Vi bruker å ta turen opp på Vålerenga og leke. Det er et stort fint område med utfordringer for barn i de fleste aldre, også 34-åringer som føler at de aldri var barn men at det kanskje er på tide å prøve det. Det er fotballbane, husker, sklier, sandkasser m.m. omkranset av Vålerenga Skole og en barnehage jeg ikke vet navnet på. I forrige uke stod visstnok femti 12-åringer ute i kulda og frøys i nesten en time fordi ingen ville si hvem som hadde trykket inn brannalarmen på ovennevnte skole. Unger er lojale, å sladre på de som gjør gærne ting, det ligger for de få.
I avisen kalles episoden "kollektiv avstraffelse". Assisterende rektor står inne for det som skjedde, ungene var påkledde, det oppstod en episode ute som de mente kunne løses ute. Jeg er ikke så veldig empatisk innstilt overfor tenåringer som fryser ute på vinterstid. Uansett årsak, for de kler seg jevnt over for dårlig, som de alltid har gjort. Jeg ble litt mer fascinert av hvordan assistrende rektor besvarte spørsmålet om han tror at kollketiv avstraffelse er en OK metode å få fram et poeng på. Den godeste Antonsen sa noe sånn som at han mente bestemt at dette ikke var kollektiv avstraffelse. De forsøkte å løse et problem der det oppstod og det innebar at ungene ble der udåden ble begått til noen eventuelt ville si hva som skjedde. Jeg har ikke særlig tro på kollektiv avstraffelse eller avstraffelse generelt, i allefall ikke i barneoppdragelse, men jeg ble mer oppmerksom på vårt stadige behov for å forklare oss for å komme unna stigmatiserende betegnelser da jeg så reportasjen. Antonsen ville ikke assosieres med kollektiv avstraffelse, en gammelmodig og ikke spesielt stueren måte å demonstrere sine poeng og makt(?) på.
Da jeg var i slutten av tenårene var hore noe av det verste du kunne bli kalt, eller løs på tråden som vi sa. Ordet har fremdeles slagkraft og det er nok flere jenter som har barket sammen på grunn av den betegnelsen men jeg tror du lettere blir kalt en hore i dag enn da jeg vokste opp. Ble du kalt hore da jeg vokste opp så hadde du definitivt hatt din andel med gutter innenfor truselinningen eventuelt begått andre seksuelle handlinger. Uansett, ingen vil være en hore. Hverken da eller nå. Jeg har aldri opplevd at en "hore" forsvarer seg offentlig men jeg er rimelig sikker på at hun har en forklaring. Hvis jeg skulle forsvare min "utagerende festing" (ingen droger, noe alkohol og noe sex, og jeg har aldri blitt kalt hore men jeg, som jenter flest var livredde for at våre eskapader skulle få noen til å tro eller si noe sånt om oss) den gang da så ville jeg forklart det faktum at jeg noen ganger gikk grundig i baret og sa ja, med en gang, der og da, til gutter/menn som jeg neppe ville tatt i med ildtang i dagslys, som et utslag av søken etter bekreftelse. Hva ønsket jeg å bekrefte? At jeg var attraktiv. Hvorfor det? Jeg fikk lite oppmerksomhet hjemme? Jeg hadde vært en stygg andunge og det føltes så godt å "få napp"? Jeg trodde i min villfarelse, enten fordi jeg var litt fullere enn ønskelig eller bare hormonell at kanskje, kanskje skal dette bli min nye kjæreste, "love of my life" osv? Jeg føler i allefall litt mer sympati for egne utskeielser når jeg har forklart dem på denne måten. (Hvis jeg gikk litt mer inn i materien så kunne jeg sikkert si at jeg var sikkert både kåt og manglet impulskontroll men da er jeg over på forklaringer som henleder mot hore-begrepet igjen og da er jeg jo like langt, en gang hore alltid hore.) Så jeg var ikke løs på tråden den gangen, jeg var kontaktsøkende og hadde behov for nærhet og bekreftelse. Rørende!
Så har du de som ikke syns at innvandring fra fjerne himmelstrøk er en god idé i det mange liker å se på som det monokulturelle Norge. Jeg er vel av den formening at det er folk fra FrP som har monopol på å komme med sånne utsagn i avisene nå til dags, men det er mulig at jeg er forutinntatt der. Uansett, det er lite "jævla snyltere", "svartinger" og"negre" å finne i meningsytringene, men det er massevis av beskrivelser som sier noe om hva det er som gjør dette med innvandrere så forbannet vanskelig for en rik velferdstat å håndtere. Mange innvandrere skjønner ikke at i Norge må en følge norsk lov. Hvorfor skjønner de ikke det? Fordi de har en religion som forfekter verdier som er gammeldagse og som ikke tar opp i seg det vi så fint kaller menneskerettigheter. De behandler ikke kvinner som likeverdige. Vanskelig. De mottar arbeidsledighetstrygd og andre sosiale ytelser i mye større grad enn andre i Norge. De lærer ikke språket og hvordan kan de da bli som oss? Det er sjeldent at disse som står frem i media med sin fortolkning av den mørkhudede innvandreres liv og levnet i Norge må tåle å bli kalt "rasist". Det er ikke noe bra å være rasist, det vet alle. Så skal du argumentere for at noen bør holdes ute av Norge så bør du beskrive hvorfor, overbevisende. Være samfunnskritisk, litt sånn "Hege Storhaug" samfunnskritisk. Kall organisasjonen din "tenketank" og du er utrolig nok for en seriøs debattant å regne. (De fleste skjønner vel hva jeg mener om de som kommer med slike utsagn, men min mening er på langt nær den som gjelder vil jeg tro, men jeg klarer ikke skjule hva jeg syns når jeg skriver).
En del kvinner i ledende posisjoner har den siste tiden måttet forsvare sin lederstil; Valla og Signy Fardal, dronningen har så langt ikke vært nødt til å forklare seg. Noen er fremdeles umulig å røre. Ingen har sagt direkte at disse kvinnene er mobbere, bøller eller dårlige ledere. Man har gått inn å hentet ut beskrivelser av hva som er sagt, hva som er gjort og forhåpentligvis så skjønner vi bildet. De ER dårlige ledere, megger, bitcher og muligens maktsyke. Men man har valgt å beskrive fremfor å direkte kategorisere i enkel samlebegrep. (Jeg savner at ansatte som føler seg trakassert av sin mannlige leder står frem i denne debatten, det må da være noen dårlige mannlige ledere der ute?)
Utfallet av vår trang til å bruke mer enn ett ord på å beskrive et fenomen er ikke gitt men den som utbrodere har mulighet til å påvirke din og min konklusjon. Poenget mitt er at det er menneskelig å kategorisere, men minst like menneskelig å forsøke og komme seg unna kategoriene og den manglende kontrollen over hva som egentlig er innholdet i det vi mener når man lener seg tungt på enkel stereotyper. Jeg er ingen hore, de færreste ser på FrPere som rasister og kvinnelige ledere...der er jeg litt usikker; mulig de er dårlige? Neppe alle! Gevinsten på "ufarliggjøring" gjennom nitid beskrivelse kan styres, av meg og deg og alle andre. Egeninteresse råder grunnen, om det bare er ens eget ego som skal beskyttes, et partis eller en organisasjon, det er gentlig ikke så viktig. Det er dermed et spill? Er vi gode nok på å fordøye alle disse utsagnene som til syvende og sist gjør kategorisering mulig (eller lar oss slippe å bruke en kategoriserende lapp) eller lar vi oss overvelde av ordene og svelger agnet rått? Både våre private funderinger over egne suksesser, nederlag (dårlig barndom er en vinner der) og tilbøyeligheter og de som vi møter ute i det offentlige rom har alle en hensikt. Undersøker vi hensikten godt nok? Og risikerer vi at utgreiningene skaper kategoriseringer som ingen er tjent med? Var hendelsen på Vålerenga kollektiv avstraffelse? Finnes det horer? Finnes det "bra" horer og "dårlige" horer? Er det uproblematisk å være innvandringskritisk? Er kvinnelige ledere verre enn andre ledere d.v.s. mannlige?Uansett så erdet godt å vite at vi streber etter å bli forstått. For det betyr at for hver gang noen prøver å beskrive et fenomen, så vil det være en trang til å komme med "mot"beskrivelser som viser andre aspekter ved fenomenet. Med andre ord, det er stort potensiale for å bli vis, bare fordi vi er så klokelig innrettet at vi ikke vil puttes i bås, i alle fall ikke i en med negative assosiasjoner knyttet opp mot den. Mange vil hevde at trangen til å gå i takt er større enn trangen til å gå sine egne veier. Jeg tror vi dras i begge retninger; konformitet og individualitet.
