25 februar 2007
effektivt levd
"Aaaaaaaaaiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiiii" Jeg suser ned bakken. Nysnøen står rundt akebrettet og det legger seg et tynt lag snø over hele meg. Jeg hikster av latter lenge før jeg når bunnen av bakken. De siste meterne rutsjer jeg sidelengs; halveis av akebrettet og den myke kalde snøen finner veien inn under jakka og sender sjokkbølger av kulde gjennom hele kroppen; fra den varme magen som nå er våt og ganske så snart kald. Jeg har latterkrampe før jeg dulter borti et tre som står litt ubeleielig plassert, i alle fall hvis en tar i betraktning at jeg helt mister kontroll bare farten og kicket blir stort nok. Jeg kjenner at jeg i morgen kommer til å ha en mørk skygge øverst på låret; et minne om 10 sekunder der jeg slapp alt og bare eksisterte; hylende, skjelvende, smilende og sulten på mer.
bang, bang, du er død
Det lukter godt av boller og kakao. Jeg er på vei fra kjøkkenet til gangen for å plukke opp siste rest av våte klær etter aketuren, i hånda; en bolle med mykt smeltet smør i den ruglete skjæreflaten som en får når en bare må ha, lenge før de er så kalde at de lar seg dele pent.
Søndagsrevyen har et innslag om norske soldater som har deltatt i internasjonale operasjoner og fokuset er på hva den norske offentligheten ikke har fått vite. Ungene sitter og ser på, jeg lurer på om jeg burde slå av. Kanskje de ikke bør se sånne ting, enda. Det er innslaget om Somalia som fanger meg ved skjermen. Jeg visste ikke at det var norske soldater med i UNOSOM-styrkene som gikk inn i Somalia i 1992. Jeg fulgte lite med på det tidspunktet og har heller ikke sett det omtalt noe sted senere. Jeg faller ned på knærne foran tv og kjenner at jeg begynner å skjelve. De viser en del bilder fra gatene i Moqadishu; kropper som ligger i de støvete gatene; livløse. Vi hører soldater som forteller om at de har skutt og drept somaliere som har skutt mot dem, at det er brukt makt mot lokalbefolkningen uten at det har vært nødvendig. Jeg har for lengst tårer i øynene. Den minste sitter på fanget mitt, følger ikke med men konsentrerer seg om å få en klem. Et varmt ansikt legges mot kinnet mitt og et bredt smil lyser opp mot meg. Den eldste håper at ingen vi kjenner har opplevd noe sånt; å måtte skyte noen andre, å være somalier å bli skutt på av en nordmann. Hva skal man si til sånt?
En jeg kjente for lenge siden hadde vært i Libanon, en av de første; da konflikten enda var varm og eksplosiv. Han var alkoholiker. Han hadde nok anlegg for avhengighet, broren er narkoman. Å være soldat var hans måte å prøve og finne utløp. Lite visste han at det kom til å være med på bidra til at han seg lengre og lengre inn i misbruket. Jeg møtte han for sju år siden på trikken. Han var ruset på mer enn alkohol da. Han kom bort, skitten i tøyet og så tjue år eldre ut enn han virkelig var. Sa han husket meg hjemmefra, at jeg var ei go' jente. At han husket tida da han kjente meg som en av de beste i livet sitt. Jeg satte meg ned og pratet med han hele veien fra Bislett til sentrum. Han ga meg en klem før han gikk av og sa han var glad i meg med skjelven røst før han forsvant inn i asfalthelvete, ned mot Plata.
Da jeg kjente han prøvde han å bearbeide opplevelsene sine fra Libanon gjennom å skrive. Det fungerte visst dårlig for han drakk mer og mer utover den siste våren jeg bodde hjemme. Han var aggressiv og det hendte flere ganger at vi brøt inn i hans fyllekrangler og tok han med ut på gata, roet han ned og prøvde å få han til å gå hjem. Like ofte gråt han og klarte ikke å få ut mer enn disse salte, kalde tårene; ordene satt fast i halsen hans. Han var fanget i sitt eget helvete. Det var ingen som var villige til å innrømme at utenlandstjenesten kunne være hard påkjenning; ingen snakket om erstatning eller behandling. Jeg fikk vite at han døde i Oslo av en overdose for et par år siden.
En setning fra en kronikk eller noe bet seg fast i hodet mitt denne uka og den var omtrentlig sånn her:"Jeg håper vi er sikre på at det er verdt å dø for, de konfliktene som vi sender våre norske soldater til." Ett spørsmål kverner rundt i hodet mitt:"Er det noe som det er verdt å dø for?" Er ikke livet det mest verdifulle vi har? Og det er et paradoks; at vi går til krig for å stoppe konflikt. Og jeg tror ikke at det er saken i seg selv som gjør at unge over hele verden velger å gi deler av livet sitt til å bekjempe antatte onde regimer og ødeleggende konflikter. Å være soldat er en profesjon som mye annet; man gjør det som kreves av en; noen ganger kommer det lett andre ganger går det forferdelig galt. Men denne profesjonen kommer med en grell bakside; man må kunne anta at man en eller annen gang må velge å leve selv og være nødt til å ta et liv for å oppnå det. Man vet aldri om en kommer hel ut av det og heller aldri om en klarer overgangen fra krise til et stabilt og mer forutsigbart liv hjemme.
Jeg sliter med å se innslag fra Irak, Afghanistan, Somalia og mange, mange andre steder. Men det er helt klart at det bør være åpenhet rundt hvordan soldaters tjeneste arter seg under fjerne himmelstrøk, det bør også være åpenhet rundt hvilken skade nordmenn påfører det samfunnet de er sendt ut for å frelse. Jeg skal ikke lyve, det eneste jeg håper skal komme ut av det er at man vegrer seg for å sende ut soldater. At vi skal bli mer forsiktige med hva vi bidrar med; hvilke saker vi støtter. På den andre siden, noen ting må stoppes og hvis ikke vi bidrar hvem bidrar da?
Krig må være noe av det mest ondskapsfulle mennesket har laget regler for og min trang til å stikke hodet i sanden er nok ganske normal. Å ikke orke å se hva som skjer og ønske at det var mulig å være så egoistisk at vi bare kunne si at sånt som dette er ikke vi med på. Vi er ikke i bransjen; krigsbransjen. Jeg håper det blir lenge før jeg ser et liknende innslag. Så jeg slipper å virkelig gjøre meg opp en mening om hva norske soldater skal kunne brukes til. Jeg vil så inderlig slippe å måtte mene. Det er vanskelig nok at jeg føler så sterkt...
Søndagsrevyen har et innslag om norske soldater som har deltatt i internasjonale operasjoner og fokuset er på hva den norske offentligheten ikke har fått vite. Ungene sitter og ser på, jeg lurer på om jeg burde slå av. Kanskje de ikke bør se sånne ting, enda. Det er innslaget om Somalia som fanger meg ved skjermen. Jeg visste ikke at det var norske soldater med i UNOSOM-styrkene som gikk inn i Somalia i 1992. Jeg fulgte lite med på det tidspunktet og har heller ikke sett det omtalt noe sted senere. Jeg faller ned på knærne foran tv og kjenner at jeg begynner å skjelve. De viser en del bilder fra gatene i Moqadishu; kropper som ligger i de støvete gatene; livløse. Vi hører soldater som forteller om at de har skutt og drept somaliere som har skutt mot dem, at det er brukt makt mot lokalbefolkningen uten at det har vært nødvendig. Jeg har for lengst tårer i øynene. Den minste sitter på fanget mitt, følger ikke med men konsentrerer seg om å få en klem. Et varmt ansikt legges mot kinnet mitt og et bredt smil lyser opp mot meg. Den eldste håper at ingen vi kjenner har opplevd noe sånt; å måtte skyte noen andre, å være somalier å bli skutt på av en nordmann. Hva skal man si til sånt?
En jeg kjente for lenge siden hadde vært i Libanon, en av de første; da konflikten enda var varm og eksplosiv. Han var alkoholiker. Han hadde nok anlegg for avhengighet, broren er narkoman. Å være soldat var hans måte å prøve og finne utløp. Lite visste han at det kom til å være med på bidra til at han seg lengre og lengre inn i misbruket. Jeg møtte han for sju år siden på trikken. Han var ruset på mer enn alkohol da. Han kom bort, skitten i tøyet og så tjue år eldre ut enn han virkelig var. Sa han husket meg hjemmefra, at jeg var ei go' jente. At han husket tida da han kjente meg som en av de beste i livet sitt. Jeg satte meg ned og pratet med han hele veien fra Bislett til sentrum. Han ga meg en klem før han gikk av og sa han var glad i meg med skjelven røst før han forsvant inn i asfalthelvete, ned mot Plata.
Da jeg kjente han prøvde han å bearbeide opplevelsene sine fra Libanon gjennom å skrive. Det fungerte visst dårlig for han drakk mer og mer utover den siste våren jeg bodde hjemme. Han var aggressiv og det hendte flere ganger at vi brøt inn i hans fyllekrangler og tok han med ut på gata, roet han ned og prøvde å få han til å gå hjem. Like ofte gråt han og klarte ikke å få ut mer enn disse salte, kalde tårene; ordene satt fast i halsen hans. Han var fanget i sitt eget helvete. Det var ingen som var villige til å innrømme at utenlandstjenesten kunne være hard påkjenning; ingen snakket om erstatning eller behandling. Jeg fikk vite at han døde i Oslo av en overdose for et par år siden.
En setning fra en kronikk eller noe bet seg fast i hodet mitt denne uka og den var omtrentlig sånn her:"Jeg håper vi er sikre på at det er verdt å dø for, de konfliktene som vi sender våre norske soldater til." Ett spørsmål kverner rundt i hodet mitt:"Er det noe som det er verdt å dø for?" Er ikke livet det mest verdifulle vi har? Og det er et paradoks; at vi går til krig for å stoppe konflikt. Og jeg tror ikke at det er saken i seg selv som gjør at unge over hele verden velger å gi deler av livet sitt til å bekjempe antatte onde regimer og ødeleggende konflikter. Å være soldat er en profesjon som mye annet; man gjør det som kreves av en; noen ganger kommer det lett andre ganger går det forferdelig galt. Men denne profesjonen kommer med en grell bakside; man må kunne anta at man en eller annen gang må velge å leve selv og være nødt til å ta et liv for å oppnå det. Man vet aldri om en kommer hel ut av det og heller aldri om en klarer overgangen fra krise til et stabilt og mer forutsigbart liv hjemme.
Jeg sliter med å se innslag fra Irak, Afghanistan, Somalia og mange, mange andre steder. Men det er helt klart at det bør være åpenhet rundt hvordan soldaters tjeneste arter seg under fjerne himmelstrøk, det bør også være åpenhet rundt hvilken skade nordmenn påfører det samfunnet de er sendt ut for å frelse. Jeg skal ikke lyve, det eneste jeg håper skal komme ut av det er at man vegrer seg for å sende ut soldater. At vi skal bli mer forsiktige med hva vi bidrar med; hvilke saker vi støtter. På den andre siden, noen ting må stoppes og hvis ikke vi bidrar hvem bidrar da?
