Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
skip to main |
skip to sidebar
Om meg
- othilie
- ...er og ikke er, litt her og litt der, ikke konstant men alltid. Dette er om meg og hvordan virkeligheten skyller innover meg og visker ut spor av det som har vært og sakte men sikkert lager nye. Jeg er ærlig her men helst ikke gjennkjennende privat men likevel personlig. Å lese bloggen min blir litt som å sitte på kafé med meg, de dagene jeg sitter helt alene ved et bord med en kald kopp te og fører lange samtaler med meg selv mens jeg ser og føler på alt som skjer rundt med meg.
tenkte tanker
-
▼
2007
(537)
-
▼
mars
(59)
- jeg spiser ikke brunost en gang
- unnskyld, Nick. Ok så er du kanskje for gammel...
- Grinderman - No Pussy Blues
- hva dette IKKE er
- pms blues - Dolly Parton
- Dixie Chicks-You Were Mine
- The Pogues - Summer In Siam
- My Bloody Valentine - Sometimes - Lost in Translation
- Libertango (Piazzolla) - Yo-Yo Ma
- ute av øye, ute av sinn
- stilling ledig
- Twelve Moons - Jan Garbarek Quartet
- ...her skulle det stått:
- det ringer, det ringer, hør hvem kan det være
- LINTON KWESI JOHNSON - SONNY'S LETTAH - LIVE
- night nurse
- Amazing Grace
- på en skala fra en til ti
- vektløs
- noen passer på
- ...moons and junes and ferriswheels...
- kanda bongo man
- Sigur Rós - Hoppipolla
- tett på nett
- alt vel
- 300
- 300
- på en annen planet
- nålepute
- du må la meg gå nå
- ...
- måtte den beste kvinnen vinne
- beth hart - l.a. song
- ...gotta get out of this place
- orkester
- skjønnhet kommer utenfra
- lys i mørket
- ...
- tikk-takk, tikk-takk, tagget
- uten mat og drikke duger helten ikke.
- sulten?
- when pigs fly, eller kanskje ikke
- ...og de sier verden er et godt sted...
- å nei, der tagget han meg også; bøker
- lost in translation
- The Proposition
- tale er sølv, stillhet er gull?
- hvite glassklokker på stramme stålstilker; et av s...
- arghhhh, sukk og stønn, merkelig lite virkningsful...
- i mørket er alle katter grå og kanskje farlige
- å kvinnedagen kom som julekvelden på kjerringa
- tusen, tusen takk
- Sigur Rós - svefn-g-englar
- Alpha Blondy Cocody Rock
- we positively movin up
- Habibi ya nour el ain
- Milk and Honey-Habibi (Je t'aime)
- og dagene er gode
- Nick Cave- into my arms
-
▼
mars
(59)
Etiketter
- barnslig (9)
- bilder (41)
- dagdrømmer (3)
- film (7)
- Island (12)
- musikk (266)
- poetisk (24)
- samfunn (12)
- sanselig (47)
- selve livet (32)
- skrevet liv (76)
- små øyeblikk (42)
- tekst (302)
- undrende (13)
noe å hvile øynene på
jeg har skrevet en stund:
litt av hvert
25 kommentarer:
Eli har nok sine svin på skogen hun også (for å ta det dyrepoenget i overskriften din ett hakk videre). Noen kjappe søk viser at hun har melket Stortinget for pene beløp opp gjennom årene.
Ja, hun har vel det. "Mektigere" dame uten verv skal en vel lete lenge etter. Men det er vanskelig å kalle henne for en klessnobb i solert sett. Og hun har et poeng. Karita stakkars ble vel inspirert av statsministerfruedebatten og gikk litt langt.
Jeg syns at jeg skulle få et kjolebudsjett, det er hardt å være enslig mor med studielån av en annen verden å skulle opptre representativt. Nytter ikke å gå rundt i alt for store sæggebukser og med musefletter da? Blir ikke mye napp på det. Du som er på leit kan vel si noe om hvor lista bør ligge der? Hi-hi. Jeg humrer i dag også:-) Og det er den gode latteren, for all del! Jeg lover! De fleste er vel på leit som er i vår situasjon, du er i sabla godt selskap.
Vel. Sæggebukser er ikke min kopp te, men musefletter kan man tåle meget vel.