Det er noen ganger deilig å gå til sengs å vite, ikke bare tro at om ikke verden er et godt sted så har den et enormt potensiale for bli et bedre sted. Hvis jeg bare husker på at jeg kan ha noe viktig å si og sørger for at det blir hørt. God natt!
31 januar 2007
16 januar 2007
kjempe-god idé...
Per Willy Amundsen er visstnok innvandringspolitisk talsmann for FrP. Jeg har ikke giddet å sjekke ut det, det stemmer sikkert, de er sjelden kresne på hvem de velger til å gjøre hva der i gården. Innvandrere bør sjekkes på toleranse og blandt annet om de tåler homse-kyss og toppløse. Jeg er ganske så forutinntatt men jeg tror kanskje at de burde kjøre testen internt i FrP også, for å se hvor mange som tålererer det der og ut fra det gi medlemskap eventuelt avvise. Jeg tipper det er mange som ikke sliter så mye med pupper men noe i mageregionene min sier at faktisk en del vil slite med homse-kysset.... Fint tiltak for å redusere størrelsen på den politiske organisasjonen til FrP? Kanskje en test for KrF også men med motsatt fortegn? Der vil de som sliter med begge deler få innpass lett, men de bør være norske stasborgere, ellers sliter de litt...
Få et liv, Per Willy!!!
Gi meg noe mer å tygge på enn dette, Dagbladet!
Få et liv, Per Willy!!!
Gi meg noe mer å tygge på enn dette, Dagbladet!
13 januar 2007
det stormer på toppen
Jeg innrømmer det glatt, jeg har ikke akkurat fulgt nøye med på noen ting i det siste. Knapt sett noen nyhetsendinger og kanskje bare lest "favorittavisen" VG som jeg kan lese gratis på jobben. Mitt abonnement på Klassekampen tar seg muligens best ut på dørmatta mi for kommer du inn ligger det fort ti ulseste utgaver slengt inn i et hjørne med våte gummistøvler oppå. Nyhetssendingen der Ingunn Yssen snakket om sin oppsigelse i LO og anklager om trakassering fra LO-leder Gerd Liv Valla er en av de få sendingene jeg har sett. Jeg fikk også med meg Gerd Liv Valla på Skavland, men jeg la ikke merke til at hun hadde notater i hånden.
Jeg har liten kjenneskap til Yssen fra før og har aldri sett henne på tv, som jeg kan huske i alle fall. Men jeg krympet meg i stolen da jeg så henne på tv for et par kvelder siden. Hun lyste såret. Hele kroppsspråket hennes ga meg frysninger. Hun var unnvikende i blikket og kastet med hodet og når hun blunket var øynene lukket det lille nanosekundet ekstra som ga meg en følelse av at hun kjente på nederlaget, skuffelsen og sviket hele tiden mens hun satt i stolen. Jeg syntes oppriktig synd på henne der og da. Jeg får meg ikke til å tro at det er hennes kroppsspråk til vanlig, når hun er på toppen og har medvind og makt. Det lyste avmakt av hele kvinnen.