Krig må være noe av det mest ondskapsfulle mennesket har laget regler for og min trang til å stikke hodet i sanden er nok ganske normal. Å ikke orke å se hva som skjer og ønske at det var mulig å være så egoistisk at vi bare kunne si at sånt som dette er ikke vi med på. Vi er ikke i bransjen; krigsbransjen. Jeg håper det blir lenge før jeg ser et liknende innslag. Så jeg slipper å virkelig gjøre meg opp en mening om hva norske soldater skal kunne brukes til. Jeg vil så inderlig slippe å måtte mene. Det er vanskelig nok at jeg føler så sterkt...
24 februar 2007
farende fant uten en slant, så langt...
Man skal visst huske hvor en kommer fra, har jeg hørt. Det er viktig å ha røtter og ei tilhørighet. Selv så kommer jeg fra en liten nord-norsk by. Faren min har 10 års skolegang og har jobbet seg opp til å praktisere en profesjon, uten formell kompetanse mens moren min har sju års skolegang og har "vanket" i lavtlønnede yrker i servicenæringen så lenge jeg kan huske. Den ene bestefaren min ødela ryggen da han var med å bygde jernbane i nord mens den andre viet livet til havet og fiske. Begge bestemødrene mine var hjemmeværende og tygde beroligende i større og større grad utover i livet. Det fantes ingen i mine foreldres omgangskrets som hadde høyere utdannelse, enda mindre en profesjonsutdanning. Sånn er det fremdeles. Den eneste akademiske gruppen jeg hadde et forhold til var lærere.
Jeg begravde nesen min i bøkene så snart jeg klarte å få noe fornuftig ut av alfabetet. Ingen hjemme hadde lært meg noe om verken regning eller skriving før jeg begynte skolen. Gjennom bøkene oppdaget jeg nye verdener. Og lærerne mine løftet meg opp på den måten at de så meg og verdsatte min innsats alltid med beste karakter. Det ble etterhvert usannsynlig at jeg ikke skulle fortsett med skole; lenge. Videregående var den gang som nå et ganske så ubevisst valg, i alle fall for meg. Jeg tok allmenfag fordi jeg ikke hadde peiling på hva jeg skulle bli. Jeg ville bare lære. Jeg hadde ingen forbilder i mine foreldres omgangskrets og visste i grunnen ikke hvilke yrker verden hadde å by på. Å bli lege, tannlege, advokat eller siviløkonom hørtes nesten litt vel mye ut for en som meg, syntes jeg, så jeg vurderte det ikke engang. Sånt krever ambisjoner og jeg hadde aldri blitt møtt med forventninger om å prestere. Ambisjoner høres ut for meg som noe veldig slitsomt... Mest fordi et barn som klarer seg bra i en familie som min ikke blir sett; man puster bare lettet ut for at alt går uten friksjon. Hverdagsslitet og mangelen på forståelse på hva skolen betydde for meg gjorde at jeg fikk flyte i fred, litt over gjennomsnittet, uten å anstrenge meg for mye.
Da videregående nærmet seg slutten merket jeg at jeg begynte å bli litt svett og urolig. Hva var det jeg skulle bruke livet mitt til? Skulle jeg slutte på skolen og begynne å jobbe? I ferskvaredisk eller på skobutikk, vaske gulv eller servere kaffe? Aldri i livet. Jeg er ikke skapt til å yte smilende service, dag ut og dag inn, jeg hadde innsett det. Jeg vurderte aldri høyskole i det hele tatt, det vil si, jeg søkte og kom inn to ganger og sa nei. Jeg ville på universitetet. Jeg hadde ingen som helst formening om hva som kom til å møte meg. Jeg kjente igjen noen av fagene fra timeplanen mens andre igjen måtte jeg lese meg til innholdet. Jeg hadde ingen anelse om hvilken form eller retning studiene mine skulle ha. Jeg hadde alltid vært språkglad og en kranglefant så valgen falt etterhvert på språk og samfunnsfag.
Å studere på universitetet var i begynnelsen en lek. Ex.phil ble bestått på samme måte som alle mine tidligere eksamener, med sprenglesing noen uker før, ellers sporadisk lesing og tilstedeværelse på forelesninger og kurs. Den sosiale biten var viktigere enn studiene. Det var her jeg møtte det første "akademikerbarnet".
Han og jeg kom fra to forskjellige verdener. Han mente at bare en bestemte seg for at en ville noe så kunne man få det til. Jeg med min bakgrunn mente at det ikke kunne være så lett, i allefall ikke for sånne som meg, som knapt visste hva det var jeg kunne ønske meg. Vi stod mang en gang og ropte til hverandre i frustrasjon; han fordi han mente jeg kunne gjøre hva jeg ville; jeg fordi jeg følte at hele mitt væren og vesen; min bakgrunn og mangel på erfaringer strittet i mot valgene jeg hadde tatt. Jeg slet med akademisk språk; det abstrakte. Jeg var utrolig bevisst på at alle begreper var nye for meg, mens for han så var det gammelt nytt. Han hadde hele barndommen sittet ved et middagsbord der hans professorfar og lektormor hadde diskutert med det språket som var så fremmed for meg og inkludert han i diskusjonene. Han eide språket og innholdet; jeg måtte streve for å fylle alt med innhold. Han hadde vokst opp med forventningen om at han skulle bli en del av akademia; hans far tok han med på feltarbeid og innlemmet han i sin betraktende og resonnerende verden. Jeg, jeg hadde kun lest bøker og hadde knapt funnet meg tilrette i det miljøet jeg kom fra; turer i marka som jeg hatet fordi jeg var klønete, idrett på fritida som var like lite attraktivt og det jeg oppfattet da som nå som hjernedøde omgangsformer hvor en diskuterte naboens siste krumspring og strikkeoppskrifter. Jeg hørte ikke til noe sted og forstod like lite av begge verdenene følte jeg.
Jeg ble på universitetet. Inkorporerte nye begreper og fagfelt og ble mer og mer apatisk i forhold til hva jeg skulle bruke det til. For jeg kom fra ingen steder og hadde ingen kontakter; mens mine "akademikerbarn" venner visste hva livet hadde å by på og hvem som kunne hjelpe dem å komme dit. Jeg hadde lært at ærlig arbeid på egen hånd er det eneste som nytter og å få hjelp av andre, det gjør det oppnådde resultatet mindre i verdi. De eneste bena det var verdt å stå på var ens egne. Min akademiske karriere hanglet av gårde, jeg lærte etterhvert å strukturere meg litt mer og delta mer men følte stadig vekk at jeg ikke hørte hjemme der og distanserte meg fra de som så åpenbart hadde evner og teft for det akademiske.
Etterhvert så betviler man sine egne evner. Helt ned på avsnittsnivå. Kan jeg i det hele tatt skrive en god akademisk setning og sette den sammen til et avsnitt som er korrekt utformet; med tema, argumentasjon og en konklusjon???? Og å be om hjelp klarte jeg heller ikke, enten så var jeg smart nok til å skjønne dette eller så fikk jeg la det gå nedenom og hjem, men stille, stille, så ingen la merke til det. Jeg nektet å være den blonde bimboen på første rad med alle de teite sprøsmålene. Ikke jeg. Ingen skulle se at jeg ikke skjønte alt.
Ingen hjemme har noensinne skjønt hva jeg driver med. De har lært seg navnet på faget men spør hva faget i bunn og grunn dreier seg om; de vet ikke. Ingen av mine foreldre har vært oppe på universitetet mens jeg enda satt der og studert for å se hvordan min "arbeidsplass" så ut. At jeg har studert politikk og samfunn har ikke generert diskusjoner hjemme rundt middagsbordet , heller stillhet siden alle vet at jeg vet mest. Også fordi min noe mer radikale tankegang ikke lengre finner noen gjenklang i deres verdier og holdninger. Jo mer bevisstgjort jeg ble av studiene jo mer sær ble jeg framstilt som. Du er da så bekymret, du, Othilie. Du gjør alt så vanskelig. Verden er ikke sånn som du beskriver den, i allefall ikke for oss. Du må gjerne snakke om bærekraftighet men vi må leve vi også. Man kutter ikke båndene til noe, men ingenting strammer og drar deg inn mot seg, verken akademia eller "gryta hennar mor". Du svever vektløst rundt og vet ikke helt hvor du kommer til å ende. Fremmedgjort er ordet.
Allikevel forventes det at du skal bli noe "stort", at du skal utrette noe. Når det hele lar vente på seg så spør en seg selv og de der du kommer fra; var du nå egentlig skapt for dette her? Eventuelt så lurer de på hva det er som er så vanskelig? Er det ikke bare å skrive ferdig? Og hvis du nå skulle gjøre det, hva blir du da? Det er skrekkspørsmålet til enhver som ikke studerer innenfor en profesjon. Hva bruker en statsvitenskap eller sosialantropologi til? Eller samfunnsgeografi og idéhistorie? Si det, sier en da og ser litt tomt ut i lufta. Før man med nesten selvsikker stemme sier:"Det kan brukes til det meste!" Innerst inne så vet jeg ikke det enda. For den erfaringen har jeg ikke. Min venn "akademikerbarnet", han visste at uansett hva han gjorde og om han fullførte så skulle han klare vri det hele til sin fordel. Han kunne snakke for seg og kunne i alle fall se og høres selvsikker ut selv om det skortet på réell kompetanse. Han hadde helt rett. Han har kommet langt; mye lengre enn meg, han har en karriere, selv uten den siste eksamenen. Jeg sitter fremdeles og prøver å bevise for meg selv at jeg mestrer den akademiske biten. Etter det skal jeg ut og bevise at jeg mestrer det virkelige livet; at jeg skjønner hvordan jeg kan bruke kompetansen min til å komme meg opp og fram. Ikke bare synke sakte ned, tilbake til utgangspunktet og dermed ha kastet bort mer enn ti år av livet mitt på å studere meg til fant. For det er visst det eneste jeg har oppnådd så langt.
Det er en selsom opplevelse å skulle forflytte seg fra et sosioøkonomisk lag til et annet. Jeg har helt klart ikke lyktes helt, enda? Og det er en ensom reise til tider, men det kan være mer på grunn av min personlighet enn hvor jeg kommer fra? Jeg vet bare at kunnskap er det som betyr aller mest for meg; det å hele tiden ervere ny kunnskap. Og da må jo valgen jeg har tatt på sett og vis være riktige, uansett hvor merkelig og utilpass de noen ganger får meg til å føle meg.
