tale er sølv, stillhet er gull?

En møter seg selv i døra hver dag, hele uka. De to siste ukene har vært utrolig lite produktive for min del, jeg har lest litt i bøker og en del artikler; "teasere" mer eller mindre og interessen for det jeg burde ha drevet med har blitt vekket men jeg synes å ha vanskeligheter med å få ordene ut. Eller, jeg ser for meg at jobben med å plassere de på riktig sted etterpå blir så vanskelig at jeg ikke klarer det. Snakk om å være feig og unnvikende. Slapp og giddalaus.

Men det har vært noen litt tunge uker hvis en ser bort fra at jeg er en giddalaus slendrian. Jeg har diagnostisert meg selv som en som lider av blandt annet konsern-blues. Det er når du jobber i en stor organisasjon og denne organisasjonen gang på gang viser at organisasjonsutvikling ikke betyr at man gjør ting bedre, man bare utvikler nye måter å gjøre de samme feilene på nytt. De siste ukene har vært så blå at jeg burde blitt mer enn inspirert til å hamre løs på tastaturet, skrive ferdig og sikre meg en lønn lik den jeg har hvis jeg skulle finne veien til nye og andre store organisasjoner hvor en i allefall må være en stund før det blir skikkelig seig og kvalmende blues av det. Det er ikke noe særlig når du kommer på jobb dag etter dag og du blir ikke forbannet når du får vite hva som skjer, bare så usigelig lei deg. Noen sa en gang for lenge siden til meg at det som skilte dyr fra mennesker var at mennesker ikke lærte av sine feil. Jeg har alltid syntes at det var en ganske så god beskrivelse på livets bølgedaler og det vi gjør ut av vårt korte jordeliv, som min bestefar ville kalt det. Og så er det den om at folk flyter oppover i organisasjoner til sitt maksimale inkompetente nivå. Genialt, trist og sant uttrykt.

I tillegg så diskuteres det et eller annet sted på Aftenpostens debattsider om det er ok å amme (for de som syns det er ekkelt, siden har bilde av en pupp brukt som kilde til næring) i offentlighet. Får lyst til å grine av det også. Hva er det med verden? Å sidestille det å amme med å pisse? Å kalle det ekkelt? Hvor langt skal vi fjerne oss fra det vi er; mennesker med behov for hverandre? Å amme er for meg noe av det mest omsorgsfulle du kan gjøre og at noen skulle oppfatte det som obskønt og ekkelt; det gjør meg trist. Jeg har et snev av amme-blues også. Vi syns det er mer naturlig og greit med halv-nakne modeller i de mest uforståelige settinger, reklamerende for produkter som de har lite å gjøre mens små nurk som får mat fra medbrakt pupp, det er ikke akseptabelt. Jeg syns det var kjipt å måtte forholde seg til en reklamekampanje som 7-11 kjørte for en stund siden. De reklamerte for maten de selger og alle tekstene refererte til seksuelle handlinger, en til trekant. Jeg kunne tenke meg til å spise min boller uten å måtte forbinde det med en "threesome" (joda, mat kan være både sensuelt og seksuelt men ikke kødd med hvetebollene mine. Det mener jeg nesten. Jeg syns igrunnen bare at junkfood fra 7-11 er usexy i selg selv. Mulig det er der det ligger.) Men jeg laget ikke noe oppstuss men jeg kjøpte heller ikke boller før reklamen ble borte. Kanskje søkt å ta det opp i samme åndedrag men jeg prøver bare å si at det er mange ting som jeg ikke liker, virkelig ikke liker, men jeg går ikke inn for å stoppe det. Jeg ville engasjer meg mer i f.eks båndtvang på bikkjer i byen året rundt eller at Kvarme bør ta seg sammen og ansett homofile prester enn amming. La disse så forbannede kafémødrene få amme i fred og si fra hvis de skifter bæsjebleier på kafébordet som andre skal bruke etterpå. Men la de amme. Hvor vanskelig skal vi være?