Hun sa at dette var en prinsippsak. At det var viktig at noen sa fra om at slike ting foregikk i LO, at det var på tide at noen reagerte og måtte stå til ansvar. I alle fall oppfattet jeg henne sånn. I sitt anklageskriv som opsigelsen var har hun beskrevet sine medarbeidere og kollegaer som nikkedokker og redde for sin leder og at man må være et ja-menneske, det vil si, "Ja, Valla, det syns jeg vi bør gjøre" for å ha noe i systemet å gjøre. Kroppsspråket og det at hun som offer for trakassering satt og sa at dette var en prinsippsak men samtidig slengte på noen ganske så ubehaglige beskrivelser av en kultur og mennesker hun har jobbet med, noe som vanligvis i de fleste saker er en forsvarer eller utenforståendes analyse av en sak, gjorde meg skeptisk. Jeg kjente hvordan tillitten til denne kvinnen som ser så sterk ut sakte dalte. Det hele virket så opportunistisk og jeg innrømmer at jeg tenkte at dette kunne du løst lenge før du selv fikk det smurt utover "favorittavisen" min, VG. Så sterk og så smart og med så mange ressurser, dette kunne hun ha taklet annerledes. Satt jeg og tenkte.
Gerd Liv Valla fikk "bryne" seg på Skavland. Det er over min fatteevne at hun valgte et slikt fora for å prøve og si noe fornuftig om denne saken. Det virket ganske så opportunistisk det også. Hvis ikke Valla hadde kunnet målbinde Skavland så hadde hun neppe kommet dit hun er i dag. Og det må hun ha visst. Skavlan, lørdagskosen til en relativt stor andel av det tv-tittende folket på fredager er et koseprogram med en og annen kuriositet. Det mangler tenner og har intet ønske om at godt folk skal sette lunken rødvin intatt med hjemmelaget fredagspizza i halsen, gud forby. Her stilte altså en av de mektigste kvinnene i Norge i dag opp for å si sitt om beskyldningene, alvorlige beskyldninger som går rett inn i en pågående debatt om vern av varslere og temaet trakassering. Valla fremstod som rolig og sterk, relativt diplomatisk med en viss forståelse for at ulike individer har ulike måter å oppfatte ting på, men også klar på at arbeidsgiver trenger et vern mot arbeidstakere som tydeligvis lever i sin egen lille verden full av små torner som til slutt blir en tornekrans som de selv fester rundt hodet mens de sakte, lidene og passivt visner hen.
Jeg må innrømme at jeg tenker så mangt om denne saken. Jeg undres over om hvis dagens LO-leder het Geir Valla om han hadde giddet å stille opp og forklare seg. Og kanskje det ville vært et godt trekk; vise at man til tross for beskyldninger opprettholder redeligheten og konfidensialiteten som ligger i slike personalsaker. For konfidensialiteten i denne saken er absolutt forrådt, grovt, av begge parter. Men siden vi må anta at Valla er den sterkeste part så er dette muligens en mer alvorlig synd for henne enn Yssen. Yssen er muligens ikke et persilleblad, men jeg undres over hvordan et så rakt og sterkt individ har latt dette gå så langt at hun ender opp som førstesidestoff i tabloidene og blir kalt løgner av sin tildligere sjef. Men jeg innser at hun er antagelig like menneskelig som meg og deg, og at slike ting skjer.Vi mister oss selv på veien og det er for sent når vi oppdager det. Så må vi velge; skal vi bøye av eller reise oss og sloss. I denne saken er det ord mot ord og da er det ofte bare en ting som gjelder: Makta rår! Jeg er ikke i tvil om hvor makta ligger i denne saken. Og det er synd for Yssen, for ingen vil muligens noensinne få vite om hennes beskyldninger er sanne og Valla kan overleve dette som den pirajaen hun er. Det ligger i hennes posisjon.
