jeg spiser ikke brunost en gang

Vi hadde kjørt til Trenton og satt bilen der. Nå satt vi på toget inn til New York. Vi hadde tatt av alle smykker og synlige verdisaker etter råd fra Patty som mente at en måtte ikke "by seg fram" i NY. Vi tviholdt på veskene våre allerede. Lenge før vi nærmet oss Penn Station. Ingen av oss hadde vært i New York før, det vil si vi hadde kjørt igjennom tidligere på året etter en fylletur nordover og rotet oss ned i Bronx. Det var visst ikke så bra fikk vi vite etterpå. Vi hadde fått beskjeded om å IKKE ta t-bane, for det var garantert at vi kom til å bli ranet; vi skulle til Brooklyn hvor vi skulle gå i norsk 17. mai tog. Etterpå skulle vi i Sjømannskirken. Vi gikk selvfølgelig rett på banen, brukte tokens som min venn hadde skaffet til veie, for han mente NY var helt greit bare en passet litt på. Da vi skulle hjem tok vi taxi, fordi vi hadde det travelt og å rote seg bort var ikke en mulighet.

Det var en varm dag. Venner hadde kommet fra Boston, New Jersey og Philly og vi koste oss i grunnen ganske stort, så på bunader som de fleste fra det norsk bunadpolitiet ville fått gåsehud av å se av og registrerte en stor entusiasme fra amerkikanerene som gikk i toget; en stolthet over å være av norsk avstamming. I kirken hadde de en liten butikk med norske varer: leverpostein, brunost, makrell i tomat og sikkert mye mer. Jeg husker ikke. Hva vi har på maten her hjemme er ikke en viktig del av min identitet og ikke noe jeg savner når jeg er befinner meg alle andre steder enn i Norge. Men jeg har skjønt at for mange så er det viktig. De stekte vafler men jeg hadde på den tiden en vaffeldepresjon og ville ikke ha dét heller. For mye "tvungen" kos i den lukta for min del. Vi kom oss helskinnet ut av storbyen, som luktet varmt og grått den dagen. Kjørte hjem og kunne konstatere at vi ikke hadde vært utsatt for noe eksepsjonelt utover ganske så entusiastisk norsk patriotisme, på en sjarmerende måte.

I dag igjen ringte han fra Sjømannskirken og takket for at jeg har støttet dem før. (Har jeg det? Tror ikke det? Ikke en gang den gangen kjøpte jeg noe, da jeg var i Sjømannskirka. Tar jeg feil? Kan jeg huske så dårlig?) Han sier at det er fantastisk med SK og spør (med sørlandsdialekten som jeg misliker kun når det er selgere og bare da (Det er urettferdig å legge et callsenter der som plager Norges befolkning over en lav sko, det setter sørlendingene i et dårlig lys, dialektlys, for min del)) om jeg har vært i en noen gang.(Jeg hoster, mumler, og lurer på hva jeg skal gjøre for å få lagt på). Han snakker om å holde de åpne og at det koster. At hvis det skjer noe når en er på tur så er de der for meg. (Alt koster min venn, husleia, barnehage, kredittkortet mitt, jada, jeg har dårlig samvittighet for at jeg bruker mer enn jeg har, men jeg gjør det... Skal jeg på tur? Ja. Kommer jeg til å bruke SK? Ikke med mindre månen faller ned og sola blir borte, tror jeg...) "Kan jeg sende deg en giro på fire hundre kroner?" (Har jeg faktisk støttet de???? Med fire hundre kroner??? Jeg som fortsatt insisterer på å betale studentkontingenter i diverse oraganisasjoner fordi jeg er student óg enslig, men jeg jobber da fulltid og tjener penger, kanskje nok til og med, kan jeg ha brukt fire hundre på SK???) Jeg summer meg og sier høyt: "Nei, beklager!" (Jeg har ikke fire hundre kroner til SK. Jeg skal ha mat et par uker til. Ingenting annet, for det har jeg ikke penger til.) "Kan vi sende en på tre hundre og sytti ni, da?" "Nei, beklager, men det går ikke" sier jeg høyt. (Jeg kjenner at dette begynner å bli ekkelt, han snakker til meg, jeg svarer men han hører ikke. Bare fortsetter. Jeg tenker på Tsunamien og alt som er vondt og kjenner meg litt småkvalm. Jeg summer meg). Midt i en av hans setninger, jeg hører ikke lengre hva han snakker om, så sier jeg bare: "Beklager... Ha det bra!" Han skjønner ikke at det kommer og stemmen hans ligger under min litt anspente og jeg hører at han snakker fortsatt når jeg tar ned telefonen og bryter forbindelsen.

Det slår meg at den type kommunikasjon involverer vi oss i hver dag; hjemme, på jobben, på fotballtreninga til ungene, på butikken; denne var bare av den ekstreme sorten. Nok en dårlig start på dagen som kastet meg litt av det fine sporet jeg var på; lage egg og bacon til meg selv som sitter her mutters alene og som sent i går til tross for kvalme og trøtthet ryddet ungenens etterlatenskaper inn i skap, skuffer og gjennomsiktige bokser og slukket lyset på rommet deres og lukket døra for kunne konsentrere meg om mitt eget prosjekt; å skrive.

Og nå ringte noen og ville spørre noen spørsmål om radiobruk. Her kunne jeg heldigvis le og si at jeg hører ikke på radio, hvilket er sant, nesten uten modifikasjoner, og si at jeg neppe var et egnet spørreobjekt. Hun forstod det og la på etter å ha beklaget forstyrrelsen. Tross alt en litt bedre samtale om enn kort.