De andre jenten vil ikke; han sier etterpåa t det er fordi de aldri har lært å danse til den tradisjonelle musikken. Han er glad vi kommer han til unnsetning; at vi ikke bryr oss om at vi kommer fra en annen kultur og et annet land. Han er ett hode lavere enn oss men kry som en hane. Han danser rundt oss i noe som minner om tyrefekting; med bestemte armbevegelser sirkeler han rundt oss; alltid en arm i været og med bestemte hoftebevegelser;han klapper rytmen til musikken med jevne mellomrom. Vi følger han og rytmen fra den persiske musikken; armene bølger og håndleddene går i myke sirkler; fingrene er små vifter som slås mykt sammen mens vi med små skritt vugger rundt i åttetall på gulvet. Han drar oss inn noen ganger; krever at vi følger hans minste bevegelser; aldri kropp mot kropp men nært nok til at det er umulig å bli fascinert av den ufattelige gleden og energien han utstråler. Svetten siler nedover ansiktet hans; blikket hans holder oss der; lenge. Han står midt mellom oss; han har perfekt kontroll på overkroppen og skuldrene går i et ufattelig tempo; gullsmykket danser med mens han bøyer seg i bue bakover. Når musikken slutter får vi begge et vått kyss på kinnet før han forsvinner i retning av utgangsdøra; uten å ha sagt et ord; smilet sa alt.
Nå var jeg lenge av den oppfatning at musikk, dans og religion ikke hørte sammen; jeg visste ikke bedre. Dans har sin plass i de fleste religioner men en skiller gjerne mellom ulike typer dans; akseptabel eller syndefull. Og det er en kjennsgjerning at dans som uttrykksform i møte med musikk ikke nyter stor respekt i hverken kristendommen eller islam som er de to religionene jeg har vært mest i kontakt med. Sufismen med sin sufirotasjoner utført i mer eller mindre trance er noe av det mer fascinerende innenfor islam som i dag har et veldig ambivalent forhold til bevegelse til musikk. Ser en på sufismens opprinnelse så er den før-islamsk. De fleste før-kristne religioner har rytme og bevegelse som en viktig uttrykksform og som et middel til å komme nærmere det guddommelige. I samsisk kultur som er mitt hjerte nærmest har runebomma, joiken og dansen hatt den samme funksjoene som sufirotasjoner; å komme i transe og i kontakt med gudene. For tilhøreren blir det muligens mest en form for indre bevegelse? Jeg liker å tro at selv om mine besteforeldre så dans som synd så mente jeg å kunne se at det å lytte til salmer fikk dem ut på en indre reise; i bevegelse og dialog; en slags sjeledans.Gleden som lyste ut av ansiktene deres når de lyttet andakstsfullt kjenner jeg igjen hos meg selv hvis jeg prøver å se meg selv utenfra når jeg danser.
Jeg sitter helt bakerst på en kraftig trebenk. Jeg kan kjenne varmen fra peisen mot ansiktet og merker eksta godt trekken fra den halvåpne døra. Ei somalisk jente med nord-norsk dialekt spiller på djembe mens en eldre kvinne i kofte sitter ved siden av og joiker. Trommene og joiken griper tak i knuter som sitter fast langt inni meg og presser de ut. For hvert trommeslag tømmes kroppen for slagg og den særegne sangen går rett i brystkassen på meg og jeg kjenner at den frambringer den samme ville og sanselige gleden som jeg kjenner når jeg fakstisk danser og som det er lenge siden jeg har tatt og følt på. Jeg sitter helt stille mens tårene triller sakte nedover kinnene mine; varmen kommer innenfra et sted og jeg føler meg renset når jeg med myke; rolige skritt en halvtime senere går ut den lave døra og ut i det skarpe, grå høstlyset.
Uttrykket «those who can't dance say the music is no good» henspiller på at det er lett å kritisere og fordømme det en ikke forstår. For meg var dans lenge kun fysisk utfoldelse som gjorde det nødvendig for meg å distansere meg fra den holdningen som mine besteforeldre stod for; det første jeg lærte om sammenhengen mellom musikk og bevegelse. Etter hvert som jeg har danset meg gjennom livet har jeg kommet fram til at musikken er kanskje det som er felles for absolutt alle om enn i mange ulike former men hvordan vi lar den bevege oss er forskjellig; men vi lar oss alle bevege men det er ikke alltid bevegelsene er synlig for det blotte øye. Men jeg overbevist om at den er der hos alle; dansen..
Anne skal få lov til å overta stafettpinnen:
Jeg vil gjerne at du skal skrive noe som sier noe om den «nord-norske» humoren som den veldig direkte talemåten ofte referes til som og den nord-norske kvinnens plass og funksjon i denne. Vinkling og form velger du selv.
...og ber på forhånd om unnskyldning hvis det ikke inspirerer...
Han holder meg tett inntil seg og jeg kjenner at mine besteforeldre hadde et poeng; lemmet hans ligger hardt mot låret mitt. Da jeg var mindre brukte han å presse de yngste i gata for lommepenger; jeg var en av dem. Det føles rart å bli holdt så tett av en som fremkalte redsel i meg for så få år siden, enda merkeliger å innse at musikken og mine bevegelser gir grobunn for en ny følelse mellom oss; fra frykt til begjær; han har hvisket i øret mitt at hoftene mine kan gjøre en stakkars gal. Jeg lar han holde meg til musikken stopper så sier jeg at jeg må en tur på toalettet. Jeg har ikke mot til å bli stående og si at for meg var det bare en dans; at musikken snakker med kroppen min og at jeg ikke mente å antyde at det skulle bli noe mer enn en dans. Jeg kjente nok det samme som ham men det var fremdeles bare en dans.
Å ha en grunnleggende forståelse av at bevegelse fremkalt av musikk er noe som er syndig og som en Gud eventuelt ikke kan akseptere har ikke skadet mitt forhold til musikk og dans nevneverdig. Allikevel så ser jeg at mine tidligste erfaringer sent i tenårene ofte sentrerte rundt denne måten å tenke rundt musikk og dans på; jeg hadde mye dårlig samvittighet og tenkte ofte at jeg ikke oppførte meg akkurat «pent» når jeg lot musikken overta styringen. For det er vel nettopp det som skjer; musikk kommuniserer med kroppen; en slags dialog som kan uttrykke så mangt og som på mange måter er vanskelig å motså; den er så sterk. For de av av oss med mer eller mindre gjennomsnittlige erfaringer så kommer vi sammen i bevegelse til musikk og selvfølgelig ikke bare på den måten mine besteforeldre så som en garanti for at de og jeg ikke kom til samme evige hvilested.
Bandet spiller «American Pie»; det er fredagskveld og vi har kjørt en halv time for å komme hit.Vi vet at de ikke sjekker legg i døra og hvis de gjør det så godtar de de hjemmelagde vi har laget med uttaksblanketter fra Posten. Vi er en jentegjeng på sju stykker; vi har vært her i nesten et år. Vi begynner å bli lei av å bli sett på som lette på tråden av amerikanske menn som hvis du ser dem godt i øynene kan se at reklamefilmen for Old Milwaukee Beer med «the Swedish Bikini Team» kjører på netthinna. Vi har lukket ringen; de amerikanske mennene med de sultne blikkene slipper ikke inn; vi danser etter tur midt i ringen; øynene halvt lukket mens alle synger med for full hals. En av de andre jentene drar meg inn sammen med seg; vi danser tett; bølger mot hverandre mens vi ler og holder hverandre i hendene; smilende og lattermilde. Når vi senere på kvelden kjører hjem står classic rock på fullt og jentene i baksetet vugger i takt og synger fremdeles med.
Mitt møte med mer eksotiske rytmer gjorde noe med meg; i mye større grad enn før kjente jeg hvor naturlig og selvfølgelig det var å skulle bevege seg til musikk. Selv om denne musikken i mange tilfeller knyttes til danseformer med bevegelsene som er mer eksplisitte og at hofter og bryst får hovedrollen i mye større grad enn når man bevegde seg til mye av den kjønnsløse popmusikken jeg vokste opp med så følte jeg meg plutselig fri; fri fordi det er underforstått at gleden i dansen er det viktigste og at før og etter er bare paranteser. Jeg kunne danse og vite at utførelsen ikke hadde konsekvenser for hvordan jeg ble sett på etterpå; det utfordrende og sanselige og noen ganger eksplisitt seksuelle var en selvfølgelig del av dansen men kunne ikke automatisk tas til inntekt for hvem jeg var og hva jeg ville i andre sammenhenger. Endelig følte jeg meg hjemme; dansen og musikken ble en egen kommunikasjonsform som stod støtt på egne bein og gleden det ga meg hvisket vekk siste rest av skyldfølelse.