Jeg håper bare at mediene i Norge finner et bedre fokus enn den personlige konflikten som dette er mellom Yssen og Valla og legger ned arbeid i å finne ut hvordan LO fungerer i forhold til arbeidsmiljø og hvordan internasjonal avdeling har fungert før, under og etter Yssen. Sånn at også de må ta tak i arbeidsmiljet sitt og føre dialog med sine ansatte. Valla hadde spurt sine medarbeidere om de følte seg som de nikkedukkene som Yssen hadde karakterisert dem som. Alle hadde sagt nei. Hva beviser egentlig det?
Jeg har liten kjenneskap til Yssen fra før og har aldri sett henne på tv, som jeg kan huske i alle fall. Men jeg krympet meg i stolen da jeg så henne på tv for et par kvelder siden. Hun lyste såret. Hele kroppsspråket hennes ga meg frysninger. Hun var unnvikende i blikket og kastet med hodet og når hun blunket var øynene lukket det lille nanosekundet ekstra som ga meg en følelse av at hun kjente på nederlaget, skuffelsen og sviket hele tiden mens hun satt i stolen. Jeg syntes oppriktig synd på henne der og da. Jeg får meg ikke til å tro at det er hennes kroppsspråk til vanlig, når hun er på toppen og har medvind og makt. Det lyste avmakt av hele kvinnen.
Hun sa at dette var en prinsippsak. At det var viktig at noen sa fra om at slike ting foregikk i LO, at det var på tide at noen reagerte og måtte stå til ansvar. I alle fall oppfattet jeg henne sånn. I sitt anklageskriv som opsigelsen var har hun beskrevet sine medarbeidere og kollegaer som nikkedokker og redde for sin leder og at man må være et ja-menneske, det vil si, "Ja, Valla, det syns jeg vi bør gjøre" for å ha noe i systemet å gjøre. Kroppsspråket og det at hun som offer for trakassering satt og sa at dette var en prinsippsak men samtidig slengte på noen ganske så ubehaglige beskrivelser av en kultur og mennesker hun har jobbet med, noe som vanligvis i de fleste saker er en forsvarer eller utenforståendes analyse av en sak, gjorde meg skeptisk. Jeg kjente hvordan tillitten til denne kvinnen som ser så sterk ut sakte dalte. Det hele virket så opportunistisk og jeg innrømmer at jeg tenkte at dette kunne du løst lenge før du selv fikk det smurt utover "favorittavisen" min, VG. Så sterk og så smart og med så mange ressurser, dette kunne hun ha taklet annerledes. Satt jeg og tenkte.
Gerd Liv Valla fikk "bryne" seg på Skavland. Det er over min fatteevne at hun valgte et slikt fora for å prøve og si noe fornuftig om denne saken. Det virket ganske så opportunistisk det også. Hvis ikke Valla hadde kunnet målbinde Skavland så hadde hun neppe kommet dit hun er i dag. Og det må hun ha visst. Skavlan, lørdagskosen til en relativt stor andel av det tv-tittende folket på fredager er et koseprogram med en og annen kuriositet. Det mangler tenner og har intet ønske om at godt folk skal sette lunken rødvin intatt med hjemmelaget fredagspizza i halsen, gud forby. Her stilte altså en av de mektigste kvinnene i Norge i dag opp for å si sitt om beskyldningene, alvorlige beskyldninger som går rett inn i en pågående debatt om vern av varslere og temaet trakassering. Valla fremstod som rolig og sterk, relativt diplomatisk med en viss forståelse for at ulike individer har ulike måter å oppfatte ting på, men også klar på at arbeidsgiver trenger et vern mot arbeidstakere som tydeligvis lever i sin egen lille verden full av små torner som til slutt blir en tornekrans som de selv fester rundt hodet mens de sakte, lidene og passivt visner hen.
