bang, bang, du er død

Det lukter godt av boller og kakao. Jeg er på vei fra kjøkkenet til gangen for å plukke opp siste rest av våte klær etter aketuren, i hånda; en bolle med mykt smeltet smør i den ruglete skjæreflaten som en får når en bare må ha, lenge før de er så kalde at de lar seg dele pent.

Søndagsrevyen har et innslag om norske soldater som har deltatt i internasjonale operasjoner og fokuset er på hva den norske offentligheten ikke har fått vite. Ungene sitter og ser på, jeg lurer på om jeg burde slå av. Kanskje de ikke bør se sånne ting, enda. Det er innslaget om Somalia som fanger meg ved skjermen. Jeg visste ikke at det var norske soldater med i UNOSOM-styrkene som gikk inn i Somalia i 1992. Jeg fulgte lite med på det tidspunktet og har heller ikke sett det omtalt noe sted senere. Jeg faller ned på knærne foran tv og kjenner at jeg begynner å skjelve. De viser en del bilder fra gatene i Moqadishu; kropper som ligger i de støvete gatene; livløse. Vi hører soldater som forteller om at de har skutt og drept somaliere som har skutt mot dem, at det er brukt makt mot lokalbefolkningen uten at det har vært nødvendig. Jeg har for lengst tårer i øynene. Den minste sitter på fanget mitt, følger ikke med men konsentrerer seg om å få en klem. Et varmt ansikt legges mot kinnet mitt og et bredt smil lyser opp mot meg. Den eldste håper at ingen vi kjenner har opplevd noe sånt; å måtte skyte noen andre, å være somalier å bli skutt på av en nordmann. Hva skal man si til sånt?

En jeg kjente for lenge siden hadde vært i Libanon, en av de første; da konflikten enda var varm og eksplosiv. Han var alkoholiker. Han hadde nok anlegg for avhengighet, broren er narkoman. Å være soldat var hans måte å prøve og finne utløp. Lite visste han at det kom til å være med på bidra til at han seg lengre og lengre inn i misbruket. Jeg møtte han for sju år siden på trikken. Han var ruset på mer enn alkohol da. Han kom bort, skitten i tøyet og så tjue år eldre ut enn han virkelig var. Sa han husket meg hjemmefra, at jeg var ei go' jente. At han husket tida da han kjente meg som en av de beste i livet sitt. Jeg satte meg ned og pratet med han hele veien fra Bislett til sentrum. Han ga meg en klem før han gikk av og sa han var glad i meg med skjelven røst før han forsvant inn i asfalthelvete, ned mot Plata.

Da jeg kjente han prøvde han å bearbeide opplevelsene sine fra Libanon gjennom å skrive. Det fungerte visst dårlig for han drakk mer og mer utover den siste våren jeg bodde hjemme. Han var aggressiv og det hendte flere ganger at vi brøt inn i hans fyllekrangler og tok han med ut på gata, roet han ned og prøvde å få han til å gå hjem. Like ofte gråt han og klarte ikke å få ut mer enn disse salte, kalde tårene; ordene satt fast i halsen hans. Han var fanget i sitt eget helvete. Det var ingen som var villige til å innrømme at utenlandstjenesten kunne være hard påkjenning; ingen snakket om erstatning eller behandling. Jeg fikk vite at han døde i Oslo av en overdose for et par år siden.

En setning fra en kronikk eller noe bet seg fast i hodet mitt denne uka og den var omtrentlig sånn her:"Jeg håper vi er sikre på at det er verdt å dø for, de konfliktene som vi sender våre norske soldater til." Ett spørsmål kverner rundt i hodet mitt:"Er det noe som det er verdt å dø for?" Er ikke livet det mest verdifulle vi har? Og det er et paradoks; at vi går til krig for å stoppe konflikt. Og jeg tror ikke at det er saken i seg selv som gjør at unge over hele verden velger å gi deler av livet sitt til å bekjempe antatte onde regimer og ødeleggende konflikter. Å være soldat er en profesjon som mye annet; man gjør det som kreves av en; noen ganger kommer det lett andre ganger går det forferdelig galt. Men denne profesjonen kommer med en grell bakside; man må kunne anta at man en eller annen gang må velge å leve selv og være nødt til å ta et liv for å oppnå det. Man vet aldri om en kommer hel ut av det og heller aldri om en klarer overgangen fra krise til et stabilt og mer forutsigbart liv hjemme.

Jeg sliter med å se innslag fra Irak, Afghanistan, Somalia og mange, mange andre steder. Men det er helt klart at det bør være åpenhet rundt hvordan soldaters tjeneste arter seg under fjerne himmelstrøk, det bør også være åpenhet rundt hvilken skade nordmenn påfører det samfunnet de er sendt ut for å frelse. Jeg skal ikke lyve, det eneste jeg håper skal komme ut av det er at man vegrer seg for å sende ut soldater. At vi skal bli mer forsiktige med hva vi bidrar med; hvilke saker vi støtter. På den andre siden, noen ting må stoppes og hvis ikke vi bidrar hvem bidrar da?

Krig må være noe av det mest ondskapsfulle mennesket har laget regler for og min trang til å stikke hodet i sanden er nok ganske normal. Å ikke orke å se hva som skjer og ønske at det var mulig å være så egoistisk at vi bare kunne si at sånt som dette er ikke vi med på. Vi er ikke i bransjen; krigsbransjen. Jeg håper det blir lenge før jeg ser et liknende innslag. Så jeg slipper å virkelig gjøre meg opp en mening om hva norske soldater skal kunne brukes til. Jeg vil så inderlig slippe å måtte mene. Det er vanskelig nok at jeg føler så sterkt...