Det har aldri før vært flere som har tatt høyere utdannelse, aldri har flere kvinner vært i høyere utdannelse, aldri har så mange valgt å forflytte seg, fra land til by og bli der. En skulle tro vi var mange i samme båt, på vei ut fjorden men litt usikker på hvilken grunne som garanterer en suksessfull fisketur. Gjør det denne reisen; den mangefasetterte klassereisen noe lettere? Mer forståelig? Neppe. Hvilke konsekvenser har det at veldig mange av de som tar høyere utdanning kommer fra en bakgrunn med liten eller ingen reell tilknytning til akademia? Mister vi noe underveis eller er vi en berikelse? Senkes det faglige nivået eller tilføres det nye dimensjoner? Blir vi en byrde i systemet fordi vi underutnytter det eller er det bare noe man lett kan ledes til å tro når man skriker om nivåsenking og døden for den frie forskningen ettehvert som utdanningsinstitusjonene omformes for å passe mer inn i den reisen så mange gjør fra mer eller mindre arbeider kår til middelklassen og vidre opp? Er Norge i det hele tatt et klassesamfunn? Jeg har i allefall blitt god på å stille meg selv vanskelige spørsmål som jeg ikke ser noen enkle svar på. Det er da noe.
Verden er nok et godt sted; men det hender at jeg har vanskeligheter med å se det.
Jeg begravde nesen min i bøkene så snart jeg klarte å få noe fornuftig ut av alfabetet. Ingen hjemme hadde lært meg noe om verken regning eller skriving før jeg begynte skolen. Gjennom bøkene oppdaget jeg nye verdener. Og lærerne mine løftet meg opp på den måten at de så meg og verdsatte min innsats alltid med beste karakter. Det ble etterhvert usannsynlig at jeg ikke skulle fortsett med skole; lenge. Videregående var den gang som nå et ganske så ubevisst valg, i alle fall for meg. Jeg tok allmenfag fordi jeg ikke hadde peiling på hva jeg skulle bli. Jeg ville bare lære. Jeg hadde ingen forbilder i mine foreldres omgangskrets og visste i grunnen ikke hvilke yrker verden hadde å by på. Å bli lege, tannlege, advokat eller siviløkonom hørtes nesten litt vel mye ut for en som meg, syntes jeg, så jeg vurderte det ikke engang. Sånt krever ambisjoner og jeg hadde aldri blitt møtt med forventninger om å prestere. Ambisjoner høres ut for meg som noe veldig slitsomt... Mest fordi et barn som klarer seg bra i en familie som min ikke blir sett; man puster bare lettet ut for at alt går uten friksjon. Hverdagsslitet og mangelen på forståelse på hva skolen betydde for meg gjorde at jeg fikk flyte i fred, litt over gjennomsnittet, uten å anstrenge meg for mye.
Da videregående nærmet seg slutten merket jeg at jeg begynte å bli litt svett og urolig. Hva var det jeg skulle bruke livet mitt til? Skulle jeg slutte på skolen og begynne å jobbe? I ferskvaredisk eller på skobutikk, vaske gulv eller servere kaffe? Aldri i livet. Jeg er ikke skapt til å yte smilende service, dag ut og dag inn, jeg hadde innsett det. Jeg vurderte aldri høyskole i det hele tatt, det vil si, jeg søkte og kom inn to ganger og sa nei. Jeg ville på universitetet. Jeg hadde ingen som helst formening om hva som kom til å møte meg. Jeg kjente igjen noen av fagene fra timeplanen mens andre igjen måtte jeg lese meg til innholdet. Jeg hadde ingen anelse om hvilken form eller retning studiene mine skulle ha. Jeg hadde alltid vært språkglad og en kranglefant så valgen falt etterhvert på språk og samfunnsfag.
Å studere på universitetet var i begynnelsen en lek. Ex.phil ble bestått på samme måte som alle mine tidligere eksamener, med sprenglesing noen uker før, ellers sporadisk lesing og tilstedeværelse på forelesninger og kurs. Den sosiale biten var viktigere enn studiene. Det var her jeg møtte det første "akademikerbarnet".
Han og jeg kom fra to forskjellige verdener. Han mente at bare en bestemte seg for at en ville noe så kunne man få det til. Jeg med min bakgrunn mente at det ikke kunne være så lett, i allefall ikke for sånne som meg, som knapt visste hva det var jeg kunne ønske meg. Vi stod mang en gang og ropte til hverandre i frustrasjon; han fordi han mente jeg kunne gjøre hva jeg ville; jeg fordi jeg følte at hele mitt væren og vesen; min bakgrunn og mangel på erfaringer strittet i mot valgene jeg hadde tatt. Jeg slet med akademisk språk; det abstrakte. Jeg var utrolig bevisst på at alle begreper var nye for meg, mens for han så var det gammelt nytt. Han hadde hele barndommen sittet ved et middagsbord der hans professorfar og lektormor hadde diskutert med det språket som var så fremmed for meg og inkludert han i diskusjonene. Han eide språket og innholdet; jeg måtte streve for å fylle alt med innhold. Han hadde vokst opp med forventningen om at han skulle bli en del av akademia; hans far tok han med på feltarbeid og innlemmet han i sin betraktende og resonnerende verden. Jeg, jeg hadde kun lest bøker og hadde knapt funnet meg tilrette i det miljøet jeg kom fra; turer i marka som jeg hatet fordi jeg var klønete, idrett på fritida som var like lite attraktivt og det jeg oppfattet da som nå som hjernedøde omgangsformer hvor en diskuterte naboens siste krumspring og strikkeoppskrifter. Jeg hørte ikke til noe sted og forstod like lite av begge verdenene følte jeg.
Jeg ble på universitetet. Inkorporerte nye begreper og fagfelt og ble mer og mer apatisk i forhold til hva jeg skulle bruke det til. For jeg kom fra ingen steder og hadde ingen kontakter; mens mine "akademikerbarn" venner visste hva livet hadde å by på og hvem som kunne hjelpe dem å komme dit. Jeg hadde lært at ærlig arbeid på egen hånd er det eneste som nytter og å få hjelp av andre, det gjør det oppnådde resultatet mindre i verdi. De eneste bena det var verdt å stå på var ens egne. Min akademiske karriere hanglet av gårde, jeg lærte etterhvert å strukturere meg litt mer og delta mer men følte stadig vekk at jeg ikke hørte hjemme der og distanserte meg fra de som så åpenbart hadde evner og teft for det akademiske.
Etterhvert så betviler man sine egne evner. Helt ned på avsnittsnivå. Kan jeg i det hele tatt skrive en god akademisk setning og sette den sammen til et avsnitt som er korrekt utformet; med tema, argumentasjon og en konklusjon???? Og å be om hjelp klarte jeg heller ikke, enten så var jeg smart nok til å skjønne dette eller så fikk jeg la det gå nedenom og hjem, men stille, stille, så ingen la merke til det. Jeg nektet å være den blonde bimboen på første rad med alle de teite sprøsmålene. Ikke jeg. Ingen skulle se at jeg ikke skjønte alt.
Ingen hjemme har noensinne skjønt hva jeg driver med. De har lært seg navnet på faget men spør hva faget i bunn og grunn dreier seg om; de vet ikke. Ingen av mine foreldre har vært oppe på universitetet mens jeg enda satt der og studert for å se hvordan min "arbeidsplass" så ut. At jeg har studert politikk og samfunn har ikke generert diskusjoner hjemme rundt middagsbordet , heller stillhet siden alle vet at jeg vet mest. Også fordi min noe mer radikale tankegang ikke lengre finner noen gjenklang i deres verdier og holdninger. Jo mer bevisstgjort jeg ble av studiene jo mer sær ble jeg framstilt som. Du er da så bekymret, du, Othilie. Du gjør alt så vanskelig. Verden er ikke sånn som du beskriver den, i allefall ikke for oss. Du må gjerne snakke om bærekraftighet men vi må leve vi også. Man kutter ikke båndene til noe, men ingenting strammer og drar deg inn mot seg, verken akademia eller "gryta hennar mor". Du svever vektløst rundt og vet ikke helt hvor du kommer til å ende. Fremmedgjort er ordet.
Allikevel forventes det at du skal bli noe "stort", at du skal utrette noe. Når det hele lar vente på seg så spør en seg selv og de der du kommer fra; var du nå egentlig skapt for dette her? Eventuelt så lurer de på hva det er som er så vanskelig? Er det ikke bare å skrive ferdig? Og hvis du nå skulle gjøre det, hva blir du da? Det er skrekkspørsmålet til enhver som ikke studerer innenfor en profesjon. Hva bruker en statsvitenskap eller sosialantropologi til? Eller samfunnsgeografi og idéhistorie? Si det, sier en da og ser litt tomt ut i lufta. Før man med nesten selvsikker stemme sier:"Det kan brukes til det meste!" Innerst inne så vet jeg ikke det enda. For den erfaringen har jeg ikke. Min venn "akademikerbarnet", han visste at uansett hva han gjorde og om han fullførte så skulle han klare vri det hele til sin fordel. Han kunne snakke for seg og kunne i alle fall se og høres selvsikker ut selv om det skortet på réell kompetanse. Han hadde helt rett. Han har kommet langt; mye lengre enn meg, han har en karriere, selv uten den siste eksamenen. Jeg sitter fremdeles og prøver å bevise for meg selv at jeg mestrer den akademiske biten. Etter det skal jeg ut og bevise at jeg mestrer det virkelige livet; at jeg skjønner hvordan jeg kan bruke kompetansen min til å komme meg opp og fram. Ikke bare synke sakte ned, tilbake til utgangspunktet og dermed ha kastet bort mer enn ti år av livet mitt på å studere meg til fant. For det er visst det eneste jeg har oppnådd så langt.
Det er en selsom opplevelse å skulle forflytte seg fra et sosioøkonomisk lag til et annet. Jeg har helt klart ikke lyktes helt, enda? Og det er en ensom reise til tider, men det kan være mer på grunn av min personlighet enn hvor jeg kommer fra? Jeg vet bare at kunnskap er det som betyr aller mest for meg; det å hele tiden ervere ny kunnskap. Og da må jo valgen jeg har tatt på sett og vis være riktige, uansett hvor merkelig og utilpass de noen ganger får meg til å føle meg.
Det har aldri før vært flere som har tatt høyere utdannelse, aldri har flere kvinner vært i høyere utdannelse, aldri har så mange valgt å forflytte seg, fra land til by og bli der. En skulle tro vi var mange i samme båt, på vei ut fjorden men litt usikker på hvilken grunne som garanterer en suksessfull fisketur. Gjør det denne reisen; den mangefasetterte klassereisen noe lettere? Mer forståelig? Neppe. Hvilke konsekvenser har det at veldig mange av de som tar høyere utdanning kommer fra en bakgrunn med liten eller ingen reell tilknytning til akademia? Mister vi noe underveis eller er vi en berikelse? Senkes det faglige nivået eller tilføres det nye dimensjoner? Blir vi en byrde i systemet fordi vi underutnytter det eller er det bare noe man lett kan ledes til å tro når man skriker om nivåsenking og døden for den frie forskningen ettehvert som utdanningsinstitusjonene omformes for å passe mer inn i den reisen så mange gjør fra mer eller mindre arbeider kår til middelklassen og vidre opp? Er Norge i det hele tatt et klassesamfunn? Jeg har i allefall blitt god på å stille meg selv vanskelige spørsmål som jeg ikke ser noen enkle svar på. Det er da noe.
