Jeg var og hørte Alpha Blondy i Oslo for en del år siden. Jeg har danset til musikken hans leeenge, hjemme i stua. Enten alene, med en fast og selvsikker gravid mage, med en baby som ikke klarer å sove i armene, eller med et større barn som antageligvis kjenner igjen musikken og må bevege seg uten helt å vite hvorfor.
Jeg måtte på toalettet under konserten. Da jeg kom inn stod noen yngre fnisende jenter og prøvde å finne ut hvordan de skulle få rullet seg en rev, de hadde fått kjøpt det de trengte. Tydlig at de hadde fått av andre før og at de mente at det var det en gjorde på reggae konserter. Jeg var skyhøy - på musikken. Og akkurat i det jeg kom inn i avlukket begynte de å spille "Cockody Rock". Jeg fikk ikke gått på do, jeg låste opp døren og gikk ut i den vuggende, varme folkemassen for å få med meg sangen.
Jeg logger ut. På ubestemt tid. For å vise meg selv at jeg kan, fordi jeg tror jeg kan klare det. Now is the time to create the truth in what I know, I can! Because, I'm positively moving up!
04 mars 2007
we positively movin up
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
7 kommentarer:
Noen ting er viktigere enn andre... Håper du har mer viljestyrke enn meg. :)
Hah, lett. Seriøst, jeg setter store spørsmålstegn ved min viljestyrke. Jeg tror jeg er lagd for moro, for har jeg det gøy så får jeg til det meste, og dette sluttet å være gøy for flere år siden. How to put the fun back in boring.... Puh, jeg vegrer meg seriøst og har allerede konsumert mer enn en dødlig dose sjokolade og cola.... I'll let you know how it goes. "Viktig" er relativt, må bare si det så det blir lettere å svelge nederlaget, he-he.
Dette med 'viktig' er noe jeg skulle likt å overbevise meg selv om akkurat nå, derav ordbruken. Tror gleden ble borte et sted på veien for meg også. Kjipt, siden det er nå jeg burde stå på.
har du forresten sett denne? :)
http://www.phdcomics.com/comics/archive.php?comicid=828
Aahhh, jeg brøt ut i høy skingrende latter, da jeg sjekket ut stripa. Jeg trengte å le.
Jeg skulle gjerne lært meg kunsten å motivere andre og meg selv, de siste er mest viktig nå. Det må være noe som får meg til å ville. Det er så mye generelt pisspreik som ikke får meg noen vei, men hva ville fått meg i bevegelse? Det vil jeg vite svaret på. Nåååå. Jeg lar meg ikke skremme, intimidere eller smigres til arbeid. Hva er det da som får meg i gang??
Jeg vet at det jeg skriver om er interessant og viktig. Men jeg har brukt lang tid og flere har oppdaget mitt nyttige og interessante tema. Så først blir jeg ikke. Jeg kunne fått en bra jobb med graden i orden, på den andre siden så er jeg stødig plassert på bakken og overlever å jobbe i en kjip jobb, helt sikkert. Jeg tenker på alle de som hjalp meg, som ga meg intervjuer og som brukte masse tid på at jeg skulle få treffe de mennesken som kunne svar på mine spørsmål. Den biten gnager meg mest. Jeg burde fullføre av respekt for mine informanter og døråpnere. Hva slekta, venner og resten av verden tenker om meg og mitt prosjekt, couldn't care less.
Arbeidslyst, kom å treng deg på!
Jeg er grunnleggende redd for å bevise min utilstrekkelighet og dette blir dermed fryktelig deterministisk, jeg klarer ikke gjøre noe fordi jeg er redd jeg ikke kan og så...ja, så får jeg jo vist at jeg ikke kan. For jeg får ikke gjort det.
Jeg tenke på deg da jeg så den stripa første gangen. :) Det er mye fin PhD-ironi på den siden, den kan anbefales...
Jeg kunne si at det gjelder å lage planer, sette delmål og sørge for å få en mestringsfølelse, men det vet du sikkert mer om enn meg, og jeg klarer det ikke selv, så jeg prøver ikke på noe sånt...
Jeg tror vi begge er dårlige til å ta sjansen på å gjøre det mindre godt. Det er utrolig synd egentlig. La det stå til! :)
Min erfaring så langt er at å fungere i et felleskap der flere gjør noe som er relativt likt på mange måter kan drive deg fremover, en kollokvie, et skjebnefelleskap, he-he. Men, ofte så føler en at de en deler denne felles streben med ikke skjønner nok fordi de gjør ikke akkurat det samme som deg... Og det river i motsatt retning. Ikke lett.
Nå er det ingen igjen å dele denne kampen med og jeg må stå på selv. Siden forrige kommentar har jeg lest en god artikkel og jeg kjenner at det fenger men jeg er redd for å komme i gang.
Forøvrig så er jeg verdensmester i planlegging, men å planelegge min egen progresjon er vel lik enkelt som å lage statsbudsjettet, man legger fram noe som man har bestemt skal gjelde og når perioden er utløpt og en går over tallene så har det skjedd en masse, summer og fokus har endret seg drastisk underveis. Så det får meg jo til å tro at det ikke er bare jeg som ikke klarer å følge opp det jeg planlegger:"Jeg skal skrive 1.7(!) sider hver dag og lese minst 50 sider.... x tre uker og jeg har da 25,5 sider og har lest 750 sider med nyttige ting..."
Dette er nok ment å skulle gjøre vondt, skikkelig vondt, så det er vel bare å holde seg for nesa og dykke ned i gjørma og håpe på det beste. Og være glad for all klesvasken og husarbeidet som går lettere fordi en trenger PAUSE med stor P. Fra sine egne nevroser mer enn skrivingen. Alle kan vaske en do! Det er mestring, det! (Jeg rakk nemlig å vaske badet siden forrige kommentar også.)
Jeg drev med idrett en gang på åttitallet. Jeg har ingen idrettskropp, i allefall ikke egnet for løping, hopping m.m. Men jeg løp mil etter mil på trening. Hadde stålkondis. Og jeg kom sist i mål hver gang. Men ingenting av dette gjorde noe med selvbildet mitt. Jeg var fullt klar over min utilstrekkelighet, det var ikke viktig. Men hodet mitt, det er viktig. Nå er det på tide å ære hodet og tankene mine. Dette er ikke en 1500 meter som jeg vet at jeg ikke kan få en god tid på, dette er hodet mitt som er det mest verdifulle jeg har og som fortjener å få denne oppmuntringen det vil være å vise at dette klarte jeg helt greit. For jeg er fan meg ikke i nærheten av dum!(Jeg bør kanskje lære meg bokstavenen C og D, for jeg blir neppe doktorgradsstudent i fremtiden så jeg må kunne leve med C eller D)
Så, skål for hodet mitt (i Pepsi, kommer aldri til å få sove nå...)Ingen sorger skal tas på forskudd her! Jeg kommer til å kikke innom deg og skal prøve å ikke poste noe som ligner bokstaver og sammenhengende setninger på bloggen min en tid fremover nå. God natt til deg der ute sted. Drøm deg opp og fram!
Uff, jeg får vondt når jeg hører hva du skal gjøre hver dag (og vet at det egentlig er noe sånt jeg burde gjøre også).
Tror ikke jeg kan si så mye mer enn lykke til - god natt til deg også!
Legg inn en kommentar