Jeg må innrømme at jeg tenker så mangt om denne saken. Jeg undres over om hvis dagens LO-leder het Geir Valla om han hadde giddet å stille opp og forklare seg. Og kanskje det ville vært et godt trekk; vise at man til tross for beskyldninger opprettholder redeligheten og konfidensialiteten som ligger i slike personalsaker. For konfidensialiteten i denne saken er absolutt forrådt, grovt, av begge parter. Men siden vi må anta at Valla er den sterkeste part så er dette muligens en mer alvorlig synd for henne enn Yssen. Yssen er muligens ikke et persilleblad, men jeg undres over hvordan et så rakt og sterkt individ har latt dette gå så langt at hun ender opp som førstesidestoff i tabloidene og blir kalt løgner av sin tildligere sjef. Men jeg innser at hun er antagelig like menneskelig som meg og deg, og at slike ting skjer.Vi mister oss selv på veien og det er for sent når vi oppdager det. Så må vi velge; skal vi bøye av eller reise oss og sloss. I denne saken er det ord mot ord og da er det ofte bare en ting som gjelder: Makta rår! Jeg er ikke i tvil om hvor makta ligger i denne saken. Og det er synd for Yssen, for ingen vil muligens noensinne få vite om hennes beskyldninger er sanne og Valla kan overleve dette som den pirajaen hun er. Det ligger i hennes posisjon.
Jeg håper bare at mediene i Norge finner et bedre fokus enn den personlige konflikten som dette er mellom Yssen og Valla og legger ned arbeid i å finne ut hvordan LO fungerer i forhold til arbeidsmiljø og hvordan internasjonal avdeling har fungert før, under og etter Yssen. Sånn at også de må ta tak i arbeidsmiljet sitt og føre dialog med sine ansatte. Valla hadde spurt sine medarbeidere om de følte seg som de nikkedukkene som Yssen hadde karakterisert dem som. Alle hadde sagt nei. Hva beviser egentlig det?
jeg går, alltid
Fredag, bitte-lille julaften: Jeg hadde vært ute i lystig lag, drukket, ledd til jeg gråt og ropt og skreket som heiagjeng for en kar som da nok øl hadde gått inn fikk ånden over seg, han ville synge! Så det bar avgårde til karaokebar. Første karaokebaren jeg har vært på, i allefall på mange år. Klokka tre på natta, da den siste sangen hadde blitt sunget og vi var ferdige med å leke blod-fans bar det ut i gata, midt i Oslo sentrum. Alle skulle hver til sitt. Jeg bor i Gamlebyen og jeg går alltid hjem, ALLTID. Denne natten var ikke noe annerledes. Jeg hadde med en masse pakkenelliker, julegaver som skulle gis bort og gaver mottatt for god innsats. Da jeg rundet hjørnet på Byporten kom en høyreist og vakker mann bort, mørkebrun i huden og med glitrende og glade øyne; gangen var en smule ustø:!Hey, Lady! Merry Christmas!" Jeg løftet blikket og hilste tilbake. "Are you fine?" ropte han etter meg der jeg skyndet meg oppover gata. "Yeah, sure!" Hundre meter lengre opp kikket jeg meg over skuldren, han gikk bak meg. Jeg holdt tempoet oppe. Ett kvarter senere stakk jeg nøkkelen i døra hjemme og fikk lagt fra meg alle gavene i en haug på gulvet; jeg hadde kramper i nakken av å ha holdt den største pakken så langt opp at den ikke dro i bakken. Natten etter voldtekten og voldtektsforsøkene gikk jeg også hjem, alene.
