Noen dager så går jeg rundt og tror at alt ville blitt bra hvis jeg hadde blitt omfavnet av to sterke armer, holdt tett og støtt mens en varm munn hvilte fast mot pannen min og lydløst lot meg kjenne at jeg er aldri helt alene, selv om det kjennes sånn ut.
Realitetens trøstende erkjennelse er at jeg antageligvis, i mange tilfeller ville smøget meg ut av favntaket før det hadde begynt, mumlet noe om at oppvasken må tas, jeg kjøper kylling og grønnsaker på vei hjem fra jobben hvis du henter ungene og kanskje det er på tide å planlegge ferien snart?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar