jeg spiser ikke brunost en gang

Vi hadde kjørt til Trenton og satt bilen der. Nå satt vi på toget inn til New York. Vi hadde tatt av alle smykker og synlige verdisaker etter råd fra Patty som mente at en måtte ikke "by seg fram" i NY. Vi tviholdt på veskene våre allerede. Lenge før vi nærmet oss Penn Station. Ingen av oss hadde vært i New York før, det vil si vi hadde kjørt igjennom tidligere på året etter en fylletur nordover og rotet oss ned i Bronx. Det var visst ikke så bra fikk vi vite etterpå. Vi hadde fått beskjeded om å IKKE ta t-bane, for det var garantert at vi kom til å bli ranet; vi skulle til Brooklyn hvor vi skulle gå i norsk 17. mai tog. Etterpå skulle vi i Sjømannskirken. Vi gikk selvfølgelig rett på banen, brukte tokens som min venn hadde skaffet til veie, for han mente NY var helt greit bare en passet litt på. Da vi skulle hjem tok vi taxi, fordi vi hadde det travelt og å rote seg bort var ikke en mulighet.

Det var en varm dag. Venner hadde kommet fra Boston, New Jersey og Philly og vi koste oss i grunnen ganske stort, så på bunader som de fleste fra det norsk bunadpolitiet ville fått gåsehud av å se av og registrerte en stor entusiasme fra amerkikanerene som gikk i toget; en stolthet over å være av norsk avstamming. I kirken hadde de en liten butikk med norske varer: leverpostein, brunost, makrell i tomat og sikkert mye mer. Jeg husker ikke. Hva vi har på maten her hjemme er ikke en viktig del av min identitet og ikke noe jeg savner når jeg er befinner meg alle andre steder enn i Norge. Men jeg har skjønt at for mange så er det viktig. De stekte vafler men jeg hadde på den tiden en vaffeldepresjon og ville ikke ha dét heller. For mye "tvungen" kos i den lukta for min del. Vi kom oss helskinnet ut av storbyen, som luktet varmt og grått den dagen. Kjørte hjem og kunne konstatere at vi ikke hadde vært utsatt for noe eksepsjonelt utover ganske så entusiastisk norsk patriotisme, på en sjarmerende måte.

I dag igjen ringte han fra Sjømannskirken og takket for at jeg har støttet dem før. (Har jeg det? Tror ikke det? Ikke en gang den gangen kjøpte jeg noe, da jeg var i Sjømannskirka. Tar jeg feil? Kan jeg huske så dårlig?) Han sier at det er fantastisk med SK og spør (med sørlandsdialekten som jeg misliker kun når det er selgere og bare da (Det er urettferdig å legge et callsenter der som plager Norges befolkning over en lav sko, det setter sørlendingene i et dårlig lys, dialektlys, for min del)) om jeg har vært i en noen gang.(Jeg hoster, mumler, og lurer på hva jeg skal gjøre for å få lagt på). Han snakker om å holde de åpne og at det koster. At hvis det skjer noe når en er på tur så er de der for meg. (Alt koster min venn, husleia, barnehage, kredittkortet mitt, jada, jeg har dårlig samvittighet for at jeg bruker mer enn jeg har, men jeg gjør det... Skal jeg på tur? Ja. Kommer jeg til å bruke SK? Ikke med mindre månen faller ned og sola blir borte, tror jeg...) "Kan jeg sende deg en giro på fire hundre kroner?" (Har jeg faktisk støttet de???? Med fire hundre kroner??? Jeg som fortsatt insisterer på å betale studentkontingenter i diverse oraganisasjoner fordi jeg er student óg enslig, men jeg jobber da fulltid og tjener penger, kanskje nok til og med, kan jeg ha brukt fire hundre på SK???) Jeg summer meg og sier høyt: "Nei, beklager!" (Jeg har ikke fire hundre kroner til SK. Jeg skal ha mat et par uker til. Ingenting annet, for det har jeg ikke penger til.) "Kan vi sende en på tre hundre og sytti ni, da?" "Nei, beklager, men det går ikke" sier jeg høyt. (Jeg kjenner at dette begynner å bli ekkelt, han snakker til meg, jeg svarer men han hører ikke. Bare fortsetter. Jeg tenker på Tsunamien og alt som er vondt og kjenner meg litt småkvalm. Jeg summer meg). Midt i en av hans setninger, jeg hører ikke lengre hva han snakker om, så sier jeg bare: "Beklager... Ha det bra!" Han skjønner ikke at det kommer og stemmen hans ligger under min litt anspente og jeg hører at han snakker fortsatt når jeg tar ned telefonen og bryter forbindelsen.

Det slår meg at den type kommunikasjon involverer vi oss i hver dag; hjemme, på jobben, på fotballtreninga til ungene, på butikken; denne var bare av den ekstreme sorten. Nok en dårlig start på dagen som kastet meg litt av det fine sporet jeg var på; lage egg og bacon til meg selv som sitter her mutters alene og som sent i går til tross for kvalme og trøtthet ryddet ungenens etterlatenskaper inn i skap, skuffer og gjennomsiktige bokser og slukket lyset på rommet deres og lukket døra for kunne konsentrere meg om mitt eget prosjekt; å skrive.

Og nå ringte noen og ville spørre noen spørsmål om radiobruk. Her kunne jeg heldigvis le og si at jeg hører ikke på radio, hvilket er sant, nesten uten modifikasjoner, og si at jeg neppe var et egnet spørreobjekt. Hun forstod det og la på etter å ha beklaget forstyrrelsen. Tross alt en litt bedre samtale om enn kort.

unnskyld, Nick. Ok så er du kanskje for gammel...

My face is finished, my body's gone.
And I can't help but think standin' up here in all this applause and gazin' down at all the young and the beautiful.
With their questioning eyes.
That I must above all things love myself.

I saw a girl in the crowd,
I ran over I shouted out,
Iasked if I could take her out,
But she said that she didn't want to.

I changed the sheets on my bed,
I combed the hairs across my head,
I sucked in my gut and still she said
That she just didn't want to.

I read her Eliot, read her Yeats,
I tried my best to stay up late,
I fixed the hinges on her gate,
But still she just never wanted to.

I bought her a dozen snow-white doves,
I did her dishes in rubber gloves,
I called her Honeybee, I called her Love,
But she just still didn't want to. She just never wants to.

I sent her every type of flower,
I played her guitar by the hour,
I patted her revolting little chihuahua,
But still she just didn't want to.

I wrote a song with a hundred lines,
I picked a bunch of dandelions,
I walked her through the trembling pines,
But she just even then didn't want to. She just never wants to.

I thought I'd try another tack,
I drank a litre of cognac,
I threw her down upon her back,
But she just laughed and said that she just didn't want to.

I thought I'd have another go,
I called her mah little O, I felt like Marcel Marceau
must feel when she said that she just never wanted to.
She just didn't want to.

I got the no pussy blues.

Musikken på Grinderman er agressiv. Jeg har skjønt den settes pris på av en del sinte unge menn, ikke så sinte, men i allefall litt mindre heldige. Hele plata er full av frustrasjon av det mer bråkete slaget, rett og slett. Eller er det sutring? Bare litt høyt? En får bedømme selv. Når jeg ser teksten for seg selv så syns jeg egentlig at det er kvinnen det gjøres narr av mens musikken uttrykker mannens (Nicks?) frustrasjon. Og den får meg også til å tenke på en sang av Snook: "Supa dig Snygg" som jeg ser for meg kan være en fin vorspiel óg nachspielsang, teksten får det sagt; klisjéene befestes? Eller er det ikke det? Syns det er vanskelig, det med klisjéer og i neste omgang si noe om bra eller dårlig. Mulig det går an å bruke klisjéer kreativt? Jeg må tenke på det. Som kvinne ber jeg uansett om unnskyldning på kjønnets vegne, til Nick Cave i alle fall. Beklager, vi skjønner ikke vårt eget beste. Men, det er mulig at menn ikke gjør det heller, og Nick for den saks skyld. Uten at jeg skal si mer om det. For det ville bli langt og undrende, ja, undrende. For jeg har ingen blues (det er i allefall det jeg selv sier, for man skal være snill med seg selv, det sier Operah) , ingen reéll i allefall. Jeg er bare litt utfordret til tider.

Grinderman - No Pussy Blues

hva dette IKKE er

Dette er ikke en musikkblogg uten noe som helst annet enn til tider dårlige Youtube snutter. Det er bare meg som prøver å tenke og motivere meg selv til å IKKE lage en bloggpost men et godt avsnitt om all elenda i verden. Og musikk hjelper på humøret men ikke så mye på inspirasjonen. For jeg vil egentlig bare høre på musikk og skrive lange bloggposter fulle av digresjoner og refleksjoner du kunne klart deg uten, og den trangen forsterkes av musikken. Foreløpig så er det lite av det sistnevnte, bloggposter altså. Jeg jobber meg mot målet sakte men sikkert, dørgende stillhet.

pms blues - Dolly Parton

*ler, har aldri hørt denne før. Det skulle vært Jolene men denne er jo helt genial*

Dixie Chicks-You Were Mine

En godnattasang til meg. Om en skulle være kresen på det og ikke like denne typen musikk, country, og veldig komersiell i salgstall i allefall, så kan man jo like dem for å ha en egen mening? Country er en nostalgisk "sound" som lukter av barndom, husvask,middagslaging og Dolly og Kenny søt harmoni. Uimotsåelig, egentlig.

The Pogues - Summer In Siam

En kamerat av min bror hadde the Pogues som favoritt og en CD lå hjemme hos oss i mange månder. For noen år siden så jeg filmen om Shane og Kirsty If I Should Fall from Grace with God. Han, helt hinsides i nesten alle klipp og så musikken. Musikken som har noe helt eget ved seg, keltisk punk i følge Wikipedia. Folkemusikkpreget og den hese stemmen til Shane som aldri treffer likt; lystige og tradisjonelle mot det råe og såre; en som bokstavelig talt holder på å drukne?

Han skal ha sagt"The most important thing to remember about drunks is that drunks are far more intelligent than non-drunks. They spend a lot of time talking in pubs, unlike workaholics who concentrate on their careers and ambitions, who never develop their higher spiritual values, who never explore the insides of their head like a drunk does." Kanskje noe i det?

My Bloody Valentine - Sometimes - Lost in Translation

Da jeg så denne filmen tenkte jeg et øyeblikk at jeg ble "lurt". At en amerikansk regissør gjorde narr av meg og laget en tullete film som skulle fremstå som dyp. Jeg satt nemlig og hadde tid til å tenke mens jeg så filmen og dette med "lost in translation" var så flott kommunsiert, uten en haug med ord og den vanlige støyen. Sjelden vare i amerikansk film. Låta er ikke så verst den heller. Men "My bloody Valentine" er visst ikke så kjent for gode tekster... Shoegazingmusikk. Festlig merkelapp.

Libertango (Piazzolla) - Yo-Yo Ma

...litt mer bestemt musikk...

ute av øye, ute av sinn

Du skal akkurat til å logge deg av dagen så kommer vedkommende rekende. Ever so charming. Smiler og spør hvordan det står til. Jeg, jeg går i oppløsning på innsiden og skjelver som et aspeløv, jeg hadde begynt å klare meg uten det håpet som han sådde for så lenge siden. Jeg stryker ned noen viltre hårstrå som syns godt og leker med, til jeg skjelver innvendig, kanskje fordi jeg kom rett fra dusjen og rommet er kaldt, eller fordi noe prøver å fortelle meg at jeg har forvillet meg inn i et tornete buskas og at på et eller annet tidspunkt så kommer dette til å svi og tornene kommer ikke til å være like lette å pelle ut som det var å uforvarende snuble oppi dem og etterhver innse at det stikker overalt? Når han ringer på telefonen like etterpå, det står "someone special" på displayet, så tar jeg den. Kanskje mot bedre viten? Når jeg legger på er jeg utmattet på en merkelig måte og vet ikke helt hva jeg skal tro eller føle. Iskald og sliten og uten så mye som en rød tråd som kan gi retning. Bare ny venting, kanskje så lenge at jeg nok en gang rekker å glemme?

Gud, det er godt noen ganger å få lov til å bare bedrive ord...

stilling ledig

Ghostwriter søkes fortrinnsvis med konfliktløsning, demokrati, maktdeling og politikk i afrikanske land som spesialfelt. Gjerne med cand.polit eller høyere. Den som ansettes bør ha gode referanser (gode karakterer fra egen studiekarriere), være god i engelsk, være en gud til å hoste opp referanser med tyngde og være ekstremt effektiv og strukturert. Lønnen vil utbetales i vaffelhjerter, mat inspirert av valgfritt verdenshjørne (jeg kommer til å ha god tid siden DU skal gjøre den virkelige jobben: Skrive og er vilig til å utvide mitt reportoar på matfronten om nødvendig) og lange samtaler om bøker, musikk, film, livet, døden og kjærligheten ved mitt kombinerte skrivebord/spisebord etter klokken 2100 (dog avsluttet før klokken 2400, de sier at en uthvilt hjerne jobber best, jeg har erfaring med en utslitt, den tror jeg tenker mest men sjelden fokusert på en ting) . Muligheter for rødvin men også sterkere drikke hvis det kan avhjelpe prosessen (mulig en Hjorth (som i Vigdis Hjorth) kan øke produktiviteten). Dette er et engansjement som vil vare fra dags dato til, la oss si 15. april? Hvis vedkommende som får stillingen er effektiv nok....

Wish me luck, for jeg smatter på nederlaget allerede og det er et dårlig tegn. For det smaker bare litt emment, men det framkaller ikke noe ubehag så langt. Jeg zappet meg forbi Oprah her om dagen og fikk et godt råd (helt klart myntet på meg), dog i forbindelse med slanking (sånt driver vi heller ikke med, den type viljestyrke ville frembrakt mitt akademiske makkverk på null komma niks), men sånne programmer gir intrykk av å være allmengyldige og sånn lød det:"Hver gang du ikke gjør det du sier du skal, så skuffer du deg selv (Wow! Innsiktsfullt) Og du reagerer på samme måte som når andre skuffer deg; nedbrutt, jeg er ikke verdt bryet osv. Så ta tak i deg selv og gjør det du sier du skal selv om du mister motivasjonen underveis for din mentale helses skyld (det siste er bare svada, jeg fikk bare med meg det første og det siste er det jeg antar det må ha gått ut på. Jeg er "talkshowchallenged"... vent, generelt "tv-challenged") Så, for å ære en venn (MEG) og vise respekt så er det på tide å få fingrene i akademisk modus og legge adjektivene igjen på ...de sier verden er et godt sted... Søknader legges i kommentarfeltet.

Brevet med rekvisisjonen på trykking av oppgave kom for mer enn en uke siden. Jeg fant det først i dag mellom utallige uleste reklameblader ute i gangen. Jeg har forsikret meg om at hvis alt skulle gå åt skogen så kan jeg søke overgang til master og få nok et år på meg med dårlig samvittighet for alt som er gøy, nødvendig eller til og med trist, så lenge det ikke er å skrive ferdig. At jeg er masochist er vel hevet over en hver tvil?

Twelve Moons - Jan Garbarek Quartet

Du hadde musikken i hodet, der du stod og så i radene av brukte CD-er. Du tok den med sammen med fem-seks andre, betalte i kassa og gikk ut i myldret i Torggata, kjøpte ris og fikner hos tyrkerne like oppi gata og tok bussen opp til Sogn. Da du gikk gjennom platehylla og skulle plassere CD-en der den hørte hjemme fant du en akkurat lik, med turkisblått omslag. Du smilte; derfor du hadde det for deg at dette var bra. Jeg fikk det nyinnkjøpte eksemplaret da jeg kom til middag; basmatiris, grønnsaker i sur lake og stekt sei.

...her skulle det stått:

Jeg skriver altså er jeg IKKE her!

Dagens hjertesukk.

det ringer, det ringer, hør hvem kan det være

Jeg rydder og ordner litt før jeg må avgårde og gjøre dagens dont. Lager middag som kan inntas i matpausen og funderer på om jeg liker telefonen jeg fikk i sted. "Du er en ypperlig kandidat for akkurat dette intervjuet, du representerer hvordan vi liker å se oss selv og vår filosofi." "Uff, jeg håper ikke det" tenker jeg men sier det ikke. "Du bør se det som et kompliment. De jeg har snakket med anbefaler deg." "Hmmmm..." Nølende sa jeg ja og nå lurer jeg på hvordan jeg skal være diplomatisk men fremdeles ærlig, hvis de skulle ende opp med meg som objekt. Jeg fatter ikke hvorfor de vil ha meg, jeg har en million ugjorte ting og halvferdige prosjekter og enda flere ufullendte tanker som må sorteres og deretter forsøkes satt ut i live på en måte som merkes. De har hørt meg fordi alt går så sakte og da hender det at jeg må heve stemmen, be om litt oppmerksomhet, pirke i litt dårlig samvittighet. Ikke at det skjer så mye. Men noe ble sagt. Litt støy, men kom det noe ut av det? Noe som gjorde ting bedre for en eller flere? Sjelden. Jeg føler meg som støy i den aktuelle sammenhengen. Trenger vi fokus på mer støy? Det handler om tilværelsens uutholdelige utilstrekkelighet. Jeg liker det ikke det minste, kjenner jeg. Ikke det minste.

...

Jeg vil bare ha ro, akkurat nå, i alle fall. Her fant jeg litt:


The Moon Is a Harsh Mistress

See her how she flies
Golden sails across the sky
Close enough to touch
But careful if you try
Though she looks as warm as gold
The moon's a harsh mistress
The moon can be so cold

Once the sun did shine
Lord, it felt so fine
The moon a phantom rose
Through the mountains and the pines
And then the darkness fell
And the moon's a harsh mistress
It's so hard to love her well

I fell out of her eyes
I fell out of her heart
I fell down on my face
Yes, I did, and I -- I tripped and I missed my star
God, I fell and I fell alone, I fell alone
And the moon's a harsh mistress
And the sky is made of stone
The moon's a harsh mistress
She's hard to call your own.

Radka Toneff - Fairytales

...

Jeg legger boksen med rykende varm ris og kjøtt i veska, tar på meg minst to gensere for mye og et skjerf med små rød perler, nesten umulig å se for de er så få og så spredt, finner fram nøklene og går ut i vårsola. Strekker meg mot lyset og åpner jakka først når jeg kjenner at varmen er uutholdelig. Jeg får tenke mer på det senere, hvis jeg må. Ikke nå. Jeg strekker meg mot sola.

LINTON KWESI JOHNSON - SONNY'S LETTAH - LIVE

From Brixton Prison, Jebb Avenue London S.W. 2 Inglan

Dear mama
good day
I hope that when these few lines reach you they may
find you in the best of health
I doun know how to tell ya dis
for I did mek a solemn promise
to tek care a lickle Jim
an try mi bes fi look out fi him

mama, I really did try mi bes
but none a di less
sorry fi tell ya seh, poor lickle Jim get arres
it was de miggle a di rush hour
hevrybody jus a hustle and a bustle
to go home fi dem evenin shower
mi an Jim stan up waitin pon a bus
not causin no fuss

when all of a sudden a police van pull up
out jump tree policemen
de whole a dem carryin baton
dem walk straight up to me and Jim
one a dem hold on to Jim
seh dem tekin him in
Jim tell him fi leggo a him
for him nah do nutt'n
and 'im nah t'ief, not even a but'n
Jim start to wriggle
de police start to giggle

mama, mek I tell you wa dem do to Jim?
mek I tell you wa dem do to 'im?

Dem thump him him in him belly and it turn to jelly
Dem lick 'im pon 'im back and 'im rib get pop
Dem thump him pon him head but it tough like lead
Dem kick 'im in 'im seed and it started to bleed

Mama, I jus couldn't stan up deh, nah do nuttin'

So mi jook one in him eye and him started fi cry
me thump him pon him mout and him started fi shout
me kick him pon him shin so him started fi spin
me hit him pon him chin an him drop pon a bin
- an crash, an dead

More policman come dung
dem beat me to the grung
dem charge Jim fi sus
dem charge mi fi murdah

mama, doan fret
doan get depress an downhearted
be of good courage
till I hear from you
I remain
Your son,
Sonny

night nurse

...music - the only remedy...

Amazing Grace

...til deg bestefar...

på en skala fra en til ti

Jeg husker første gangen jeg blødde neseblod. Det var etter lek ute i hagen til besteforeldrene mine. Som unger flest kranglet vi men vi sloss sjelden eller var veldig fysiske av oss: ingen av oss kunne finne på å gå til angrep på hverandre og rulle rundt verken på tull eller i blodig alvor. Vi tangerte hverandre i større grad enn vi berørte. Et eller annet hadde vi gjort, muligens slått kollbøtte, vi hadde kommet for nært hverandre og et kne traff nesa mi med full kraft. Pussig hvordan en sjelden har noen forståelse for hvor hardt ens eget ben kommer borti andre mennesker, det er et stort lem med mye styrke og det som så vidt kan merkes av den som støter borti kan være virkelig vondt for den ulykkelige mottager. Jeg husker ikke at det gjorde vondt. Det gikk sikkert noen sekunder før jeg kunne kjenne at noe varmt rant ut neseboret og raskt fant munnen. Det kjentes ut som snørr en iskald dag i februar når man har vært ute i alt for mange timer, bare mer og varmere. Jeg tok håndbaken opp til nesa tørket. Jeg så blodet. Jeg satt helt stille før tårene begynte å trille helt av seg selv. Jeg blødde fra nesen! Det gjorde mest vondt i brystkassen nå, jeg kjente hvordan det knøt seg. Jeg hadde aldri sett så mye blod på en gang for det fortsatte å sile selv etter jeg hadde tørket meg med håndbaken. Rødt og mørkt, og jeg kjente den litt søtlige smaken i munnen. Pusten min ble hakkete og jeg hikstet, redd. Nå ble det viktig at det hadde skjedd og hvordan og hvem sin skyld det var. Den store klumpen i brystet forsvant ikke før lenge etterpå, når blodet for lengst var sugd opp i en hvit gasklut, som med en gang ble skyllet i vasken til kun en svak misfarging vitnet om uhellet og søsteren min hadde blitt utpekt som den ulykksalige eier av kneet som traff. Men jeg husker ikke at det gjorde vondt. Ikke i nesen.

Da jeg brakk et middels stort bein i kroppen fikk jeg mange ganger spørsmålet:"På en skala fra en til ti, hvor vondt gjør det?" Jeg havnet i klem og var klar over at noe måtte knekke før eller siden lenge før det gjorde det. Det føltes i allefall som en evighet. Når du vet at noe skal knekkes og du kanskje tror at det til og med vil knuses og rives av, uten å få gjort noe med det, da er fem sekunder lang tid. Jeg visste det i sikkert ti sekunder. Jeg var helt rolig; for mitt indre øye så jeg et røntgenbilde med bein som så ut som mosaikk mens jeg ropte høyt om hjelp. Ingen hørte. Ikke før det var for sent og da satt jeg fast. Uten mulighet til komme meg løs. Armen føltes varm og tung. Det tok noen minutter før jeg fikk hjelp; men da en arm ble lagt rundt meg og en stemme sa at de var ikke helt sikker på hvordan de skulle få meg løs, først da kom tårene. Varmen og presset rundt bruddstedet mistet helt betydning og panikken og angsten tok over. Jeg tviholdt i jakkeslaget til han som forsøkte å trøste meg og gravde hodet inn i den svette skjorta hans. Men bare en liten stund. Da ambulansen kom og lenge før morfinen ble satt hadde jeg roet meg ned. "Går det bra?" "Joda! Ikke så verst." Jeg husker at jeg lo litt nervøst og unnskyldte meg for at jeg forårsaket så mye bry.

Da de skulle finne årer å sette bedøvelse i fant de ingen; jeg var iskald i kroppen og ingen årer bød seg frem. For en gang skyld litt tom for tanker satt jeg på båren og lurte på hva mangelen på årer kunne bety, for jeg hadde alltid avgitt blod lett ved legebesøk og så alltid på med skarpt blikk festet på nålen, helt uten redsel. Tenkte med meg selv at dette måtte være det dummeste jeg noen sinne hadde havnet opp i, så undøvendig. Jeg ble bedøvet med haugevis av nålestikk når de hadde fått varmen i kroppen min igjen med lag på lag med ulltepper, halsen var gul og blå i ukesvis etterpå, for de endte opp der. En sykepleier holdt meg i hånden da de skar opp og lappet sammen med skruer og en lang metallbit. Vi småpratet, han og jeg. Om jobben hans som sykepleier, om å være nordlending i byen, vi lo og spøkte. Med jevne mellomrom lurte han på om jeg hadde vondt. Jeg hadde ikke noe svar.

