det stormer på toppen

Jeg innrømmer det glatt, jeg har ikke akkurat fulgt nøye med på noen ting i det siste. Knapt sett noen nyhetsendinger og kanskje bare lest "favorittavisen" VG som jeg kan lese gratis på jobben. Mitt abonnement på Klassekampen tar seg muligens best ut på dørmatta mi for kommer du inn ligger det fort ti ulseste utgaver slengt inn i et hjørne med våte gummistøvler oppå. Nyhetssendingen der Ingunn Yssen snakket om sin oppsigelse i LO og anklager om trakassering fra LO-leder Gerd Liv Valla er en av de få sendingene jeg har sett. Jeg fikk også med meg Gerd Liv Valla på Skavland, men jeg la ikke merke til at hun hadde notater i hånden.

Jeg har liten kjenneskap til Yssen fra før og har aldri sett henne på tv, som jeg kan huske i alle fall. Men jeg krympet meg i stolen da jeg så henne på tv for et par kvelder siden. Hun lyste såret. Hele kroppsspråket hennes ga meg frysninger. Hun var unnvikende i blikket og kastet med hodet og når hun blunket var øynene lukket det lille nanosekundet ekstra som ga meg en følelse av at hun kjente på nederlaget, skuffelsen og sviket hele tiden mens hun satt i stolen. Jeg syntes oppriktig synd på henne der og da. Jeg får meg ikke til å tro at det er hennes kroppsspråk til vanlig, når hun er på toppen og har medvind og makt. Det lyste avmakt av hele kvinnen.

Hun sa at dette var en prinsippsak. At det var viktig at noen sa fra om at slike ting foregikk i LO, at det var på tide at noen reagerte og måtte stå til ansvar. I alle fall oppfattet jeg henne sånn. I sitt anklageskriv som opsigelsen var har hun beskrevet sine medarbeidere og kollegaer som nikkedokker og redde for sin leder og at man må være et ja-menneske, det vil si, "Ja, Valla, det syns jeg vi bør gjøre" for å ha noe i systemet å gjøre. Kroppsspråket og det at hun som offer for trakassering satt og sa at dette var en prinsippsak men samtidig slengte på noen ganske så ubehaglige beskrivelser av en kultur og mennesker hun har jobbet med, noe som vanligvis i de fleste saker er en forsvarer eller utenforståendes analyse av en sak, gjorde meg skeptisk. Jeg kjente hvordan tillitten til denne kvinnen som ser så sterk ut sakte dalte. Det hele virket så opportunistisk og jeg innrømmer at jeg tenkte at dette kunne du løst lenge før du selv fikk det smurt utover "favorittavisen" min, VG. Så sterk og så smart og med så mange ressurser, dette kunne hun ha taklet annerledes. Satt jeg og tenkte.

Gerd Liv Valla fikk "bryne" seg på Skavland. Det er over min fatteevne at hun valgte et slikt fora for å prøve og si noe fornuftig om denne saken. Det virket ganske så opportunistisk det også. Hvis ikke Valla hadde kunnet målbinde Skavland så hadde hun neppe kommet dit hun er i dag. Og det må hun ha visst. Skavlan, lørdagskosen til en relativt stor andel av det tv-tittende folket på fredager er et koseprogram med en og annen kuriositet. Det mangler tenner og har intet ønske om at godt folk skal sette lunken rødvin intatt med hjemmelaget fredagspizza i halsen, gud forby. Her stilte altså en av de mektigste kvinnene i Norge i dag opp for å si sitt om beskyldningene, alvorlige beskyldninger som går rett inn i en pågående debatt om vern av varslere og temaet trakassering. Valla fremstod som rolig og sterk, relativt diplomatisk med en viss forståelse for at ulike individer har ulike måter å oppfatte ting på, men også klar på at arbeidsgiver trenger et vern mot arbeidstakere som tydeligvis lever i sin egen lille verden full av små torner som til slutt blir en tornekrans som de selv fester rundt hodet mens de sakte, lidene og passivt visner hen.

Jeg må innrømme at jeg tenker så mangt om denne saken. Jeg undres over om hvis dagens LO-leder het Geir Valla om han hadde giddet å stille opp og forklare seg. Og kanskje det ville vært et godt trekk; vise at man til tross for beskyldninger opprettholder redeligheten og konfidensialiteten som ligger i slike personalsaker. For konfidensialiteten i denne saken er absolutt forrådt, grovt, av begge parter. Men siden vi må anta at Valla er den sterkeste part så er dette muligens en mer alvorlig synd for henne enn Yssen. Yssen er muligens ikke et persilleblad, men jeg undres over hvordan et så rakt og sterkt individ har latt dette gå så langt at hun ender opp som førstesidestoff i tabloidene og blir kalt løgner av sin tildligere sjef. Men jeg innser at hun er antagelig like menneskelig som meg og deg, og at slike ting skjer.Vi mister oss selv på veien og det er for sent når vi oppdager det. Så må vi velge; skal vi bøye av eller reise oss og sloss. I denne saken er det ord mot ord og da er det ofte bare en ting som gjelder: Makta rår! Jeg er ikke i tvil om hvor makta ligger i denne saken. Og det er synd for Yssen, for ingen vil muligens noensinne få vite om hennes beskyldninger er sanne og Valla kan overleve dette som den pirajaen hun er. Det ligger i hennes posisjon.

Jeg håper bare at mediene i Norge finner et bedre fokus enn den personlige konflikten som dette er mellom Yssen og Valla og legger ned arbeid i å finne ut hvordan LO fungerer i forhold til arbeidsmiljø og hvordan internasjonal avdeling har fungert før, under og etter Yssen. Sånn at også de må ta tak i arbeidsmiljet sitt og føre dialog med sine ansatte. Valla hadde spurt sine medarbeidere om de følte seg som de nikkedukkene som Yssen hadde karakterisert dem som. Alle hadde sagt nei. Hva beviser egentlig det?