Han står midt på gulvet; dressen er hvit og det oljesvarte håret er dratt stramt bakover. Han har det bredeste smilet jeg noensinne har sett og krøller våte av svette er samlet i en hestehale. Den rosa skjorta er kneppet opp ned til midt på brystkassen og et stort gullsmykke hviler på brysthårene som begynner å bli grå. Han vinker oss bort; både meg og venninna mi. Han vil danse; med begge. De andre jenten vil ikke; han sier etterpåa t det er fordi de aldri har lært å danse til den tradisjonelle musikken. Han er glad vi kommer han til unnsetning; at vi ikke bryr oss om at vi kommer fra en annen kultur og et annet land. Han er ett hode lavere enn oss men kry som en hane. Han danser rundt oss i noe som minner om tyrefekting; med bestemte armbevegelser sirkeler han rundt oss; alltid en arm i været og med bestemte hoftebevegelser;han klapper rytmen til musikken med jevne mellomrom. Vi følger han og rytmen fra den persiske musikken; armene bølger og håndleddene går i myke sirkler; fingrene er små vifter som slås mykt sammen mens vi med små skritt vugger rundt i åttetall på gulvet. Han drar oss inn noen ganger; krever at vi følger hans minste bevegelser; aldri kropp mot kropp men nært nok til at det er umulig å bli fascinert av den ufattelige gleden og energien han utstråler. Svetten siler nedover ansiktet hans; blikket hans holder oss der; lenge. Han står midt mellom oss; han har perfekt kontroll på overkroppen og skuldrene går i et ufattelig tempo; gullsmykket danser med mens han bøyer seg i bue bakover. Når musikken slutter får vi begge et vått kyss på kinnet før han forsvinner i retning av utgangsdøra; uten å ha sagt et ord; smilet sa alt.
Nå var jeg lenge av den oppfatning at musikk, dans og religion ikke hørte sammen; jeg visste ikke bedre. Dans har sin plass i de fleste religioner men en skiller gjerne mellom ulike typer dans; akseptabel eller syndefull. Og det er en kjennsgjerning at dans som uttrykksform i møte med musikk ikke nyter stor respekt i hverken kristendommen eller islam som er de to religionene jeg har vært mest i kontakt med. Sufismen med sin sufirotasjoner utført i mer eller mindre trance er noe av det mer fascinerende innenfor islam som i dag har et veldig ambivalent forhold til bevegelse til musikk. Ser en på sufismens opprinnelse så er den før-islamsk. De fleste før-kristne religioner har rytme og bevegelse som en viktig uttrykksform og som et middel til å komme nærmere det guddommelige. I samsisk kultur som er mitt hjerte nærmest har runebomma, joiken og dansen hatt den samme funksjoene som sufirotasjoner; å komme i transe og i kontakt med gudene. For tilhøreren blir det muligens mest en form for indre bevegelse? Jeg liker å tro at selv om mine besteforeldre så dans som synd så mente jeg å kunne se at det å lytte til salmer fikk dem ut på en indre reise; i bevegelse og dialog; en slags sjeledans.Gleden som lyste ut av ansiktene deres når de lyttet andakstsfullt kjenner jeg igjen hos meg selv hvis jeg prøver å se meg selv utenfra når jeg danser.
Jeg sitter helt bakerst på en kraftig trebenk. Jeg kan kjenne varmen fra peisen mot ansiktet og merker eksta godt trekken fra den halvåpne døra. Ei somalisk jente med nord-norsk dialekt spiller på djembe mens en eldre kvinne i kofte sitter ved siden av og joiker. Trommene og joiken griper tak i knuter som sitter fast langt inni meg og presser de ut. For hvert trommeslag tømmes kroppen for slagg og den særegne sangen går rett i brystkassen på meg og jeg kjenner at den frambringer den samme ville og sanselige gleden som jeg kjenner når jeg fakstisk danser og som det er lenge siden jeg har tatt og følt på. Jeg sitter helt stille mens tårene triller sakte nedover kinnene mine; varmen kommer innenfra et sted og jeg føler meg renset når jeg med myke; rolige skritt en halvtime senere går ut den lave døra og ut i det skarpe, grå høstlyset.