Sent på ettermiddagen når kontorveggen av glass utenfor vinduet mitt lyste i skarpt orange, da venninna mi endelig hadde funnet ut hva som hadde skjedd og kom styrtende inn på rommet brast det helt. Jeg lå og ristet og skalv og hule, fremmede strupelyder spredte seg i enerommet jeg hadde fått. Helt ute av stand til å stoppe men også helt uten å kjenne smerter i bruddet; jeg var fortsatt bedøvet. Det gjorde vondt men helt andre steder. De holdt meg der en ekstra dag fordi de var redde for at jeg hadde det vondt: Jeg var usikker, jeg spiste bare ikke og når jeg gjorde det kom alt opp. De tolket det som smerte. Men på en skala fra en til ti? Jeg kjente det godt men ikke noe jeg ikke maktet å beskrive men heller ikke altoverskyggende. På vei hjem grep panikken meg på nytt, jeg gråt i køen på apoteket og slukte to tabletter ved disken. De to første og nesten de siste. Helt oppriktig mente jeg at de ikke virket; den voldsomme uroen i kroppen slapp ikke taket, jeg ble ikke søvnig men lå våken time etter time og kunne kjenne presset i blodårene for hver gang hjertet slo og når jeg lukket øynene så jeg et lem som hadde falt av, gang på gang. Etter å ha tatt tre på en gang og fremdeles ikke merket noen forskjell la jeg de i en skuff. Jeg fant de mange år etterpå, i en eske, tre flyttinger senere. Ett og et halv brett med Pinex Forte. Utgått på dato.

Til slutt tok de fostervannet. Jeg hadde gått i korridoren i mange timer og hadde sittet hjemme i like mange. Gått og gått fordi tyngdekraften angivelig skulle gjøre jobben for meg. Jeg hadde pustet dypt, stått på tærne og ønsket å bare kunne lette; forsvinne, fordampe, sånn at den vanvittige krampen skulle slippe taket om den store runde magen. Jeg hadde fått tilbud om lystgass. Jeg var et omvandrende leksikon i risiko og bivirkninger og sa nei. Lystgass kan gi kvalme og å kaste opp var ensbetydende med å gå i oppløsning, illeluktende oppløsning og jeg visste at den elendige krampen som klemte luften ut av meg med korte intervaller var letter å tåle og komme helskinnet fra. Da det varme vannet strømmet utover madrassen var det for seint. Jeg bad tynnt om å få gå hjem, jeg ville ikke mer og lo litt av meg selv. Ingen kunne gjøre noe for meg nå; stemmebåndet var sårt før den lille blåaktige bylten ble lagt på brystkassen min og jeg hadde små blodutredninger i hele ansiktet, små rødblå prikker som du måtte komme helt inntil for i det hele tatt å se. Det siste presset; det var det siste, ikke noe mer. Jeg hadde ingen anelse om når det hadde vært verst. Den brennende følelsen fra hodet og skuldrene som presset seg ut var mer en lettelse enn noe annet. Ingen spurte hvor vondt det gjorde; for å unngå at jeg bad om noe. Å føde naturlig var visst det beste. Jeg har ingen anelse.

Jeg har takket nei begge gangene til lystgass og ledd i smerte når jeg har konstatert at det er kanskje for seint å få noe nå? På en skala fra en til ti? Hvis det var en tier burde jeg få signaler fra kroppen når jeg tenker tilbake. Kroppen min er helt rolig og jeg ville gjort det igjen; takket nei. Fordi jeg vet at jeg har gjort det før. Jeg tror det gjorde vondt. Barnevakten som satt med meg utover natta gang nummer to sa etterpå at det var vondt å se på. Jeg husker at vi pratet mellom riene om løst og fast og at jeg var stille og pustet med lukkede øyne når takene overmannet meg. Før jeg kom til sykehuset var fødselen i gang. "Du har vært flink som har klart å vente så lenge."

Nålen stikkes inn; sikkert ti cm. Hele muskelen dirrer. Ett stikk, to stikk...sjuende stikk. "Hvordan har du det nå? Gjør det vondt""Ja". "Hvor vondt?" "På en skala fra en til ti?" spør jeg spydig. "Ingen anelse."

....

Jeg lukker øynene og hører den dype basstemmen hans, den myke latteren og det brede smilet er etset fast på netthinnen min mer enn ti år etter han ble borte. Jeg kan kjenne desperasjonen i de harde klemmene hans, jeg kan høre han smatte på pipa og lukten av pipetobakk klarer jeg å kjenne hvor som helst, bare jeg tenker på han. Han roper til meg:"Kom hit, du e' mi pia, du! Bæstefar si pia!" med latter i stemmen. Han kiler meg under haka og trekker meg opp på fanget og knuger meg fast. Kinnene mine blir våte og pusten blir ujevn, hver gang jeg så vidt streifer han med en tanke. På en skala fra en til ti? Bare tanken på han sprenger en hver skala.

vektløs

Like før jeg skulle ut døra etter å ha hatt en rolig morgen, ungene satt i sofaen og spiste brød uten pålegg (vi har pålegg, men de ville ikke ha, jeg er en relativt god mor. Helt sant.) og den eldste leste en bok for den yngste (sukk hjerte, ikke brist) mens jeg utnyttet slumrefunksjonen på telefonen maksimalt, fant jeg ut at jeg skulle veie meg (en kvinne uten vekt er som en fisk uten sykkel...nettopp!) Jeg gikk på og vekta viste fem kilo mindre enn lørdagen. Selv med klærne på. Jeg stusset, gikk av og prøvde på nytt. Jepp, det var nok feil. Der kom de savnede fem kiloene på andre veiing. Men jeg er imponert over at vekta tok min mentale sinnstemning så på kornet før den tok tak i de harde realiteter. På grensen til hensynsfult og innsiktsfult var det. Vekta er kjøpt på Clas Ohlson for de som lurer.

noen passer på

Jeg har noen ganger tenkt at jeg er heldig, for alt i alt så har livet aldri herjet med meg. Noen ganger har jeg lurt på om det er noen som passer på meg. Jeg har stått på en bratt skrent, høyt oppe i fjellet med kaninhjertet i brystet og bein som knapt klarer å holde meg oppreist, jeg har sklidd, rutsjet og til og med grått men jeg har alltid klart å finne veien ned, ned på flatmarka, ved havet. Hel og litt sterkere og mindre redd. Både bokstavelig og i overført betydning. Og det er alltid noen som passer på; som vil støtte til du klarer deg selv. Til de vet at alt går bra. Alltid.

Jeg tror ikke på så mye; religion, rynkekrem, politikk, vaskeanvisninger, slankekurer, you name it, jeg tviler. Men jeg har en liten skytsengel. Et arbeidsuhell som den minste har begått. Han bedyret at han ikke hadde tegnet på veggen, men streken er så ukontrollert og fri at det må ha vært han. Den har fått stå i ett år; langstrakt med utspente vinger og en rank holdning ser den gjennom veggen, passer på. Jeg ser på den hver dag og tenker at jeg er heldig, for noen passer alltid på, uten å egentlig være tilstedet.

...moons and junes and ferriswheels...

Note to self: Ikke besøk Fr. Martinsens blogg når du er klar for senga. Det prosjektet kan fort bli ødelagt.

En sein kveld utenfor kysten av Massachusettes, i en gammel hytte. Kun sterarinlys og plenty med øl. En nydelig jente med en klar og skjør stemme satt og sang, alle satt stille og lyttet. På hjemveien tok jeg en liten pause, lå på ryggen og så opp på stjernene, så klare på en nesten svart himmel, langt fra lysbeltet som østkysten er seint på natt. Lukta av salt sjø nådde helt opp til enga jeg lå i og jeg krøp til sengs med en uforglemmelig sang.

kanda bongo man

...ehe...ikke helt i seng enda. Et alternativ til bling bling og halvnaken rumper på MTV presenteres her. Jeg kan forsikre om at denne musikken gjør et hvert tilfeldig offer til en rumperistende energibunt ikke bare slanke og smekre kvinner med attributter så det holder.

Jeg var på konsert med Kanda Bongoman en gang for lenge siden og jeg har aldri før eller etter vært på en konsert med så mye energi på både scene og blandt publikum.

Store afrikanske matroner stormet scenen og ristet på alt de hadde, publikum stod som sild i tønner og svetten rant og alle var i bevegelse, én dirrende masse.

Sånn, nesten klar for senga:-)

Sigur Rós - Hoppipolla

Kald og trøtt. Hør litt på musikk med meg. Ta en titt, hvis du er lei av 50 cent og alle de andre med avkledde rumper og bling bling.

"Smiling
Spinning 'round and 'round
Holding hands
The whole world a blur
But you are standing

Soaked
Completely drenched
No rubber boots
Running in us
Want to erupt from a shell

Wind in
and outdoor smell of your hair
I hit as fast as I could
With my nose

Hopping into puddles
Completely drenched
Soaked
With no boots on

And I get nosebleed
But I always get up"

Muligens en tilnærmet oversettelse? Vanskelig å si siden SR er kreative med språket.

Sov godt.

tett på nett

Vi snakket om løst og fast. Om hvordan han hadde truffet mange damer på internett, en hadde han bodd sammen med lenge men det var slutt nå. Jeg kommenterte at jeg syns det var litt kinkig, dette med å fremstille seg selv i ord på nett. At det kanskje ble et rimelig stort sprik mellom hvem jeg over tid i virkeligheten er og hvordan jeg framstår i ord. Han syns det hørtes merkelig ut siden han syns det var ganske enkelt å være "seg sjæl" på nett. "Hvordan er du på nett, da?" spurte han nysgjerrig. Jeg svarte at i den grad jeg er på nett så er jeg i grunnen ganske så åpen og ærlig. Han kommenterte at han ikke helt kunne se for seg at jeg kunne klare noe annet. Hva nå det skulle bety. Jeg repliserte at jeg var meg men uten all lyden. Han lo.

Jeg har et litt ambivalent forhold til å være på nett. Jeg har hatt blogg rundt omkring siden 2004 hvis jeg ikke husker feil og alltid under navnet Othilie. De fleste vet at det ikke er navnet mitt for jeg er ærlig på det. Jeg har aldri hatt noe bilde på bloggen min, bortsett fra i det siste, men det er manipulert kraftig og jeg tror ikke at noen kommer til å stå bak meg i køen på Rema en dag og pikke meg i skuldra og si:"Hei, du må være Othilie!" basert på det bildet. Så vidt jeg vet er det kun en blogger som vet fornavnet mitt og det var et "uhell", men ikke et som jeg tenker på. Vi er anonyme men personlige på bloggene våre og lar det være med det. Bloggen er en skrivestue og vi er der med de bekjentskapene som kommer innom for å titte og skravle men lar både ordene og bekjentskapene bli der inne når vi logger av. Vi har sikkert ulike motiver for det og at vi begge potensielt sett vet hvem den andre er er betydningsløst, uinteressant. Ingen hemmelighet men bare usagt.

Jeg har aldri hatt en skrivebordsskuff eller dagbok. Siden jeg er såpass gammel ville det være den naturlige starten på skriveprosjektet mitt. For det er det dette er; mitt skriveprosjekt. Jeg skriver meg selv ut; med masse bokstaver og forsøk på innlevelse. Misforstå meg rett, jeg har alltid likt å skrive men har aldri gjort det på denne måten; gitt av meg selv så inderlig og ikke særlig sensurert heller. Internett og et tastatur har gjort at det er så enkelt og kjapt at jeg tar meg tid til det. Jeg kunne aldri hatt en bok med skriblerier. Jeg liker håndskrift og den fysiske prosessen og at det personlige utrykket men ikke alle utstrykningene som automatisk ville kommet når jeg prøver å formulere meg. For jeg liker å se hvordan formuleringen fungerer i ord, for så å jobbe videre med den, men jeg må formulere og ha flyt. Jeg har slitt på hver eneste eksamen der det å kladde er utopi. Helt ærlig så liker jeg ikke å kladde engang, jeg liker å skrive det jeg tenker der og da men får helt noia hvis jeg i ettertid ser at det ble ikke sånn som jeg hadde tenkt og må stryke ut. Jeg liker rene håndskrevne ark og med min måte å jobbe på og tenke på så fungerer ikke det. Internett/tekstbehandling på data er genialt. Og dermed så ble det en blogg av det. En liten hemmelighet der ute på nettet hvor jeg prøver å være varsom i hva jeg skriver men samtidig gi av meg selv. For jeg syns det er vanskelig å skrive uten å gi av meg selv.

