...og de sier verden er et godt sted...: Grinderman

31 mars 2007

Grinderman - No Pussy Blues

18 kommentarer:

Anonym sa...: Du sier at "Å lese bloggen min blir litt som å sitte på kafé med meg". Dette er ikke kafe-musikk. Men dette skal være sangen min til deg, om du vil.; lørdag, 31 mars, 2007
othilie sa...: Kafémusikk, finnes det? Og er det noe vi liker i så fall? Jeg er visst lite på kafe. Det er dette som er kaféen min, en virtuell sådann. Men opplys meg gjerne. Forøvrig så er musikken her inne mer det som er inni hodet mitt mer enn det som er utenfor, for det står at jeg sitter helt stille og tenker. Og inni kan en jo rase litt uten at det syns så altfor godt...

Jeg er litt usikker på om det er en bra eller dårlig ting, radiohode, å dedisere denne til meg... Siden jeg har påpekt at den er bitende ironisk. Hadde noen lest Butler og Yeats, eller noe annet for den saks skyld og skiftet på senga for å nå inn til meg, ja egentlig det meste han nevner (jeg har ingen "revolting little chihuahua", jeg tenderer til å være enig i beskrivelsen)så skulle jeg seriøst vurdert det, jeg. I allefall etter at jeg hadde sagt nei første gangen og så angret meg *ler*...

Dessuten så syns jeg du skulle finne fram egne sanger hvis det skulle være noe fra deg til meg. For denne var jo fra meg til deg! Kan ikke stjele sånn! Er dette payback for å ha landet deg med Bob ved forrige musikalske korsvei? Ikke for det, jeg liker Nick veldig godt, han kan godt få lese Yeats eller Eliot kanskje; "Let us go then, you and I,
When the evening is spread out against the sky
Like a patient etherized upon a table;
Let us go, through certain half-deserted streets,
The muttering retreats..."; lørdag, 31 mars, 2007
Anonym sa...: Kafémusikk finnes. Det er jeg ganske sikker på. Litt muzak-aktig. For eksempel Nouvelle Vague?

Men du har helt rett i å arrestere meg for den kortslutningen jeg begikk når det gjaldt dedisering. En sang i din blogg kan ikke være fra andre enn deg. Til hvem skal du selv bestemme, selvfølgelig.

Du skal få din sang. Men jeg vil være veldig sikker på at jeg plukker riktig, så du må nok vente. Jeg har en ide, men må tenke meg om både fire og sju ganger før jeg bestemmer meg.

Nick er en bra mann, selv om han kan være bitende og ironisk og bitende ironisk. Han står i hylla mi, i flere utgaver.

Men Yeats eller Elliot går langt over hodet mitt. Jeg var aldri noen god dikttolker og har ikke vokst på meg noen forbedrede evner i så måte. Det er mitt lodd her i livet. Skrive? Ja. Lese? Næhhh....; søndag, 01 april, 2007
othilie sa...: Muzak, det er IKKE bra.Det er på Domus-kafé i utkants-Norge på 80-tallet. Grøss! Nouvelle Vague...jeg kan høre på det jeg, om enn ikke i timesvis og dagesvis. En stund.

Det er her du trår feil radiohode, hvem har sagt at dikt må tolkes? Jeg leser ikke mye poesi, med mindre jeg må (noen år siden det, gitt), men når jeg gjør det (det hender nå om dagen også, frivillig) så er det aldri med hensikt å dra "verktøykassa" opp; litterære virkemidler og annet sprøyt (unnskyld til de som syns at det er en flott ting. Jeg bare orker det ikke.). Hvis det ikke er noe der umiddelbart, noen bilder og følelser, en rytme, så lar jeg det ligge. Som med musikk. Jeg fascineres av andres ordlek og dikt blir dermed også lesbart og interessant. Men ikke alt.

Jeg mener bestemt at jeg tenkte på deg da jeg la ut no pussy blues, den er din. Jeg var litt usikker, for mye av musikken på bloggen din er av det "snillere" slaget og med det mener jeg ikke kommersielt eller noe sånt, for all del. Du har mye musikk med litt skjeive harmonier og rytmer som allikevel ender opp i harmoni (eller noe sånt, i allefall det jeg har hørt på hos deg)? Tenkte at jeg kunne rive i en sang som viser litt temperament. For du har jo det også, når du skriver i allefall.

