Fredag, bitte-lille julaften: Jeg hadde vært ute i lystig lag, drukket, ledd til jeg gråt og ropt og skreket som heiagjeng for en kar som da nok øl hadde gått inn fikk ånden over seg, han ville synge! Så det bar avgårde til karaokebar. Første karaokebaren jeg har vært på, i allefall på mange år. Klokka tre på natta, da den siste sangen hadde blitt sunget og vi var ferdige med å leke blod-fans bar det ut i gata, midt i Oslo sentrum. Alle skulle hver til sitt. Jeg bor i Gamlebyen og jeg går alltid hjem, ALLTID. Denne natten var ikke noe annerledes. Jeg hadde med en masse pakkenelliker, julegaver som skulle gis bort og gaver mottatt for god innsats. Da jeg rundet hjørnet på Byporten kom en høyreist og vakker mann bort, mørkebrun i huden og med glitrende og glade øyne; gangen var en smule ustø:!Hey, Lady! Merry Christmas!" Jeg løftet blikket og hilste tilbake. "Are you fine?" ropte han etter meg der jeg skyndet meg oppover gata. "Yeah, sure!" Hundre meter lengre opp kikket jeg meg over skuldren, han gikk bak meg. Jeg holdt tempoet oppe. Ett kvarter senere stakk jeg nøkkelen i døra hjemme og fikk lagt fra meg alle gavene i en haug på gulvet; jeg hadde kramper i nakken av å ha holdt den største pakken så langt opp at den ikke dro i bakken. Natten etter voldtekten og voldtektsforsøkene gikk jeg også hjem, alene.
Hver eneste gang jeg går hjem så gjør jeg den samme vurderingen og jeg tar den samme avgjørelsen. Jeg vet med meg selv at en eller annen dag så kan jeg være uheldig og møte en person som ikke vil meg det beste og som jeg ikke er i stand til å forsvare meg mot. Jeg kjenner hver eneste gang jeg skal hjem at det stikker i brystet, at jeg er redd. Jeg er generelt mørkeredd men har alltid vært redd for at noe skal skje med meg. For som jente sies det at man skal det. All erfaring tilsier at man bør det også. Men hver gang så finner jeg en god grunn til å ignorere dette stikket og den vonde følelsen som med jevne mellomrom sniker seg innpå meg, både før jeg går hjem og mens jeg er på vei. Jeg går hjem, alltid. Jeg gidder ikke vente på neste nattbuss, jeg gidder ikke en gang finne ut om det faktisk går en, jeg betaler ikke hundre kroner for å bli kjørt hjem. Jeg vil hjem og jeg vil hjem nå. Så hver eneste gang tar jeg den sjansen, la oss innse det nå, det kan være å gå hjem en sen nattetime alene. De eneste gangen jeg ikke har gått er de gangene andre har gitt så sterkt utrykk for bekymring for meg at jeg har tatt taxi eller buss for at de skal dra hjem i ro og fred uten å bekymre seg for meg. Og det er litt enklere, jeg føler ikke det snevet av lett angst som jeg gjør når jeg går alene, hele veien.
Redselen for å bli voldtatt er hovedsakelig gjort til et kvinneanliggende i sene nattetimer og debatten raser. Hvem skal ta ansvar? Hvem skal passe på? Vold generelt i de sene nattetimer er meg bekjent mest begått av menn mot menn. Men ingen går seriøst ut og sier at vi må få ned antallet med mennesker, særlig berusede menn, f.eks i Oslo sentrum, på nattestid. At vi må få færre sjenkesteder i sentrum, tøffere håndheving av skjenkebestemmelser (hvor ofte blir folk nektet servering fordi de er for fulle?) Ingen sier at unge menn under tredve bør holde seg relativt edru, lære å håndtere det å møte umotivert aggresjon på gata og å kontrollere egen aggresjon eventuelt holde seg på steder hvor de ikke risikrere å møte fremmede som de ikke skjønner seg på og som helt plutselig kan eksplodere og skalle dem rett i bakken. Alle menn bør ha sin egen stampub og holde seg der så bli det hele så mer forutsigbart. Ingen sier det. I allefall ikke høyt. Mens vi kvinner, vi må passe på oss selv og ta ansvar for eget liv og helse; ta taxi, ha forsvarsspray, kunne selvforsvar, ikke befinne oss på feil sted til feil tidspunkt; alle mener noe om hva som er best, slik situasjonene er i dag. Høner kakler på alle kanter i debatten, synspunktene er mange og hårsårheten er på et nivå som debatten om skjenking og vold aldri når, noensinne. Det er en rødglødende debatt med mange følelser i sving. Og gode og riktige holdninger: Ingen kvinne er skyld i sin egen voldtekt: Aldri! Kvinner må kunne gå løs i gatene på nattestid og kunne føle seg trygge. Selvfølgelig!