Hvordan fremstiller jeg meg selv egentlig har jeg spurt meg om i det siste og noen har lurt på om at det kanskje ble for mye ærlighet, ikke på en dårlig måte, men kanskje satt spørsmålstegn ved om dette er stedet. Hvem er jeg her inne? Et glansbilde, en historie med slagside mot enkelte sider av meg eller bare meg selv? Og så spør en seg automatisk om det er riktig å være den en er her inne; fake or true. For man havner ubønnhørlig i relasjon med andre som skriver på nett og vi er alle både her inne og der ute, i virkeligheten. Ønsker jeg virkelig at det jeg skriver skal være så tilgjenglig? For jeg har ingen garantier for at min anonymitet er absolutt. Og jeg kan selv velge å oppgi anonymiteten og er jeg komfortabel med at jeg på mange måter gir mye mer enn meningene mine men også hvem jeg er og hvordan jeg tenker, innerst inne. Er jeg trygg nok til å la det stå for seg selv og er jeg trygg nok til også la det være en del av meg, hun som sitter foran skjermen og skriver dem? For jeg er i grunnen ganske så ærlig, jeg finner ikke opp fiktive detaljer men prøver på best mulig måte å grave i meg selv og samtidig passe på at jeg ikke drar frem andre på en måte som kan såre eller for den saks skyld gjenkjennes men de blir da vitterlig statister. Jeg skriver lite om familien min for jeg vet at det kunne blitt vondt hvis noen av dem skulle ramle over dette og kjenne seg igjen. Vondt for meg og kanskje for dem. Jeg skriver noen ganger om barna mine men prøver å være forsiktig der også. Men de er der og det ville vært unaturlig å ikke la det avspeile seg i tekster som er undertegnet meg, personlige sådan. Det er mye meg.

Det jeg skriver spenner over et stort spekter, fra meningsytringer via mer faktabaserte ting til personlige poster fra hva jeg syns om jula, hva slags musikk jeg høre på til det som skjer på innsida av meg; alt grumset om du vil. Det vanskelige som får meg til å trekke meg inn i meg selv i større grad i virkeligheten enn det jeg faktisk gjør her. For kanskje er jeg mye mer åpen her enn jeg ville vært hvis vi møttes over en kopp te på en hvilken som helst kafé? Ikke egentlig. Hvis jeg føler meg trygg, og det samme er erfaringen her inne, så gir jeg mer enn villig av meg selv, hvor godt jeg kjenner deg er ofte irrelevant. Jeg øser lett av både det overfaldiske som er lett å snakke om og det som ligger mer skjult og som ofte må bearbeides en smule før det kan fremsettes i ord. I virkeligheten og her inne, så lenge jeg føler meg trygg. Gjør det bloggen min virkelig? Noen ganger så forstørrer de skrevne ordene virkeligheten sånn at den slår ganske så hardt i mot den som møter de mens andre ganger utrykker de så alt for lite. Men sånn er det vel med møter generelt?

Jeg tror trygt man kan lese denne bloggen å kjenne meg ganske så godt, hun som sitter i et blålig skjær foran skjermen og skriver. Og jeg tror at hvis du kjenner meg fra før så er det lite her som overrasker. Ordene er mine, tankene også. Men bildet av meg blir kanskje enda mer nyansert, fordi jeg her har tid til å dulle med formuleringene mine. Men det er bare en skrivestue, i alle fall er den tenkt sånn. Allikevel tar jeg meg selv i å undres over de som ferdes her inne, for alle er jo personer av kjøtt og blod et sted er ute; på bussen, i fjæra, på lesesalen, bak kjøkkenbordet. Mange kommuniserer jeg godt med, noen har en nærværenhet som jeg ikke klarer å ha distanse til. Ville ordene mine klart å bære "Othilie", hun av kjøtt og blod og motsatt? Ville en funnet gjenklang med hendene rundt hver sin virkelige kopp te med et pledd over føttene på et vårkaldt fortau? Hvilke krefter ligger i ordene, er det et lim som holder ute i frisk luft og ikke bare på skjermen? Intensjonene er ikke å sjekke det ut, men jeg syns det er naturlig å faktisk tenke på det.

For jeg er trygg nok til å kle meg ganske så naken her inne og flette tanker og refleksjoner; redsler, gleder, tårer, seire og nederlag. Og jeg er trygg nok til å bli betatt, berørt, provosert og irritert. Jeg føler at jeg er usikker på om jeg klarer overgangen fra nett til virkelighet hvis jeg skulle være så uheldig, men vet at det ikke er sånn. Skulle du se meg på Rema og føle at du bare må si hei, så værsågod. Jeg biter ikke og jeg ville nok ikke rømt, med en gang. Absolutt alle her inne som gir seg til kjenne har nok gode og gjenkjennelige ord der ute på nett til at jeg vet jeg aldri kunne snudd ryggen til og bare gått. Men jeg blir nok her inne, uten filter og ganske visst meg selv. Men uten all lyden, og det er en ganske vesentlig forskjell;-)

alt vel

Noen dager så går jeg rundt og tror at alt ville blitt bra hvis jeg hadde blitt omfavnet av to sterke armer, holdt tett og støtt mens en varm munn hvilte fast mot pannen min og lydløst lot meg kjenne at jeg er aldri helt alene, selv om det kjennes sånn ut.

Realitetens trøstende erkjennelse er at jeg antageligvis, i mange tilfeller ville smøget meg ut av favntaket før det hadde begynt, mumlet noe om at oppvasken må tas, jeg kjøper kylling og grønnsaker på vei hjem fra jobben hvis du henter ungene og kanskje det er på tide å planlegge ferien snart?

300

300

Av og til, men oftere og oftere så synes film å være et alt for enkelt medium, for lite tilfredstillende og for lite utfordrende.

Selve historien i 300 er enkel og lett gjenfortalt på fem minutter og jeg lar være. Nå har noen tatt seg tid til å strekke den ut; i voldsomme bilder med en besnærende kraft. Man må nesten bare si som de fleste kritikere har sagt, tynn historie, mektig visuell. Man kan nesten se rutene fra tegneserien som filmen er basert på.

Iran synes ikke noe om filmen. Det har jeg en viss forståelse for. Xerxes fremstår som en overdimensjonert, keitete transe med en hang til piercinger. Jeg blir nødt til å lese litt rundt omkring for å finne forklaringen til fremstillingen, om det er noen. Og dekadensen og "umoralen" som omgir mannen må helt klart såre en Islamsk nasjon med et forstokket syn på moral. Dem om det.

Men mest av alt så var det en godbit for depriverte kvinner i sin beste alder uten tilgang til hankjønn. Tre hundre menn i bar overkropp med bulende brystkasser (ikke min greie til daglig, heller tvert i mot, men det ble liksom så "ufarligjort", alle så jo sånn ut) og purpurrøde kapper (jeg elsker rødt) som sloss og sloss. Som brølte mandig, som smilte skjelmskt av de verste grusomheter; med grimete ansikter og som sikkert alle sammen luktet hest, om filmen hadde kommet med lukt. Herlig! Jeg gir filmen karakteren sex - fordi den var sexy. Gerard Butler med en anelse skotsk akksent, ahhhh; herregud noen ganger er man bare en enkel pike.

Var den homoerotisk også? Jeg bare spør.

på en annen planet

Jeg har løpt rundt hele leiligheten og lett etter telefonen. Når den slutter å ringe finner jeg den under en stay-up strømpe med røde silkebånd øverst, ute på hylla i gangen. Strømpen ligger der fordi den fulgte med kamerastroppen da jeg skulle ut i sted. Kameraet fant jeg i sokkeskuffen. Jeg var på vei ut døra med den strømpen på slep. (Neste gang telefonen ringer løper jeg litt rundt før jeg husker at jeg satte den i laderen fordi det var så mye enklere å finne den der...). Jeg har brukt den tidligere på dagen for å finne mobilen som også forsvant. Gjenfunnet under et Donaldblad på spisebordet. Jeg finner nøklene til skapet på jobben bak et bilde på hylla; i skapet ligger beltet mitt. Jeg kjøpte nytt belte i forrige uke fordi jeg hadde glemt at jeg hadde brukt en annen jakke to dager før og at nøklene lå der og jeg trengte et belte. Jeg sukker lettet fordi jeg kan ikke finne det nye beltet og da kan nøklene være gode å ha. Jeg får bruke en bukse som ikke trenger belte til jeg får åpnet skapet. Det nye beltet dukker opp av seg selv, under senga når jeg prøver å finne matchende sokker i kommoden ved siden av. Jeg finner sorte sokker, men ingen som faktisk er et par. Jeg tar på de som har tilnærmet lik grad av svart, den ene i ull den andre lang og tynn. Det blir vide og generøse bukser i dag også. Gudskjelov at husnøklene ligger lett tilgjengelig, i allefall hukommelsesmessig; gjemt bak mel og sukker som minner om gårdagens vaffelsteking. Vel ute av døra lurer jeg på om jeg fikk med mobilen, leter i alle lommene i veska; nei. Jeg låser opp begge låsene igjen, haster inn; hvor la jeg den etter at jeg fant den under Donaldbladet???

nålepute

Jeg ligger på magen med hodet ned i hullet og skinnet klistrer seg rundt pannen. Armene henger slapt ned på armstøttene. Jeg har tatt av meg genseren og han har åpnet BHen min. Korte støt av smerte brer seg i nakkemusklene etter som han beveger seg rundt ryggrammen min med nålene sine. Musklene kramper seg og ansiktet mitt kjennes ut som det skal falle av før smerten sakte skylles bort av min evne til sno meg unna smerte; jeg blir søvning. Han sier et eller annet om at noen burde fortalt jenta som signerte for Rocco at hun kanskje burde være forsiktig med å dope seg. I ørska sier jeg at det utsagnet er like ille som å si at jenter har ansvar for at de blir voldtatt fordi de er på feil sted til feil tid og har inntatt alkohol. Han småprater ufortrødent videre, om at det er viktig å gjøre det som er riktig for seg selv og andre. Han refererer til en situasjon hvor han har vært i en posisjon hvor han har befølt en venninne; hatt mulighet til sex. Hun syns det var ok men sa at hun ikke ville føle det sånn senere. Han var den gode mannen og lot henne gå. For det var det riktige å gjøre, han ville følt seg dårlig om han hadde tilfredstilt seg selv gjennom hennes svakhet der og da når han visste at det i morgen ville føles feil for henne. Jeg sier han fremstiller seg selv som et helstøpt menneske og at jeg tror ikke noe på sånt. Øynene mine holder på å falle igjen mens han masserer meg med faste hender. De døyver smerten fra de dype nålestikkene. Jeg reiser meg opp, fortumlet, tar på meg og sitter i stolen og blunker med smale øyne. Han snakker fortsatt om at som terapeut er det viktig å ha et avklart forhold til seg selv slik at en ikke projiserer egne behov over på sine klienter og man må vite hva som er riktig og galt. Jeg lytter. Sier en siste gang at det er vanskelig å vurdere om en som terapeut handler ut fra egne behov eller om en faktisk har pasientens ve og vel som første prioritet, at det er utopisk å tro at man skal komme til den innsikten med det første. Han forsvarer seg tror jeg, for jeg lytter ikke lengre. Jeg bare ser på han og lurer på hvem som kommer til å fortelle han det, at han utnytter sin posisjon. Jeg orker ikke være den som sier at når en så direkte og beskrivende forteller om seksuelt realterte hendelser i eget liv så er det en av de få tingene han som terapeut burde visst var galt.