Finn noe fint, som jeg ikke har hørt før men kommer til å like. Og veldig sikker bør du vel ikke være? Prøve og feile er det mest normale. Og riktig? Du legger lista høyt. Ikke gjør det. Det første jeg sa la vel lista høyt men det er ikke sånn det er. Det er hyggelig å ha inspirert til noe og da leter en etter det gode ved det først. Så skulle du spandere en sang på meg så syns jeg det i seg selv er en fin gest *smiler*; søndag, 01 april, 2007
Anonym sa...: Du tenkte definitivt på meg? hehe. Er mitt sølibat så tydelig?

Godt at du sier det med at dikt kan være det de er. Uten at man må kjenne verktøy for å lese dem. De ganger jeg leser slikt er det bare betydningen for meg som betyr noe, og risikoen for ikke å forstå det de autoritative krefter mener er fasiten bryr jeg meg ikke om.

Snillere musikk hos meg? Ja, kanskje? Jeg tror nok ikke at helhetsbildet ville understreke "snillhet" i musikksmaken. Jeg la forresten ut noe av Sonic Youth og det passer jo ikke helt. (Du så det kanskje ikke og det er jo greit nok.) Temperamentet mitt er nok noe avslepet. Jeg liker meg ikke når jeg blir sint, for da blir jeg så voldsomt sint. Det skjer ikke ofte, men ofte nok.

Men jeg danner meg masse vilder og stemninger og følelser rundt både mennesker og musikk, og vil gjerne finne noe som matcher deg og musikken. Men jeg jobber litt med å forstå deg. Ikke hva du sier, men hvem du er. Innimellom er du rett frem, og andre ganger så uutgrunnelig. Jeg må forstå deg bedre. Jeg trenger det for å kunne vie deg den riktige respekt, som jeg synes du fortjener.

Men å finne noe du ikke kjenner? Det er vanskelig. Jeg er så imponert over bredden i det du legger ut, og masse av det har jeg aldri hørt om. Og tro meg; jeg har hørt (om) mye. Selv om du ikke ber meg legge lista for høyt, så vil jeg legge den riktig, i hvertfall. Den retten krever jeg. *smiler også*; søndag, 01 april, 2007
othilie sa...: Joda, jeg så Sonic Youth, jeg. Men det var jo ikke det slemmeste syns jeg å huske, for jeg var inne og hørte også. Musikksmaken min har jeg beskrevet, jeg er altetende og jeg har ikke en platehylle å vise til, bare hodet mitt og hva jeg klarer å finne av ting som har berørt meg på ulike tidspunkt eller kontinuerlig. Jeg leter og tar med meg det jeg finner, litt sånn "Askeladden"tendens. Og jeg er nok av ulike årsaker eksponert for mye mer "eksotisk" musikk enn mange er, noe som gir et visst mangfold.

Uutgrunnelig. Nåh. Alle er vel det. Det er jo det som er så kjipt, eller kanskje ikke; ingen kan forstås fullt ut håper jeg, ellers så blir jeg litt engstelig. Jeg tror jeg er mest uutgrunnelig når jeg trekker meg litt vekk; redd for å bli fanget, av noen eller noe eller av meg selv og mine egne ord. Tror det er ganske naturlig. "Jeg har aldri forstått meg på deg" har jeg hørt en million ganger. Jeg har sluttet å la det dra meg ned. Det er sånn det er. Og jeg har innsett at når en har så mange ord som jeg har, så er det lett å gå seg vill for andre; de nærmeste, dessverre, vanskelig å finne ut hva som er viktig. Eller kanskje alt er viktig, bare til forskjellig tid?

Tydelig, sølibat? Neida, ikke med mindre du har sagt noe om det og det har du jo og da blir det litt fristende å være litt useriøs. Jeg skal slutte å tulle med sølibatet ditt, jeg. Det er min indre nordlending/tulle-Othilie som kommer til uttrykk, hun er eksplisitt og frekk, vær glad dette er en blogg hvor jeg faktisk demper den delen en god del, jeg er utrolig mye verre i virkeligheten når jeg vet at jeg har noen foran meg som tåler en støyt *gliser*. Jeg mener ikke noe med det, den ene veien eller den andre. Det får meg stort sett bare i trøbbel. Og noen ganger ikke i trøbbel i det hele tatt, nesten synd, he-he. Virkelig, ikke legg vekt på det.

