og dagene er gode

Vi har gått i nesten en halv time før vi er i barnehagen. Ikke fordi det er så langt men fordi min lille Engel er så kort i bena og har sin egen rytme. Før vi gikk ble jeg ropt ut av sengen:"Kom å se Mamma! Kom å se! Det er regnbue ute!" Jeg krøp søvnig ut av den varme senga og tuslet bort til vinduet i bare undertøyet. Det var en blå stripe himmel å skimte over sentrum og husveggene lyste klare i det fine været. Det var det den lille mente:"Se, det er farger ute, kan jeg ha på joggesko?" Det ble til at han tok på vintersko men boblejakke istedet for utedress og sammen gikk vi nedover gata på bar asfalt mens han knuget hånden min, min lille engels hender godt inntullet i tovede ullvotter med fargerike snorer.

Når vi kommer inn døra blir vi tatt i mot av Assistenten, en høy arabisk mann med kamuflasjebukser og et stort smil. Han oppmuntrer min lille engel til å henge fra seg klærne selv og ønsker meg en god dag. I det jeg går mot døra hører jeg den tospråklige assistenten hilse på min lille Engel:"Habibi! Så godt at du kom! Vær med på leken!" Jeg kjenner at hjerte holder på å briste og smiler hele veien til jobb. Habibi, habibi, habibi synger det i hodet mitt.

(Jeg hadde "min" Habibi sang (Milk and Honey har en annen, kanskje det er din, jeg skrev navnet på "min" i kommentaren din, som er en arabisk perle av en sang som hvis du er altetende kanskje også kunne finne "bevegende") og ordet i hodet da jeg kom over posten din på bloggrevyen:-) Og jeg legger ut begge)