Uttrykket «those who can't dance say the music is no good» henspiller på at det er lett å kritisere og fordømme det en ikke forstår. For meg var dans lenge kun fysisk utfoldelse som gjorde det nødvendig for meg å distansere meg fra den holdningen som mine besteforeldre stod for; det første jeg lærte om sammenhengen mellom musikk og bevegelse. Etter hvert som jeg har danset meg gjennom livet har jeg kommet fram til at musikken er kanskje det som er felles for absolutt alle om enn i mange ulike former men hvordan vi lar den bevege oss er forskjellig; men vi lar oss alle bevege men det er ikke alltid bevegelsene er synlig for det blotte øye. Men jeg overbevist om at den er der hos alle; dansen..
Anne skal få lov til å overta stafettpinnen:
Jeg vil gjerne at du skal skrive noe som sier noe om den «nord-norske» humoren som den veldig direkte talemåten ofte referes til som og den nord-norske kvinnens plass og funksjon i denne. Vinkling og form velger du selv.
...og ber på forhånd om unnskyldning hvis det ikke inspirerer...
06 mai 2007
beatles - norwegian wood
Alle er hjemme for en gangs skyld. Vi har spist lunsj sammen og snakket om sommerferien; de vil ha meg med. Jeg er overveldet og føler meg heldig. Han skal undervise om en time nede i byen men har litt tid før det og går i stua og finner fram en gammel vinylskive - Beatles. Ungene roper at jeg må komme; vi skal danse. Hun og jeg rydder sammen tallerknene og går ut i stua. Det spraker i høytalerne før musikken overtar det store rommet med det svarte flygelet som naturlig midtpunkt. Vi danser og ler; i ring. Vi bytter på å ha ungene godt plassert på hofta mens vi vugger dem gjennom sangen; Norwegian Wood. Han valgte Norwegian Wood; kanskje fordi jeg var der?
Norwegian Wood
I once had a girl,
Or should I say
She once had me.
She showed me her room,
Isn’t it good?
Norwegian wood.
She asked me to stay and she told me to sit anywhere,
So I looked around and I noticed there wasn’t a chair.
I sat on a rug
Biding my time,
Drinking her wine.
We talked until two,
And then she said,
‘It’s time for bed’.
She told me she worked in the morning and started to laugh,
I told her I didn’t, and crawled off to sleep in the bath.
And when I awoke
I was alone,
This bird has flown,
So I lit a fire,
Isn’t it good?
Norwegian wood.
...oppvarming til stafett *ler*
05 mai 2007
roky erickson - you don't love me yet
Mens vi venter på at Othilie skal publisere ett eller annet fornuftig om musikk og bevegelse hører vi på Roky Erickson som skal spille på Øya
øyeblikk
Jeg sitter i en gammel slitt sofa; det er fellesfest på huset og alkoholinntaket har gjort mer enn en av husets mannlige beboere mer innpåsliten enn vanlig. Festene er beryktet; det sies at heimbrenten har blitt servert i bøtter ved tildligere anledninger. En rødhåret kar sitter ved siden av meg og prøver å finne blikket mitt; han er ute av fokus og serverer den ene irriterende replikken etter den andre; smiger som hvem som helst i edru tilstand ville rødmet av. Vi har kjent hverandre lenge så jeg er forståelsesfull men likegyldig. Mens jeg sitter sånn og ser lett overbærende på min plageånd blir jeg oppmerksom på deg; du sitter helt stille ved siden av meg. Jeg vet hvem du er; du hang over min improviserte fiskesuppe en uke tidligere; spurte hvor jeg hadde lært å lage mat og så på meg med de klare blå øynene og smilte et smil som gjorde at jeg ikke klarte å ignorere deg; tenke at du var som resten av banden som sitter i fellesrommet til alle døgnets tider og slenger slibrige kommentarer og ler høyt. Du spurte for å få et svar og sa at det så godt ut og så lo du den litt merkelige latteren; den som ruller ut fra langt ned i magen for så å opphøre like plutselig som den startet. Nå sitter du helt stille og smiler for deg selv; smugkikker bevisst bort på meg; vet at jeg ser. Du legger den store hånden din over min men sier fortsatt ingenting; fletter fingrene mellom mine og lukker den sånn at fingertuppene dine berører håndflaten min. På andre siden legger min noe fulle sidemann inn sluttstøtet; jeg får ikke med meg et eneste ord av det han sier bare at han er enda mer intens enn tidligere; jeg kjenner bare tommelen din som sakte stryker meg på utsiden av hånden. Du bøyer deg inntil meg og jeg kjenner pusten din; søt med svak lukt av øl. "Skal vi ikke bare gå?" Jeg ser overrasket bort på deg; du holder hånden min med begge hender nå og smiler det ekte, gode smilet som fikk meg til å svare deg på kjøkkenet uten å legge til de forventede kjappe kommentarene som har blitt et skjold mot all dritten som de fleste kommer med mens de gjemmer seg bak det de kaller "nord-norsk humor". Jeg ser de bittesmå smilerynkene rundt øynene dine og de markerte øyenbrynene; overraskende mørke tatt i betraktning at du er helt blond. Smilet ditt er bare åpent; det er ingenting seierssikkert ved det og jeg ser ikke noe som tyder på at du har baktanker bortsett fra å slippe og se meg ta i mot den ene useriøse kommentaren etter den andre for det skal godt gjøres å kalle det sidemannen driver med for en samtale.