Verden er nok et godt sted; men det hender at jeg har vanskeligheter med å se det.
21 februar 2007
jeg kom først og jeg er størst
Jeg må innrømme at jeg lar meg stadig overraske over enkeltheten som tydeligvis hersker i enkelte individers verden; størst, først og best. (Jeg unnlater å si noe om mennesker som har for mye makt, penger og for mye tid, for det ville vært fordomsfullt...) Herman Friele trekker pengestøtten til Bill Clinton arrangement fordi han kommer til Tromsø før han kommer til Bergen. Hæææ? Er det bare jeg som stusser? Nyhetens interesser er borte hvis han har vært i Tromsø først. Jeg trodde at Bergen og bergensere og muligens Friele regnet seg som en egen stat og hvis så er tilfelle så burde det ikke plage dem at Clinton var i Norge før han kom til Bergen.
Heldigvis er det noen som stiller seg de riktige og mer bekymringsfulle sprøsmålene, skal kommuneøkonomien belastes med utgifter til foredrag av en mann som med en tvilsom rynke mellom øynene sa at"I did not have sexual relations with that woman!" Det er mulig de har full barnehagedekning i Bergen men det må da være nyttigere ting å bruke pengene på enn å høre på en avdanket amerikansk president?
Heldigvis er det noen som stiller seg de riktige og mer bekymringsfulle sprøsmålene, skal kommuneøkonomien belastes med utgifter til foredrag av en mann som med en tvilsom rynke mellom øynene sa at"I did not have sexual relations with that woman!" Det er mulig de har full barnehagedekning i Bergen men det må da være nyttigere ting å bruke pengene på enn å høre på en avdanket amerikansk president?
20 februar 2007
vær så snill
Jeg er en lytter og en betrakter. Jeg samler på lyder og bilder i hodet mitt; musikk i et utall av sjangere og alle de fanstastiske blinkskuddene som man ser når man rusler ut i grå, vakre, bråkete Oslo. Jeg kjøper lite musikk og jeg tar ikke så mange bilder; det perfekte kan ikke fanges. Jeg samler det i hodet mitt og lar som oftest tilfeldighetene styre når de gode øyblikkene oppstår. Jeg skrev en post om å være på vandring og samisk identitet på Samefolkets Dag 6. februar og hvordan joik river og sliter i meg. Kanskje er ikke tradisjonell joik så veldig tilgjengelig eller spennende for de som ikke har et forhold til det men hvis du skal lytte til ny samisk musikk så kanskje Adjagas ville være verdt å prøvesmake, lytte til og kjenne på? Prøv "Guoros Fatnasat", la den smyge seg inn øret og leke seg i hodet ditt. Hos meg har den for lenge siden satt seg et sted bak i nakken; lindrende og myk.
krystallklart
Små snøfnugg hvirvler rundt nesten uforstyrret av tyngdekraften, som om de aldri skal treffe bakken. Vinden tar tak og gir meg en iskald klem når jeg kommer ut på gata. De morgenbleke kinnene mine farges sakte rosa og vinden blåser trøtte og matte øyne funklende blanke. Det fuktige håret mitt tørkes av det iskalde gufset og små viltre korketrekkere leker etterhvert rundt ansiktet mitt. Det er så deilig å være varm på hendene og føttene fordi jeg kjenner det prikker kaldt over resten av kroppen...
evig tung
Du ga meg den,
som om den var en liten klinkekule
en blank liten skatt i ulike farger som
en ikke helt klarer å se gjennom når
en holder den opp mot lyset.
Du ville jeg skulle stikke den i lomma,
ha den der, holde rundt den med en varm hånd,
beskytte den.
Din lille hemmelighet veier ett tonn
fingrene svir
og jeg er redd for at
den skal glippe og forsvinne
ut, ut sånn at alle får se
den er en varm kullbit, rødsort
og smertefullt glødende.
Jeg må slippe,
den brenner et hull og ramler
midt i veien
der alle kan se
Det sorte kullstøvet har
festet seg
i de ørsmå mønstrene som snor seg over
fingertuppene mine.
......
Du står rank
mens
jeg føler en uutholdelig
tyngde bre seg
...umulig å gi tilbake nå.
som om den var en liten klinkekule
en blank liten skatt i ulike farger som
en ikke helt klarer å se gjennom når
en holder den opp mot lyset.
Du ville jeg skulle stikke den i lomma,
ha den der, holde rundt den med en varm hånd,
beskytte den.
Din lille hemmelighet veier ett tonn
fingrene svir
og jeg er redd for at
den skal glippe og forsvinne
ut, ut sånn at alle får se
den er en varm kullbit, rødsort
og smertefullt glødende.
Jeg må slippe,
den brenner et hull og ramler
midt i veien
der alle kan se
Det sorte kullstøvet har
festet seg
i de ørsmå mønstrene som snor seg over
fingertuppene mine.
......
Du står rank
mens
jeg føler en uutholdelig
tyngde bre seg
...umulig å gi tilbake nå.
19 februar 2007
på villstrå
Jeg har lest Dagbladet i dag og skumlest artiklen der det hevdes av selveste Øystein Djupedal at skolen er for feminin. For hver gang jeg leser denne påstanden så blir jeg mer og mer oppgitt. At skolen er for feminin består i at det er en overvekt av kvinnelige lærere. Den hevdes å ha en pedagogisk praksis som ikke er kjønnsnøytral og som er bedre tilpasset jenters væremåte, individualiseringen (mer selvstendig arbeid) i skolen gjør at gutter bruker dette vinduet til å velge å ikke anstrenge seg og lære. Lytting og reproduksjon er oppgaver som faller letter for jenter generelt enn gutter fra arbeiderklassen der idealer som aggresivitet og uavhengighet står sterkere enn i andre sosiale lag.
Da jeg tok PPU husker jeg godt at man for å illustrere treghet i skolekultur sa at hvis Alexander Kielland kom på besøk i dag så ville muligens skolen være det eneste stedet hvor han kjente seg igjen og forstod hva som skjedde. Utsagnet illustrerer selvsagt at de fleste ting har endret seg radikalt de siste 150 år men at i skoleverket så går det faktisk saktere enn andre steder. Lytting og reproduksjon (jmf "flere byer i Belgia" og lille Marius) er i dag som den gang en del av skolehverdagen. Pussig nok så var det flest gutter som fikk tilgang til et langt skoleløp den gangen. Å sitte stille var nok også en dyd av nødvendighet og har vært det antageligvis gjennom hele skolehistorien, selv da det var flest gutter som fikk ta del i utdannelsens goder. Det mest radikale som har skjedd i skolen er at det er kvinner som har tatt over som pedagoger. Jeg synes å huske vagt at de fleste pedagogiske teorier som jeg leste på PPU var utformet av menn så jeg tviler vel egentlig på at den pedagogiske praksisen baserer seg bare på erfaringer med det feminine og kan vanskelig se at man med lett hjerte kan kalle den av en type som favoriserer jenter.
Så hva har skjedd? Læreryrket mistet gradvis utover i det 20. århundret status. Når et yrke mister status hva skjer da? Lønnen øker ikke i takt med andre statusyrker, nyutdannede leger og tannleger tjener i dag f.eks ofte flere hundre tusen mer enn en nyutdannet lektor. Jo mindre penger det ble å hente i læreryrket jo færre menn. Menn tenker mer matnyttig sies det. Eventuelt så kan man si at kvinnene var heldige som fikk overta plassen, for hva skulle de ellers ha gjort? Laget kjøttkaker med cand.politgraden i forklelomma? Uansett, mannfolka trakk til grønnere enger mens kvinnfolka fikk overta oppgaven, en av de viktigste oppgavene som finnes, å utdanne den oppvoksende generasjon. Og da er det muligens vår feil at den oppvoksende maskuline delen av befolkningen klarer seg dårligere på skolen? Beklager, men den kjøper jeg ikke!
I dag skal alle barn inn i skolen. Til og med arbeiderklassegutten med sine agressive idealer. Der er jeg er ikke helt uenig. Mulig det er bare jeg som har disse erfaringene men jeg mener å ha observert at menn som stryker skjortene sine selv, lager deilige middager og ellers er mer enn likanes gjerne overføre litt andre idealer til sine små sønner. Mer macho idealer. Gutter er aldri så macho som de er i skolealder og stakkars den som ikke er det. Gutter lærer å spille fotball, leke røft og fise offentlig. Jenter lærer å sitte stille, være søte og å ta ansvar. Stereotypt framstilt? Ja, men absolutt en ganske så reell beskrivelse av virkeligheten for mange. Uansett så er det ikke det som er poenget. Innholdet i skolen har til en viss grad endret seg, metoder også, men det handler i teorien om å lære boklig lærdom fremdeles. Skolen i dag har en mye mer variert populasjon enn for femti år siden eller hundre. Alle barn er der, ikke bare noen. Det er ikke lengre slik at bare de beste går videre, i dag har alle krav på ti år og rett til tretten. Det må jo ha konsekevenser for hvordan livet i skolen arter seg.
Joda, så mangler det nok en del menn i skolen, i allefall i grunnskolen. For jo høyere opp en kommer jo flere menn blir det. Men jeg tviler på at problemet er løst ved at menn kommer inn og viser hva de er lagd av og hva som gir læringsutbytte for deres kjønn. Vi trenger nok en endring i hvordan skolehverdagen er utformet og hva som vektlegges, for begge kjønn. Jeg ser ikke bort fra at til og med jenter hadde hatt godt av å løpe litt mer i løpet av en skoledag. Og jeg ser heller ikke bort fra at gutter kunne lært litt mer om å konsentrere seg og bidra enn det som tilsynelatende er mulig å lære dem i dag. Det nevnes noe om å stille krav. Jeg skulle likt å se den læreren i dag som vil gå med på at det ikke stilles krav til de urolige testosteronungkalvene.
Den som provoserer meg aller mest er Kåre Heggen, professor i Volda:"Bråk og uro i klasserommet kan ofte være uttrykk for at gutter blir provosert av den feminine læresituasjonen(...)måten å lære på appellerer mer til jenter." Hvis ikke dette mer enn antyder at det synes å være en viss kvinneforakt nedfelt i de unge håpefulle mini-menn så vet ikke jeg. Og hvem sitt ansvar er det???
Den norske skole har massevis av problemer men jeg nekter å tro at andelen kvinner er det største. Jeg er redd for at hvis vi fokuserer på denne måten så lærer vi dagens barn et og annet om kjønn som i allefall ikke jeg er bekjent av. Er det bare jeg som kjenner en svak duft av kvinneforakt når denne debatten med jevne mellomrom kommer opp?
