på en skala fra en til ti

Jeg husker første gangen jeg blødde neseblod. Det var etter lek ute i hagen til besteforeldrene mine. Som unger flest kranglet vi men vi sloss sjelden eller var veldig fysiske av oss: ingen av oss kunne finne på å gå til angrep på hverandre og rulle rundt verken på tull eller i blodig alvor. Vi tangerte hverandre i større grad enn vi berørte. Et eller annet hadde vi gjort, muligens slått kollbøtte, vi hadde kommet for nært hverandre og et kne traff nesa mi med full kraft. Pussig hvordan en sjelden har noen forståelse for hvor hardt ens eget ben kommer borti andre mennesker, det er et stort lem med mye styrke og det som så vidt kan merkes av den som støter borti kan være virkelig vondt for den ulykkelige mottager. Jeg husker ikke at det gjorde vondt. Det gikk sikkert noen sekunder før jeg kunne kjenne at noe varmt rant ut neseboret og raskt fant munnen. Det kjentes ut som snørr en iskald dag i februar når man har vært ute i alt for mange timer, bare mer og varmere. Jeg tok håndbaken opp til nesa tørket. Jeg så blodet. Jeg satt helt stille før tårene begynte å trille helt av seg selv. Jeg blødde fra nesen! Det gjorde mest vondt i brystkassen nå, jeg kjente hvordan det knøt seg. Jeg hadde aldri sett så mye blod på en gang for det fortsatte å sile selv etter jeg hadde tørket meg med håndbaken. Rødt og mørkt, og jeg kjente den litt søtlige smaken i munnen. Pusten min ble hakkete og jeg hikstet, redd. Nå ble det viktig at det hadde skjedd og hvordan og hvem sin skyld det var. Den store klumpen i brystet forsvant ikke før lenge etterpå, når blodet for lengst var sugd opp i en hvit gasklut, som med en gang ble skyllet i vasken til kun en svak misfarging vitnet om uhellet og søsteren min hadde blitt utpekt som den ulykksalige eier av kneet som traff. Men jeg husker ikke at det gjorde vondt. Ikke i nesen.

Da jeg brakk et middels stort bein i kroppen fikk jeg mange ganger spørsmålet:"På en skala fra en til ti, hvor vondt gjør det?" Jeg havnet i klem og var klar over at noe måtte knekke før eller siden lenge før det gjorde det. Det føltes i allefall som en evighet. Når du vet at noe skal knekkes og du kanskje tror at det til og med vil knuses og rives av, uten å få gjort noe med det, da er fem sekunder lang tid. Jeg visste det i sikkert ti sekunder. Jeg var helt rolig; for mitt indre øye så jeg et røntgenbilde med bein som så ut som mosaikk mens jeg ropte høyt om hjelp. Ingen hørte. Ikke før det var for sent og da satt jeg fast. Uten mulighet til komme meg løs. Armen føltes varm og tung. Det tok noen minutter før jeg fikk hjelp; men da en arm ble lagt rundt meg og en stemme sa at de var ikke helt sikker på hvordan de skulle få meg løs, først da kom tårene. Varmen og presset rundt bruddstedet mistet helt betydning og panikken og angsten tok over. Jeg tviholdt i jakkeslaget til han som forsøkte å trøste meg og gravde hodet inn i den svette skjorta hans. Men bare en liten stund. Da ambulansen kom og lenge før morfinen ble satt hadde jeg roet meg ned. "Går det bra?" "Joda! Ikke så verst." Jeg husker at jeg lo litt nervøst og unnskyldte meg for at jeg forårsaket så mye bry.

Da de skulle finne årer å sette bedøvelse i fant de ingen; jeg var iskald i kroppen og ingen årer bød seg frem. For en gang skyld litt tom for tanker satt jeg på båren og lurte på hva mangelen på årer kunne bety, for jeg hadde alltid avgitt blod lett ved legebesøk og så alltid på med skarpt blikk festet på nålen, helt uten redsel. Tenkte med meg selv at dette måtte være det dummeste jeg noen sinne hadde havnet opp i, så undøvendig. Jeg ble bedøvet med haugevis av nålestikk når de hadde fått varmen i kroppen min igjen med lag på lag med ulltepper, halsen var gul og blå i ukesvis etterpå, for de endte opp der. En sykepleier holdt meg i hånden da de skar opp og lappet sammen med skruer og en lang metallbit. Vi småpratet, han og jeg. Om jobben hans som sykepleier, om å være nordlending i byen, vi lo og spøkte. Med jevne mellomrom lurte han på om jeg hadde vondt. Jeg hadde ikke noe svar.