Du reiser deg uten å slippe hånden min. Jeg rekker ikke tenke meg så nøye om; lar deg dra meg ut av sofaen og vi finner veien ut i gangen. "Hvor skal vi gå?" Jeg sier vi godt kan gå opp på rommet mitt; prate litt. Jeg har lyst til å høre mer av stemmen din; la deg spørre flere spørsmål som det finnes ordentlig svar til; ikke bare leke med ord uten å møtes. Du tåler enten alkohol veldig godt eller så har du faktisk ikke drukket så mye for du er stødig og stemmen er lav og velartikulert; du ser meg i øynene hele tiden mens du snakker. Oppe i tredje etasje er gangen tom; ingen som har nachspiel på rommet og det er helt stille. Jeg finner frem nøkkelen og låser opp døra til hybelen med den syringfargede veggen som jeg lå våken og så på hele den første natta; jeg orket ikke tanken på å skulle se på den svake lillarosa fargen; hver dag. Den samme fargen som kjøkkenskapene hjemme. Irritasjonen gikk over etter et par dager. Jeg skaffet gardiner i varme rødtoner og hengt opp små Munchbilder på veggen ved vinduet; prøvde å overdøve veggen ved døra med den isende fargen. På senga ligger det fem-seks ekstra puter så jeg kan sitte godt støttet opp av puter med beina trukket opp i senga og lese i filosofibøkene.
Du setter deg ikke på stolen ved skrivebordet men ordner putene og setter deg godt til rette i hjørnet av senga som er knapt åtti centimeter bred; du sprer beina og strekker ut hånda; vil at jeg skal sette meg; la deg omslutte meg. Du smiler forsikrende og jeg lar deg dra meg inntil deg; ryggen min ligger inntil den brede brystkassen din og hodet mitt hviler på skuldra di; jeg kan kjenne skjeggstubbene på haka di øverst på kinnbeinet, myke. Du legger armene rundt meg og spør hva jeg studerer; hva jeg skal bli og hvor jeg har vært før jeg kom hit. Stemmene våre tvinnes sammen; du forteller om alt og ingenting; faren din som driver gård og broren din som ikke er som alle andre; sommerjobben på oppdrettsanlegget og at du egentlig skal flytte herfra snart; takk og lov for det; om jeg ikke syns det er slitsomt med den generelle tonen på huset; nattelivet og den skrudde døgnrytmen på veteranene som stort sett alle sammen har endt opp med å droppe ut fra studiet for å spille biljard på nattestid og gå ut fire kvelder i uka mens resten av tida tilbringes foran tven i fellesstua mens de svir av en og annen grandiosa på felleskjøkkenet uten å bruke papir på stekeplata eller fjerne smeltet ost fra bunnen av ovnen når de er ferdige. Vi sitter sånn ganske lenge og bare prater.
