Note to self: Ikke besøk Fr. Martinsens blogg når du er klar for senga. Det prosjektet kan fort bli ødelagt.
En sein kveld utenfor kysten av Massachusettes, i en gammel hytte. Kun sterarinlys og plenty med øl. En nydelig jente med en klar og skjør stemme satt og sang, alle satt stille og lyttet. På hjemveien tok jeg en liten pause, lå på ryggen og så opp på stjernene, så klare på en nesten svart himmel, langt fra lysbeltet som østkysten er seint på natt. Lukta av salt sjø nådde helt opp til enga jeg lå i og jeg krøp til sengs med en uforglemmelig sang.
27 mars 2007
...moons and junes and ferriswheels...
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
Jeg har lyst til å kommentere alle postene dine fra dagen i dag..eehh..jeg mener i går, for de har snakket til meg alle sammen, på hver sin måte. Tror jeg går for et "oppsamlingsheat" i steden..
Joni og Sigur Rós på samme kveld (uten forkleinelse for Kanda Bongo Man..) er jo garantert å sikre en god avsluting på enhver dag..takk. Det var forresten en nydelig versjon av "Both sides now", -må være fra -69 eller -70?
Ellers mange kloke ord og gjennkjennelige tanker i de to postene som ikke omhandler musikk (eller kanskje de gjør det, de også? Jeg jobber på en litt skrudd teori om at tekst egentlig er musikk i bokstavform..les Inger Christensens vakre "Alfabet" feks, og se om ikke en symfoni materialiserer seg inne i hodet mens ordene åpenbarer seg på sidene)
Og uansett er det vel en bokstavelig talt "redigert versjon" av seg selv man legger ut til allmen beskuelse på nett og blogg? Hos deg mangler lyden, mens hos andre mangler kanskje andre viktige ting i tillegg..eller man forstørrer opp ting til urealistiske proporsjoner. Jeg har ingenting annet enn beundring for deg og andre som har et ærlig og åpent uttrykk, samtidig som det er viktig å respektere både sine egne og andres grenser. Det personlige kan fort gli inn i det private..
Takk for en løftet avslutning på en ellers særdeles gjennomsnittlig dag! Og er det ikke egentlig snart på tide å planlegge ferien? ;o)
Det siste først. Jeg skriver. Her inne, til tider så nært og personlig at det kan kanskje oppfattes som ubehagelig? Som om det ligger spørsmål og krav i det? Det ubehaget det eventuelt påfører andre får jeg gjort lite med. Men jeg kan være tydelig på intensjonen; den er ikke å dra eller kreve, overskride grenser som andre har satt seg. Selv om, som du selv påpeker på sett og vis, refleksjoner ikke oppstår i et vakum men i en utveksling og kanskje er det der ubehaget, den snikende følelsen av å ha blitt sett mer tydelig enn en ville oppstår? Jeg verdsetter utvekslingen enormt, det har du skjønt, i mitt lille egosentriske prosjekt her inne. For det er det det er og må være for at jeg med god samvittighet skal kunne skrive som jeg gjør. Uansett hvor givende utvekslingen er; egosentrisk men forhåpentligvis ikke narcissistisk. Jeg er bare her, avgrenset og lydløs og ordene er om ikke allmenngyldige så gjenkjennelige for noen. Her gir jeg, mye mer enn jeg får. Mens noen ganger så får jeg noe og gir utrykk for takknemligheten over å ha blitt rørt av andres ord. Og håper at det ikke misforstås eller oppfattes som krevende. Detter ER forhåpentligvis REMA og sånn vil jeg ha det. Selv om jeg ikke helt faller inn under slagordet: Det enkle er ofte det beste, he-he. Men det skal være enkelt å komme og like enkelt å gå. Så enkelt vil jeg det skal være men innser at det er en fin måte å prøve å skjule at alt er komplisert, uansett hvordan vi snur og vender på det. I alle fall for noen av oss (meg).
Man bør absolutt ikke forkleine Kanda Bongo Man. Men han og musikken må oppleves før en helt skjønner det. Men jeg syns at den lille snutten burde gi de predisponerte en god anelse. Det er ikke alle som finner seg selv i heftig Soukous, dessverre, for dem.
Da jeg skulle velge versjon på You Tube ble den den eldste versjonen. Stemmen til Joni Mitchell har endret seg kraftig, nesten fascinerende? Men den lysere versjonen er den som smyger seg frem hos meg når kvelden er mørk men god. Den mest optimistiske også, teksten til tross? Eller er det kanskje stemmen på de "opprinnelige" versjonene som gir løfte om noe mer? Jeg liker å tro at det er mer.
Er ikke alt musikk? Jeg har en forkjærlighet for ord men også talespråk.Jeg er like betatt av tekst som jeg blir av tale. Jeg er litt, pitte litt, over middels musikalsk uten at jeg bruker det til noe men jeg merker at det påvirker hele min måte å smake på verden; i ord, musikk, samtale, bevegelse. Jeg har en indre rytme som går av seg selv og jeg leter etter rytmen i absolutt alt jeg ser, hører og leser. Du har en språkrytme som treffer meg helt fortreffelig. Jeg finner den igjen i den musikken som du sier treffer deg. Behagelig, med litt skarpe kanter under, men veldig rytmisk og til tider paralyserende. Men aldri påtrengende. Jepp, du skriver som jeg liker det. Og jeg snakket til deg, men ikke bare deg. Halveis til pensjonsalderen så er det heldigvis godt å tenke tilbake og se at ting gjentar seg; de gode tingene. Og jeg syns i grunnen du snakket til meg selv om jeg definitivt så det allmengyldig og DEG i din sfære helt løsrevet fra mine ord som kanskje var litt i tyngste laget? Og så smilte jeg fra øre til øre og skrev den siste posten og krøp fornøyd til køys. Inspirert og løftet. Magisk og ordninært på samme tid.
Og ferien, den har vært planlagt lenge. Nok et egosentrisk prosjekt inspirert av et møte men som står på påler av seg selv! Nå må jeg bare gjøre meg "fortjent" til den:-)
Det var noe med tilværelsens uutholdelige letthet, var det ikke:-) Hold fast ved det!
Legg inn en kommentar