tett på nett

Vi snakket om løst og fast. Om hvordan han hadde truffet mange damer på internett, en hadde han bodd sammen med lenge men det var slutt nå. Jeg kommenterte at jeg syns det var litt kinkig, dette med å fremstille seg selv i ord på nett. At det kanskje ble et rimelig stort sprik mellom hvem jeg over tid i virkeligheten er og hvordan jeg framstår i ord. Han syns det hørtes merkelig ut siden han syns det var ganske enkelt å være "seg sjæl" på nett. "Hvordan er du på nett, da?" spurte han nysgjerrig. Jeg svarte at i den grad jeg er på nett så er jeg i grunnen ganske så åpen og ærlig. Han kommenterte at han ikke helt kunne se for seg at jeg kunne klare noe annet. Hva nå det skulle bety. Jeg repliserte at jeg var meg men uten all lyden. Han lo.

Jeg har et litt ambivalent forhold til å være på nett. Jeg har hatt blogg rundt omkring siden 2004 hvis jeg ikke husker feil og alltid under navnet Othilie. De fleste vet at det ikke er navnet mitt for jeg er ærlig på det. Jeg har aldri hatt noe bilde på bloggen min, bortsett fra i det siste, men det er manipulert kraftig og jeg tror ikke at noen kommer til å stå bak meg i køen på Rema en dag og pikke meg i skuldra og si:"Hei, du må være Othilie!" basert på det bildet. Så vidt jeg vet er det kun en blogger som vet fornavnet mitt og det var et "uhell", men ikke et som jeg tenker på. Vi er anonyme men personlige på bloggene våre og lar det være med det. Bloggen er en skrivestue og vi er der med de bekjentskapene som kommer innom for å titte og skravle men lar både ordene og bekjentskapene bli der inne når vi logger av. Vi har sikkert ulike motiver for det og at vi begge potensielt sett vet hvem den andre er er betydningsløst, uinteressant. Ingen hemmelighet men bare usagt.

Jeg har aldri hatt en skrivebordsskuff eller dagbok. Siden jeg er såpass gammel ville det være den naturlige starten på skriveprosjektet mitt. For det er det dette er; mitt skriveprosjekt. Jeg skriver meg selv ut; med masse bokstaver og forsøk på innlevelse. Misforstå meg rett, jeg har alltid likt å skrive men har aldri gjort det på denne måten; gitt av meg selv så inderlig og ikke særlig sensurert heller. Internett og et tastatur har gjort at det er så enkelt og kjapt at jeg tar meg tid til det. Jeg kunne aldri hatt en bok med skriblerier. Jeg liker håndskrift og den fysiske prosessen og at det personlige utrykket men ikke alle utstrykningene som automatisk ville kommet når jeg prøver å formulere meg. For jeg liker å se hvordan formuleringen fungerer i ord, for så å jobbe videre med den, men jeg må formulere og ha flyt. Jeg har slitt på hver eneste eksamen der det å kladde er utopi. Helt ærlig så liker jeg ikke å kladde engang, jeg liker å skrive det jeg tenker der og da men får helt noia hvis jeg i ettertid ser at det ble ikke sånn som jeg hadde tenkt og må stryke ut. Jeg liker rene håndskrevne ark og med min måte å jobbe på og tenke på så fungerer ikke det. Internett/tekstbehandling på data er genialt. Og dermed så ble det en blogg av det. En liten hemmelighet der ute på nettet hvor jeg prøver å være varsom i hva jeg skriver men samtidig gi av meg selv. For jeg syns det er vanskelig å skrive uten å gi av meg selv.

