ute av øye, ute av sinn

Du skal akkurat til å logge deg av dagen så kommer vedkommende rekende. Ever so charming. Smiler og spør hvordan det står til. Jeg, jeg går i oppløsning på innsiden og skjelver som et aspeløv, jeg hadde begynt å klare meg uten det håpet som han sådde for så lenge siden. Jeg stryker ned noen viltre hårstrå som syns godt og leker med, til jeg skjelver innvendig, kanskje fordi jeg kom rett fra dusjen og rommet er kaldt, eller fordi noe prøver å fortelle meg at jeg har forvillet meg inn i et tornete buskas og at på et eller annet tidspunkt så kommer dette til å svi og tornene kommer ikke til å være like lette å pelle ut som det var å uforvarende snuble oppi dem og etterhver innse at det stikker overalt? Når han ringer på telefonen like etterpå, det står "someone special" på displayet, så tar jeg den. Kanskje mot bedre viten? Når jeg legger på er jeg utmattet på en merkelig måte og vet ikke helt hva jeg skal tro eller føle. Iskald og sliten og uten så mye som en rød tråd som kan gi retning. Bare ny venting, kanskje så lenge at jeg nok en gang rekker å glemme?

Gud, det er godt noen ganger å få lov til å bare bedrive ord...