Fint å kjenne på at noen tar en på alvor selv om dette er veldig virtuelt og lite håndgripelig, sporadisk og uforpliktende og alt det er. Ordentlig godt, det er det.; søndag, 01 april, 2007
Anonym sa...: Liker du det med ikke å bli forstått seg på? Da kan du jo risikere at folk rundt deg gjør ting du slett ikke liker, fordi de ikke vet bedre? "Hvordan behage Othilie? Ingen anelse!" Ikke det at man skal måtte behage eller behages hele tiden, men det ene gyldne øyeblikket kan være pur magi. (Jeg synes nå dét, i hvertfall.)

Men musikk, ja. Musikk når jeg er sint? Søren om jeg vet. Hva er det sinteste jeg vet? Kommer ikke på det. Jo, Hüsker Dü er ganske sint iblant. Eller mest irritert?

Du sier jeg skal være glad for at bloggen din er uten det mest eksplisitte og frekke. Kanskje. Det er ikke noe mål i seg selv, men som jeg har sagt før: Det er ikke lenger noen grense for hva jeg tåler. Jeg har hatt noen øyeblikk som du ikke ville tro var mulige, og etter det vil alt være et åpent og flatt landskap. Jeg kan bare sveve over om jeg vil. Men innimellom stopper jeg, bøyer meg ned og stikker en finger prøvende ned i landskapet. Nå her hos deg.

"Fint å kjenne på at noen tar en på alvor selv om dette er veldig virtuelt og lite håndgripelig, sporadisk og uforpliktende og alt det er. Ordentlig godt, det er det." Ja. det er det! *smiler bredt*; søndag, 01 april, 2007
othilie sa...: Det er det, da. Om det er noe godt å ikke bli forstått. Godt er det ikke men hva kan man gjøre? Jeg har aldri oppmuntret til å bli behaget. Da mener jeg at jeg er en person som de færreste føler at de må gjøre til lags. Tror jeg. Kanskje familien er unntaket, for de blir ikke kvitt meg, uansett hvor uforståelig de syns jeg er. Så noen (foreldrene mine) prøver å gjøre meg til lags, men stort sett så antar de fleste at jeg er stor nok til å passe på meg selv og be om det jeg trenger.

De som er virkelig nær meg og forstår, de anstrenger seg ikke, det er der magien ligger, ikke sant? Jeg er kresen, jeg orker ikke mye samvær med mennesker som ikke gir av seg selv og klarer derfor å unngå de som kanskje ville gjort ting som overhodet ikke var verken nødvendig eller bra. Jeg skyr relasjoner som jeg føler er ujevne, hvis du skjønner? Jeg orker ikke å skulle være nødt til å vurdere hele tiden om den relasjonen jeg er inne i er sunn for begge parter. Noe som ikke forhindrer at jeg går inn i noen som er virkelig usunne med jevne mellomrom, for meg.

Jeg tror i grunnen at jeg er ganske lik de aller fleste rundt meg. Men jeg skyr unna en del ting som mange syns er ok å snakke om og gjøre; shopping (jeg handler, jeg altså, men stort sett med litt dårlig samvittighet, jeg syns jeg burde latt være), sydenferie (jeg kan skryte på meg fire dager på en gresk strand og en uke i Florida før siste istid; utrolig kjedelig og ikke noe jeg drømmer om), kjøp av bolig (ufrivillig, jeg er i minus de lux etter en lang studiekarriere og mangler sparegenet, utrolig nok), karriere (uvisst, jeg har ingen og får kanskje ingen eller så er jeg en smule "damete" og er mer opptatt av at det jeg skal gjøre er en god ting i motsetning til en lønnsom ting? Og jeg er dårlig på nettverksbygging, det føles så kynisk å skulle "samle" kontakter til jeg en dag trenger det), alt jeg vil ha(jeg prøver å undertrykke JEG VIL HA...mest mulig. Min far tror at en dag så blir jeg desp og vil ha ALT. Jeg kjemper i mot. Uforståelig)