Til slutt kommer trøttheten sigende; den som gjør at ordene stopper og vi sitter stille lenge; puster stille og kjenner på hvordan det er å komme så nært hverandre. Det er da vi begge kjenner det; varmen og tryggheten. Kjenner at vi like gjerne deler stillhet som ord. Det er i denne stillheten at vi begynner en ny samtale; med myke hender som forsiktig og søkende avdekker mer og mer hud. Hendene dine finner den myke magen min og munnen legger seg mykt øverst på kinnet mitt. Jeg ligger helt stille inntil deg og prøver å finne ut om jeg vil dette; den ene setningen din murrer i bakhodet, den om at du ikke vil ha et fast forhold og kjæreste nå for du skal fokusere på studiene og komme deg etter siste smell; hun var en skadet fugl som du ikke klarte å redde. Jeg kjenner at jeg er villig til å utsette avgjørelsen i det lengste; kjenner at jeg trenger å stjele varmen fra deg uten å tenke konsekvenser. Jeg mumler at du får ta på men ikke mer; snur meg og åpner skjorta di halveis; lar munnen og hendene mykt vise den interessen som jeg i ord ikke helt vil innrømme. Du legger deg på ryggen og jeg setter meg overskrevs mens jeg drar skjorta over hodet ditt og slenger den på gulvet. Hendene mine oppdager deg der; de brede skuldrene og den nesten glatte, bleke brystkassen; de sterke solbrune armene vant med å ta i et tak hjemme på gården. Den lille mørke stripen hår som forsvinner nedi bukselinningen og den myke huden bakpå skulderbladene dine; lukta av deg; varmt og litt som myk mose på en stein i skyggen; du gjemmer deg ikke bak noen butikkjøpte lukter. Jeg kjenner den svake lukta av rulletobakk som jeg vanligvis ikke liker; den krydrer bare varmen du utstråler der du ligger og ser opp på meg; smilet er borte og øynene dine er halvt lukket nå; det er mine hender som gjør at du puster tyngre; jeg hører hvordan svelget ditt lukker seg etter at du har holdt pusten en stund for så å slipper ut lufta med et sukk.
Jeg tar selv av meg på overkroppen; du ser bare på; vil at jeg skal vise hva jeg vil. Jeg bøyer meg sakte ned og kjenner hvordan trykket i brystkassen eksploderer sakte; sprer seg helt ut i fingertuppene når hele overkroppen min endelig ligger mot din. Fingrene dine filtreres inn i håret mitt og du drar forsiktig mens du prøvende biter på underleppa mi; setter små myke avtrykk nedover halsen min før du til slutt lukker munnen mykt om min; lar tungen forsiktig møte min. Jeg vet egentlig ikke lengre hva jeg vil men hvisker i øret ditt at jeg ikke orker være din adspredelse for en natt. Det kommer et langt:"Mmmmm" fra deg og du fjerner aldri det siste lille plagget men lar det være på selv om hendene dine finner veien og gjør det enda vanskeligere for meg å huske hva jeg ikke vil være; bare et øyeblikk.
Når munnne din har etterlatt seg små gylden stier av sitrende nervetråder over hele kroppen min og jeg har smakt på absolutt hele deg innser du at det kanskje er på tide å gå; at det er grenser for hvor lenge du orker å plage seg selv og meg. Du holder meg tett inntil deg en lang stund før føttene treffer gulvet og du samler sammen klærne. Du sitter ved skrivebordet og ser på meg; jeg ligger nesten naken; sammenkrøllet og klamrer meg til dyna som ligger sammenfiltret mellom beina mine. Leppene mine er hovne og det kjennes ut som at du holder meg fortsatt; men du skal gå nå. Du smiler og setter deg på kne foran sengen når du er ferdig påkledd; legger begge henden rundt ansiktet mitt og kysser meg mens du prøver å lese blikket mitt. Jeg sier ingenting; jeg ville sagt at du skulle blitt og at et øyeblikk ville være evig nok.
....
Du flytter den samme helga og jeg tenker at det er ikke noe å henge seg opp i; ikke noen vits i å la hendene dine, den myke stemmen og de velvillige øynene få feste seg;finne husly hos meg. Når jeg to uker etterpå finner en håndskrevet lapp i posthylla mi der du inviterer meg på middag og sier at jeg var vanskeligere å glemme enn du hadde trodd blir jeg overrasket. Jeg tar trikken ned til den nedslitte ett-romsleiligheten du leier på Løkka noen dager seinere. Vi lager mat og snakker i flere timer. Du spør like før den siste trikken går om du skal følge meg. Jeg sitter på senga di og venter noen få lange sekunder;jeg har smakt på deg og vil bare ha mer og orker ikke å beskytte meg mot varmen din lengre. Jeg møter blikket ditt og sier nei.
.....