Og jeg er nesten programforpliktet til å hevde at "det er det indre som teller". Enda så lite jeg liker å si det... ;-)
Ja, klart, det indre som teller... Jeg syns det som er inni sæggebuksa er rimelig bra så da er jo det kriteriet oppfylt;-)
Nå er sæggebukse og musefletter det mest "ekstreme" jeg trekker i (mye av det i det siste, dog), og det er litt protest over det hele. Hvorfor må jeg absolutt fremheve alt det som fremheves kan sånn ytre sett? Må jeg absolutt være "presentabel" hele tida? Næ, så da sægger jeg en smule og føler meg i grunnen ganske så fin da også.
Når sivilstanden begynner å føles som den er ufrivillig så får jeg te meg å kle meg litt oftere så ordner det seg nok.
Hvorfor kle seg oftere? Er det ikke sånn at det smarteste for å dra menn er å kle av seg oftere? Eller er det jeg som tenker feil nå? (Jeg vet jo hva som funker på meg, for å si det sånn.)
Ha-ha, joda, vi vet jo hva som funker sånn i utgangspunktet.
Men jeg har inntrykk av at det lønner seg å opptre påkledd. Både fysisk og mentalt. Pussig hvordan man gir et visst inntrykk jo mer eksplisitt man er; spennende, ja, men kjæreste/konemateriale? Næh. Sånn er det. Og en fyr som snakker om ta av klærne før han viser at han verdsetter alt det andre vi kvinner har å by på utover det fysiske, han sliter faktisk litt også. Merkelig det der.
Dessuten så er det visst ikke så artig å jakte på det du vet du kan få. Jeg har eksprimentert litt der og jeg har så langt erfart at å være tilgjengelig og ærlig på den fysiske biten for raskt, det er flott der og da, men de fleste blir litt usikre på hva det betyr og sier om meg som person. Hore/madonna problematikken rett i tryne. Og jeg forbeholder meg retten til å være begge deler men jeg er enda litt usikker på hva som er den riktige og mest attraktive miksen hvis man skal ha forhåpninger om både å få kle av seg oftere og bli stimulert på andre plan over lengre tid og i forpliktende former.
Jeg syns det kan være utrolig pirrende og flott å erfare at jeg bare blir vurdert utfra innpakningen der og da og se at jeg gjør inntrykk, men jeg misliker det like mye som det pirrer. For jeg hater å bli sett på som bare kropp; bryster, rumpe, hår og øyne. Mulig øyne er sjelens speil men alt kan ikke leses der på fem sekunder. Og det er vel tradisjonelt sett få sjelfulle rumper og bryster der ute. Mange dilemma med andre ord. Tornete sti å manøvrere.
Men, hvem har sagt at det skal være lett...
Og så er det det at det hadde vært praktisk å ha en mann som kan brukes til mer enn én ting. Det er mange menn jeg bare kan tenke meg å prate med, masse, lenge og det er interessant men aldri kle av meg for. Så er det en håndfull menn jeg bare kunne tenke meg å kle av meg for men som jeg ikke har særlig lyst å prate med, for hva skulle vi prate om? Så var det å finne han som du både kan tenke deg å prate lenge med som er interessant og kle av deg for, gjerne samtidig men også hver for seg. Ikke rart at det kan ta tid å finne en. Huff, nesten deprimerende. Hvis en så legger til at en nesten aldri er fri til å møte andre voksne av det kjønnet en er tiltrukket av så sier det seg selv at...løpet er kjørt?? Hvorfor startet denne til slutt deprimerende utgreiingen? Mmmm, Eli Hagen, Karita og kjoler...
Jeg har en hjerne som hopper raskt fra en ting til en annen, det teller sjelden i min favør. "Hva snakker du om nå, Othilie????"
Du har rett i det, og leste meg heldivis ikke bokstavlig. Menn liker pågående kvinner, men bare frem til en viss grense. Men det med tilgjengelighet kan jo slå feil ut også. Jeg tror at man må være oppnåelig, men ikke enkel, om du skjønner hva jeg mener. Jeg ser jo ofte kvinner som (av ymse grunner) er eller gjør seg totalt uoppnåelige kvinner og hvis noen av dem prøver å gjøre seg spennende på den måten så treffer det ikke meg. (Vet ikke om jeg kommenterer på det du skriver, men tolket deg dithen?)
Poenget ditt er vel at dersom det langsiktige er målet, så krever det langsom opptakt, og det tror jeg på.