Jeg orker små mengder med sånne ting og er så langt ikke bundet opp mot gods og gull og ønsker i grunnen at livet skal være godt uten all staffasjen. Jeg orker ikke jaget. Jeg er livredd for å bli tygd og spyttet ut av forbrukersamfunnet. For det virker så altsoppslukende. Det er uforståelig for mange. Jeg er til tider usikker på om jeg er nok i meg selv om jeg ikke skulle begynne å måle alt i opplevelser, eiendom og penger. For kanskje å finne ut at jeg bare er en liten forbrukermaskin helt uten noe som helst innhold og dybde. Samtidig som det virker utrolig deilig og lettvint å være der oppe; komfortabelt forbrukende.

Jeg prøver ikke å være sær for særhetens skyld, håper jeg. Men jeg kjemper i mot en del ting som de fleste anser for å være helt ufarlige og den naturligste ting i verden. Nå høres jeg sær ut men jeg er nok mer normal enn dette tilsier. Jeg handler på Rema/Meny, jeg går realtivt pent kledd, tar buss og bane og kan kjøre bil men går for det meste og sklir relativt ubemerket inn i bybildet. Men jeg drikker ikke kaffe latte, eller noen form for kaffe i det hele tatt, DET føles litt sært til tider *ler*

Det hender at jeg skriver ting her inne som er veldig eksplisitte og private, men det er sjeldent. Og det hender at jeg lurer på hva disse få ørsmå detaljene gjør med hvordan folk tenker om meg, det vil si "Othilie". Forsvinner det bare eller legges ikke merke til eller gjør det noe med måten å se meg på? Jeg er både ydmyk, frekk, sarkastisk, omsorgsfull, tankefull, overfladisk, kynisk, kåt, vill, bundet, vakker, stygg, kjedelig osv. Alt, og ganske sterkt til tider også. Men jeg lar i grunnen huldra ligge igjen utenfor bloggen og lar lykketrollet tale for meg istedet. For jeg er kanskje mest et lykketroll med opp- og nedturer ujevnt fordelt. Den ville og gale må passes litt på; kommer mye ulykke ut av sånt både for egen og lanskje andres del? Intenst er vanvittig deilig men skummelt.

Tenk om jeg kunne lært meg å utrykke meg kort *sukker oppgitt og ser over laaaangt svar* Ikke rart man blir misforstått til tider. Mens radiohode er relativt kort og ikke nødvendigvis konsis heller, litt svevende kanskje, for jeg må lese flere ganger for å prøve å få tak på det du gir, IKKE det du spør om. For det tror jeg at jeg får med meg. Men det er helt greit. Men jeg får litt komplekser for alle ordene som jeg strør rundt meg her inne. For å liksom forsikre meg om at ingen ender opp med noe endimensjonalt eller til og med forståelig... Ja, ja. Som du skjønner, jeg strever, med så mangt, mest med tanker som kolliderer i lufta over hodet mitt, mine egne tanker.; søndag, 01 april, 2007
Anonym sa...: For sent nå til å si mye. Så det blir bare dette: Jeg snakker som regel for mye om meg selv. Pauser fra denslags praksis er ok. Og du spør ikke mye, så da svarer jeg ikke. *smiler*

Jeg liker ordene dine, så det er egentlig veldig greit at det er mange av dem.

Sov godt.; mandag, 02 april, 2007
othilie sa...: Jeg er flink til å svare for meg.Jeg er ganske flink til å spørre også, men ikke her. Dette er litt som "Being Othilie" *smiler* og borte hos deg "Being radiohode".

Jeg er litt usikker på det med å snakke for mye om seg selv. De jeg snakker best og mest med snakker som oftest om seg selv og jeg liker å høre, spør gjerne for at de skal utdype. Vi snakker ofte i munnen på hverandre, men en stopper alltid opp for å lytte. Vi forteller ikke hverandre hva vi syns den andre bør gjøre men spør heller hvorfor tenker du sånn? Hvofor vil du heller gjøre det sånn? Og kanskje forteller vi om egne erfaringer og hvordan vi opplevde det. Hvis du ikke skulle snakke om deg selv og med utgangspunkt i deg selv, hvem skulle du snakke om da? Ofte så blir det om andres gjøren og laden, vurdering og nedvurdering og det er sjelden gode samtaler... I'm no queen of smalltalk, sier nå jeg.