At selveste Djupedal mente at dukker skulle inn i undervisningen for at flere jenter til syvende og sist skulle styre inn i mer "harde" fag som matematikk og fysikk, det igjen er for dumt til å engang kommentere. Men det illustrerer at vinklingen på skoledebatten til tider blir ganske så sær og helt ute av stand til å fange virkeligheten og komme med gode pekepinner på hva som faktisk kan gjøres.
Da jeg tok PPU husker jeg godt at man for å illustrere treghet i skolekultur sa at hvis Alexander Kielland kom på besøk i dag så ville muligens skolen være det eneste stedet hvor han kjente seg igjen og forstod hva som skjedde. Utsagnet illustrerer selvsagt at de fleste ting har endret seg radikalt de siste 150 år men at i skoleverket så går det faktisk saktere enn andre steder. Lytting og reproduksjon (jmf "flere byer i Belgia" og lille Marius) er i dag som den gang en del av skolehverdagen. Pussig nok så var det flest gutter som fikk tilgang til et langt skoleløp den gangen. Å sitte stille var nok også en dyd av nødvendighet og har vært det antageligvis gjennom hele skolehistorien, selv da det var flest gutter som fikk ta del i utdannelsens goder. Det mest radikale som har skjedd i skolen er at det er kvinner som har tatt over som pedagoger. Jeg synes å huske vagt at de fleste pedagogiske teorier som jeg leste på PPU var utformet av menn så jeg tviler vel egentlig på at den pedagogiske praksisen baserer seg bare på erfaringer med det feminine og kan vanskelig se at man med lett hjerte kan kalle den av en type som favoriserer jenter.
Så hva har skjedd? Læreryrket mistet gradvis utover i det 20. århundret status. Når et yrke mister status hva skjer da? Lønnen øker ikke i takt med andre statusyrker, nyutdannede leger og tannleger tjener i dag f.eks ofte flere hundre tusen mer enn en nyutdannet lektor. Jo mindre penger det ble å hente i læreryrket jo færre menn. Menn tenker mer matnyttig sies det. Eventuelt så kan man si at kvinnene var heldige som fikk overta plassen, for hva skulle de ellers ha gjort? Laget kjøttkaker med cand.politgraden i forklelomma? Uansett, mannfolka trakk til grønnere enger mens kvinnfolka fikk overta oppgaven, en av de viktigste oppgavene som finnes, å utdanne den oppvoksende generasjon. Og da er det muligens vår feil at den oppvoksende maskuline delen av befolkningen klarer seg dårligere på skolen? Beklager, men den kjøper jeg ikke!
I dag skal alle barn inn i skolen. Til og med arbeiderklassegutten med sine agressive idealer. Der er jeg er ikke helt uenig. Mulig det er bare jeg som har disse erfaringene men jeg mener å ha observert at menn som stryker skjortene sine selv, lager deilige middager og ellers er mer enn likanes gjerne overføre litt andre idealer til sine små sønner. Mer macho idealer. Gutter er aldri så macho som de er i skolealder og stakkars den som ikke er det. Gutter lærer å spille fotball, leke røft og fise offentlig. Jenter lærer å sitte stille, være søte og å ta ansvar. Stereotypt framstilt? Ja, men absolutt en ganske så reell beskrivelse av virkeligheten for mange. Uansett så er det ikke det som er poenget. Innholdet i skolen har til en viss grad endret seg, metoder også, men det handler i teorien om å lære boklig lærdom fremdeles. Skolen i dag har en mye mer variert populasjon enn for femti år siden eller hundre. Alle barn er der, ikke bare noen. Det er ikke lengre slik at bare de beste går videre, i dag har alle krav på ti år og rett til tretten. Det må jo ha konsekevenser for hvordan livet i skolen arter seg.
Joda, så mangler det nok en del menn i skolen, i allefall i grunnskolen. For jo høyere opp en kommer jo flere menn blir det. Men jeg tviler på at problemet er løst ved at menn kommer inn og viser hva de er lagd av og hva som gir læringsutbytte for deres kjønn. Vi trenger nok en endring i hvordan skolehverdagen er utformet og hva som vektlegges, for begge kjønn. Jeg ser ikke bort fra at til og med jenter hadde hatt godt av å løpe litt mer i løpet av en skoledag. Og jeg ser heller ikke bort fra at gutter kunne lært litt mer om å konsentrere seg og bidra enn det som tilsynelatende er mulig å lære dem i dag. Det nevnes noe om å stille krav. Jeg skulle likt å se den læreren i dag som vil gå med på at det ikke stilles krav til de urolige testosteronungkalvene.
Den som provoserer meg aller mest er Kåre Heggen, professor i Volda:"Bråk og uro i klasserommet kan ofte være uttrykk for at gutter blir provosert av den feminine læresituasjonen(...)måten å lære på appellerer mer til jenter." Hvis ikke dette mer enn antyder at det synes å være en viss kvinneforakt nedfelt i de unge håpefulle mini-menn så vet ikke jeg. Og hvem sitt ansvar er det???
Den norske skole har massevis av problemer men jeg nekter å tro at andelen kvinner er det største. Jeg er redd for at hvis vi fokuserer på denne måten så lærer vi dagens barn et og annet om kjønn som i allefall ikke jeg er bekjent av. Er det bare jeg som kjenner en svak duft av kvinneforakt når denne debatten med jevne mellomrom kommer opp?
At selveste Djupedal mente at dukker skulle inn i undervisningen for at flere jenter til syvende og sist skulle styre inn i mer "harde" fag som matematikk og fysikk, det igjen er for dumt til å engang kommentere. Men det illustrerer at vinklingen på skoledebatten til tider blir ganske så sær og helt ute av stand til å fange virkeligheten og komme med gode pekepinner på hva som faktisk kan gjøres.
paradoksalt nok, eller naturlig nok
I går var det en som minnet meg på at jeg hadde tenkt å skrive noe om menn, men jeg prøver å posjonere ut skrivingen min og kun skrive ting jeg må (akademisk) så det ble liksom ikke gjort. Men det har vist seg at å være streng med seg selv er ikke særlig fruktbart så nå prøver vi ny strategi: Skriv så mye så mulig og da er det med en gang lov å skrive om menn og andre ting i tillegg til akademisk vrøvl. Men menn først.
Det hender like ofte som jeg sier at menn tenker med tissen at jeg sier at jeg ikke trenger en mann. Objektivt sett så gjør jeg ikke det. Ikke en sånn mann som jeg har hjemme hos meg, permanent. Og skal en tro en del andre kvinner så trenger man heller ikke menn av mer flyktig karakter, de man bare låner fordi de har en del kvaliteter som kvinner setter pris på; evne til å skru og male, gode elskere, eventyrlystne og spennende eller romslig lommebok. Alle ting kvinner vet å verdsette men som vi vet at vi ikke trenger å inngå troskapsløfte for utnytte.
Nå har det seg sånn at når jeg sier at jeg ikke trenger en mann så er ikke det så vondt ment som avsnittet over muligens antyder. Jeg kunne sikkert levd et godt og tilfrestillende liv på absolutt alle mulig måter uten en mann. Men, hvorfor i alle dager skulle jeg det? Jeg sier ikke dette like ofte som jeg sier at jeg ikke trenger en mann, kanskje fordi kvinner kan være veldig uforsonelige, men jeg liker menn bedre enn kvinner. Og det har jeg alltid gjort. Hvorfor?
Det er sjelden jeg møter kvinner som tar en verbal utfordring på strak arm. De fleste jeg møter er opptatt av regler. Muligens regler for feminin adferd? Hvordan diskutere uten å såre andres følelser. Servere tre argumenter og så bruke ett minutt på å nøytralisere eventuelt innholdet. Jeg skjønner hvis du mener noe annet, min måte kan muligens være en av mange måter å se ting på, ikke ta deg nær av at jeg sier det. Jenter duller. Jeg er overlykkelig hver gang jeg møter en som tar utfordringen på strak arm. En som tør å stå på et gatehjørne, sitte ved et bord i kantina og la temperaturen stige såpass at de som passerer skjønner at vi er definitivt uenige, fordi vi er høylytte. Høylytte men definitivt med smilet godt synlig. Jeg møter sjelden jenter som diskuterer på den måten. Vi er for seriøse og vil bli tatt alvorlig. Ingenting galt i det, men jeg liker den lekne og høylytte diskusjonen hakket bedre. Kun menn har mestret den så langt og kunnet si med hånda på hjertet etterpå at de liker meg like godt etterpå, selv om det ble sagt en del ting som ikke nødvendigvis var pene.
De fleste kvinner sammenligner seg med sine venninner eventuelt rivaler. De velger å se deg på forskjellige måter. Du trenger kanskje å gå ned et par kilo; litt sminke ville gjort underverker eller hvilken rett har du til å snakke om at du føler deg ufiks? Du ser jo helt fin ut, mens jeg. Vi gjør det samme med mindre overfladiske ting: Du kunne kanskje vært litt mer strukturert eller du som er så flink har da ingenting å klage på. Du males større og mer klumpete enn du er eller reduseres til ingenting. De hankjønnene jeg har ramlet borti og merket meg ved de viser en evne til å verdsette det som umiddelbart er der; om det er den svake lukten av sjampoen din som tirrer sansene deres eller hva jeg har oppnådd på jobben, så sier de garantert fra hvis de ser det og liker det. Mulig det er fordi de er opplærte til at man må smigre for å komme noen vei; eller så mangler de bare litt impulskontroll. På en god måte i mange tilfeller.
Kvinner snakker om cellulitter, kviser og tørt hår. Jeg går aldri i trange bukser for da kan man se cellulittene mine, jeg fikk en kvise på haka og det var krise, håret mitt ser helt for jævlig ut, hva skal jeg gjøre? Han ser mykhet, lår som er gode å holde rundt, en munn som lover myke kyss og gode ord og det bustete håret gir inntrykk av at det et sted bak der ligger litt villskap og råhet. Mmmmm. Kun løfter om noe godt, uansett form eller størrelse. Og hver eneste gang jeg gjenkjenner blikket; så glemmer jeg mine egne skavanker. Jeg er mer enn bra nok. Kan ikke huske sist et hunkjønn ga meg den følelsen.
Vi klager på at menn ikke tar ansvar for barna; klær, matpakker, møter og lekser. Mange menn tar det ansvaret, alt kan nemlig læres. Men selv om han også bruker tiden sin på det som for meg til tider anses for å være åket med barn så finner du han fortsatt med jevne mellomrom på gulvet, lekende og andpusten; full av energi, tøff men forsiktig og ungene hyler i skrekkblandet fryd der han turer frem. Jeg ser sjelden en mor som fremkaller slike gledeshyl. Det må ofte en mann til. Vi er så seriøse. Så modne og ansvarlige. Han leker fortsatt.
