uten mat og drikke duger helten ikke.

Det forbauser meg hver gang noen sier til meg at de ikke helt så for seg at jeg laget mat. Det er et eller annet ved meg som gjør at du ikke ser meg for deg på kjøkkenet i forkle med en omsorgsfull mine og et hjerte av gull. Når de så etterhvert skjønner hvordan jeg tenker om mat så blir de enda mer sjokkerte og når de har smakt den så glemmer de at de noensinne trodde at jeg ikke kunne "koke", som min bestefar brukte å si. For jeg lager god mat og tør si det. På posten under er dagens; hjemmelagde kjøttboller med eksotiske krydder, tomat og yoghurtsaus, ris, grønnsaker og selvfølgelig hjemmelaget chilisaus, skikkelig sterk.

Misforstå meg rett, det serveres junkfood hos meg også, men det er med dårlig samvittighet og et visst ubehag. Jeg spiser også rask mat ute fra f.eks BIT men på kjøkkenet mitt, der lages det mat fra grunnen av, i allefall når jeg jeg har tid og den dårlige samvittigheten har bygd seg opp, det tar et par dager med pølse og fiskekaker så er jeg nødt tilå lage noe fra bunnen av.

Så hvorfor ser ingen for seg at jeg er av den typen som lager mat? Som person er jeg meget bestemt og til tider en bråkebøtte og kverulant. Jeg har sterke meninger og man skjønner raskt at jeg er bevisst på at jeg er kvinne og at jeg misliker stereotyper knyttet opp mot det å være kvinne. Jeg skrur hyller selv og installerer PC-en min om det trengs men jeg går i høye hæler og trange skjørt og vifter med øyenvippene når jeg føler for det. Hvorfor er det egentlig sånn at hvis noen oppfattes som bevisst og bestemt på en feministisk måte, da er det rimelig å anta at de ikke har fokus på mat og at de ikke driver med sånt av prinsipp, muligens? Det er i allefall de signalene jeg får.

På en måte så har de et poeng. Jeg lager god mat, ikke bare gjennomsnittlig, men virkelig god. Men jeg "liker" det ikke. Moren min liker ikke å lage mat og kan servere mye rart i odde kombinasjoner, ingenting som smaker vondt men det er aldri mer enn ok. Hun har ikke nese for å eksprimentere og har servert kjøttkaker, fiskekaker og fiskeboller og en pølse i ny og ne i alle år. Det er hennes basale kokekunster. Skal hun slå på stortromma tyr hun til TORO... Men hun har servert maten i alle år, kjøpt den inn og tilbredt den, samvittighetsfullt, for min far, dag ut og dag inn. Jeg har dermed utviklet en motstand mot å servere for andre som ikke bidrar i prosessen. Jeg syns at mat skal være et felles anliggende og er det ikke det så syns jeg ikke det er morsomt lengre. Hjertemannen kokte ikke og min iver etter å koke for han var derfor laber. Han elsket maten min når jeg bare svingte meg rundt og kommenterte ofte at han syntes det var underlig at en som laget så god mat ikke likte det og syns at jeg burde bruke talentet mitt for smakfulle sauser og verdens mykeste, saftigste bakverk til noe mer enn å tvangskoke hjemme. Det er nok den indre feministen i meg som protesterer mot skeiv arbeidsdeling vil jeg tro.

Jeg var et sært barn som likte veldig få ting og som hadde få alternativer til slutt fordi jeg ikke fikk noen spesialbehandling. Min middagstallerken kunne fort bli bare et stykke fisk og grønnsaker fordi jeg ikke likte alt det andre. Som voksen er jeg derfor veldig opptatt av at tallerkenen min må se fylt ut og variert; variasjon i farger, tekstur og smak. Jeg lager ikke får-i-kål eller kjøttkaker i brunsaus. Jeg syns det er kjedelig mat og når jeg er ærlig så tror jeg også det er fordi det ikke appellerer til min estetiske sans(!) Derfor så ser det ut som på bildet under når jeg lager mat, fargerikt med mange ulike smaker og gjerne litt sterkt. Det sier seg selv at jeg ikke lager middag hver dag. Da hadde jeg tilbragt all min tid på kjøkkenet og med min labre interesse for oppvask og rydding (også et kvinneanliggende i min slekt) så hadde det blitt mye ekstraarbeid for meg som jeg virkelig vil slippe.

Greia er at ungene liker helt ordinær mat, norsk og litt pregløs og da blir det vanskelig å finne gode alternativer. Når ungene krever fiskepinner spiser ikke jeg, jeg orker ikke tanken på å få de i munnen en gang. Jeg sitter sammen med de men spiser ikke. Løsningen er å lage ting i separate gryter sånn at man til slutt kan blande, da kan ungene plukke ut det de vil ha. I dag tok jeg meg tid til å lage ordentlig mat, fra grunnen av. Jeg bruker kun oppskrift første gang jeg lager noe, etter det tømmer jeg i som det passer seg og etter hukommelsen og det fungerer som oftest veldig bra. Mangler jeg ingredienser fyller jeg på med en velvalgt ertstatning. Selv om jeg ikke er av den huslige typen, later det til. Jeg har teft og klarer å komme fram til en god miks på det meste.

Jeg var den første som fikk familie og barn og jeg har laget utallige store middager med alt fra kjøtt krydret på godt marokkansk vis, spinat og mandarin salat, raita, mais og korianderroti til lekre kaker og sorbeter og servert for søsken og venner. Jeg nevnte at jeg mener at mat er et felles anliggende, men jeg lager alltid alene. Jeg har aldri hatt mer enn en meter benkeplate og ellers liten plass og dermed så blir det å lage mat en individuell oppgave fordi det er knapt plass til meg selv på det lille arealet jeg har å svinge meg på. Og ungene min lærer dermed lite om å gjøre mat til et felles anliggende. Jeg er en svoren tilhenger av å lage ting fra bunnen av men serverer minst tre middager i uka som det lyser halv og gjerne helfabrikat av.

Med andre så er mitt forhold til matlaging noe skrudd. Jeg praktiserer som min mor; alene på kjøkkenet. Men maten jeg lager er av en annen klasse når jeg faktisk lager mat og jeg "kan" ikke, eller vil ikke lage det hun lager når hun koker. Som henne så klarer jeg ikke å lærer mine søte små å hjelpe til men jeg har det som filosofi at det er et felles anliggende og jeg er irritert for at jeg gjør alt alene, men der har jeg meg selv å takke. Og jeg vegrer meg for å fremstå som en søt konemor med gode husmorevner, noe jeg vitterlig har. Jeg er genial på husarbeid. Jeg hadde med den rette pillemiksen blitt en perfekt forstadshusmor som tatt ut av USAs "the traquilized 50s". Nå er jeg bare sær og i opposisjon, men mot hva??? Jeg må ta grep om denne matlaginga ser jeg.

Det er en trøst at det smaker utrolig godt med hjemmelagd i allefall, all min skepsis, motvilje og dårlige vaner til tross.