...og de sier verden er et godt sted...

Vi kom ned fra skogen med gommebokser fulle av blå bær. Bestefar hadde vist oss hvor de var å finne. Vi satte oss ned på den sprukne steintrappa til det hvite huset belagt med eternitt. Varmen fra steinen trengte gjennom de hjemmesydde kjolene, jeg klødde distre på en ansamling myggstikk nederst på leggen, de gule og hvistripete strømpene slang rundt anklene, fulle av små borrer fra en blomst jeg ikke husker navnet på lengre. Vi satt der og spiste blåbær uten å si noen ting. Bare surret fra millioner av fluer kunne høres og det svaket suset fra en myk sommervind som blåste varsomt gjennom gress som nesten var klart for ljåen, bare bestefar fikk tid. Vi slikket på purpurfargede fingre og priset oss lykkelige for hver munnfull som ikke etterlot flekker på tynne bommullskjoler med fantasiblomster på. Bestemor ville komme løpende med Zalo og mase om å skifte hvis hun fikk øye på en blåbærflekk, bare en ørliten en. Den røde katten som naboen hadde gitt oss smøg seg opp bak meg og malte høyt mens den gned seg mot ryggen min. Jeg klødde den fraværende mens jeg stirret tankefullt opp mot den mørkegrønne skogen, uten tanke for noe annet enn å komme til bunns i den sennepsfargede gommeboksen, kjenne den syrlige sødmen fra blåbær modnet i en evig lang og lys sommer i nord.