Den pupp/rumpe/øye/hår-debatten vet jeg ikke hva jeg skal mene om. Hår er sjelden eller aldri noe argument for eller mot, men øyne er definitivt en potensiell turnoff. Noen øyne er ikke snille, og da bryr jeg meg ikke om andre egenskapene. Mulig jeg taper på det, men. For selv om ikke øyne er sjelens speil så sier de mer om innsiden enn hva rumpa gjør. :-)
Jeg har fundert mer over hvordan man finner ut av hverandre når man ikke er i sjekkesituasjoner. På jobb, i butikken, i andre settinger. Av og til tenker jeg at "hvis hun hadde vært singel" så burde jeg gått bort og snakket med henne. En gang ringte jeg til en mulig "blind date" en kvinnelig bekjent av meg tipset meg om. Hun ble veldig glad og litt rørt, men hadde blitt sammen med noen i mellomtiden. Jeg syntes det var fælt å ringe, men det ble en hyggelig samtale likevel.
Den andre (av de to siste) kommentarene dine var jo artig. Finnes virkelig menn som mann både kan kle av seg for og prate med samtidig? :-)
Det siste du skriver om er akkurat det sammen som av og til og altfor ofte plager meg også. Når skal man finne anledninger og tid? Jeg har låst meg selv inne i den situasjonen livet mitt bestemmer for meg. :-(
Du skal forresten ikke la det telle til din disfavør at du er springende i tankene. Jeg var på en date med norges mutteste kvinne en gang. Det ble med den ene gangen...
Bare en liten detalj i tilfelle du skulle lure: Jeg blogger ikke for å sjekke, så når jeg skriver her er det fordi det er morsomt. OK?
;-)
Vel, jeg har opplevd at det er mulig å prate og kle av seg ganske nært sammenknyttet i tid. Når man har kledd av seg så blir det ikke så mye snakking, det er vel riktig det. Men noen ganger hadde det gjort seg med om ikke annet gode verbale "directions", he-he. Og det hender at det er mulig å snakke i avkledd tilstand, har erfart det også. Det er koshhhelig.
Du er så seriøs, radiohode. Man må erte deg litt. Jeg tror ikke du sjekker via blogging. Jeg gjør heller ikke det. Men når en er personlig så blir det så tydelig at en er singel. Men, det flørtes i kommentarfelt. Jeg oppfatter deg som sagt som en smule seriøs så jeg er ikke sikker på om jeg "tør" si at jeg flørter. Men jeg leker litt og morsomt er det.
Jeg er dårlig til å sjekke opp og dårlig til å håndtere vanlig situasjoner, du vet, når du har en hyggelig samtale på jobb eller på butikken og vedkommende sier at det kunne vært hyggelig å møtes et annet sted... Da sier jeg alltid NEI. Helt automatisk. Uten å tenke. Så jeg må øve meg på ja-ordet, jeg. Ellers blir det ikke noe på meg. Du er jo en tøffing, som ringer til fremmede damer. Jeg er seriøst imponert.
hehe. Du er nå søt, da. ;-)
boy: "Gimme some verbal directions, girl!
girl: "Left, further left, stop!"
Jeg er ikke så seriøs, altså. Men jeg liker ikke å presse meg på noe sted. Hvis døren er åpen så går jeg inn, men jeg er ikke den som smeller den opp.
Ert meg gjerne, jeg tåler temmelig mye. Og hvis du er på flørtern så synes jeg egentlig det er ganske "koshhhelig". Kan til og med flørte tilbake?
Men så er du jo avvisende, da. :-) Tenk deg at vi flørter masse her og så kommer det et tidspunkt hvor jeg spør "kanskje vi skulle treffes over en kopp kaffe eller et glass vin?" Jeg vet jo allerede nå hva svaret er: "Nei!". Ikke så lett å handskes med den tanken? :-)
Jeg pleier ikke å ringe til fremmede damer, altså. Det har bare skjedd en gang og jeg overrasket meg selv veeeldig.
Uansett skal du bli flinkere til å si ja, synes jeg, for jeg tror noen du sier ja til vil føle seg priviligert over at du gjør det. Kanskje de føler seg heldige, til og med? Jeg tror litt på det. :-)
*rødme* directions....ehe, joda, noen trenger det. Det er ikke alle som er like intuitive. Dessverre. Jeg foretrekker dem intuitive...eventuelt erfarne. Nok om det:-)
Hmmm, jeg lover å øve på ja. Eventuelt bli god på unnskyldninger...