En kunstner (legg merke til at denne artiklen er å lese under headingen "Rampelys". Hva er det som ikke er det i dagens VG lurer nå jeg på. Så kanskje det er en mer alvorlig sak enn vi vil ha det til.) har brukt de to siste ukene, etter hva media sier, på ærekrenkelser. Mest av alt burde det vært en juridisk diskusjon. Hva kan man si og når? Eller kanskje sier den grumsete debatten som går der ute en masse om hvem vi er. Å bli forsøkt voldtatt, det kunne vel skjedd den beste, vi får være glad for at ingenting har skjedd. At Aulie har vist store deler av kroppen sin og selger noe som noen kaller smøreri som kunst gjør at enkelte tviler på at hun som individ rommer mer enn kalkulerende og beregnende grådighet og antar at hennes løsmunnethet er kun en måte å selge seg selv på en ny og dramatisk måte. Jeg har litt blues i denne saken også. Det er så deilig å få sitte på rompa og si at av noen så må vi forvente mer enn andre. Hun er en offentlig person som de hun navnga. Det forplikter; eller bør det det? Er det sånn at hun har et større samfunnsansvar enn meg; at hun må gjøre ting mer riktig enn deg og meg? Jeg håper inderlig ikke det. Så naiv har jeg behov for å være. Hvor mange av dere der ute har søkt dere rundt og funnet navnene som hun muligens kom med? Kikkertrangen overstiger en hver etisk og moralsk tilbøyelighet vi måtte ha? Hvor mange har tenkt:"Fy fader, visste jeg det ikke. De to fyrene der er ikke gode?" Hvor mange har tenkt:"Tenk om hun lyver! Fy fan så jævlig!" Hvor mange har tenkt og sagt at hun er ei real hore? De to siste provoserer meg mest. For jeg må innrømme at jeg har mer empati med en kvinne som muligens ble antastet enn disse to mannfolka som aldri kommer til å bli nødt til å svare for seg. Er de skikkelige mannfolk så sørger de for at hun må betale for sin menneskelighet; hun sa noe som ingen ville vite noe om. For det gjorde ting litt mer komplisert enn det som godt var. Vi brude skamme oss hele gjengen. Og så Mina, da. Som har fått passet sitt påskrevet til gangs av sure gubber (ja, for det ER de i denne saken) hele uka. Hun må ha hatt en skikkelig blå uke; syns det var fint at hun fikk vist at her ikke var noe som hun tok lett på, at hun tillott lytterne sine å høre at hun brast, at hun hadde det leit etter voldtekt-saken eksploderte og hennes person ble sådd tvil om. Noen ganger er det godt å være jente å grine litt. Dere gutter burde prøve det. Det er en fin måte å krasjlande på. Og man stiger sakte men sikkert hvis en tillatter det å være en ventil og ikke en sutteklut. Den velsigna grininga. Det er blå uker og både Mina og kunsteren skulle fått en klem fra meg. Ikke fordi de har gjort noe viktig, riktig og bra, men fordi de var menneskene denne uka. Så får ettertiden dømme hyenen rundt.

Ellers så har jeg vært svimmel hele uka, jeg har vært mer på jobb enn hjemme når jeg har jobbet men hatt en deilig fridag, føttene verker og skuldrene trenger å bli avlastet; men jeg usikker på hva som tynger mest og hva som vil hjelpe. Når denne fredagen nærmet seg slutten så gikk nest siste episode av "Six feet under" og jeg satt og små-grein og kjente på alt det blå som fyller meg. Fulgte dialogen og ble fanget inn i de absurde drømmeriene til alle de blå karakterene i serien; kjente at det treffer gang på gang; jeg kjenner meg igjen. Det er både tungt og deilig. Milan Kunderas bok "Tilværelsens uutholdelige letthet" har en av de flotteste titlene jeg vet om. For det er det alt handler om i dag; i vår lille absurde verden inni en glassklokke med påmalte gullstjerner som glitrer skarpt i lyset fra en sol som sikkert vil bli vår undergang en gang i fremtiden om vi ikke drukner i vår egen dritt. Either ways, we're fucked.

Bær over med meg. I have a bad case of the blues. Og jeg vet at det er taushet som er gull, men det klarer jeg ikke tro på. Men at stillhet er det; det vet jeg. Og jeg orker ikke å være sakelig i alt det som skjer, beklager, jeg bare føler akkurat nå. Ha meg unnskyldt.