Ingen mann er perfekt; til tider skulle en tro at han da måtte vaære skapt i kvinnens bilde, men åttråverdig, det er han. Jeg trenger han ikke men det er det som gjør han så nødvendig. Han er ikke motstykket men forlengelsen av meg. Heldigvis tror jeg menn er her for å bli;-)
Det hender like ofte som jeg sier at menn tenker med tissen at jeg sier at jeg ikke trenger en mann. Objektivt sett så gjør jeg ikke det. Ikke en sånn mann som jeg har hjemme hos meg, permanent. Og skal en tro en del andre kvinner så trenger man heller ikke menn av mer flyktig karakter, de man bare låner fordi de har en del kvaliteter som kvinner setter pris på; evne til å skru og male, gode elskere, eventyrlystne og spennende eller romslig lommebok. Alle ting kvinner vet å verdsette men som vi vet at vi ikke trenger å inngå troskapsløfte for utnytte.
Nå har det seg sånn at når jeg sier at jeg ikke trenger en mann så er ikke det så vondt ment som avsnittet over muligens antyder. Jeg kunne sikkert levd et godt og tilfrestillende liv på absolutt alle mulig måter uten en mann. Men, hvorfor i alle dager skulle jeg det? Jeg sier ikke dette like ofte som jeg sier at jeg ikke trenger en mann, kanskje fordi kvinner kan være veldig uforsonelige, men jeg liker menn bedre enn kvinner. Og det har jeg alltid gjort. Hvorfor?
Det er sjelden jeg møter kvinner som tar en verbal utfordring på strak arm. De fleste jeg møter er opptatt av regler. Muligens regler for feminin adferd? Hvordan diskutere uten å såre andres følelser. Servere tre argumenter og så bruke ett minutt på å nøytralisere eventuelt innholdet. Jeg skjønner hvis du mener noe annet, min måte kan muligens være en av mange måter å se ting på, ikke ta deg nær av at jeg sier det. Jenter duller. Jeg er overlykkelig hver gang jeg møter en som tar utfordringen på strak arm. En som tør å stå på et gatehjørne, sitte ved et bord i kantina og la temperaturen stige såpass at de som passerer skjønner at vi er definitivt uenige, fordi vi er høylytte. Høylytte men definitivt med smilet godt synlig. Jeg møter sjelden jenter som diskuterer på den måten. Vi er for seriøse og vil bli tatt alvorlig. Ingenting galt i det, men jeg liker den lekne og høylytte diskusjonen hakket bedre. Kun menn har mestret den så langt og kunnet si med hånda på hjertet etterpå at de liker meg like godt etterpå, selv om det ble sagt en del ting som ikke nødvendigvis var pene.
De fleste kvinner sammenligner seg med sine venninner eventuelt rivaler. De velger å se deg på forskjellige måter. Du trenger kanskje å gå ned et par kilo; litt sminke ville gjort underverker eller hvilken rett har du til å snakke om at du føler deg ufiks? Du ser jo helt fin ut, mens jeg. Vi gjør det samme med mindre overfladiske ting: Du kunne kanskje vært litt mer strukturert eller du som er så flink har da ingenting å klage på. Du males større og mer klumpete enn du er eller reduseres til ingenting. De hankjønnene jeg har ramlet borti og merket meg ved de viser en evne til å verdsette det som umiddelbart er der; om det er den svake lukten av sjampoen din som tirrer sansene deres eller hva jeg har oppnådd på jobben, så sier de garantert fra hvis de ser det og liker det. Mulig det er fordi de er opplærte til at man må smigre for å komme noen vei; eller så mangler de bare litt impulskontroll. På en god måte i mange tilfeller.
Kvinner snakker om cellulitter, kviser og tørt hår. Jeg går aldri i trange bukser for da kan man se cellulittene mine, jeg fikk en kvise på haka og det var krise, håret mitt ser helt for jævlig ut, hva skal jeg gjøre? Han ser mykhet, lår som er gode å holde rundt, en munn som lover myke kyss og gode ord og det bustete håret gir inntrykk av at det et sted bak der ligger litt villskap og råhet. Mmmmm. Kun løfter om noe godt, uansett form eller størrelse. Og hver eneste gang jeg gjenkjenner blikket; så glemmer jeg mine egne skavanker. Jeg er mer enn bra nok. Kan ikke huske sist et hunkjønn ga meg den følelsen.
Vi klager på at menn ikke tar ansvar for barna; klær, matpakker, møter og lekser. Mange menn tar det ansvaret, alt kan nemlig læres. Men selv om han også bruker tiden sin på det som for meg til tider anses for å være åket med barn så finner du han fortsatt med jevne mellomrom på gulvet, lekende og andpusten; full av energi, tøff men forsiktig og ungene hyler i skrekkblandet fryd der han turer frem. Jeg ser sjelden en mor som fremkaller slike gledeshyl. Det må ofte en mann til. Vi er så seriøse. Så modne og ansvarlige. Han leker fortsatt.
Ingen mann er perfekt; til tider skulle en tro at han da måtte vaære skapt i kvinnens bilde, men åttråverdig, det er han. Jeg trenger han ikke men det er det som gjør han så nødvendig. Han er ikke motstykket men forlengelsen av meg. Heldigvis tror jeg menn er her for å bli;-)
18 februar 2007
antropologi en sen fredagskveld
Da jeg bestemte meg for å komme meg videre i livet mitt og kun stå på egne bein, så hadde jeg ikke tenkt så veldig nøye over hva det hadde å si for min opplevelse av å gå ut, som i å ta en tur ut en fredagskveld med venner, kollegaer eller lignende og ta seg et glass vin, et par drinker eller bare drikke cola. Det står nå klart for meg at dette kan bli interessant. Som "tilgjengelig" kvinne så er jeg selv litt mer innstilt på å lytte til de hankjønn som måtte driste seg til å okkupere stolen ved siden av meg med hensikt å prøve og starte en liten flørt, bare snakke eller få meg til sengs. Som kvinner er vi tilbøyelige til å tro at etter ti en fredagskveld på et overfylt utested så er det kun det siste alle menn er ute etter; å få oss til sengs. Det er derfor min bror riktig konstaterer at uansett hva du sier og hvilken strategi du velger så er du dømt til å mislykkes for alt du sier og gjør blir tolket inn i dette antatte ønsket om å få dama du sitter overfor til sengs. Og hans observasjon er riktig. Jeg skal være riktig full og dømmekraften min skal være kraftig redusert før at jeg bare flyter medstrøms og kjøper det en mann med en øl i hånda sier på et utested.
Jeg ble tilbudt verdens beste knull da jeg var ute i helga. Det tok to timer før han kom til poenget. Han dumpet ned på stolen ved siden av meg like etter at jeg hadde ankommet. Jeg var sammen med masse hyggelige og morsomme kjentfolk men valgte å la han få lov til å forsøke sitt sjekkeopplegg på meg. Alt for forskningen, min egen altså. Det føltes som å gå til en spåkone, å sitte med denne velkledde fyren med en million tiltrekkende smilerynker i ansiktet; men allikevel litt lumsk. Han satt og gransket meg og kom med utsagn som han antok jeg kunne relatere til, men sa aldri noe om seg selv; hva han drev med, hva han brenner for; ingeting personlig. Han mente at å kue, det var galt uansett hvem som gjorde det. Han syns ikke noe om menn som bare var ute etter en ting. Han kunne se at jeg var en person som var sterk og som samtidig prøvde å finne meg selv. Han kunne se at jeg trengte hjelp. Det siste brukte han fem minutter av mitt og sitt liv på å se meg dypt inn i øynene og gjenta, gang etter gang. Da fikk jeg lyst til å grine; på ordentlig. Jeg ble alvorlig lei meg og trist for at en mann virkelig kunne falle så dypt at han kom med så mye svada og reduserte meg til en trengende kvinne for så å lansere at han var verdens beste knull; for meg. Jeg poengterte flere ganger i løpet av samtalen at han kun kom med overskrifter og ikke noe innhold. Det var så tydelig at dette var et spill for han med innøvde temaer og en målrettet strategi for hvordan han kunne hvirvle opp følelser hos motparten som muligens kunne åpne for at han fikk muligheten til å "knulle henne sønder og sammen". Jeg lot han si at jeg var vakker, jeg lot han stirre uhemmet på brystene mine. Jeg ba han innstendig om å la det være med tittingen da han kom med hendene sine, men jeg lot han dra hånden gjennom håret mitt.
Da han innså at slaget var tapt og at jeg neppe ville takke ja til "verdens beste knull" måtte han gå. Jeg følte meg ondskapsfull og vinket han tilbake. Jeg sa at det var særdeles hyggelig å få tilbudet men at hvis han skulle kunne forvente å få noe mer enn et villig øre fra meg så måtte han nok bruke litt mer tid på å overbevise meg. Han brukte en halv time til på å si dypt, alvorlig og mange ganger:"Jeg er ikke bra for deg!" "Tatt i betraktining hvordan jeg har behandlet deg så burde du holde deg langt unna!" Enten så var dette et forsøk på å bruke omvendt psykologi eller så prøvde han å faktisk gi uttrykk for at han skjønte at han var en dritt og tok konsekvensen av det. For hans del så håper jeg på det siste. Jeg lot han gå.
Neste mann som satte seg var av den mer behagelige typen. Han smilte forsiktig og presenterte seg selv. Fortalte om eksdama. Tippet at jeg ikke var en dag over 29 år (det er jeg altså) og fortalte om musikken sin. Han tillot seg å stryke meg forsiktig over ryggen og stryke en finger over korsryggen min; flyktig og på ingen måte ubehaglig. Men, han lot seg skremme av en av mine mannlige kollegaer som hvis du ikke kjenner han raskt kan tro at han er homofil. Han tar ikke fem flate øre for å tafse på fremmede menn og fortelle dem at de har det deiligste tredagers skjegget han noensinne har sett. Jeg trodde jeg så en som ikke likte andre legninger enn sin egen. Han sa også at han ikke likte å prate så mye om seg selv; kunne bli for mye. Særlig hvis den han snakket med ikke var særlig interessert i det som var hans greie: musikk. Han var muligens redd for å være selvopptatt. Jeg sjekket ut musikken hans da jeg kom hjem, den var nydelig. Skulle ønske han hadde pratet mer om den i stedet for å holde tilbake. For jeg gikk hjem. Jeg var sulten og det tar som sagt lang tid å overbevise meg. Men det lar seg gjøre...
