lost in translation

Jeg har sittet inne i flere uker. Ikke vært ute annet enn med familiemedlemmer. I dag skal jeg ta en tur på markedet. Jeg surrer sløret rundt hodet, har penger i en liten veske som henger i en snor fra halsen, godt gjemt under den lange luftige kjolen i rødt. Jeg kjenner at jeg er anspent. Verken naboene, to rappkjeftede kvinner eller min afrikanske søster forstår et ord engelsk eller norsk. Jeg kan bare enkelte ord på deres språk og gruer meg. Han forsikrer meg om at dette kommer til å gå helt fint. Ingenting å være redd for. Jeg stoler ikke helt på han. Jeg har i ukesvis vært nabolagets attraksjon nummer en. Ungene fra skolen rett over gaten står hver dag og ser på meg der jeg sitter på trappa utenfor huset og ser på det som skjer borte ved hovedveien. Uken før kjeftet moren hans på dem fordi de glodde og de gjengjeldte det hele med å kaste stein på huset; jeg løp inn i stuen og steinene regnet inn i gårsrommet og dundret i bølgeblikken på taket. Jeg klarte ikke å bli redd, bare forundret. Hvorfor ble hun så sint på ungene? De bare glodde. Hvorfor kaster de stein for alt?

Vi tar en bakvei inn til byen. Det tar ikke lenge før et helt følge av kvinner, menn og barn slår følge. De snakker til min afrikanske søsteren; spør spørsmål. Jeg ser av ansiktet hennes at hun ikke liker det. De roper til meg, prøver å få svar. På hva, det vet jeg ikke. Dagen er varm og sola steker. Vi går sakte og jo nærmere markedet vi kommer jo større blir følget. Redselen for å være helt alene og ikke forstå noe er borte. Språket deres er en monoton strøm av ord og lyder som jeg kjenner igjen, men ikke forstår. De smiler og ler mens de ser på meg ubeskjedent. Jeg smiler svakt og går mens min svigersøster holder meg beskyttende i hånden. Inne på markedet er det livlig aktivitet. Frukt og grønnsaker ligger i små hauger på tepper på bakken, ferskt kjøtt ligger i opphugde biter på bord med store flusevermer over. Det er ikke saftig tomater og store gyldne appelsiner å få kjøpt, dette er et tørt land og alt er smått med et grått støvlag over. Og ikke alt kan skaffes. Det er tett med mennesker, mest kvinner. Mennene som er å se er de som kommer med trillebårer med opphugget kjøtt. De banner og slenger dritt til kvinnene og baner seg vei gjennom folkehavet. Ser direkte på meg og flirer rått.

Damene på teppene på den støvete bakken prøver å selge grønnsakene sine til den bleke damen; meg. Min afrikanske søster går rundt hele markedet til prisen er gått såpass ned at hun syns det er greit å handle. Alle vet at en hvit kvinne har penger og at hun kan betale mer. Vi står tett i tett. Små gutter står og ser måpende opp på meg: "Nayaahe!" Jeg vet at det er frekt å si til en kvinne men kan ikke gjøre annet enn å smile og svarer: "Waamaxay?" Øynene deres blir store, de ser ned og ler. Jeg kjenner små barnehender som tar på kjolen min og et virvarr av stemmer som surrer rundt meg; jeg har ingen anelse hva de sier men når jeg ser meg rundt vet jeg at de snakker om meg. Min afrikanske søster kjefter på alle som strekker uten hånd, som med hendene ber om å få se håret mitt.

Hun drar meg i armen og vil gå hjem. Men først må vi kjøpe kjøtt. Vi skal ha et lammelår. Vi stiller oss ved kjøttbordet og vifter vekk fluer og hun vender på kjøttet. Plukker ut et lår med masse fett. Jeg rister på hodet og peker på et magert ett. Hun griner på nesa men drar frem penger og betaler for det. Hun har fortalt meg at hun syns jeg er en liten kvinne, fordi jeg spiser så lite. Og ikke fett. Hun veier sannsynligvis femten kilo mindre enn meg. Kjøttet blir lagt i en gjennomsiktig pose av den typen vi har i fruktdiskene her hjemme. Siden jeg er med i dag unnlater hun å få grønnsakene og kjøttet i en og samme pose. Jeg har sagt at det ikke er bra å blande kjøtt og grønnsaker sammen, hun glemmer det og kommer hjem dagen etter at det er sagt med kjøttet på toppen av salaten.

Vi baner oss vei ut av folkemengden. Den ene nabokvinnen har redde, store øyne. Hun har lang, sort hijab og klamrer seg til den flettede kurven hun har fylt med mat. Hun er den eneste som har kurv; mannen hennes har en ordentlig jobb. Ute på den lange støvete veien hjem begynner hun å snakke nervøst. Hun prøver å få folk til å trekke unna oss. Føttene min er støvete i de røde badesandalene, jeg er varm men rolig. Når vi kommer hjem sier hun til han at hun aldri mer går dit sammen med meg. Neste gang kommer de til å gi meg juling sier hun før hun smetter inn den turkismalte naboporten. Jeg skjønner ikke helt hva hun sikter til.

Min afrikanske søster ler og gestikulerer; forteller han hva folk har sagt. Jeg får sikkert vite det i kveld når alle har lagt seg og de daglige gjestene har gått hjem og han er alene på soverommet med meg. Jeg går inn i gårdsrommet og setter meg på en plaststol og tar sløret ned på skuldrene men lar skautet som dekker håret være på. Sandalene sparkes av og jeg lurer på om jeg skal ta en dusj før middag. Vannet er sikkert skrudd av så det er bare en utopisk drøm. Jeg må på do men vegrer meg; kakkerlakker fra latrinene i nabolaget finner veien til mitt vannklosett selv om det ikke er like attraktivt. Jeg lukker øynene og ser kun rødt lys bak øyelokkene og sola varmer og jeg kan høre en svær humle klorer seg fast oppe på takbjelken. Du hører hvordan beina skraper i treet. Orden treffer tromhinnen i en jevn strøm, de fleste fremdeles like uforståelige. "Hvit", "pen", "penger", "kjøtt", "varmt", ingeting jeg klarer å få mening ut av.

Jeg kan ikke huske å ha følt meg truet. Jeg kan ha tatt feil. For jeg skjønte ikke hva de sa og væremåten deres er så fundamentalt ulik den en møter på gata i Norge; de snakker høyere og hardere, tar mer på hverandre, kommer nærmere og gestikulerer hele tiden. Jeg var i min egen verden, omgitt av støy og avskjermet. Jeg følte en trygghet som muligens ikke var resultat av at jeg var trygg men av at jeg visste at jeg bare måtte følge strømmen, ta ned skuldrene og ikke tenke. Jeg visste at hvis jeg ga utrykk for ubehag ville det fort smitte over på de rundt meg. Det beste ville være å bare flyte. Ikke reagere for sterkt; la meg skyves fremover uten å virkelig prøve å forstå eller mene noe. Bare sanse; rolig. Håpe at ingenting ville bli sagt som ville tenne gnister og hvis det skjedde; håpe at min afrikanske søster visste hva som måtte gjøres. Blind tillit var det eneste jeg hadde hatt de to timene turen varte. Jeg gikk aldri tilbake til markedet.