Hver eneste gang jeg går hjem så gjør jeg den samme vurderingen og jeg tar den samme avgjørelsen. Jeg vet med meg selv at en eller annen dag så kan jeg være uheldig og møte en person som ikke vil meg det beste og som jeg ikke er i stand til å forsvare meg mot. Jeg kjenner hver eneste gang jeg skal hjem at det stikker i brystet, at jeg er redd. Jeg er generelt mørkeredd men har alltid vært redd for at noe skal skje med meg. For som jente sies det at man skal det. All erfaring tilsier at man bør det også. Men hver gang så finner jeg en god grunn til å ignorere dette stikket og den vonde følelsen som med jevne mellomrom sniker seg innpå meg, både før jeg går hjem og mens jeg er på vei. Jeg går hjem, alltid. Jeg gidder ikke vente på neste nattbuss, jeg gidder ikke en gang finne ut om det faktisk går en, jeg betaler ikke hundre kroner for å bli kjørt hjem. Jeg vil hjem og jeg vil hjem nå. Så hver eneste gang tar jeg den sjansen, la oss innse det nå, det kan være å gå hjem en sen nattetime alene. De eneste gangen jeg ikke har gått er de gangene andre har gitt så sterkt utrykk for bekymring for meg at jeg har tatt taxi eller buss for at de skal dra hjem i ro og fred uten å bekymre seg for meg. Og det er litt enklere, jeg føler ikke det snevet av lett angst som jeg gjør når jeg går alene, hele veien.
Redselen for å bli voldtatt er hovedsakelig gjort til et kvinneanliggende i sene nattetimer og debatten raser. Hvem skal ta ansvar? Hvem skal passe på? Vold generelt i de sene nattetimer er meg bekjent mest begått av menn mot menn. Men ingen går seriøst ut og sier at vi må få ned antallet med mennesker, særlig berusede menn, f.eks i Oslo sentrum, på nattestid. At vi må få færre sjenkesteder i sentrum, tøffere håndheving av skjenkebestemmelser (hvor ofte blir folk nektet servering fordi de er for fulle?) Ingen sier at unge menn under tredve bør holde seg relativt edru, lære å håndtere det å møte umotivert aggresjon på gata og å kontrollere egen aggresjon eventuelt holde seg på steder hvor de ikke risikrere å møte fremmede som de ikke skjønner seg på og som helt plutselig kan eksplodere og skalle dem rett i bakken. Alle menn bør ha sin egen stampub og holde seg der så bli det hele så mer forutsigbart. Ingen sier det. I allefall ikke høyt. Mens vi kvinner, vi må passe på oss selv og ta ansvar for eget liv og helse; ta taxi, ha forsvarsspray, kunne selvforsvar, ikke befinne oss på feil sted til feil tidspunkt; alle mener noe om hva som er best, slik situasjonene er i dag. Høner kakler på alle kanter i debatten, synspunktene er mange og hårsårheten er på et nivå som debatten om skjenking og vold aldri når, noensinne. Det er en rødglødende debatt med mange følelser i sving. Og gode og riktige holdninger: Ingen kvinne er skyld i sin egen voldtekt: Aldri! Kvinner må kunne gå løs i gatene på nattestid og kunne føle seg trygge. Selvfølgelig!
Jeg er redd hver gang. Jeg går mot bedre viten hjem alene, hver gang. Jeg føler stikket og angsten klamt rundt brystet hver gang. Jeg tenker hver gang at i natt kan være den natten jeg er uheldig. Hver gang tenker jeg at ingen vil prøve seg på meg, jeg er rak i ryggen og jeg tror at jeg skulle klart å sloss hvis det var nødvendig, jeg har gjort det før. Jeg tor at jeg sikkert kommer trygt hjem på egne ben, det er min menneskerett. Jeg gambler med mitt liv og min helse og jeg tar et ansvar; viser at jeg kan. Jeg er kvinne; og det er det det handler om. Hvem fan har sagt at det skal være enkelt?