Når du en evighet senere forsikrer meg om at dette bare var det første av mange øyeblikk slår jeg meg til ro i de sterke armene dine. Du sovner lenge før meg; jeg klarer ikke sovne før kroppen min er så utmattet at jeg ikke lengre klarer å ta inn velbehaget og lysten som kroppen din utsråler. Når vi våkner noen timer senere av tunge skritt i tretrappa ute i gangen og morgenlyset som sildrer inn det store vinduet forgyller vi nok et øyeblikk; med kropper overfølsomme og tunge etter søvnen forsikrer vi hverandre om at dette skal bli øyeblikk som til sammen vil utgjøre en evighet; ordløst og krevende; uten snev av tvil.
Du reiser deg uten å slippe hånden min. Jeg rekker ikke tenke meg så nøye om; lar deg dra meg ut av sofaen og vi finner veien ut i gangen. "Hvor skal vi gå?" Jeg sier vi godt kan gå opp på rommet mitt; prate litt. Jeg har lyst til å høre mer av stemmen din; la deg spørre flere spørsmål som det finnes ordentlig svar til; ikke bare leke med ord uten å møtes. Du tåler enten alkohol veldig godt eller så har du faktisk ikke drukket så mye for du er stødig og stemmen er lav og velartikulert; du ser meg i øynene hele tiden mens du snakker. Oppe i tredje etasje er gangen tom; ingen som har nachspiel på rommet og det er helt stille. Jeg finner frem nøkkelen og låser opp døra til hybelen med den syringfargede veggen som jeg lå våken og så på hele den første natta; jeg orket ikke tanken på å skulle se på den svake lillarosa fargen; hver dag. Den samme fargen som kjøkkenskapene hjemme. Irritasjonen gikk over etter et par dager. Jeg skaffet gardiner i varme rødtoner og hengt opp små Munchbilder på veggen ved vinduet; prøvde å overdøve veggen ved døra med den isende fargen. På senga ligger det fem-seks ekstra puter så jeg kan sitte godt støttet opp av puter med beina trukket opp i senga og lese i filosofibøkene.
Du setter deg ikke på stolen ved skrivebordet men ordner putene og setter deg godt til rette i hjørnet av senga som er knapt åtti centimeter bred; du sprer beina og strekker ut hånda; vil at jeg skal sette meg; la deg omslutte meg. Du smiler forsikrende og jeg lar deg dra meg inntil deg; ryggen min ligger inntil den brede brystkassen din og hodet mitt hviler på skuldra di; jeg kan kjenne skjeggstubbene på haka di øverst på kinnbeinet, myke. Du legger armene rundt meg og spør hva jeg studerer; hva jeg skal bli og hvor jeg har vært før jeg kom hit. Stemmene våre tvinnes sammen; du forteller om alt og ingenting; faren din som driver gård og broren din som ikke er som alle andre; sommerjobben på oppdrettsanlegget og at du egentlig skal flytte herfra snart; takk og lov for det; om jeg ikke syns det er slitsomt med den generelle tonen på huset; nattelivet og den skrudde døgnrytmen på veteranene som stort sett alle sammen har endt opp med å droppe ut fra studiet for å spille biljard på nattestid og gå ut fire kvelder i uka mens resten av tida tilbringes foran tven i fellesstua mens de svir av en og annen grandiosa på felleskjøkkenet uten å bruke papir på stekeplata eller fjerne smeltet ost fra bunnen av ovnen når de er ferdige. Vi sitter sånn ganske lenge og bare prater.
Til slutt kommer trøttheten sigende; den som gjør at ordene stopper og vi sitter stille lenge; puster stille og kjenner på hvordan det er å komme så nært hverandre. Det er da vi begge kjenner det; varmen og tryggheten. Kjenner at vi like gjerne deler stillhet som ord. Det er i denne stillheten at vi begynner en ny samtale; med myke hender som forsiktig og søkende avdekker mer og mer hud. Hendene dine finner den myke magen min og munnen legger seg mykt øverst på kinnet mitt. Jeg ligger helt stille inntil deg og prøver å finne ut om jeg vil dette; den ene setningen din murrer i bakhodet, den om at du ikke vil ha et fast forhold og kjæreste nå for du skal fokusere på studiene og komme deg etter siste smell; hun var en skadet fugl som du ikke klarte å redde. Jeg kjenner at jeg er villig til å utsette avgjørelsen i det lengste; kjenner at jeg trenger å stjele varmen fra deg uten å tenke konsekvenser. Jeg mumler at du får ta på men ikke mer; snur meg og åpner skjorta di halveis; lar munnen og hendene mykt vise den interessen som jeg i ord ikke helt vil innrømme. Du legger deg på ryggen og jeg setter meg overskrevs mens jeg drar skjorta over hodet ditt og slenger den på gulvet. Hendene mine oppdager deg der; de brede skuldrene og den nesten glatte, bleke brystkassen; de sterke solbrune armene vant med å ta i et tak hjemme på gården. Den lille mørke stripen hår som forsvinner nedi bukselinningen og den myke huden bakpå skulderbladene dine; lukta av deg; varmt og litt som myk mose på en stein i skyggen; du gjemmer deg ikke bak noen butikkjøpte lukter. Jeg kjenner den svake lukta av rulletobakk som jeg vanligvis ikke liker; den krydrer bare varmen du utstråler der du ligger og ser opp på meg; smilet er borte og øynene dine er halvt lukket nå; det er mine hender som gjør at du puster tyngre; jeg hører hvordan svelget ditt lukker seg etter at du har holdt pusten en stund for så å slipper ut lufta med et sukk.