Dessuten så syns jeg man skal være på flørtern alltid, det hender jeg flørter med damer også. Flørt er sunnt året rundt! Jeg flørter hver dag med de som måtte by seg frem. Det er stas å flørte; glitre litt og se andre glitre tilbake. Man må bare ha balanse i det hele, jeg balanserer med mitt NEI, he-he.
De to siste jeg sa nei til fikk aldri høre unnskyldningen min, den er bare i hodet mitt. Jeg later som jeg skriver for å bli ferdig can.polit. Travelt opptatt, faktisk. Jeg sier later som fordi jeg skriver mer på bloggen enn på oppgaven, og jobber fulltid. For jeg skal bli cand.polit. Etter det skal jeg si masse JA (tanken er i allefall lett å håndtere, ja, ja, ja...men i virkeligheten) Hvis jeg ikke blir can.polit, da skal jeg aldri mer si noe. Om noe som helst.
Jeg anser meg selv for å være "acquired taste", litt som whiskey, litt vel sterkt men tilvenning er mulig? Jeg er ganske så barsk verbalt, flørter hemmningsløst og ille, diskuterer gjerne høylytt og lenge, gir inntrykk av at dette er en skikkelig god samtale og flørt (fordi det er det,altså)... og så sier jeg NEI... Sånn helt uten videre. Det krever tilvenning å takle det, er jeg redd, he-he. Og mot å følge opp. For hvis jeg angrer meg så er jeg ikke tung å be, bare jeg innser at jeg burde angre meg. Syns ikke det er rart at menn sliter med å finne passende og hyggelige damer. Vi er sære. Jeg skjønner meg knapt på meg selv.
Der, nå har jeg avslørt hvordan jeg fungerer. Ikke bruk det mot meg:-)
Erfaring er jo noe annet enn lydhørhet? (Jeg er jo han selvutslettende, husker du?) :-)
Balansegangen din er nesten litt utspekulert, men det vet du nok... Men du har en utfordring med den graden din. Når/hvis du blir cand.polit så kan du "aldri mer si noe"? Du må vel enten si ja eller nei? Eller er strategien "tystnaden"?
Acquired taste er slett ingen ille ting. Man kan jo bruke sånne bilder om trær, dypest røtter står tryggest eller hva det nå heter?
Husk at anger ikke så dum greie. Mange tør ikke angre, og det får de... eh... andre(?) på. (voldsomt elegant formulering)
Jeg lover å ikke bruke noe som helst mot deg. Når jeg tenker meg om så synes jeg det ikke er så mye å bruke "mot", det du sier. Hvorfor ikke bruke "med"?
mvh
cand.polit
Æsj, der viftet han cand.polit'n oppi ansiktet mitt. Ahhhh! *høyt og irritert* Jeg mangler disiplin og er en lat liten frue uten ambisjoner, mer bekymret for nattesøvnen min enn framtidsutsiktene. Eller, jeg klarer liksom ikke bekymre for noen av delene, hadde vært bra med en av to.
Jeg må egentlig slutte å snakke om den graden for jeg tror jeg i all hemmelighetprøver å forberede meg selv på at den ikke blir min, selvoppfyllende profetier er en fæl sak. Ingen nederlag er for store til å leve med nemlig. Det er for lett.
Uansett om jeg kommer i mål eller ikke så er sjansen liten for at jeg blir stille, det skjer vel neppe, har ikke anlegg for det. Men det sa seg vel selv. En liten deprimert setning uten sannhetsgehalt, det var det det var.
Det er noe interessant med acquired taste, enig i det. En søt pina colada er ikke like inspirerende;-) Men, det skal være noe mykt, rundt og godt i alt det skarpe og jeg har jobbet med det siden jeg var unge. Progressing, slowly.
God natt, sov godt.
Argh! Det var ikke meningen å terge med den pilot/ploit-saken, bare ymte frempå om at "been there, had that anxiety". Sorry.
Ha! Er du lat, b-menneske, disiplinløs? Story of my life. (sic)
Synes du nederlagene er så lette å tåle/leve med? Det er der hunden (eller annet tilfeldig pattedyr) ligger begravet. Få opp konkurranseinstinktet, girl, go kill! Husk at stille piker vil ingen lytte til. Det passer jo godt med de skarpe kantene du driver og sliper ned, gjør det ikke?