Jeg ble tilbudt verdens beste knull da jeg var ute i helga. Det tok to timer før han kom til poenget. Han dumpet ned på stolen ved siden av meg like etter at jeg hadde ankommet. Jeg var sammen med masse hyggelige og morsomme kjentfolk men valgte å la han få lov til å forsøke sitt sjekkeopplegg på meg. Alt for forskningen, min egen altså. Det føltes som å gå til en spåkone, å sitte med denne velkledde fyren med en million tiltrekkende smilerynker i ansiktet; men allikevel litt lumsk. Han satt og gransket meg og kom med utsagn som han antok jeg kunne relatere til, men sa aldri noe om seg selv; hva han drev med, hva han brenner for; ingeting personlig. Han mente at å kue, det var galt uansett hvem som gjorde det. Han syns ikke noe om menn som bare var ute etter en ting. Han kunne se at jeg var en person som var sterk og som samtidig prøvde å finne meg selv. Han kunne se at jeg trengte hjelp. Det siste brukte han fem minutter av mitt og sitt liv på å se meg dypt inn i øynene og gjenta, gang etter gang. Da fikk jeg lyst til å grine; på ordentlig. Jeg ble alvorlig lei meg og trist for at en mann virkelig kunne falle så dypt at han kom med så mye svada og reduserte meg til en trengende kvinne for så å lansere at han var verdens beste knull; for meg. Jeg poengterte flere ganger i løpet av samtalen at han kun kom med overskrifter og ikke noe innhold. Det var så tydelig at dette var et spill for han med innøvde temaer og en målrettet strategi for hvordan han kunne hvirvle opp følelser hos motparten som muligens kunne åpne for at han fikk muligheten til å "knulle henne sønder og sammen". Jeg lot han si at jeg var vakker, jeg lot han stirre uhemmet på brystene mine. Jeg ba han innstendig om å la det være med tittingen da han kom med hendene sine, men jeg lot han dra hånden gjennom håret mitt.
Da han innså at slaget var tapt og at jeg neppe ville takke ja til "verdens beste knull" måtte han gå. Jeg følte meg ondskapsfull og vinket han tilbake. Jeg sa at det var særdeles hyggelig å få tilbudet men at hvis han skulle kunne forvente å få noe mer enn et villig øre fra meg så måtte han nok bruke litt mer tid på å overbevise meg. Han brukte en halv time til på å si dypt, alvorlig og mange ganger:"Jeg er ikke bra for deg!" "Tatt i betraktining hvordan jeg har behandlet deg så burde du holde deg langt unna!" Enten så var dette et forsøk på å bruke omvendt psykologi eller så prøvde han å faktisk gi uttrykk for at han skjønte at han var en dritt og tok konsekvensen av det. For hans del så håper jeg på det siste. Jeg lot han gå.
Neste mann som satte seg var av den mer behagelige typen. Han smilte forsiktig og presenterte seg selv. Fortalte om eksdama. Tippet at jeg ikke var en dag over 29 år (det er jeg altså) og fortalte om musikken sin. Han tillot seg å stryke meg forsiktig over ryggen og stryke en finger over korsryggen min; flyktig og på ingen måte ubehaglig. Men, han lot seg skremme av en av mine mannlige kollegaer som hvis du ikke kjenner han raskt kan tro at han er homofil. Han tar ikke fem flate øre for å tafse på fremmede menn og fortelle dem at de har det deiligste tredagers skjegget han noensinne har sett. Jeg trodde jeg så en som ikke likte andre legninger enn sin egen. Han sa også at han ikke likte å prate så mye om seg selv; kunne bli for mye. Særlig hvis den han snakket med ikke var særlig interessert i det som var hans greie: musikk. Han var muligens redd for å være selvopptatt. Jeg sjekket ut musikken hans da jeg kom hjem, den var nydelig. Skulle ønske han hadde pratet mer om den i stedet for å holde tilbake. For jeg gikk hjem. Jeg var sulten og det tar som sagt lang tid å overbevise meg. Men det lar seg gjøre...
underlivet
Det hender at jeg faktisk sier det, høyt, og jeg mener det. I allefall i mange situasjoner. Før så tenkte jeg at det var ikke særlig tiltalende men jeg må innrømme at jeg er litt imponert over menn, som klarer å tenke med underlivet eller "tissen", "pikken", "kukken", "det minste hodet" osv. og allikevel få utrettet noe. De tjener fortsatt best og de har mest makt på de fleste nivåer i samfunnet bortsett fra muligens i heimen, i skolen og i institusjons-Norge???
Når mitt underliv tar styringen over meg så er jeg så ufattelig ineffektiv at det er skremmende. For det tar virkelig over. Jeg kan knapt tenke på å bevege meg før hele kroppen er elektrisk og på vei helt andre steder enn dit fornuftige, voksne Othilie med jobb, barn og studier som må og skal håndteres burde vært på vei.
Jeg tror kvinner har noe å lære av menn der. For jeg er ikke i tvil, jo mer jeg tenker med underlivet, jo mer tror jeg er mulig å få til, på alle plan. Vi må bare lære oss å utnytte den energien som det gir litt bedre og ikke bare bli en dirrende geleklump med et vellystig smil om munnen og funklende øyne. Med kun ett ønske; å bli sett og rørt.
Når mitt underliv tar styringen over meg så er jeg så ufattelig ineffektiv at det er skremmende. For det tar virkelig over. Jeg kan knapt tenke på å bevege meg før hele kroppen er elektrisk og på vei helt andre steder enn dit fornuftige, voksne Othilie med jobb, barn og studier som må og skal håndteres burde vært på vei.
Jeg tror kvinner har noe å lære av menn der. For jeg er ikke i tvil, jo mer jeg tenker med underlivet, jo mer tror jeg er mulig å få til, på alle plan. Vi må bare lære oss å utnytte den energien som det gir litt bedre og ikke bare bli en dirrende geleklump med et vellystig smil om munnen og funklende øyne. Med kun ett ønske; å bli sett og rørt.
12 februar 2007
lys i mørket
Jeg sitter her og forsøker å skrive. Skrive vanskelige og betydningsmettede ord, abstrakte om du vil. På engelsk. Min siste sjanse. Jeg har sovet en lang lur mens Giraffungen spilte spill på nettet og min lille Engel så på barne-tv. Sånn at jeg skulle være opplagt til å sitte ved PC-en og skrive alt det som er uskrevet enda på mitt lille akademiske prosjekt. Jeg syns det er veldig stort. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal angripe det. Jeg bli vettskremt av alle referansene som jeg vet at jeg ikke klarer å grave frem av min noe selektive hjerne, men er overbevist om at alt står på det. Jeg vet at jeg kan skrive i bøtter og spann hvis jeg slutter å tenke på referansene, men er så redd for at jeg ikke rekker å finne belegg etterpå for min påstander og tankesirkler. Og jeg er sikker på at jeg har lest for lite og levd for mye av temaet. No win situation, med andre ord. Og da stivner fingrene og tankene flyter, og det snører seg sammen et eller annet sted, en viss angst for å ikke bestå den akademiske lakkmus testen. For er jeg egentlig en akademiker? Eller er jeg bare en unnasluntrer med en haug med potensiale som jeg er for dum og lat til å utnytte, med vekt på det siste? Jeg burde nok skrive et eller annet om den såkalte klassereisen som jeg synes å være helt ute av stand til å fullføre. Akkurat nå skulle jeg mye heller skrevet noe om filmen jeg så i går; "The Proposition". En vakker film. Men jeg kan ikke, for jeg må skrive noe som kan gi meg papiret på at jeg har drevet med noe de siste åtte(!) årene. Jeg tok en liten spanske en og varmet opp med å oversette noe for en som jeg gjerne leser men ikke kjenner, det kom lett. Hun fikk tretti minutter av dagen min og det var morsomt og føltes bare godt å gi, sånn litt uten videre. Dette som jeg driver med nå, det kommer bare dråpevis, som fra en appelsin fra et tre i det landet som jeg besøkte for å skrive om, lite og surt, nesten tørt. Eventuelt så burde jeg tørre å gi fan og satse på en flau karakter, den siste før F for Failure. Eller la være å skrive ferdig å finne ut hva jeg egentlig vil og kan mestre. Eller er det sant, at jeg egentlig aldri har gjort det jeg skal med prosjektet mitt, jeg har født barn, jeg har jobbet, jeg har vært engasjert mor i skole og barnehage og hvis jeg bare lager rom i hverdagen så går dette som en drøm? I'm torn!
Det står åtte lys og brenner i stua, jeg sitter inne på rommet og stolen gnager i rompa mi, jeg ser ikke lysene men kjenner at det er godt at de er der. Det er ett lys for hvert eneste år jeg har drevet med dette så utrolig viktige og nødvendige prosjektet mitt, men akk så vanskelig. Jeg trenger en fødselshjelper eller to. Som ikke sier jeg er sååå flink, bare pust, dette klarer du. Men noen som kan si:"Dette er fan meg skikkelig dårlig! Det her derimot, det er råbra!" Men jeg har for vane å være sta, egen og sær, så jeg må nok klare dette alene som med det meste annet. Når dette er over så tror jeg jeg må lære meg å være mer dum, trengende og sist men ikke minst, ta i mot den hjelpen å være dette ofte kan resultere i.
Det står åtte lys og brenner i stua, jeg sitter inne på rommet og stolen gnager i rompa mi, jeg ser ikke lysene men kjenner at det er godt at de er der. Det er ett lys for hvert eneste år jeg har drevet med dette så utrolig viktige og nødvendige prosjektet mitt, men akk så vanskelig. Jeg trenger en fødselshjelper eller to. Som ikke sier jeg er sååå flink, bare pust, dette klarer du. Men noen som kan si:"Dette er fan meg skikkelig dårlig! Det her derimot, det er råbra!" Men jeg har for vane å være sta, egen og sær, så jeg må nok klare dette alene som med det meste annet. Når dette er over så tror jeg jeg må lære meg å være mer dum, trengende og sist men ikke minst, ta i mot den hjelpen å være dette ofte kan resultere i.
06 februar 2007
på vandring
I høst satt jeg bakerst i et lokale med for det meste barn. En eldre kvinne satt foran og joiket og fortalte samiske historier foran en tent peis. Joiken hennes fikk tårenen til å renne nedover kinnene mine. Noe av det vakreste jeg kan huske å ha sett er solnedgangen en kald klar høstdag for lenge siden på vei over fjellet til Bardufoss. Månen lys rosa over bruntørre vidder, himmelen blodrød fra sola som akkurat forsvant i horisonten og rødgyldne bjørketrær som klamret seg fast oppe i høyden. En natt for ikke så lenge siden satt jeg rundt et leirbål i ei li mens gamlingene fortalte om alt det de hadde opplevd av uforklarlige ting da de var barn. De hadde møtt huldra og de underjordiske mer enn en gang.
Hvis vi ser på matematikken så er jeg 1/4 del same. Denne kvarte biten kom fra en mann som brukte mesteparten av livet på å distansere seg fra at han var samisk. Han hadde selv besteforeldre som kun snakket samisk og hadde rein. Men selv var han norsk, så god som noen. Det har sjeldent vært et tema, det at vi er av samisk herkomst. Det var nemlig ikke så lett for min mors generasjon å være "blandingsbarn", halvt norsk og halvt samisk. Skjulte du at du var samisk så fikk du innpasse i det norsk samfunnet men ble sett ned på i det samisk miljøet du kom fra.
