nålepute

Jeg ligger på magen med hodet ned i hullet og skinnet klistrer seg rundt pannen. Armene henger slapt ned på armstøttene. Jeg har tatt av meg genseren og han har åpnet BHen min. Korte støt av smerte brer seg i nakkemusklene etter som han beveger seg rundt ryggrammen min med nålene sine. Musklene kramper seg og ansiktet mitt kjennes ut som det skal falle av før smerten sakte skylles bort av min evne til sno meg unna smerte; jeg blir søvning. Han sier et eller annet om at noen burde fortalt jenta som signerte for Rocco at hun kanskje burde være forsiktig med å dope seg. I ørska sier jeg at det utsagnet er like ille som å si at jenter har ansvar for at de blir voldtatt fordi de er på feil sted til feil tid og har inntatt alkohol. Han småprater ufortrødent videre, om at det er viktig å gjøre det som er riktig for seg selv og andre. Han refererer til en situasjon hvor han har vært i en posisjon hvor han har befølt en venninne; hatt mulighet til sex. Hun syns det var ok men sa at hun ikke ville føle det sånn senere. Han var den gode mannen og lot henne gå. For det var det riktige å gjøre, han ville følt seg dårlig om han hadde tilfredstilt seg selv gjennom hennes svakhet der og da når han visste at det i morgen ville føles feil for henne. Jeg sier han fremstiller seg selv som et helstøpt menneske og at jeg tror ikke noe på sånt. Øynene mine holder på å falle igjen mens han masserer meg med faste hender. De døyver smerten fra de dype nålestikkene. Jeg reiser meg opp, fortumlet, tar på meg og sitter i stolen og blunker med smale øyne. Han snakker fortsatt om at som terapeut er det viktig å ha et avklart forhold til seg selv slik at en ikke projiserer egne behov over på sine klienter og man må vite hva som er riktig og galt. Jeg lytter. Sier en siste gang at det er vanskelig å vurdere om en som terapeut handler ut fra egne behov eller om en faktisk har pasientens ve og vel som første prioritet, at det er utopisk å tro at man skal komme til den innsikten med det første. Han forsvarer seg tror jeg, for jeg lytter ikke lengre. Jeg bare ser på han og lurer på hvem som kommer til å fortelle han det, at han utnytter sin posisjon. Jeg orker ikke være den som sier at når en så direkte og beskrivende forteller om seksuelt realterte hendelser i eget liv så er det en av de få tingene han som terapeut burde visst var galt.

Jeg er litt lei meg for at jeg traff han første gangen uten å ha tenkt å gå til behandling. At jeg tillot han å tøyse og være småfrekk. At jeg på den måten ledet han til å tro at han kunne være "direkte" med meg og at det er mitt ansvar at han glemte forskjellen mellom en samtale mellom to tilfeldige mennesker og det ansvaret han som terapeut sitter med. Så jeg lar det fare, for jeg takler det. For han er bare min terapeut. Gudskjelov.