Jeg mistenker i mørke stunder at jeg er et overfaldisk sytete og høylydt kvinnemenneske som vil at alt skal komme lett til meg og gjør det ikke det, så får jeg det ikke for jeg gidder ikke. Eventuelt at jeg er dum, men det er jo enda mer destruktivt, lettere å tro at man ikke kommer dit en skal til avtalt tid fordi en velger å ikke gjøre det, ikke fordi en ikke kan:-)
Konkurranseinstinkt? Hva er det? Å like å føle seg bedre enn alle andre og så bli det på et eller annet? Jeg har brukt et helt liv på å jekke meg ned og prøve å forstå hvordan vanlige dødlige tenker. Fremdeles liker jeg å terge andre nerder når jeg spiller TP men ellers så prøver jeg å ikke være alt for gira på å komme FØRST!!!!! Bli BEST!!!! Min lov er janteloven. Jeg liker ikke konkurranseinstinkt. Mye grums i et sånt instinkt. Tar jeg feil?
Jeg er ytterst facinert av mennesker med den type "drive" men... Jeg skulle ønske at jeg hadde det, jeg har en iboende arroganse og særhet som tilsier at det er der men jeg får liksom ikke helt kontakt med den delen av meg selv. Min indre Beatrix Kiddo er godt gjemt så langt.
Valg er alt.
Er du ikke vanlig dødelig? Vi som skal dø synes konkurranseinstinkt er helt greit, bare det ikke dras for langt. Det kan være sunt også. Men så kan det ta stygge former. En gang jeg spilte TP ble jeg lei av at mitt lag vant hver gang. Spørsmålet "OK, nå er det nok. Meg mot røkla?" ble tatt ille opp. Forståelig nok. Men man behvøer ikke være på Kiddo-galeien for å se bittelitt verdi i det.
Og ooopps, der kom et ordet jeg ikke liker så godt: "Arroganse". På hvilken måte lever du ut den egenskapen, om jeg tør spørre? :-)
Jeg er vanlig dødelig, for all del, men har ikke alltid forstått så godt hvordan de rundt meg tenker (ikke et uvanlig problem hos mange).
Da jeg var yngre var jeg utrolig ærlig og det fungerte stort sett ikke i selskap med jenter, litt bedre rundt han-kjønnet. Ikke ondskapsfull, bare analyserende, plukket ting fra hverandre og ofte så fremstod ting som banale og redusert i verdi for den som ble utsatt for mine granskende øyne. Jeg har rykte på meg for å være ærlig, krevende og opptatt av at alt kan forstås, bare en prøver hardt nok. De fleste syns det er slitsomt. Jeg syns det er slitsomt, men jeg er en grubler men en talefør sådan. Det slipper jeg ikke unna. En skikkelig drøvtygger.
Arrogansen min ligger der, under alt jeg sier, jeg prøver å temme den. Prøver å være ydmyk og betraktende. Så jeg lever den ikke ut i noen større grad. Men jeg oppfattes som sterk så den syns. Den er mest et indre anliggende for min del. Som hos de fleste? Å tro at man er noe, spesiell, mer enn andre. At en har mer oversikt og talent. Men jeg har stor tro på at det er det som ofte er drivkraften for de som når lengre enn langt. Det er mye trygghet i å vite at en duger som fan. Jeg duger definitivt, men ikke mer enn de fleste andre. Det er den evige kampen med å finne ut hvor lista bør ligge, kjenne sine reélle muligheter og begrensninger. Arrogansen i riktig dose er det som holder oss på beina og håpefulle om at det er mer der ute for oss, så den skal ikke kimses av.
Så jeg bruker tida mi på å finne formelen, hva kan jeg klare? Hva kan jeg forvente av meg selv? Mulig det er mye bortkastet tid. Eller en unnskyldning for å ikke la de ytre faktorene være med å dra meg opp: "Se, dette klarer du minst like bra, kanskje bedre. Vis det!" Enten så er det klokskap jeg utviser eller så er det et hav av usikkerhet som hemmer. Jeg lar meg selv tro at det er en kombinasjon. Det høres i allefall "normalt" ut.
Når ble dette sjelegranskeposten?
Det siste først: Jeg aner ikke om/når dette ble en sjelegranskepost. Om det er det. Kommentarene lever vel sitt eget liv? Men be meg gjerne holde munn eller "stikke av", det tåler jeg. ;-)
Du bekrefter vel det jeg trodde, om at du er vanlig dødelig. Det er vel grunnen til at jeg hele tiden svarer deg. Jeg får bekreftet at det er et menneske i andre enden, og ikke en iscenesettelse som i så mange andre blogger, hvor det er dandert et ferniss av bloggidentitet som dekker alle rester av menneskelighet.
