25 mars 2007

måtte den beste kvinnen vinne

Men sånn ble det altså ikke. I dag ble Vegard Solhjell valgt til nestleder i SV. Jeg har knapt giddet å lese opptakten til valget. Men magen har sagt at den beste kvinnen burde vinne, og siden det bare var en så var jo valget klart.

Som "støttemedlem" av SV så hender det jeg undres over hvorfor de vil være i regjering. Høyresida i partiet har definitivt fått smaken på kamelkjøtt, ingen tvil om det. Spiser en nok kamel så blir kanskje ting litt annerledes, litt mer venstrevridde etterhvert? Det må jo være det de håper på. Kamelkjøtt er ikke noe for sarte mager; det frembringer ofte magesmerter og diaré for nybegynnere, i alle fall var det det nomadene sa, den gangen for lenge siden. Jeg tror at det er mer mageknip enn endring i vente ved å tviholde på makta. Det føles i hverfall sånn. Kan det være det altfor menneskelige behovet for øyeblikkelig tilfredstillese som får meg til å tenke sånn? Jeg har ikke tid til å vente på resultater? Men hvis det er øyeblikkelig tilfrestillelse som styrer resten av røkla da er det jo ikke endring over tid som får Kristin og co til å gå ufortrødent fram, uten å legge alt for mye vekt på hva deler av partiet syns? Da er det bare makta som drar, det å få slikke litt på den røde glinsende kjærligheten som Jens tviholder på og føle seg lett tilfredstilt av sødmen som ligger en liten stund på tunga men også litt skitten fordi du måtte dele og aldri fikk holde selv? Eller bør jeg revurdere og lese "500 seire på 500 døgn"? Audun Lysbakken har nemlig talt for oss som tviler hvor mange saker som har gått SVs vei.

Ingrid Fiskaa tiltaler meg så mye mer en 35-åringen Solhjell. Han er på min alder og alt som står i hodet på oss er konsolidering, koste hva det koste vil. Det lyser litt mer rundt Fiskaa, av engasjement og vilje og evne til å si det de andre ikke kan si fordi de er opptatte med å fordøye kamelkjøtt uten å miste ansikt. De skulle latt henne få prøve seg, før hun ramler på baken etter å ha gjennomført den ene imponerende saltomortalen etter den andre, der ute på gresset, i lyset, der alle vi andre befinner oss. Kunne vi ikke fått noen som kunne begeistret oss og ikke en som får meg til å tenke på boliglån, fiskeboller, Volvostasjonsvogn og pensjonssparing?

Jeg vet lite om disse to, men Ingrid Fiskaa begeistrer meg mer og gir meg håp om at engasjement fortsatt er noe som politikere skal befatte seg med. Heldgvis så er det ingen tvil om at Fiskaa kommer til å fortsett å lyse. Heldigvis.

.....

Skulle du ha en mening om min magefølelse og kunnskap om kamelkjøtt, ta bryet med å kommenter på posten som kommer etter ... for jeg får ikke åpnet for kommentar her, jeg er rett og slett en smule kunnskapsløs.