Jeg tar selv av meg på overkroppen; du ser bare på; vil at jeg skal vise hva jeg vil. Jeg bøyer meg sakte ned og kjenner hvordan trykket i brystkassen eksploderer sakte; sprer seg helt ut i fingertuppene når hele overkroppen min endelig ligger mot din. Fingrene dine filtreres inn i håret mitt og du drar forsiktig mens du prøvende biter på underleppa mi; setter små myke avtrykk nedover halsen min før du til slutt lukker munnen mykt om min; lar tungen forsiktig møte min. Jeg vet egentlig ikke lengre hva jeg vil men hvisker i øret ditt at jeg ikke orker være din adspredelse for en natt. Det kommer et langt:"Mmmmm" fra deg og du fjerner aldri det siste lille plagget men lar det være på selv om hendene dine finner veien og gjør det enda vanskeligere for meg å huske hva jeg ikke vil være; bare et øyeblikk.
Når munnne din har etterlatt seg små gylden stier av sitrende nervetråder over hele kroppen min og jeg har smakt på absolutt hele deg innser du at det kanskje er på tide å gå; at det er grenser for hvor lenge du orker å plage seg selv og meg. Du holder meg tett inntil deg en lang stund før føttene treffer gulvet og du samler sammen klærne. Du sitter ved skrivebordet og ser på meg; jeg ligger nesten naken; sammenkrøllet og klamrer meg til dyna som ligger sammenfiltret mellom beina mine. Leppene mine er hovne og det kjennes ut som at du holder meg fortsatt; men du skal gå nå. Du smiler og setter deg på kne foran sengen når du er ferdig påkledd; legger begge henden rundt ansiktet mitt og kysser meg mens du prøver å lese blikket mitt. Jeg sier ingenting; jeg ville sagt at du skulle blitt og at et øyeblikk ville være evig nok.
....
Du flytter den samme helga og jeg tenker at det er ikke noe å henge seg opp i; ikke noen vits i å la hendene dine, den myke stemmen og de velvillige øynene få feste seg;finne husly hos meg. Når jeg to uker etterpå finner en håndskrevet lapp i posthylla mi der du inviterer meg på middag og sier at jeg var vanskeligere å glemme enn du hadde trodd blir jeg overrasket. Jeg tar trikken ned til den nedslitte ett-romsleiligheten du leier på Løkka noen dager seinere. Vi lager mat og snakker i flere timer. Du spør like før den siste trikken går om du skal følge meg. Jeg sitter på senga di og venter noen få lange sekunder;jeg har smakt på deg og vil bare ha mer og orker ikke å beskytte meg mot varmen din lengre. Jeg møter blikket ditt og sier nei.
.....
Når du en evighet senere forsikrer meg om at dette bare var det første av mange øyeblikk slår jeg meg til ro i de sterke armene dine. Du sovner lenge før meg; jeg klarer ikke sovne før kroppen min er så utmattet at jeg ikke lengre klarer å ta inn velbehaget og lysten som kroppen din utsråler. Når vi våkner noen timer senere av tunge skritt i tretrappa ute i gangen og morgenlyset som sildrer inn det store vinduet forgyller vi nok et øyeblikk; med kropper overfølsomme og tunge etter søvnen forsikrer vi hverandre om at dette skal bli øyeblikk som til sammen vil utgjøre en evighet; ordløst og krevende; uten snev av tvil.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