Jeg er litt lei meg for at jeg traff han første gangen uten å ha tenkt å gå til behandling. At jeg tillot han å tøyse og være småfrekk. At jeg på den måten ledet han til å tro at han kunne være "direkte" med meg og at det er mitt ansvar at han glemte forskjellen mellom en samtale mellom to tilfeldige mennesker og det ansvaret han som terapeut sitter med. Så jeg lar det fare, for jeg takler det. For han er bare min terapeut. Gudskjelov.

du må la meg gå nå

Jeg har støvsugd brødsmuler fra frokost fortært mens jeg enda sov. Samtidig sugde jeg opp hvite fjær fra sofaputene som har banet seg ut i friheten gjennom tykke sjokoladefargede fløyelstrekk. Ungene har hoppet og lekt mens jeg har sittet vegg i vegg og lyttet, noen ganger smilende og andre ganger har jeg måttet heve stemmen og bedt om at de prøver å være greie med hverandre. Jeg har blåst på liksom-sår og tørket de våteste tårene tenkelig. Jeg har lett fram bøker og farger, flyttet på møbler for å finne de minste legodeler. Jeg har omfavnet og sagt igjen og igjen; jeg elsker deg uansett hvor utålmodig stemmen min blir. Jeg har smurt skiver og delt i ønsket antall deler og hentet vann. Jeg har vasket hår og liten kropp, skyllet og tørket såpe ut av øynene og gjort dusjen klar for nummer to. Jeg har sunget fire sanger og plukket små skitne klær på vei mot badet. Jeg har lagd havregrøt med melk og strødd med sukker og kanel og sett smilet komme på plass igjen etter at trøttheten tok over for lenge siden. Jeg har sukket lettet når roen har lagt seg og spurt meg selv om dette er begynnelsen på noe godt eller slutten på noe godt. Om jeg er essensiell i fortsettelsen eller om jeg bare er en statist.

"Du må la meg gå nå" sa min lille engel i dag. Må jeg det? Jeg har så mange ting jeg skulle gjort bedre for dere, så det blir ikke i dag at dere får gå. Ikke enda. Jeg har så mye mer å lære, så mye mer å gi. Så jeg fortsetter å holde rundt dere med lange armer og et alltid tilgjenglig kinn. Forhåpentligvis ikke for hardt...

...

...

måtte den beste kvinnen vinne

Men sånn ble det altså ikke. I dag ble Vegard Solhjell valgt til nestleder i SV. Jeg har knapt giddet å lese opptakten til valget. Men magen har sagt at den beste kvinnen burde vinne, og siden det bare var en så var jo valget klart.

Som "støttemedlem" av SV så hender det jeg undres over hvorfor de vil være i regjering. Høyresida i partiet har definitivt fått smaken på kamelkjøtt, ingen tvil om det. Spiser en nok kamel så blir kanskje ting litt annerledes, litt mer venstrevridde etterhvert? Det må jo være det de håper på. Kamelkjøtt er ikke noe for sarte mager; det frembringer ofte magesmerter og diaré for nybegynnere, i alle fall var det det nomadene sa, den gangen for lenge siden. Jeg tror at det er mer mageknip enn endring i vente ved å tviholde på makta. Det føles i hverfall sånn. Kan det være det altfor menneskelige behovet for øyeblikkelig tilfredstillese som får meg til å tenke sånn? Jeg har ikke tid til å vente på resultater? Men hvis det er øyeblikkelig tilfrestillelse som styrer resten av røkla da er det jo ikke endring over tid som får Kristin og co til å gå ufortrødent fram, uten å legge alt for mye vekt på hva deler av partiet syns? Da er det bare makta som drar, det å få slikke litt på den røde glinsende kjærligheten som Jens tviholder på og føle seg lett tilfredstilt av sødmen som ligger en liten stund på tunga men også litt skitten fordi du måtte dele og aldri fikk holde selv? Eller bør jeg revurdere og lese "500 seire på 500 døgn"? Audun Lysbakken har nemlig talt for oss som tviler hvor mange saker som har gått SVs vei.

Ingrid Fiskaa tiltaler meg så mye mer en 35-åringen Solhjell. Han er på min alder og alt som står i hodet på oss er konsolidering, koste hva det koste vil. Det lyser litt mer rundt Fiskaa, av engasjement og vilje og evne til å si det de andre ikke kan si fordi de er opptatte med å fordøye kamelkjøtt uten å miste ansikt. De skulle latt henne få prøve seg, før hun ramler på baken etter å ha gjennomført den ene imponerende saltomortalen etter den andre, der ute på gresset, i lyset, der alle vi andre befinner oss. Kunne vi ikke fått noen som kunne begeistret oss og ikke en som får meg til å tenke på boliglån, fiskeboller, Volvostasjonsvogn og pensjonssparing?

Jeg vet lite om disse to, men Ingrid Fiskaa begeistrer meg mer og gir meg håp om at engasjement fortsatt er noe som politikere skal befatte seg med. Heldgvis så er det ingen tvil om at Fiskaa kommer til å fortsett å lyse. Heldigvis.

.....

Skulle du ha en mening om min magefølelse og kunnskap om kamelkjøtt, ta bryet med å kommenter på posten som kommer etter ... for jeg får ikke åpnet for kommentar her, jeg er rett og slett en smule kunnskapsløs.

beth hart - l.a. song

...gotta get out of this place

Ingenting som er mer trøst i enn musikk og jeg "oppdaget" Beth Hart for mindre enn et halvt år siden. Hun har stemmen som får meg til å gyse. Hun er på Myspace og hvor en mer polert versjon av sangen er å finne. En stemme til å følge deg inn i et stadig svinnende sollys en nydelig søndag?

orkester

Ho møtte mannen i sitt liv såmm spilte chello, ho ønska sæ en fiolin te kråpp, dessværre va deinn mye mere lik en klarinætt. Ho tænkte at en klarinætt vil ingen stryke varsåmt, stryke syinndi, stryke søtt å stryke lætt. Vil ingen spille pizzicato på, å tænkte kanskje e de bæst å gå? Da sa han: Høre du ikkje musikken? Høre du ikkje musikken? Deinn kåmmer når du blåses på, å du ska la mæ blåse. Høre du ikkje musikken? Høre du ikkje musikken? Ikkje gå.

Ho møtte mainn' i sitt liv såmm silte chello, ho ønska sæ en stæmme såmm enn bratsj. Dessværre, ja dessværre va deinn mye mere lik en høy trompet. Å ho tænkte at de hære vil nok ingen ha i øre, ha i leken ha i løsti kjæ'lihet fra han me gått gehør så e chellist. Ho tænkte må æ gå førr de bi trist. Da sa han: Høre du ikkje musikken? Høre du ikkje musikken? Deinn kåmmer når du blåses på, å du ska la mæ blåse. Høre du ikkje musikken? Høre du ikkje musikken? Ikkje gå.

Ho møtte mannen i sitt liv såmm spilte chello. Han sa ho hadde fløyelsetui å aille hennes klaffa å væntila fikk han spælle stær't å villt. Å ho hadde ingen ønska da tonearten stæmte, da deinn stæmte såm besatt å såm bestillt. Å dama kåmm me heile sitt årkester såmm dame jør når mainn' e en mester.

Å ho sa: Høre du ikkje musikken? Høre du ikkje musikken? Deinn kåmmer når æ blåses på. Å æ ska la dæ blåse. Høre du ikkje musikken? Høre du ikkje musikken? Ikkje gå. Høre du ikkje musikken? Høre du ikkje musikken? Deinn kåmmer når æ blåses på. Å æ ska la dæ blåse. Høre du ikkje musikken? Høre du ikkje musikken? Ikkje gå. Høre du musikken? Høre du musikken? Høre du musikken?

Kari Bremnes - "Spor" 1991

Tekstene på platen er stor sett skrevet av Kari, Ola og Lars Bremnes. De har vært en del av livet mitt gjennom musikk og teater fra jeg var i barneskolen. Og denne platen tror jeg at jeg fikk av en kjæreste en gang for lenge siden, han som da ga ansiktet et gyldnent skjær og visste det inderlig godt. Jeg liker spesielt godt at de har det nord-norske språket i behold og gjennom det bringer meg til et av mine mentale hjem, gang på gang.

skjønnhet kommer utenfra

Skjønnhet kåmmer ut'nfra, ut'n fra å ijnn. Kåmmer såmm en kjærest tel åss aille. Skjønnhet kåmmer uanmeijllt, kåmmer førr å fijnn sangen i ditt ansikt å musikken uinner tonefalle. Skjønnhet kåmmer i førrskjelli drakt, såmm berøring, såmm et minne, såmm ei sætning nån har sagt. Kåmmer såmm en kvijnne eiller maijnn. Kåmmer såmm rytmikk fra fræmmen laijnn, kåmmer såmm en glæde, ikkje sårg, kåmmer tel dæ på et kjøkken, på et tårg.
...
Skjønnhet kåmmer ut'nfra, ut'n fra å ijnn. Kåmmer såmm en kjærest å bli borte. Kanskje ska du en gang gi et ansikt gyll'nt skjinn ut'n å førrstå at du har jort de.


Kari Bremnes - "Spor" 1991

lys i mørket

...

Jeg sitter og fryser bak tastaturet, helt stille og ser langt forbi skjermen og ut i mørket mot Ekebergåsen. Dine ord har fått strømme på, hvert eneste ett. Jeg klarte ikke å ta meg tid, jeg måtte få med alt, med en gang, der og da. Du lager de bildene som jeg har i hodet med ordene dine. Jeg lurer på om du bruker lang tid på å komme fram til den riktige beskrivelsen, negativet som når jeg leser det framkalles og blir bilder med mening; farger, lyd og lukt. Du sier det er klisjéfylt et sted. Da er jeg i så fall så enkel som jeg av og til tror; overfladisk betatt av ingenting, en klisjéhore. Ordene og det du vil si er så presist og gjenkjennelig. De fyller hodet mitt og presser fram tårer, smil og erkjennelse. Betatt, berørt men fremdeles mutters alene vet jeg at inntrykket du gir aldri skal få ødelegges av virkeligheten; deg.

Takk.

tikk-takk, tikk-takk, tagget

Jeg har jo ingen mennesker ute i margen så jeg får ta de få bloggsliterne som befinner seg her inne. Og vi tar de fem siste som kommenterte noe.

EarlGrey - som hadde en fantastisk flott blogg som ikke er eksisterer mer? Eller er den der ute?
Alienne - som sørger for at folk finner meg ved å ha meg i margen hos seg.

Lisa Lykke - som rotet seg inn og fikk lagt igjen to kommentarer i dag.

Tullerusk - ikke mye tullete med den gutten, han tar bilder som alltid frembringer ord og følelser hos meg.

Radiohode - en seriøs mann;-)

Så får vi shuffle litt.

This is not a love song - Nouvelle Vague

Blowing in the Wind - Bob Dylan

London Calling - the Clash

The Doors - L.A. Woman

Give Me a Reason to Love You - Portishead

Himmel og hav, hvordan skal jeg fordele dette????

Hmmm, hvis jeg sier at radiohode får "Blowing in the wind", fordi han er en tankefull fyr, høres det fornuftig ut? The answer my friend is blowing in the wind!

EarlGrey og "Give me a Reason to Love You" fordi det er så deilig å "prate" med noen som får deg til å føle at det er ikke noe vits i å være annet enn seg selv uten noe tull og staffasje. Og melankolien i sangen, det er EarlGrey, en anelse blå, men likevel oppløftende som få.

Tullerusk får "London calling": "The ice age is coming, the sun's zooming in. Meltdown expected, the wheat is growing thin. Engines stop running, but I have no fear'. Cause London is drowning, and I live by the river..." For fine bilder av et grått, skittent og vakkert London. Og når sangen er ferdig får han stillhet, deilig stillhet:-)

"This is not a love song" går da til...Alienne, noe med stemningen i sangen, veldig rytmisk men laid back, det er sånn det føles å møte henne på nett. Behagelig med en god del temperatur, om enn godt kamuflert noen ganger;-)

Lisa Lykke sitter igjen med "L.A. Woman". En skikkelig party sang, på ei brun bule på Grønland i Oslo eller et eller annet sted i London, en sein kveld, så kan det drikkes, diskuteres høylydt og drikkes enda litt til. Når det er drukket nok kan man gå over fra å diskutere SVs innflytelse på regjeringens politikk (eventuelt mangel på) og hva en syns om Fiskaas kanditatur til livet og kjærligheten:-)

Bestått?

