unnskyld, Nick. Ok så er du kanskje for gammel...

My face is finished, my body's gone.
And I can't help but think standin' up here in all this applause and gazin' down at all the young and the beautiful.
With their questioning eyes.
That I must above all things love myself.

I saw a girl in the crowd,
I ran over I shouted out,
Iasked if I could take her out,
But she said that she didn't want to.

I changed the sheets on my bed,
I combed the hairs across my head,
I sucked in my gut and still she said
That she just didn't want to.

I read her Eliot, read her Yeats,
I tried my best to stay up late,
I fixed the hinges on her gate,
But still she just never wanted to.

I bought her a dozen snow-white doves,
I did her dishes in rubber gloves,
I called her Honeybee, I called her Love,
But she just still didn't want to. She just never wants to.

I sent her every type of flower,
I played her guitar by the hour,
I patted her revolting little chihuahua,
But still she just didn't want to.

I wrote a song with a hundred lines,
I picked a bunch of dandelions,
I walked her through the trembling pines,
But she just even then didn't want to. She just never wants to.

I thought I'd try another tack,
I drank a litre of cognac,
I threw her down upon her back,
But she just laughed and said that she just didn't want to.

I thought I'd have another go,
I called her mah little O, I felt like Marcel Marceau
must feel when she said that she just never wanted to.
She just didn't want to.

I got the no pussy blues.

Musikken på Grinderman er agressiv. Jeg har skjønt den settes pris på av en del sinte unge menn, ikke så sinte, men i allefall litt mindre heldige. Hele plata er full av frustrasjon av det mer bråkete slaget, rett og slett. Eller er det sutring? Bare litt høyt? En får bedømme selv. Når jeg ser teksten for seg selv så syns jeg egentlig at det er kvinnen det gjøres narr av mens musikken uttrykker mannens (Nicks?) frustrasjon. Og den får meg også til å tenke på en sang av Snook: "Supa dig Snygg" som jeg ser for meg kan være en fin vorspiel óg nachspielsang, teksten får det sagt; klisjéene befestes? Eller er det ikke det? Syns det er vanskelig, det med klisjéer og i neste omgang si noe om bra eller dårlig. Mulig det går an å bruke klisjéer kreativt? Jeg må tenke på det. Som kvinne ber jeg uansett om unnskyldning på kjønnets vegne, til Nick Cave i alle fall. Beklager, vi skjønner ikke vårt eget beste. Men, det er mulig at menn ikke gjør det heller, og Nick for den saks skyld. Uten at jeg skal si mer om det. For det ville bli langt og undrende, ja, undrende. For jeg har ingen blues (det er i allefall det jeg selv sier, for man skal være snill med seg selv, det sier Operah) , ingen reéll i allefall. Jeg er bare litt utfordret til tider.