29 mars 2007

det ringer, det ringer, hør hvem kan det være

Jeg rydder og ordner litt før jeg må avgårde og gjøre dagens dont. Lager middag som kan inntas i matpausen og funderer på om jeg liker telefonen jeg fikk i sted. "Du er en ypperlig kandidat for akkurat dette intervjuet, du representerer hvordan vi liker å se oss selv og vår filosofi." "Uff, jeg håper ikke det" tenker jeg men sier det ikke. "Du bør se det som et kompliment. De jeg har snakket med anbefaler deg." "Hmmmm..." Nølende sa jeg ja og nå lurer jeg på hvordan jeg skal være diplomatisk men fremdeles ærlig, hvis de skulle ende opp med meg som objekt. Jeg fatter ikke hvorfor de vil ha meg, jeg har en million ugjorte ting og halvferdige prosjekter og enda flere ufullendte tanker som må sorteres og deretter forsøkes satt ut i live på en måte som merkes. De har hørt meg fordi alt går så sakte og da hender det at jeg må heve stemmen, be om litt oppmerksomhet, pirke i litt dårlig samvittighet. Ikke at det skjer så mye. Men noe ble sagt. Litt støy, men kom det noe ut av det? Noe som gjorde ting bedre for en eller flere? Sjelden. Jeg føler meg som støy i den aktuelle sammenhengen. Trenger vi fokus på mer støy? Det handler om tilværelsens uutholdelige utilstrekkelighet. Jeg liker det ikke det minste, kjenner jeg. Ikke det minste.

...

Jeg vil bare ha ro, akkurat nå, i alle fall. Her fant jeg litt:


The Moon Is a Harsh Mistress

See her how she flies
Golden sails across the sky
Close enough to touch
But careful if you try
Though she looks as warm as gold
The moon's a harsh mistress
The moon can be so cold

Once the sun did shine
Lord, it felt so fine
The moon a phantom rose
Through the mountains and the pines
And then the darkness fell
And the moon's a harsh mistress
It's so hard to love her well

I fell out of her eyes
I fell out of her heart
I fell down on my face
Yes, I did, and I -- I tripped and I missed my star
God, I fell and I fell alone, I fell alone
And the moon's a harsh mistress
And the sky is made of stone
The moon's a harsh mistress
She's hard to call your own.

Radka Toneff - Fairytales

...

Jeg legger boksen med rykende varm ris og kjøtt i veska, tar på meg minst to gensere for mye og et skjerf med små rød perler, nesten umulig å se for de er så få og så spredt, finner fram nøklene og går ut i vårsola. Strekker meg mot lyset og åpner jakka først når jeg kjenner at varmen er uutholdelig. Jeg får tenke mer på det senere, hvis jeg må. Ikke nå. Jeg strekker meg mot sola.

7 kommentarer:

Anonym sa...

Du skriver så utrolig bra. Takk for at du deler med oss! Hilsen fra fast leser.

Anonym sa...

Nyyyydelig versjon av sangen på "Fairytales". Radkas tolking må være den definitive.

Og så har den noe i seg som gjør at huden nupper seg...hver gang. Et eller annet med den lille, nesten uhørlige skjelvingen i stemmen hennes..

Ellers er det ikke vanskelig å si seg enig med fast leser (Kristin) :o)

othilie sa...

Radka Toneff kom rekende sammen med Jan Garbarek for mange år siden for min del. Jeg tenker hver gang jeg er inne på Platekompaniet at jeg må kjøpe Fairytales, men jeg går som oftest tomhendt ut. Jeg har kjøpevegring på alle plan og ender opp på nettet i stedet...og der finnes på langt nær alt. Må jobbe med den vegringen for enkelte ting er det verdt å eie. Helt klart. 7 days of falling var ikke vondt å høre på forresten, ikke i nærheten:-)

Jeg er forøvring sær. Syns det er godt å vite at det er "fast inventar" her inne for de som lar høre fra seg gjør det til litt mer enn bare skrivetrening, bearbeiding av levd liv og tenkte tanker, opprydding og generelt ordgjyteri. Du vet inderlig godt hvor viktig det kan være. Men jeg klarer ikke forholde meg til at noen sier at jeg "skriver bra". Umulig å håndtere, litt som "på en skala fra en til ti", jeg skriver bare, uten å forholde meg til kommaregler (der synder jeg mest, vil jeg anta) og jeg har ikke en gang ordbok på PC-en og publiserer ofte med skrivefeil og må inn å rette, igjen og igjen. Ordene flyter så jevnt til tider men noen ganger er det helt tomt eller veldig stakkato. Men det har alltid vært noe av det mest personlige jeg gjør og nettopp derfor sårbart men likevel mulig å dele. Jeg kjenner at "bra" mest bringer frem usikkerhet. Jeg har en underlig måte å si takk på...

Anonym sa...

Det var ikke meningen å gjøre deg usikker. Kanskje det jeg burde gjort var å si at jeg liker å lese tekstene du skriver. Hilsen igjen fra fast leser, som mener bra er et positivt ladet ord.

othilie sa...

Ikke meningen å være usikker;-) Jeg syns bare det er så greit å ikke forholde seg til formen og mer til innholdet. "Bra" fikk meg til å tenke på form, og at jeg nok burde gjøre noe med formen, rom for forbedring, for å bli god. Og jeg har vel aldri gjort det. For jeg er litt usikker...he-he.

Men ærlig talt: Det var ikke det du antydet, det var det jeg assosierte. Ynnsjyll:-)

othilie sa...

Og takk!

othilie sa...

Kompliment tatt i mot!