Jeg har ingen lenkeliste, så da unnlater jeg å tagge spesifikt, men ta gjerne opp tråden.

Hmmm, nå kommer det en sang her som det står er Sonic Youth " Pass the dutchie", men det er jo reggea? *søker på nett* Musical Youth er det. Og den går til meg fordi like mye som jeg liker musikk som er en smule blå så elsker jeg musikk med rytmer med opprinnelse i andre verdensdeler *Othilie vugger ut på badet for å ta en dusj før hun tar en tur ut for å spise og se film*

Ha en strålende fredagskveld, alle sammen, fint å vite at dere er der ute og med jevne mellomrom kommer innom hos meg!

uten mat og drikke duger helten ikke.

Det forbauser meg hver gang noen sier til meg at de ikke helt så for seg at jeg laget mat. Det er et eller annet ved meg som gjør at du ikke ser meg for deg på kjøkkenet i forkle med en omsorgsfull mine og et hjerte av gull. Når de så etterhvert skjønner hvordan jeg tenker om mat så blir de enda mer sjokkerte og når de har smakt den så glemmer de at de noensinne trodde at jeg ikke kunne "koke", som min bestefar brukte å si. For jeg lager god mat og tør si det. På posten under er dagens; hjemmelagde kjøttboller med eksotiske krydder, tomat og yoghurtsaus, ris, grønnsaker og selvfølgelig hjemmelaget chilisaus, skikkelig sterk.

Misforstå meg rett, det serveres junkfood hos meg også, men det er med dårlig samvittighet og et visst ubehag. Jeg spiser også rask mat ute fra f.eks BIT men på kjøkkenet mitt, der lages det mat fra grunnen av, i allefall når jeg jeg har tid og den dårlige samvittigheten har bygd seg opp, det tar et par dager med pølse og fiskekaker så er jeg nødt tilå lage noe fra bunnen av.

Så hvorfor ser ingen for seg at jeg er av den typen som lager mat? Som person er jeg meget bestemt og til tider en bråkebøtte og kverulant. Jeg har sterke meninger og man skjønner raskt at jeg er bevisst på at jeg er kvinne og at jeg misliker stereotyper knyttet opp mot det å være kvinne. Jeg skrur hyller selv og installerer PC-en min om det trengs men jeg går i høye hæler og trange skjørt og vifter med øyenvippene når jeg føler for det. Hvorfor er det egentlig sånn at hvis noen oppfattes som bevisst og bestemt på en feministisk måte, da er det rimelig å anta at de ikke har fokus på mat og at de ikke driver med sånt av prinsipp, muligens? Det er i allefall de signalene jeg får.

På en måte så har de et poeng. Jeg lager god mat, ikke bare gjennomsnittlig, men virkelig god. Men jeg "liker" det ikke. Moren min liker ikke å lage mat og kan servere mye rart i odde kombinasjoner, ingenting som smaker vondt men det er aldri mer enn ok. Hun har ikke nese for å eksprimentere og har servert kjøttkaker, fiskekaker og fiskeboller og en pølse i ny og ne i alle år. Det er hennes basale kokekunster. Skal hun slå på stortromma tyr hun til TORO... Men hun har servert maten i alle år, kjøpt den inn og tilbredt den, samvittighetsfullt, for min far, dag ut og dag inn. Jeg har dermed utviklet en motstand mot å servere for andre som ikke bidrar i prosessen. Jeg syns at mat skal være et felles anliggende og er det ikke det så syns jeg ikke det er morsomt lengre. Hjertemannen kokte ikke og min iver etter å koke for han var derfor laber. Han elsket maten min når jeg bare svingte meg rundt og kommenterte ofte at han syntes det var underlig at en som laget så god mat ikke likte det og syns at jeg burde bruke talentet mitt for smakfulle sauser og verdens mykeste, saftigste bakverk til noe mer enn å tvangskoke hjemme. Det er nok den indre feministen i meg som protesterer mot skeiv arbeidsdeling vil jeg tro.

Jeg var et sært barn som likte veldig få ting og som hadde få alternativer til slutt fordi jeg ikke fikk noen spesialbehandling. Min middagstallerken kunne fort bli bare et stykke fisk og grønnsaker fordi jeg ikke likte alt det andre. Som voksen er jeg derfor veldig opptatt av at tallerkenen min må se fylt ut og variert; variasjon i farger, tekstur og smak. Jeg lager ikke får-i-kål eller kjøttkaker i brunsaus. Jeg syns det er kjedelig mat og når jeg er ærlig så tror jeg også det er fordi det ikke appellerer til min estetiske sans(!) Derfor så ser det ut som på bildet under når jeg lager mat, fargerikt med mange ulike smaker og gjerne litt sterkt. Det sier seg selv at jeg ikke lager middag hver dag. Da hadde jeg tilbragt all min tid på kjøkkenet og med min labre interesse for oppvask og rydding (også et kvinneanliggende i min slekt) så hadde det blitt mye ekstraarbeid for meg som jeg virkelig vil slippe.

Greia er at ungene liker helt ordinær mat, norsk og litt pregløs og da blir det vanskelig å finne gode alternativer. Når ungene krever fiskepinner spiser ikke jeg, jeg orker ikke tanken på å få de i munnen en gang. Jeg sitter sammen med de men spiser ikke. Løsningen er å lage ting i separate gryter sånn at man til slutt kan blande, da kan ungene plukke ut det de vil ha. I dag tok jeg meg tid til å lage ordentlig mat, fra grunnen av. Jeg bruker kun oppskrift første gang jeg lager noe, etter det tømmer jeg i som det passer seg og etter hukommelsen og det fungerer som oftest veldig bra. Mangler jeg ingredienser fyller jeg på med en velvalgt ertstatning. Selv om jeg ikke er av den huslige typen, later det til. Jeg har teft og klarer å komme fram til en god miks på det meste.

Jeg var den første som fikk familie og barn og jeg har laget utallige store middager med alt fra kjøtt krydret på godt marokkansk vis, spinat og mandarin salat, raita, mais og korianderroti til lekre kaker og sorbeter og servert for søsken og venner. Jeg nevnte at jeg mener at mat er et felles anliggende, men jeg lager alltid alene. Jeg har aldri hatt mer enn en meter benkeplate og ellers liten plass og dermed så blir det å lage mat en individuell oppgave fordi det er knapt plass til meg selv på det lille arealet jeg har å svinge meg på. Og ungene min lærer dermed lite om å gjøre mat til et felles anliggende. Jeg er en svoren tilhenger av å lage ting fra bunnen av men serverer minst tre middager i uka som det lyser halv og gjerne helfabrikat av.

Med andre så er mitt forhold til matlaging noe skrudd. Jeg praktiserer som min mor; alene på kjøkkenet. Men maten jeg lager er av en annen klasse når jeg faktisk lager mat og jeg "kan" ikke, eller vil ikke lage det hun lager når hun koker. Som henne så klarer jeg ikke å lærer mine søte små å hjelpe til men jeg har det som filosofi at det er et felles anliggende og jeg er irritert for at jeg gjør alt alene, men der har jeg meg selv å takke. Og jeg vegrer meg for å fremstå som en søt konemor med gode husmorevner, noe jeg vitterlig har. Jeg er genial på husarbeid. Jeg hadde med den rette pillemiksen blitt en perfekt forstadshusmor som tatt ut av USAs "the traquilized 50s". Nå er jeg bare sær og i opposisjon, men mot hva??? Jeg må ta grep om denne matlaginga ser jeg.

Det er en trøst at det smaker utrolig godt med hjemmelagd i allefall, all min skepsis, motvilje og dårlige vaner til tross.

sulten?

when pigs fly, eller kanskje ikke

Det hender at Eli Hagen har et poeng, et godt et. Det har i allefall skjedd en gang og det er i dag. Det er godt å sitte å nikke anerkjennende i stolen etter å ha lest hva hun mener. For en gangs skyld.

...og de sier verden er et godt sted...

Vi kom ned fra skogen med gommebokser fulle av blå bær. Bestefar hadde vist oss hvor de var å finne. Vi satte oss ned på den sprukne steintrappa til det hvite huset belagt med eternitt. Varmen fra steinen trengte gjennom de hjemmesydde kjolene, jeg klødde distre på en ansamling myggstikk nederst på leggen, de gule og hvistripete strømpene slang rundt anklene, fulle av små borrer fra en blomst jeg ikke husker navnet på lengre. Vi satt der og spiste blåbær uten å si noen ting. Bare surret fra millioner av fluer kunne høres og det svaket suset fra en myk sommervind som blåste varsomt gjennom gress som nesten var klart for ljåen, bare bestefar fikk tid. Vi slikket på purpurfargede fingre og priset oss lykkelige for hver munnfull som ikke etterlot flekker på tynne bommullskjoler med fantasiblomster på. Bestemor ville komme løpende med Zalo og mase om å skifte hvis hun fikk øye på en blåbærflekk, bare en ørliten en. Den røde katten som naboen hadde gitt oss smøg seg opp bak meg og malte høyt mens den gned seg mot ryggen min. Jeg klødde den fraværende mens jeg stirret tankefullt opp mot den mørkegrønne skogen, uten tanke for noe annet enn å komme til bunns i den sennepsfargede gommeboksen, kjenne den syrlige sødmen fra blåbær modnet i en evig lang og lys sommer i nord.

å nei, der tagget han meg også; bøker

1) Hvor mange bøker eier du?

Det er ikke så lett å svare på for jeg gidder ikke å finne ut av det. I allefall ikke nøyaktig, men et overslag ved å se meg rundt; ca 300. Det er latterlig lite, syns jeg. Og det er en blanding av fagbøker og skjønnlitteratur; bøker jeg har glemt å avbestille fra Bokklubben for det meste og fagbøker som jeg har lest for lenge siden og sovnet over på lesesalen mang en gang. Dette er bare pinlig, radiohode. Men jeg forsetter.

2) Hvilken bok var den siste du kjøpte?

Skjønnlitteratur? "Atonement" av Ian MacEwan. Ellers: "Rask mat"

3) Hvilken bok var den siste du leste?

Jeg holder på med ovennevnte "Atonement" og Orhan Pamuks "Snow". Den boken jeg fullførte sist var muligens "The Secret Life of Bees" av Sue Monk Kidd, i fjor sommer...

4) Nevn fem bøker som har betydd mye for deg, og som du har lest mer enn tre ganger.

Hvem i alle dager leser en bok tre ganger??? Mer enn tre ganger??? Ikke jeg i alle fall. Men det er noen bøker som står støtt om enn vagt, voksenbøker, siden jeg ikke gidder å lese mer enn en gang.
"Tilværelsens uutholdelige letthet" av Milan Kundera som faktisk er lest to ganger. Som dene eneste. Vakkert om kjærlighet.
"Markens Grøde" av Knut Hamsun, den eneste boken av han jeg har likt. Den har en enorm kraft og kjærlighet til jorda som jeg ble bergtatt av.
"Sangen om Salomon" av Toni Morrison, en levende bok full av kjærlighet, grumsete og sønderrivende. Betagende.
"Seierherrene" av Roy Jacobsen. Om fattigdom, Nord-Norge, om oppvekst, om Oslo og om at tidene forandrer seg, raskt. Om alt livet rommer. Den deler vi, radiohode.
"Life Isn't All Ha Ha Hee Hee" av Meera Syal som er en morsom fundering over livet til asiatiske kvinner på min alder i England. Morsom og underholdene med en sår undertone. Meera Syal er forøvrig en av skuespillerne i den vanvittig morsomme serien "Goodness Gracious Me".
Alle disse fem bøkene eier jeg faktisk. Jeg har for det meste brukt biblioteket. I allefall før.