...drøm søtt...; mandag, 02 april, 2007
Anonym sa...: Det rare er at selv om du har fortalt mye om deg selv, så vet jeg ikke hvor mye du har sagt om deg. Jeg leser omtrent alt du skriver. (Siden du skriver mye vet jeg ikke om jeg får med meg alt.) Alle bildene du tegner med ordene blir levende, som små scener. Men når jeg prøver å sette dem sammen til en større film, en helaftens spillefilm, så blir det mer en slags revy over ulike temaer enn en film som heter noe sånt som "Dette er Othilie".; mandag, 02 april, 2007
othilie sa...: Det er bare i det siste jeg skriver mye. Nervøs skriving kalles det. Nødvendig også?

Jeg har problemer med å rotere en 3D tegning i hodet kjapt, jeg klarer det med litt tid på meg, nok til at jeg er bedre enn de fleste kvinner. Men det er vanskelig. Du har problemer med å spille meg av i hodet ditt; alle tekstene som er små bilder med meg i dem, med små betraktninger og holdninger innimellom som også er meg; musikken min og noen få bilder.

Jeg er ikke sikker på hva det er med meg du ikke kjenner; jo, jeg vet at en del ting lar jeg ligge, og jeg undrer meg mer her enn jeg kanskje oppfattes som i virkeligheten. Samtidig så er jeg litt beskyttende og lager ikke hele bilder, men tar ut stykker av dem. Vil kanskje ikke bli sett alt for tydelig. Vi har snakket om det?

Det er vel det som er faren med å være så personlig som jeg er, at det frister å legge ut hele meg og det frister å FÅ hele meg servert. Men jeg syns det er litt tøft, litt vanskelig, for jeg er en type person som enten knytter et sterkt bånd eller ikke noe bånd i det hele tatt. Og jeg er ikke så veldig annerledes relasjonsmessig her inne, tror jeg. Noen mennesker og tekster beveger meg mye mer enn andre. Og det...det syns jeg er...godt men jeg blir litt redd, for tenk om jeg må forholde meg til personen bak. At noe går i stykker fordi det er et menneske bak? En fysisk person med billån, seilbåt, siviltjeneste, tre katter, fire unger, kone/mann og en jobb som eiendomsmegler/butikkmedarbeider på KIWI? Jeg beskytter meg mot min egen antatte overfladiskhet ved å kamuflere meg selv lett, men gi nok til at det blir liv i det. For kanskje går jeg også i stykker hvis du virkelig kjente meg?

Jeg liker ordene mine her inne, beskrivelsene mine, øyeblikkene. Det AT jeg klarer å formulerer det gjør det til noe bedre enn det kanskje føltes og var i virkeligheten? Ordene legger en kvalitet over det som jeg kanskje ikke har i så stor grad ellers? Jeg syns tekstene mine til tider lever bedre enn jeg selv klarer til tider.

Så jeg gjemmer meg litt. Jeg liker nysgjerrigheten din og det at du er genuint interessert, at du har flere spørsmål en svar, at du er omtenksom. Jeg ler en del av det jeg oppfatter som en viss selvhøytidelighet hos deg. Jeg liker at du har meninger og kan formulere dem godt og gremmes hver gang du misforstås. Jeg syns det er fint at du deler musikken din. Men jeg kjenner deg vel strengt tatt ikke heller? Og er kanskje litt engstelig for at hvis du malte alt ut så kom det fram ting som jeg helst ikke ville vite? Men det er vel i grunnen slik vi hadde tenkt at det skulle være; "radiohode" og "Othilie". Hadde vi tenkt å gi mer så hadde vi lagt ut et ansikt og en adresse, et navn, en jobb og et bosted, CV, de store utenlandsreisene, parfymen du bruker, bilde av bikkja osv alle de små detaljene som gjør at en lettere klarer å plassere alle bitene et sted; inni noe?