Hvordan fremstiller jeg meg selv egentlig har jeg spurt meg om i det siste og noen har lurt på om at det kanskje ble for mye ærlighet, ikke på en dårlig måte, men kanskje satt spørsmålstegn ved om dette er stedet. Hvem er jeg her inne? Et glansbilde, en historie med slagside mot enkelte sider av meg eller bare meg selv? Og så spør en seg automatisk om det er riktig å være den en er her inne; fake or true. For man havner ubønnhørlig i relasjon med andre som skriver på nett og vi er alle både her inne og der ute, i virkeligheten. Ønsker jeg virkelig at det jeg skriver skal være så tilgjenglig? For jeg har ingen garantier for at min anonymitet er absolutt. Og jeg kan selv velge å oppgi anonymiteten og er jeg komfortabel med at jeg på mange måter gir mye mer enn meningene mine men også hvem jeg er og hvordan jeg tenker, innerst inne. Er jeg trygg nok til å la det stå for seg selv og er jeg trygg nok til også la det være en del av meg, hun som sitter foran skjermen og skriver dem? For jeg er i grunnen ganske så ærlig, jeg finner ikke opp fiktive detaljer men prøver på best mulig måte å grave i meg selv og samtidig passe på at jeg ikke drar frem andre på en måte som kan såre eller for den saks skyld gjenkjennes men de blir da vitterlig statister. Jeg skriver lite om familien min for jeg vet at det kunne blitt vondt hvis noen av dem skulle ramle over dette og kjenne seg igjen. Vondt for meg og kanskje for dem. Jeg skriver noen ganger om barna mine men prøver å være forsiktig der også. Men de er der og det ville vært unaturlig å ikke la det avspeile seg i tekster som er undertegnet meg, personlige sådan. Det er mye meg.

Det jeg skriver spenner over et stort spekter, fra meningsytringer via mer faktabaserte ting til personlige poster fra hva jeg syns om jula, hva slags musikk jeg høre på til det som skjer på innsida av meg; alt grumset om du vil. Det vanskelige som får meg til å trekke meg inn i meg selv i større grad i virkeligheten enn det jeg faktisk gjør her. For kanskje er jeg mye mer åpen her enn jeg ville vært hvis vi møttes over en kopp te på en hvilken som helst kafé? Ikke egentlig. Hvis jeg føler meg trygg, og det samme er erfaringen her inne, så gir jeg mer enn villig av meg selv, hvor godt jeg kjenner deg er ofte irrelevant. Jeg øser lett av både det overfaldiske som er lett å snakke om og det som ligger mer skjult og som ofte må bearbeides en smule før det kan fremsettes i ord. I virkeligheten og her inne, så lenge jeg føler meg trygg. Gjør det bloggen min virkelig? Noen ganger så forstørrer de skrevne ordene virkeligheten sånn at den slår ganske så hardt i mot den som møter de mens andre ganger utrykker de så alt for lite. Men sånn er det vel med møter generelt?

Jeg tror trygt man kan lese denne bloggen å kjenne meg ganske så godt, hun som sitter i et blålig skjær foran skjermen og skriver. Og jeg tror at hvis du kjenner meg fra før så er det lite her som overrasker. Ordene er mine, tankene også. Men bildet av meg blir kanskje enda mer nyansert, fordi jeg her har tid til å dulle med formuleringene mine. Men det er bare en skrivestue, i alle fall er den tenkt sånn. Allikevel tar jeg meg selv i å undres over de som ferdes her inne, for alle er jo personer av kjøtt og blod et sted er ute; på bussen, i fjæra, på lesesalen, bak kjøkkenbordet. Mange kommuniserer jeg godt med, noen har en nærværenhet som jeg ikke klarer å ha distanse til. Ville ordene mine klart å bære "Othilie", hun av kjøtt og blod og motsatt? Ville en funnet gjenklang med hendene rundt hver sin virkelige kopp te med et pledd over føttene på et vårkaldt fortau? Hvilke krefter ligger i ordene, er det et lim som holder ute i frisk luft og ikke bare på skjermen? Intensjonene er ikke å sjekke det ut, men jeg syns det er naturlig å faktisk tenke på det.

For jeg er trygg nok til å kle meg ganske så naken her inne og flette tanker og refleksjoner; redsler, gleder, tårer, seire og nederlag. Og jeg er trygg nok til å bli betatt, berørt, provosert og irritert. Jeg føler at jeg er usikker på om jeg klarer overgangen fra nett til virkelighet hvis jeg skulle være så uheldig, men vet at det ikke er sånn. Skulle du se meg på Rema og føle at du bare må si hei, så værsågod. Jeg biter ikke og jeg ville nok ikke rømt, med en gang. Absolutt alle her inne som gir seg til kjenne har nok gode og gjenkjennelige ord der ute på nett til at jeg vet jeg aldri kunne snudd ryggen til og bare gått. Men jeg blir nok her inne, uten filter og ganske visst meg selv. Men uten all lyden, og det er en ganske vesentlig forskjell;-)