Disse bøkene kunne vært byttet ut med en haug med andre bøker av andre forfattere som John Irving, Olav Duun, Nadine Gordimer, Jens Bjørneboe og Gabriel García Márques m.fl . Som barn husker jeg at Vestly, C. S. Lewis og Lindgren gjorde sterkt inntrykk, alle klassikere. Og i en alder av tolv avskrev jeg Tolkien som alt for omfattende, lang og fjern, jeg har aldri vendt tilbake til ham. Jeg konsumerte i mange år store mengder bøker i alle sjangere. Jeg har lest "husmorporno"; Sagaen om Isfolket og Leo Tolstoj; "Krig og Fred" og "Anna Karenina" og krim i haugevis av varianter og kvaliteter, alt om en annen. Krim leser jeg ikke mer. Jeg kan ikke huske sist jeg ikke luktet plottet lenge før boka var slutt. Og jeg er sjelden imponert over språket i krimsjangeren, jeg er språk nerd. Kommer jeg over en dårlig oversatt setning eller dårlig formulert for den saks skyld, for jeg har da lest norks krim også, så kaster jeg boka bort og tar den ikke opp før jeg har glemt hvorfor jeg kastet den bort. Jeg var da som nå ute etter å oppleve øyeblikk, ikke å bli varig imponert og betatt, jeg er ikke lagd for å beundre, idolisere og knuge ting til meg . Jeg ville alltid videre og finne nye perler som berører meg. I tillegg så "sluttet" jeg å lese bøker for en del år siden; jeg inntok kun faglitteratur i mange år. Jeg drømmer om en ny tid, tid for bøker. Gode bøker med gode historier og et betagende og nært språk som får meg til å glemme at jeg leser. Jeg tar sommerferien til hjelp nå. De få dagene jeg er uten unger; da leser jeg et par bøker, ligger til fire om morgenen for å komme til slutten og for å få begynne på en ny.

Ahh, jeg savner bøker, men opplever at det er tidkrevene å komme seg i bokmodus i en verden som skal gå raskt og smertefritt på skinner med enkle og håndterlige plot for å komme til dagens ende raskets mulig. Bøker er "slow entertainment" og jeg kjenner at jeg må trene meg tilbake i "slow" modus. En av de tingene jeg tror jeg kommer til å klare. Mye er uvisst, men ikke det.

Hvordan står det til med deg og dine bøker?

lost in translation

Jeg har sittet inne i flere uker. Ikke vært ute annet enn med familiemedlemmer. I dag skal jeg ta en tur på markedet. Jeg surrer sløret rundt hodet, har penger i en liten veske som henger i en snor fra halsen, godt gjemt under den lange luftige kjolen i rødt. Jeg kjenner at jeg er anspent. Verken naboene, to rappkjeftede kvinner eller min afrikanske søster forstår et ord engelsk eller norsk. Jeg kan bare enkelte ord på deres språk og gruer meg. Han forsikrer meg om at dette kommer til å gå helt fint. Ingenting å være redd for. Jeg stoler ikke helt på han. Jeg har i ukesvis vært nabolagets attraksjon nummer en. Ungene fra skolen rett over gaten står hver dag og ser på meg der jeg sitter på trappa utenfor huset og ser på det som skjer borte ved hovedveien. Uken før kjeftet moren hans på dem fordi de glodde og de gjengjeldte det hele med å kaste stein på huset; jeg løp inn i stuen og steinene regnet inn i gårsrommet og dundret i bølgeblikken på taket. Jeg klarte ikke å bli redd, bare forundret. Hvorfor ble hun så sint på ungene? De bare glodde. Hvorfor kaster de stein for alt?

Vi tar en bakvei inn til byen. Det tar ikke lenge før et helt følge av kvinner, menn og barn slår følge. De snakker til min afrikanske søsteren; spør spørsmål. Jeg ser av ansiktet hennes at hun ikke liker det. De roper til meg, prøver å få svar. På hva, det vet jeg ikke. Dagen er varm og sola steker. Vi går sakte og jo nærmere markedet vi kommer jo større blir følget. Redselen for å være helt alene og ikke forstå noe er borte. Språket deres er en monoton strøm av ord og lyder som jeg kjenner igjen, men ikke forstår. De smiler og ler mens de ser på meg ubeskjedent. Jeg smiler svakt og går mens min svigersøster holder meg beskyttende i hånden. Inne på markedet er det livlig aktivitet. Frukt og grønnsaker ligger i små hauger på tepper på bakken, ferskt kjøtt ligger i opphugde biter på bord med store flusevermer over. Det er ikke saftig tomater og store gyldne appelsiner å få kjøpt, dette er et tørt land og alt er smått med et grått støvlag over. Og ikke alt kan skaffes. Det er tett med mennesker, mest kvinner. Mennene som er å se er de som kommer med trillebårer med opphugget kjøtt. De banner og slenger dritt til kvinnene og baner seg vei gjennom folkehavet. Ser direkte på meg og flirer rått.

Damene på teppene på den støvete bakken prøver å selge grønnsakene sine til den bleke damen; meg. Min afrikanske søster går rundt hele markedet til prisen er gått såpass ned at hun syns det er greit å handle. Alle vet at en hvit kvinne har penger og at hun kan betale mer. Vi står tett i tett. Små gutter står og ser måpende opp på meg: "Nayaahe!" Jeg vet at det er frekt å si til en kvinne men kan ikke gjøre annet enn å smile og svarer: "Waamaxay?" Øynene deres blir store, de ser ned og ler. Jeg kjenner små barnehender som tar på kjolen min og et virvarr av stemmer som surrer rundt meg; jeg har ingen anelse hva de sier men når jeg ser meg rundt vet jeg at de snakker om meg. Min afrikanske søster kjefter på alle som strekker uten hånd, som med hendene ber om å få se håret mitt.

Hun drar meg i armen og vil gå hjem. Men først må vi kjøpe kjøtt. Vi skal ha et lammelår. Vi stiller oss ved kjøttbordet og vifter vekk fluer og hun vender på kjøttet. Plukker ut et lår med masse fett. Jeg rister på hodet og peker på et magert ett. Hun griner på nesa men drar frem penger og betaler for det. Hun har fortalt meg at hun syns jeg er en liten kvinne, fordi jeg spiser så lite. Og ikke fett. Hun veier sannsynligvis femten kilo mindre enn meg. Kjøttet blir lagt i en gjennomsiktig pose av den typen vi har i fruktdiskene her hjemme. Siden jeg er med i dag unnlater hun å få grønnsakene og kjøttet i en og samme pose. Jeg har sagt at det ikke er bra å blande kjøtt og grønnsaker sammen, hun glemmer det og kommer hjem dagen etter at det er sagt med kjøttet på toppen av salaten.

Vi baner oss vei ut av folkemengden. Den ene nabokvinnen har redde, store øyne. Hun har lang, sort hijab og klamrer seg til den flettede kurven hun har fylt med mat. Hun er den eneste som har kurv; mannen hennes har en ordentlig jobb. Ute på den lange støvete veien hjem begynner hun å snakke nervøst. Hun prøver å få folk til å trekke unna oss. Føttene min er støvete i de røde badesandalene, jeg er varm men rolig. Når vi kommer hjem sier hun til han at hun aldri mer går dit sammen med meg. Neste gang kommer de til å gi meg juling sier hun før hun smetter inn den turkismalte naboporten. Jeg skjønner ikke helt hva hun sikter til.

Min afrikanske søster ler og gestikulerer; forteller han hva folk har sagt. Jeg får sikkert vite det i kveld når alle har lagt seg og de daglige gjestene har gått hjem og han er alene på soverommet med meg. Jeg går inn i gårdsrommet og setter meg på en plaststol og tar sløret ned på skuldrene men lar skautet som dekker håret være på. Sandalene sparkes av og jeg lurer på om jeg skal ta en dusj før middag. Vannet er sikkert skrudd av så det er bare en utopisk drøm. Jeg må på do men vegrer meg; kakkerlakker fra latrinene i nabolaget finner veien til mitt vannklosett selv om det ikke er like attraktivt. Jeg lukker øynene og ser kun rødt lys bak øyelokkene og sola varmer og jeg kan høre en svær humle klorer seg fast oppe på takbjelken. Du hører hvordan beina skraper i treet. Orden treffer tromhinnen i en jevn strøm, de fleste fremdeles like uforståelige. "Hvit", "pen", "penger", "kjøtt", "varmt", ingeting jeg klarer å få mening ut av.

Jeg kan ikke huske å ha følt meg truet. Jeg kan ha tatt feil. For jeg skjønte ikke hva de sa og væremåten deres er så fundamentalt ulik den en møter på gata i Norge; de snakker høyere og hardere, tar mer på hverandre, kommer nærmere og gestikulerer hele tiden. Jeg var i min egen verden, omgitt av støy og avskjermet. Jeg følte en trygghet som muligens ikke var resultat av at jeg var trygg men av at jeg visste at jeg bare måtte følge strømmen, ta ned skuldrene og ikke tenke. Jeg visste at hvis jeg ga utrykk for ubehag ville det fort smitte over på de rundt meg. Det beste ville være å bare flyte. Ikke reagere for sterkt; la meg skyves fremover uten å virkelig prøve å forstå eller mene noe. Bare sanse; rolig. Håpe at ingenting ville bli sagt som ville tenne gnister og hvis det skjedde; håpe at min afrikanske søster visste hva som måtte gjøres. Blind tillit var det eneste jeg hadde hatt de to timene turen varte. Jeg gikk aldri tilbake til markedet.

The Proposition

En bror drar ut for å drepe sin egen bror for å redde sin andre bror. Denne filmen har musikken og bildene som får meg til å falle ut av handlingen gang på gang; jeg har nok med å absorbere musikken og de utrolig vakre og gjennomtenkte "bildene" som utgjør filmen. Vondt, ondt og stygt kan være vakkert, rørende og ta pusten fra deg på en god måte og Nick Cave behersker dette til fulle.

tale er sølv, stillhet er gull?

En møter seg selv i døra hver dag, hele uka. De to siste ukene har vært utrolig lite produktive for min del, jeg har lest litt i bøker og en del artikler; "teasere" mer eller mindre og interessen for det jeg burde ha drevet med har blitt vekket men jeg synes å ha vanskeligheter med å få ordene ut. Eller, jeg ser for meg at jobben med å plassere de på riktig sted etterpå blir så vanskelig at jeg ikke klarer det. Snakk om å være feig og unnvikende. Slapp og giddalaus.

Men det har vært noen litt tunge uker hvis en ser bort fra at jeg er en giddalaus slendrian. Jeg har diagnostisert meg selv som en som lider av blandt annet konsern-blues. Det er når du jobber i en stor organisasjon og denne organisasjonen gang på gang viser at organisasjonsutvikling ikke betyr at man gjør ting bedre, man bare utvikler nye måter å gjøre de samme feilene på nytt. De siste ukene har vært så blå at jeg burde blitt mer enn inspirert til å hamre løs på tastaturet, skrive ferdig og sikre meg en lønn lik den jeg har hvis jeg skulle finne veien til nye og andre store organisasjoner hvor en i allefall må være en stund før det blir skikkelig seig og kvalmende blues av det. Det er ikke noe særlig når du kommer på jobb dag etter dag og du blir ikke forbannet når du får vite hva som skjer, bare så usigelig lei deg. Noen sa en gang for lenge siden til meg at det som skilte dyr fra mennesker var at mennesker ikke lærte av sine feil. Jeg har alltid syntes at det var en ganske så god beskrivelse på livets bølgedaler og det vi gjør ut av vårt korte jordeliv, som min bestefar ville kalt det. Og så er det den om at folk flyter oppover i organisasjoner til sitt maksimale inkompetente nivå. Genialt, trist og sant uttrykt.

I tillegg så diskuteres det et eller annet sted på Aftenpostens debattsider om det er ok å amme (for de som syns det er ekkelt, siden har bilde av en pupp brukt som kilde til næring) i offentlighet. Får lyst til å grine av det også. Hva er det med verden? Å sidestille det å amme med å pisse? Å kalle det ekkelt? Hvor langt skal vi fjerne oss fra det vi er; mennesker med behov for hverandre? Å amme er for meg noe av det mest omsorgsfulle du kan gjøre og at noen skulle oppfatte det som obskønt og ekkelt; det gjør meg trist. Jeg har et snev av amme-blues også. Vi syns det er mer naturlig og greit med halv-nakne modeller i de mest uforståelige settinger, reklamerende for produkter som de har lite å gjøre mens små nurk som får mat fra medbrakt pupp, det er ikke akseptabelt. Jeg syns det var kjipt å måtte forholde seg til en reklamekampanje som 7-11 kjørte for en stund siden. De reklamerte for maten de selger og alle tekstene refererte til seksuelle handlinger, en til trekant. Jeg kunne tenke meg til å spise min boller uten å måtte forbinde det med en "threesome" (joda, mat kan være både sensuelt og seksuelt men ikke kødd med hvetebollene mine. Det mener jeg nesten. Jeg syns igrunnen bare at junkfood fra 7-11 er usexy i selg selv. Mulig det er der det ligger.) Men jeg laget ikke noe oppstuss men jeg kjøpte heller ikke boller før reklamen ble borte. Kanskje søkt å ta det opp i samme åndedrag men jeg prøver bare å si at det er mange ting som jeg ikke liker, virkelig ikke liker, men jeg går ikke inn for å stoppe det. Jeg ville engasjer meg mer i f.eks båndtvang på bikkjer i byen året rundt eller at Kvarme bør ta seg sammen og ansett homofile prester enn amming. La disse så forbannede kafémødrene få amme i fred og si fra hvis de skifter bæsjebleier på kafébordet som andre skal bruke etterpå. Men la de amme. Hvor vanskelig skal vi være?