Min samiske slekt kom fra Jukkasjärvi og slo seg ned i Ofoten og dyrket jorda som ingen nordmann så verdt å dyrke. De snakker Tornesamisk som er en nord-samisk dialekt, de få gamlingene som valgte å holde på språket. De unge som lærer seg samisk i dag i området lærer i hovedsak normert nord-samisk og får påfyll av ord og utrykk fra dialekten i området. Gamlingene retter hele tiden på språket deres. Koftene er fargerike men enkel i snittet og reflekterer Læstadianismen sterke posisjon i samiske miljøer. Min bestefar var mer læstadianer enn han var same. I allefall så mente han nok det selv.
Min befatning med samisk kultur gjennom oppveksten har vært mager, jeg har spist masse klappakake og moren min lagde blodmat minst et par ganger i året men det var aldri som en del av hennes samisk arv, jeg oppfattet det mer som et uttrykk for hvor hun kom fra sosioøkonomisk; et fattig og religiøst hjem hvor måtehold var en dyd av nødvendighet. Jeg liker i grunnen ikke blodmat noe særlig, når jeg får tenkt meg om. Min mor sa alltid at hennes far var same. Aldri at hun var halvt same eller at vi var kvart. Men han var same, i allfall. Men han kunne ikke samisk og likte ikke de som holdt på språket og overtroen. Sa de i alle fall. På dødsleiet snakket han visst samisk, men det tok år før noen sa det høyt.
Jeg har alltid følt en dragning mot området der mine formødre og forfedre vandret med reinen sin. De flate viddene og avrundene fjellene. Jeg har aldri likt de stupbratte veggene av fjell som jeg vokste opp med ute i havgapet. Joiken, som jeg har hørt så alt for lite av gnager seg varsomt inn i bevisstheten min og smyger seg forførende inn og åpner opp alt som jeg kjenner gjør vondt inni meg og som må ut. Rytmen er suggerende og tonene uvante og fulle av følelser. Jeg bruker å si at hvis Gud hadde hatt behov for meg så hadde han funnet meg forlengst og jeg hadde vel lett etter han visst jeg trengte han også. Jeg har et rasjonelt forhold til religion, men lar meg røre av dyp religiøsitet, lik den mine besteforeldre var i besittelse av. Men noe som vekker uvant ubehage og spenning i meg er troen på alt det vi ikke kan se som gamlingen rundt leirbålet fortalte så mye om. Jeg vet ikke hva jeg skal tro men kjenner at jeg føler en masse...
Hvilken plass er min? Har jeg en samisk identitet; den identiteten som mange har, det at de IKKE er samiske. Er det en identitet som er akseptert og som anses for å være et utgangspunkt? For å nærme seg kulturen slik den er i dag? Jeg blir stadig oppmuntret til å melde meg inn i samemantallet, noe jeg kommer til å gjøre, fordi jeg kan. Men ingen sier noe om hva jeg kan brukes til utover å gi min stemme til de ekte samene, de med kofter, språk og rene stamtavler. Jeg føler at jeg er en tapt sak og at det startet med min bestefars stahet og ambisjoner om å bli mer enn en fattig finn. Han ble en fattig nordmann, om det er bedre, det vet ikke jeg, men jeg tror ikke det. Jeg er ikke verdt å samle på for den samiske kulturen, jeg er avkommet etter quislingene; de som stakk med halen mellom beina, uten ryggrad til å stå for det som var dem, uten å kreve rom for sjela si i storsamfunnet. Men jeg kjenner en varme i magen og brystet, som jeg ikke forstår. Jeg har lært å verdsette det vante og trygge, brukbar økonomi, karriere og systemer. Men en del av meg flyter, uten å bry seg om hva morgendagen bringer, ikke så lenge jeg vet at ryggen min er sterk nok til å ta det som kommer, uansett hva det er. Når frisk luft slår i ansiktet mitt kjenner jeg at noe våkner i meg; øynene mine ser alt og får med seg alt. De ser etter tegn, men på hva? Jeg skulle så gjerne blit kjent med min indre samiske kraft, men jeg føler meg ikke velkommen. Er jeg virkelig ikke det? Er det kanskje bare den ytre nordmannen som prøver å trykke denne lille spiren inni meg ned? Var det bare min bestefar som var same; er det samiske i min familie utdødd? Jeg vet ikke enda, men jeg skal finne det ut. Jeg skal ut og vandre og se om jeg kan tyde tegnene; om de kan si meg noe om hva jeg er og hvem. Jeg vet jeg kommer til å måtte gå langt, men det kun i vandringen svaret kan finnes.
Hvis vi ser på matematikken så er jeg 1/4 del same. Denne kvarte biten kom fra en mann som brukte mesteparten av livet på å distansere seg fra at han var samisk. Han hadde selv besteforeldre som kun snakket samisk og hadde rein. Men selv var han norsk, så god som noen. Det har sjeldent vært et tema, det at vi er av samisk herkomst. Det var nemlig ikke så lett for min mors generasjon å være "blandingsbarn", halvt norsk og halvt samisk. Skjulte du at du var samisk så fikk du innpasse i det norsk samfunnet men ble sett ned på i det samisk miljøet du kom fra.
Min samiske slekt kom fra Jukkasjärvi og slo seg ned i Ofoten og dyrket jorda som ingen nordmann så verdt å dyrke. De snakker Tornesamisk som er en nord-samisk dialekt, de få gamlingene som valgte å holde på språket. De unge som lærer seg samisk i dag i området lærer i hovedsak normert nord-samisk og får påfyll av ord og utrykk fra dialekten i området. Gamlingene retter hele tiden på språket deres. Koftene er fargerike men enkel i snittet og reflekterer Læstadianismen sterke posisjon i samiske miljøer. Min bestefar var mer læstadianer enn han var same. I allefall så mente han nok det selv.
Min befatning med samisk kultur gjennom oppveksten har vært mager, jeg har spist masse klappakake og moren min lagde blodmat minst et par ganger i året men det var aldri som en del av hennes samisk arv, jeg oppfattet det mer som et uttrykk for hvor hun kom fra sosioøkonomisk; et fattig og religiøst hjem hvor måtehold var en dyd av nødvendighet. Jeg liker i grunnen ikke blodmat noe særlig, når jeg får tenkt meg om. Min mor sa alltid at hennes far var same. Aldri at hun var halvt same eller at vi var kvart. Men han var same, i allfall. Men han kunne ikke samisk og likte ikke de som holdt på språket og overtroen. Sa de i alle fall. På dødsleiet snakket han visst samisk, men det tok år før noen sa det høyt.
Jeg har alltid følt en dragning mot området der mine formødre og forfedre vandret med reinen sin. De flate viddene og avrundene fjellene. Jeg har aldri likt de stupbratte veggene av fjell som jeg vokste opp med ute i havgapet. Joiken, som jeg har hørt så alt for lite av gnager seg varsomt inn i bevisstheten min og smyger seg forførende inn og åpner opp alt som jeg kjenner gjør vondt inni meg og som må ut. Rytmen er suggerende og tonene uvante og fulle av følelser. Jeg bruker å si at hvis Gud hadde hatt behov for meg så hadde han funnet meg forlengst og jeg hadde vel lett etter han visst jeg trengte han også. Jeg har et rasjonelt forhold til religion, men lar meg røre av dyp religiøsitet, lik den mine besteforeldre var i besittelse av. Men noe som vekker uvant ubehage og spenning i meg er troen på alt det vi ikke kan se som gamlingen rundt leirbålet fortalte så mye om. Jeg vet ikke hva jeg skal tro men kjenner at jeg føler en masse...
Hvilken plass er min? Har jeg en samisk identitet; den identiteten som mange har, det at de IKKE er samiske. Er det en identitet som er akseptert og som anses for å være et utgangspunkt? For å nærme seg kulturen slik den er i dag? Jeg blir stadig oppmuntret til å melde meg inn i samemantallet, noe jeg kommer til å gjøre, fordi jeg kan. Men ingen sier noe om hva jeg kan brukes til utover å gi min stemme til de ekte samene, de med kofter, språk og rene stamtavler. Jeg føler at jeg er en tapt sak og at det startet med min bestefars stahet og ambisjoner om å bli mer enn en fattig finn. Han ble en fattig nordmann, om det er bedre, det vet ikke jeg, men jeg tror ikke det. Jeg er ikke verdt å samle på for den samiske kulturen, jeg er avkommet etter quislingene; de som stakk med halen mellom beina, uten ryggrad til å stå for det som var dem, uten å kreve rom for sjela si i storsamfunnet. Men jeg kjenner en varme i magen og brystet, som jeg ikke forstår. Jeg har lært å verdsette det vante og trygge, brukbar økonomi, karriere og systemer. Men en del av meg flyter, uten å bry seg om hva morgendagen bringer, ikke så lenge jeg vet at ryggen min er sterk nok til å ta det som kommer, uansett hva det er. Når frisk luft slår i ansiktet mitt kjenner jeg at noe våkner i meg; øynene mine ser alt og får med seg alt. De ser etter tegn, men på hva? Jeg skulle så gjerne blit kjent med min indre samiske kraft, men jeg føler meg ikke velkommen. Er jeg virkelig ikke det? Er det kanskje bare den ytre nordmannen som prøver å trykke denne lille spiren inni meg ned? Var det bare min bestefar som var same; er det samiske i min familie utdødd? Jeg vet ikke enda, men jeg skal finne det ut. Jeg skal ut og vandre og se om jeg kan tyde tegnene; om de kan si meg noe om hva jeg er og hvem. Jeg vet jeg kommer til å måtte gå langt, men det kun i vandringen svaret kan finnes.
02 februar 2007
...og mannen seg i vedaskog, hei fara...
Kan noen forklare meg dette? I avisen i dag lurer politiet på når øksa ble kjøpt. Øksa som ble brukt da tre søstre av pakistansk opprinnelse ble drept en sein kveld i oktober i fjor. Man har altså konkludert med at broren som begikk drapene er tilregnelig og nå vil de vite når øksa ble kjøpt, fordi det kan bety at det var med overlegg. Han er så langt ikke tiltalt for overlagt drap men forsettelig. De mener at øksa kan være kjøpt i juli da familien var på ferie i Pakistan eller etter det. Men, altså. Er det sånn at en pakistaner ikke kan eie en øks? Fordi det er mulig han planlegger å begå drap? Hadde ikke denne familien hus og hage? Jeg ser for meg mange ting som en øks kan brukes til i en hage. Og kjøper du en halv sau så kan en øks være fin å ha. Det siste tror jeg faktisk at en del pakistanere gjør og jeg formoder at de putler i hagen som de fleste andre. Med mindre den skyldige sier at han kjøpte øksa for å drepe sine søstre med så er det vel lite som tyder på "overlegg"? Er det det faktum at ingen andre i familien har sett øksa før som avgjør om det regnes som overlegg? Jeg skjønner ikke noe, jeg. Mulig jeg er dum. Ikke at det er greit å drepe, hverken med øks eller noe annet men jeg skjønner lite av den rettslige logikken her. HJELP!!!!
Abonner på:
Innlegg (Atom)
