du må la meg gå nå

Jeg har støvsugd brødsmuler fra frokost fortært mens jeg enda sov. Samtidig sugde jeg opp hvite fjær fra sofaputene som har banet seg ut i friheten gjennom tykke sjokoladefargede fløyelstrekk. Ungene har hoppet og lekt mens jeg har sittet vegg i vegg og lyttet, noen ganger smilende og andre ganger har jeg måttet heve stemmen og bedt om at de prøver å være greie med hverandre. Jeg har blåst på liksom-sår og tørket de våteste tårene tenkelig. Jeg har lett fram bøker og farger, flyttet på møbler for å finne de minste legodeler. Jeg har omfavnet og sagt igjen og igjen; jeg elsker deg uansett hvor utålmodig stemmen min blir. Jeg har smurt skiver og delt i ønsket antall deler og hentet vann. Jeg har vasket hår og liten kropp, skyllet og tørket såpe ut av øynene og gjort dusjen klar for nummer to. Jeg har sunget fire sanger og plukket små skitne klær på vei mot badet. Jeg har lagd havregrøt med melk og strødd med sukker og kanel og sett smilet komme på plass igjen etter at trøttheten tok over for lenge siden. Jeg har sukket lettet når roen har lagt seg og spurt meg selv om dette er begynnelsen på noe godt eller slutten på noe godt. Om jeg er essensiell i fortsettelsen eller om jeg bare er en statist.

"Du må la meg gå nå" sa min lille engel i dag. Må jeg det? Jeg har så mange ting jeg skulle gjort bedre for dere, så det blir ikke i dag at dere får gå. Ikke enda. Jeg har så mye mer å lære, så mye mer å gi. Så jeg fortsetter å holde rundt dere med lange armer og et alltid tilgjenglig kinn. Forhåpentligvis ikke for hardt...