En kunstner (legg merke til at denne artiklen er å lese under headingen "Rampelys". Hva er det som ikke er det i dagens VG lurer nå jeg på. Så kanskje det er en mer alvorlig sak enn vi vil ha det til.) har brukt de to siste ukene, etter hva media sier, på ærekrenkelser. Mest av alt burde det vært en juridisk diskusjon. Hva kan man si og når? Eller kanskje sier den grumsete debatten som går der ute en masse om hvem vi er. Å bli forsøkt voldtatt, det kunne vel skjedd den beste, vi får være glad for at ingenting har skjedd. At Aulie har vist store deler av kroppen sin og selger noe som noen kaller smøreri som kunst gjør at enkelte tviler på at hun som individ rommer mer enn kalkulerende og beregnende grådighet og antar at hennes løsmunnethet er kun en måte å selge seg selv på en ny og dramatisk måte. Jeg har litt blues i denne saken også. Det er så deilig å få sitte på rompa og si at av noen så må vi forvente mer enn andre. Hun er en offentlig person som de hun navnga. Det forplikter; eller bør det det? Er det sånn at hun har et større samfunnsansvar enn meg; at hun må gjøre ting mer riktig enn deg og meg? Jeg håper inderlig ikke det. Så naiv har jeg behov for å være. Hvor mange av dere der ute har søkt dere rundt og funnet navnene som hun muligens kom med? Kikkertrangen overstiger en hver etisk og moralsk tilbøyelighet vi måtte ha? Hvor mange har tenkt:"Fy fader, visste jeg det ikke. De to fyrene der er ikke gode?" Hvor mange har tenkt:"Tenk om hun lyver! Fy fan så jævlig!" Hvor mange har tenkt og sagt at hun er ei real hore? De to siste provoserer meg mest. For jeg må innrømme at jeg har mer empati med en kvinne som muligens ble antastet enn disse to mannfolka som aldri kommer til å bli nødt til å svare for seg. Er de skikkelige mannfolk så sørger de for at hun må betale for sin menneskelighet; hun sa noe som ingen ville vite noe om. For det gjorde ting litt mer komplisert enn det som godt var. Vi brude skamme oss hele gjengen. Og så Mina, da. Som har fått passet sitt påskrevet til gangs av sure gubber (ja, for det ER de i denne saken) hele uka. Hun må ha hatt en skikkelig blå uke; syns det var fint at hun fikk vist at her ikke var noe som hun tok lett på, at hun tillott lytterne sine å høre at hun brast, at hun hadde det leit etter voldtekt-saken eksploderte og hennes person ble sådd tvil om. Noen ganger er det godt å være jente å grine litt. Dere gutter burde prøve det. Det er en fin måte å krasjlande på. Og man stiger sakte men sikkert hvis en tillatter det å være en ventil og ikke en sutteklut. Den velsigna grininga. Det er blå uker og både Mina og kunsteren skulle fått en klem fra meg. Ikke fordi de har gjort noe viktig, riktig og bra, men fordi de var menneskene denne uka. Så får ettertiden dømme hyenen rundt.

Ellers så har jeg vært svimmel hele uka, jeg har vært mer på jobb enn hjemme når jeg har jobbet men hatt en deilig fridag, føttene verker og skuldrene trenger å bli avlastet; men jeg usikker på hva som tynger mest og hva som vil hjelpe. Når denne fredagen nærmet seg slutten så gikk nest siste episode av "Six feet under" og jeg satt og små-grein og kjente på alt det blå som fyller meg. Fulgte dialogen og ble fanget inn i de absurde drømmeriene til alle de blå karakterene i serien; kjente at det treffer gang på gang; jeg kjenner meg igjen. Det er både tungt og deilig. Milan Kunderas bok "Tilværelsens uutholdelige letthet" har en av de flotteste titlene jeg vet om. For det er det alt handler om i dag; i vår lille absurde verden inni en glassklokke med påmalte gullstjerner som glitrer skarpt i lyset fra en sol som sikkert vil bli vår undergang en gang i fremtiden om vi ikke drukner i vår egen dritt. Either ways, we're fucked.

Bær over med meg. I have a bad case of the blues. Og jeg vet at det er taushet som er gull, men det klarer jeg ikke tro på. Men at stillhet er det; det vet jeg. Og jeg orker ikke å være sakelig i alt det som skjer, beklager, jeg bare føler akkurat nå. Ha meg unnskyldt.

hvite glassklokker på stramme stålstilker; et av stedene som jeg kaller hjemme

arghhhh, sukk og stønn, merkelig lite virkningsfulle ord for det jeg føler nå, men lang tittel ble det i allefall, rekordlang.

Er det en meningsløs dag når du har vært oppe klokken halv sju får så jobbe i elleve timer med en viss følelse at alt hadde gått greit uten ditt overoppsyn? Endelig hjemme så sovner du på senga men våkner etter et par timer, tre minutter etter at alle har sluttet å ringe? Du krøller deg sammen igjen på senga for å sove til neste dag men ubesvart anrop nr. 2 må ha husly noen timer og dukker opp med junk-food og brus, du er kvalm fordi du har vært på macer'n to ganger i løpet av ett døgn og snart har du spist en halv pose bamsemums i tillegg til de 400 grammene med melkesjokolade som du spiste over to dager, muligens fra torsdag til fredag? Du får sett slutten av "Kill Bill 2", slutten av "Mitt liv uten meg" og slutten av "Bedre enn sex", fortsatt kvalm fra alt snopet, klokka er før du vet det to om natta og du må betale regninger til en verdi av 30 000 femtiøringer????

Og så ble den 0300, fremdeles kvalm og oppvasken er enda ikke tatt og kommer til å ta en time, men ikke før seinere på dagen, for sove, det må man, stor fordi du ikke har hatt tid siden tirsdag, klesvasken...sier ikke noe, folding av klær....Arrrgh. Jeg trenger et "husmenneske" som kan ta vare på meg, eller i allefall alle de forstyrrende tingen som gjør at jeg ikke finner veien, opp i lyset, men sitter fast i mitt rot, lett forvirret...og fortsatt kvalm.

i mørket er alle katter grå og kanskje farlige

Av og til så er det bare vage sammenhenger og diffuse følelser som gir deg meningen med det som skjer rundt deg. I dag klokken elleve skal det være et fakkeltog med parolen:" Ta natta tilbake!" Vel, skal de ha med meg så får de komme opp til meg for ikke et eneste gatelys har blitt tent i min sentrumsgate i kveld. Jeg har kun sett skygger som beveger seg langs fortauene og siden det ikke er mye næringsvirksomhet på første plan her så ville til og med jeg nølt med å gå ut alene i kveld for gata er svart og ugjennomtrengelig. At detter skjer på kvinnedagen er nok mer en skjebnens ironi enn noe annet. Men jeg krøller meg automatisk sammen under pledde på senga mi og grøsser lett og tenker at jeg uansett hvor fritt og godt noen syns at kvinner i Norge har det så vil vi uansett hvordan vi snur og vender på det være både kvinner og individer, aldri bare individer.

å kvinnedagen kom som julekvelden på kjerringa

Når jeg sjekker bloggen min, den forrige og ser på mars måned så er i grunnen en del poster som på en eller annen måte er relatert til det å være kvinne (ikke så rart, når det er jeg som har skrevet det, men uansett.) Siden jeg IKKE skal skrive noe...så tenker jeg at jeg legger inn linker her så blir det opp til enhver.

Om utnytting av jenter - kontantkort mot sex

Voldtekt er alltid et tema

Vaginamonologene på Parkteatret var en hyggelig opplevelse, snøværet til tross.

tusen, tusen takk

Det er utrolig hyggelig å lese denne setningen når alt jeg strever med for tiden er å ha ordet i min makt.
Og den siste i denne runden: Othilie har skrevet om krig og norske soldater på sedvanlig imponerende vis i posten:
...sier de på Sonitus, en utrolig jålete tjeneste for jålete mennesker. Så jeg sier bare takk, for det er motiverende uansett hvor lite jeg selv føler det sånn rundt det jeg skriver, kanskje er ikke Sonitus et forum som kan utale seg om dette på objektivt vis eller som en bør la seg oppmuntre av siden det er en jåletjeneste, hi-hi (objektiviteten er død forøvrig, spør du meg.). Men jeg gjør det. Fordi jeg trenger det så utrolig mye akkurat NÅ! Jeg er en hastverksskriver, men dog ikke så effektiv som Storrusten:-) Og jeg skal haste videre, men takk, det reddet dagen. Seriøst!

Sigur Rós - svefn-g-englar

Alpha Blondy Cocody Rock

we positively movin up

Jeg var og hørte Alpha Blondy i Oslo for en del år siden. Jeg har danset til musikken hans leeenge, hjemme i stua. Enten alene, med en fast og selvsikker gravid mage, med en baby som ikke klarer å sove i armene, eller med et større barn som antageligvis kjenner igjen musikken og må bevege seg uten helt å vite hvorfor.

Jeg måtte på toalettet under konserten. Da jeg kom inn stod noen yngre fnisende jenter og prøvde å finne ut hvordan de skulle få rullet seg en rev, de hadde fått kjøpt det de trengte. Tydlig at de hadde fått av andre før og at de mente at det var det en gjorde på reggae konserter. Jeg var skyhøy - på musikken. Og akkurat i det jeg kom inn i avlukket begynte de å spille "Cockody Rock". Jeg fikk ikke gått på do, jeg låste opp døren og gikk ut i den vuggende, varme folkemassen for å få med meg sangen.

Jeg logger ut. På ubestemt tid. For å vise meg selv at jeg kan, fordi jeg tror jeg kan klare det. Now is the time to create the truth in what I know, I can! Because, I'm positively moving up!

Habibi ya nour el ain

Habibi II, min habibisang. Enjoy!

Milk and Honey-Habibi (Je t'aime)

Habibi I

og dagene er gode

Vi har gått i nesten en halv time før vi er i barnehagen. Ikke fordi det er så langt men fordi min lille Engel er så kort i bena og har sin egen rytme. Før vi gikk ble jeg ropt ut av sengen:"Kom å se Mamma! Kom å se! Det er regnbue ute!" Jeg krøp søvnig ut av den varme senga og tuslet bort til vinduet i bare undertøyet. Det var en blå stripe himmel å skimte over sentrum og husveggene lyste klare i det fine været. Det var det den lille mente:"Se, det er farger ute, kan jeg ha på joggesko?" Det ble til at han tok på vintersko men boblejakke istedet for utedress og sammen gikk vi nedover gata på bar asfalt mens han knuget hånden min, min lille engels hender godt inntullet i tovede ullvotter med fargerike snorer.

Når vi kommer inn døra blir vi tatt i mot av Assistenten, en høy arabisk mann med kamuflasjebukser og et stort smil. Han oppmuntrer min lille engel til å henge fra seg klærne selv og ønsker meg en god dag. I det jeg går mot døra hører jeg den tospråklige assistenten hilse på min lille Engel:"Habibi! Så godt at du kom! Vær med på leken!" Jeg kjenner at hjerte holder på å briste og smiler hele veien til jobb. Habibi, habibi, habibi synger det i hodet mitt.

(Jeg hadde "min" Habibi sang (Milk and Honey har en annen, kanskje det er din, jeg skrev navnet på "min" i kommentaren din, som er en arabisk perle av en sang som hvis du er altetende kanskje også kunne finne "bevegende") og ordet i hodet da jeg kom over posten din på bloggrevyen:-) Og jeg legger ut begge)