Hver eneste gang jeg går hjem så gjør jeg den samme vurderingen og jeg tar den samme avgjørelsen. Jeg vet med meg selv at en eller annen dag så kan jeg være uheldig og møte en person som ikke vil meg det beste og som jeg ikke er i stand til å forsvare meg mot. Jeg kjenner hver eneste gang jeg skal hjem at det stikker i brystet, at jeg er redd. Jeg er generelt mørkeredd men har alltid vært redd for at noe skal skje med meg. For som jente sies det at man skal det. All erfaring tilsier at man bør det også. Men hver gang så finner jeg en god grunn til å ignorere dette stikket og den vonde følelsen som med jevne mellomrom sniker seg innpå meg, både før jeg går hjem og mens jeg er på vei. Jeg går hjem, alltid. Jeg gidder ikke vente på neste nattbuss, jeg gidder ikke en gang finne ut om det faktisk går en, jeg betaler ikke hundre kroner for å bli kjørt hjem. Jeg vil hjem og jeg vil hjem nå. Så hver eneste gang tar jeg den sjansen, la oss innse det nå, det kan være å gå hjem en sen nattetime alene. De eneste gangen jeg ikke har gått er de gangene andre har gitt så sterkt utrykk for bekymring for meg at jeg har tatt taxi eller buss for at de skal dra hjem i ro og fred uten å bekymre seg for meg. Og det er litt enklere, jeg føler ikke det snevet av lett angst som jeg gjør når jeg går alene, hele veien.
Redselen for å bli voldtatt er hovedsakelig gjort til et kvinneanliggende i sene nattetimer og debatten raser. Hvem skal ta ansvar? Hvem skal passe på? Vold generelt i de sene nattetimer er meg bekjent mest begått av menn mot menn. Men ingen går seriøst ut og sier at vi må få ned antallet med mennesker, særlig berusede menn, f.eks i Oslo sentrum, på nattestid. At vi må få færre sjenkesteder i sentrum, tøffere håndheving av skjenkebestemmelser (hvor ofte blir folk nektet servering fordi de er for fulle?) Ingen sier at unge menn under tredve bør holde seg relativt edru, lære å håndtere det å møte umotivert aggresjon på gata og å kontrollere egen aggresjon eventuelt holde seg på steder hvor de ikke risikrere å møte fremmede som de ikke skjønner seg på og som helt plutselig kan eksplodere og skalle dem rett i bakken. Alle menn bør ha sin egen stampub og holde seg der så bli det hele så mer forutsigbart. Ingen sier det. I allefall ikke høyt. Mens vi kvinner, vi må passe på oss selv og ta ansvar for eget liv og helse; ta taxi, ha forsvarsspray, kunne selvforsvar, ikke befinne oss på feil sted til feil tidspunkt; alle mener noe om hva som er best, slik situasjonene er i dag. Høner kakler på alle kanter i debatten, synspunktene er mange og hårsårheten er på et nivå som debatten om skjenking og vold aldri når, noensinne. Det er en rødglødende debatt med mange følelser i sving. Og gode og riktige holdninger: Ingen kvinne er skyld i sin egen voldtekt: Aldri! Kvinner må kunne gå løs i gatene på nattestid og kunne føle seg trygge. Selvfølgelig!
Jeg er redd hver gang. Jeg går mot bedre viten hjem alene, hver gang. Jeg føler stikket og angsten klamt rundt brystet hver gang. Jeg tenker hver gang at i natt kan være den natten jeg er uheldig. Hver gang tenker jeg at ingen vil prøve seg på meg, jeg er rak i ryggen og jeg tror at jeg skulle klart å sloss hvis det var nødvendig, jeg har gjort det før. Jeg tor at jeg sikkert kommer trygt hjem på egne ben, det er min menneskerett. Jeg gambler med mitt liv og min helse og jeg tar et ansvar; viser at jeg kan. Jeg er kvinne; og det er det det handler om. Hvem fan har sagt at det skal være enkelt?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