Gådd, again. Har jeg svart på noe som helst eller bare vært selvopptatt, det liker jeg ikke ved deg, at jeg ender opp med å føle meg selvopptatt, selv om du aldri gir uttrykk for annet enn at du mer enn gjerne lytter. Jeg er uvant med at noen vil lytte på akkurat dette, ufrivillig uvant. *Othilie trekker hetta over hodet og ser ut i lufta*; mandag, 02 april, 2007
Anonym sa...: Du bekymrer deg mer enn jeg håper jeg gir deg grunn til. Det er andre grunner. Og det skal det være.

Svarer du? Ja og nei. Jeg leser det du skriver som cut-up-blogging. Hopp i tid og rom. Vi menn trenger linearitet for å forstå. Jeg trenger det ihvertfall. (Du leser ikke dette som en bestilling, så derfor tør jeg skrive det.*smiler*) Jeg behøver nok ikke kjenne deg, men jeg ville likt å forstå deg bedre. Men det har vi jo snakket om.

Du får vite om meg det du eventuelt ville finne på å spørre om eller finner ut av i bloggen min. Alt om meg der er sant, men som deg skriver jeg ikke alt.

Genuint interessert? Javisst. Jeg klarer ikke å erindre at jeg har vært borte i noen som lever mer enn deg. I det minste slik du skriver om det. Selv om du synes tekstene dine lever bedre enn deg.

Jeg må forresten le av at du finner meg selvhøytidelig. Jeg kan se at måter å sette sammen ord på kanskje kan gi et sånt bilde, men det er altså blogger-rollen som leves ut. Du skal ikke tro du kan kjenne meg. *smiler* Jeg gjør det ikke selv, bortsett fra i små glimt. De kommer bare når jeg ser tilbake på meg selv slik jeg var. For en time siden, en dag siden, tre år siden. Jeg er ikke der jeg vil være, men det er ingen.

Og om det bak navnene: Du skal være "Othilie" og jeg "radiohode". Det er nok, men godt nok.

Og jeg er ikke det minste fornærmet for å bli kalt "statsvitersk nerdete". *blunker* Men nysgjerrig? Det håper jeg at jeg aldri slutter å være.; tirsdag, 03 april, 2007
Anonym sa...: Tror ikke at det bare er menn som trenger linearitet, tror det er noe alle trenger for å prøve og forstå.

Det er det som er så fint med å kunne skrive, du kan ta tak i den minste lille detalj, når du kommer på den, og gi den den fargen og betydningen du tror den hadde og skal ha, uavhengig av hvor den oppstod i tid. I virkeligheten så blir samtalene ofte gjentagelser fordi man klarer å finne og se bare de aller viktigste tingene, og fordi en viss linearitet er viktig, man må posjonere.

Jeg må ofte konsentrere meg i en samtale fordi tankene mine flyter og jeg ofte ender opp i digresjoner; utenom ting, viktige, ja, men gjerne mer forvirrende enn oppklarende. Jeg vet at det er en brøkdel av forklaringen på at det kan bli litt av en jobb å samle trådene etter å ha snakket med meg eller du må være litt lik meg (jeg ser at de fleste jeg snakker godt med er det, litt lik meg). Men nå sitter jeg ikke i så veldig mange "dype" samtaler så veldig ofte. Det er det, hverdagen, den er alltid størst og mest tilstedeværende. Kanskje derfor jeg sier at tekstene mine sikkert er mer levende enn meg, for jeg lager min andel middag, lager matpakker, jobber, ser på tv, vasker klær, rydder. Jeg gjør MYE av det, ja ikke tv-titting. Samtidig så har jeg humør, og på bloggen min så er det bare et visst spekter av det humøret som vises. Meg på en dårlig dag, det unner jeg bare de som kjenner meg godt, for da er jeg rimelig skarp og sier ofte mer enn det jeg rekker å tenke *smiler*

Når jeg ser på det jeg skriver (jeg skriver bare her, men burde kanskje luket ut en del ting som bare gjør vondt både for meg og andre og lagt det et annet sted) så er det utenfor en hver tvil at jeg legger meg mer åpen her enn jeg gjør ellers. Jeg tror jeg har sagt mange av de tingene som jeg skriver her, til én av mine virkelige gode venner, en eller annen gang, men selv om mye er vondt å si så faller jeg aldri sammen. Jeg er vanvittig god på å holde meg på beina. Mens en del av det jeg skriver, det får meg til å grine gang på gang. Fordi det er bare meg, teksten og det jeg faktisk føler. Sånn sett så har dette en misjon så lenge jeg får mer ut av det en hovne øyne og selvmedlidenhet *smiler*