Og du virker nesten "merkelig" sammensatt. Så bevisst og klar og trygg, men samtidig litt usikker og søkende? Som når du veier iboende arroganse opp mot det å være betraktende. Da blir nesten arrogansen et middel for å nå et mål. Og samtidig kommer denne søkingen frem i deg, "hva kan jeg klare?"
Det virker også som om du leter etter normalen, eller vet hvor den er og bruker den som rettesnor. I den grad jeg kan tillate meg å mene noe om det, så er det ikke de normale som bringer verden fremover. Og de er ikke så spennende heller. Overraskelser er gøy. Ha en fin kveld der du måtte ferdes. :-)
Jeg er nok mer opptatt av det som foregår inni enn det som er utenpå, eller vil være. For jeg er en "sucker" for estetikk, både det en kan se, høre og det som skrives. Nærmest bipolar om enn uten diagnosen.
Jeg er nok ganske ærlig på at jeg er på godt og vondt og har lite behov for å skjule meg og det er fint at du ser det. Jeg er trygg og redd, aktiv og passiv. Jeg heter ikke Othilie og jeg tilkjennegir meg ikke på bloggen, men jeg er dønn ærlig og personlig og bruker den til refleksjon. For det er trygt å være så lite tilgjengelig men fremdeles gi av seg selv hundre prosent. Men jeg syns det er tonnevis av blogger der ute som gjør det. Spørsmålet er hvor interessante de er, sånn i lengden...
Jeg leter ikke etter normalen men etter meg, for jeg har ingen tro på det helstøpte mennesket, ikke på min alder i alle fall. Men jeg har vel funnet ut at sammensattheten min er skremmende (både for meg selv til tider og andre) når du ikke forstår den og at jeg kan kontrollere den ganske godt uten å si at det er falskt; ikke meg og at jeg lærer mye om meg selv og andre ved å ikke utsett meg selv og andre for sammensattheten alltid.
Men jeg håper innerst inne at vi alle er litt sånn. At vi alle legger oss opp mot et funksjonelt nivå og at det er veien å gå for den geméne hop. Men at vi alle hvis en skraper litt i overflaten spriker i mange retninger.
Du må slutte å si at du kan forsvinne. Det gir ekstra dårlig samvittighet for meg hvis jeg måtte be deg gjøre akurat det:-) Det er denne selvutslettende biten av deg som taler.
...takk for praten:-)
Mennesket i andre enden tar en liten pause. Kjenner at det tar på dette her. Må finne litt lys. Tanker som en formulerer i hodet med jevne mellomrom og som dårlig hukommelsen barmhjertig lar deg miste gang på gang blir litt mer arge og hissige svart på hvitt. Samtidig så syns jeg det er godt å få det ned. Og når jeg ser oppover her så ble det mye meg, meg, meg. Det tynger meg litt det også. Men jeg klarer ikke å dreie det mot deg. Beklager.
Muligheten til å ta opp tråden vil presentere seg selv før eller siden, tror du ikke? Og dette er ikke en dårlig unnskyldning men en tiltrengt pustepause.
Hmmm, og når jeg ser hvor "lite" som egentlig står her så må det vel sies at jeg må ha dårlig mental kondis. Du var ikke helt alene om å fremkalle behovet (for pustepause), altså.
Av og til er jeg en gigant, rager over alt og alle. Men da blir jeg gjennomsiktig, så usynlig at ingen ser meg. Da blir jeg liten igjen. Men så husker jeg at jeg tåler alt. Da vokser jeg igjen.
Ser på "..." og lurer. Men så er blir jeg i tvil om dette er plassen for flere slike ord og tanker, så åpent.
Du finner meg om du vil. :-)
Jeg liker å tro at åpent ikke gjør noe men vet at det gjør det. Ingenting her kan skade, untatt de selvpåførte rispene.
Jeg tåler alt, muligens fordi jeg har opplevd så lite? Jeg må få ansiktet bedre på plass og vente til nervetrådene ikke ligger så åpent til. Det er millioner av grunner til det men jeg klarer ikke helt å finne mønstret. Jeg føler rett og slett for å gråte, helt for meg selv. La kaoset få råde litt.
Du skal slippe å ta støyten for "..." for den tilhører noen andre men til sammen så ble det litt tungt og vel blåsvart, et øyeblikk, en evighet.
Legg inn en kommentar