Jeg er redd hver gang. Jeg går mot bedre viten hjem alene, hver gang. Jeg føler stikket og angsten klamt rundt brystet hver gang. Jeg tenker hver gang at i natt kan være den natten jeg er uheldig. Hver gang tenker jeg at ingen vil prøve seg på meg, jeg er rak i ryggen og jeg tror at jeg skulle klart å sloss hvis det var nødvendig, jeg har gjort det før. Jeg tor at jeg sikkert kommer trygt hjem på egne ben, det er min menneskerett. Jeg gambler med mitt liv og min helse og jeg tar et ansvar; viser at jeg kan. Jeg er kvinne; og det er det det handler om. Hvem fan har sagt at det skal være enkelt?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
3 kommentarer:
hvis en mann overgår meg, på hvilket som helst område, vet jeg at hvis jeg jobber hardt nok kan jeg bli like god som han, og kanskje bedre.
bortsett fra når det gjelder dette. det at de aller fleste menn er fysisk sterkere enn meg og dermed kan gjøre hva som helst med meg hvis de ønsker, er det mest frustrende av alt. her føler jeg meg helt maktesløs. og hver gang jeg skal ut alene, selv i lille alta, blir jeg minnet på det. av pappa, av venner, av det ene gatelyset som ikke virker, av de friske sporene som plutselig svinger ut i grøfta rett ved det lille skogholtet, av bilen som stopper fremfor meg, av den mørke skikkelsen bak meg. det er det verste jeg vet.
Jeg vet. Jeg føler meg like redd og stakkarslig hver gang, men jeg trosser det og går. Jeg føler meg dumdristig og uansvarlig hver gang, men jeg gjør det. Den dagen det skjer noe vet jeg at jeg vil skylde på meg selv, ikke fordi jeg på noen som helst måte bydde meg frem men fordi jeg burde visst bedre enn å være på feil sted til feil tid. Jeg vil på et visst nivå tenke at det var min egen feil. Alt dette vet jeg, men jeg handler som jeg gjør for jeg vil så gjerne være helt FRI! Tro at jeg faktisk kan gjøre alt og dette er faktisk den siste skansen, i allefall føles det sånn...
Akkurat denne problematikken tydeliggjør så inderlig for meg at jeg som kvinne ikke av alle regnes som likeverdig med krav på respekt og at jeg ikke kan regne med å bli skikkelig behandlet hvis jeg havner i uføret, fordi jeg er kvinne/hore/madonna/det svake kjønn-you name it. Alle som tror at de som kvinner kan klare alt, de har rett, men samfunnet og kvinner som menn bærer med seg holdninger som vil gjøre det vanskeligere for meg som kvinne å få den plassen og respekten jeg har krav på i samfunnet.
Det er en del ting som ikke stemmer, enda. Skulle bare ønske at flere skjønte det og tok det på alvor.
Jeg har faktisk sluttet med det. Det er fælt å si det. Jeg som overhodet ikke var redd for å gå alene hjem etter at det var blitt mørkt da jeg var lita (og vi snakker avstander, det er bygdenorge), som syntes det var sjarmerende på en gammeldags måte at en gammel flamme alltid insisterte på å følge meg hjem på kveldstid der vi bodde noen hundre meter fra hverandre ved et fengsel for hardbarka kriminelle, jeg kunne kommet med mange eksempler, og jeg har sluttet å gå alene i Oslo om natta. Fordi jeg har fått bedre råd og kan ta taxi, men mest fordi jeg er redd. Jeg venter til andre vil hjem fra fest fordi jeg ikke har lyst til å dra alene, jeg overnatter hos venninner i stedet for å gå fire kvartaler bort til trikkeholdeplassen og jeg ringer og ber kjæresten hente meg når jeg er på fest alene.
Jeg har tapt kampen for frykten.
Men løsningen er jo aldeles ikke at alle gjør som meg. Løsningen er opplagt; at vi skaper et holdningsklima der ingen ville komme til å tenke på kvinner som går alene hjem som uansvarlige.
Legg inn en kommentar