Og jeg har skrevet mye mer i det siste enn tidligere. Og det har en årsak, jeg sa jeg levde godt med mine nederlag en gang men det er sikkert tydelig at noen få av de syns jeg er vanskelige og vonde og får meg til å gruble på om jeg virkelig er et "kvalitetsprodukt". Jeg bearbeider nok det største i tekst akkurat nå fordi jeg fikk et tidsvindu helt for meg selv og dermed fikk tid til å gå litt vekk fra hverdagen og den styrken som en trenger for å komme gjennom dagene, ukene. Og fordi jeg kan gjøre det uten at det forstyrrer de som sikkert skulle fått lov hjulpet meg gjennom det, hvis en skal være ærlig.

Så da kommer det mange bekymringer til overflaten. Unnskyld og ikke ta det ille opp. Jeg har alltid tenkt mye rundt det som for andre er lite. De tingenen som blir veldig skumle og store når du faktisk tar deg tid til å se på dem. Men det syns jeg er greit. Jeg blir nok ikke annerledes med årene, må bare innse det. Jeg var et utrolig alvorlig barn og har blitt en mye mer frodig voksen enn akkurat den biten skulle tilsi, takk og lov.

Man må nesten ha studert stasvitenskap for å bruke visse måter å beskrive virkeligheten på, jeg plukker opp sånn små spor veldig kjapt, selvfølgelig fordi jeg selv kan litt. Jeg trodde tidlig på nittitallet at jeg skulle bli cand.polit i statsvitenskap men fant noe som var bedre for meg etter bare grunnfag; uten så sterke, klare rammer som jeg sysn statsvitenskapen hadde i allefall da. Nå vet jeg ikke helt hva jeg blir, jeg skriver lengre svar til deg enn det jeg får skrevet på oppgaven min som har ligget brakk i en del år fordi livet liksom slukte meg mer enn jeg hadde tenkt. For det var liksom det dette tidsvinduet skulle brukes til, å skrive meg ut av akademia med en viss stil,Ehe...bestått i allefall *ler*; tirsdag, 03 april, 2007
Anonym sa...: Jeg mister helt tråden på denne lange dialogen. Er det dine øyne på forsiden nå? De minner meg om noen som ikke er deg og som jeg ikke kommer på hvem er. Er det melankolske øyne som ser mot leserne dine, tro?; onsdag, 04 april, 2007
othilie sa...: Det er mine øyne og min kropp. Kvinnen bak bloggen. Og når jeg ser på bildet som er utganspunktet før jeg "tullet" med det i PS så er det ikke noe melankoli, bare betraktende. Kroppen før PS, den er av den lekne sorten, den som iscenesetter seg selv for det mannlige blikk *ler skikkelig høyt*. Og meg før dagen helt har begynt, når jeg tasser rundt og ikke engang tenker.

Du mister tråden fordi det er mange tema her

Kafémusikk
Poesi
Om å gi noe (f.eks en sang)
Om å kjenne noen
ufrivillig sølibat, *smiler ikke*
Om å være sær og litt på siden.
Om hvordan en framstiller seg selv
Hva som er utgangspunktet for en samtale om ikke deg selv.

Puh, vet ikke om jeg fikk med alt men jeg ser fint at du mister tråden og har stor sympati.; onsdag, 04 april, 2007
Anonym sa...: Og mens jeg snakker med deg her og i egen blogg så setter jeg opp den nye bloggen og rydder i musikk på pcen. Alt dette samtidig. "Multitasking me!"; onsdag, 04 april, 2007
othilie sa...: Du imponerer stort. jeg klarer knapt en ting om gangen i disse dager, når all struktur på dagene er borte; unger, jobb, venner, natt og dag.

Er det dette som kalles slow-talk?; onsdag, 04 april, 2007

Legg inn en kommentar

...og de sier verden er et godt sted...

31 mars 2007

Grinderman - No Pussy Blues

18 kommentarer:

Om meg

tenkte tanker

Etiketter

noe å hvile øynene på

jeg har skrevet en stund:

litt av hvert