Sent på ettermiddagen når kontorveggen av glass utenfor vinduet mitt lyste i skarpt orange, da venninna mi endelig hadde funnet ut hva som hadde skjedd og kom styrtende inn på rommet brast det helt. Jeg lå og ristet og skalv og hule, fremmede strupelyder spredte seg i enerommet jeg hadde fått. Helt ute av stand til å stoppe men også helt uten å kjenne smerter i bruddet; jeg var fortsatt bedøvet. Det gjorde vondt men helt andre steder. De holdt meg der en ekstra dag fordi de var redde for at jeg hadde det vondt: Jeg var usikker, jeg spiste bare ikke og når jeg gjorde det kom alt opp. De tolket det som smerte. Men på en skala fra en til ti? Jeg kjente det godt men ikke noe jeg ikke maktet å beskrive men heller ikke altoverskyggende. På vei hjem grep panikken meg på nytt, jeg gråt i køen på apoteket og slukte to tabletter ved disken. De to første og nesten de siste. Helt oppriktig mente jeg at de ikke virket; den voldsomme uroen i kroppen slapp ikke taket, jeg ble ikke søvnig men lå våken time etter time og kunne kjenne presset i blodårene for hver gang hjertet slo og når jeg lukket øynene så jeg et lem som hadde falt av, gang på gang. Etter å ha tatt tre på en gang og fremdeles ikke merket noen forskjell la jeg de i en skuff. Jeg fant de mange år etterpå, i en eske, tre flyttinger senere. Ett og et halv brett med Pinex Forte. Utgått på dato.

Til slutt tok de fostervannet. Jeg hadde gått i korridoren i mange timer og hadde sittet hjemme i like mange. Gått og gått fordi tyngdekraften angivelig skulle gjøre jobben for meg. Jeg hadde pustet dypt, stått på tærne og ønsket å bare kunne lette; forsvinne, fordampe, sånn at den vanvittige krampen skulle slippe taket om den store runde magen. Jeg hadde fått tilbud om lystgass. Jeg var et omvandrende leksikon i risiko og bivirkninger og sa nei. Lystgass kan gi kvalme og å kaste opp var ensbetydende med å gå i oppløsning, illeluktende oppløsning og jeg visste at den elendige krampen som klemte luften ut av meg med korte intervaller var letter å tåle og komme helskinnet fra. Da det varme vannet strømmet utover madrassen var det for seint. Jeg bad tynnt om å få gå hjem, jeg ville ikke mer og lo litt av meg selv. Ingen kunne gjøre noe for meg nå; stemmebåndet var sårt før den lille blåaktige bylten ble lagt på brystkassen min og jeg hadde små blodutredninger i hele ansiktet, små rødblå prikker som du måtte komme helt inntil for i det hele tatt å se. Det siste presset; det var det siste, ikke noe mer. Jeg hadde ingen anelse om når det hadde vært verst. Den brennende følelsen fra hodet og skuldrene som presset seg ut var mer en lettelse enn noe annet. Ingen spurte hvor vondt det gjorde; for å unngå at jeg bad om noe. Å føde naturlig var visst det beste. Jeg har ingen anelse.

Jeg har takket nei begge gangene til lystgass og ledd i smerte når jeg har konstatert at det er kanskje for seint å få noe nå? På en skala fra en til ti? Hvis det var en tier burde jeg få signaler fra kroppen når jeg tenker tilbake. Kroppen min er helt rolig og jeg ville gjort det igjen; takket nei. Fordi jeg vet at jeg har gjort det før. Jeg tror det gjorde vondt. Barnevakten som satt med meg utover natta gang nummer to sa etterpå at det var vondt å se på. Jeg husker at vi pratet mellom riene om løst og fast og at jeg var stille og pustet med lukkede øyne når takene overmannet meg. Før jeg kom til sykehuset var fødselen i gang. "Du har vært flink som har klart å vente så lenge."

Nålen stikkes inn; sikkert ti cm. Hele muskelen dirrer. Ett stikk, to stikk...sjuende stikk. "Hvordan har du det nå? Gjør det vondt""Ja". "Hvor vondt?" "På en skala fra en til ti?" spør jeg spydig. "Ingen anelse."

....

Jeg lukker øynene og hører den dype basstemmen hans, den myke latteren og det brede smilet er etset fast på netthinnen min mer enn ti år etter han ble borte. Jeg kan kjenne desperasjonen i de harde klemmene hans, jeg kan høre han smatte på pipa og lukten av pipetobakk klarer jeg å kjenne hvor som helst, bare jeg tenker på han. Han roper til meg:"Kom hit, du e' mi pia, du! Bæstefar si pia!" med latter i stemmen. Han kiler meg under haka og trekker meg opp på fanget og knuger meg fast. Kinnene mine blir våte og pusten blir ujevn, hver gang jeg så vidt streifer han med en tanke. På en skala fra en til ti? Bare tanken på han sprenger en hver skala.