glasshus

Jeg drikker roibush-chai med skummet melk og tygger på en speltsandwich med brie og skarp sennep. Sennepen brenner på tunga og minner meg om at det ikke nødvendigvis er det jeg liker best men bare det at den gjør litt vondt i munnen, at den skaper en slags kontrast gjør at jeg er mer enn tilgivende overfor denne kaffebar-smurte brødblingsen.

Jeg leser avisa; sakte. Artikkel for artikkel. Jeg tar pauser og kikker ut av det store vinduet ut mot gata og kobler av med små tankerekker som ikke er relaterte til de nylig konsumerte avisartiklene men som er av den mer filosofiske sorten. På sofaen hjemme ligger et VG hvor det står at Petter Stordalen shopper mer enn kongen og dronningen og er stolt over å være den mest velkledde i kongeriket. Før jeg ble etterlatt i hjørnet alene med min te og to aviser husker jeg at jeg utbrøt med et hjertesukk at vi levde i en syk verden, en verden som drives "forover" mot noe vi ikke helt har oversikten over; kanskje undergangen. Og det som driver den forover er vårt behov for å konsumere ting. Hvis du og jeg og alle andre i morgen bestemmer oss for å slutte og forbruke slik vi gjør i dag vil faktisk den globale økonomien kollapse. Jeg er ingen økonom men det er ganske innlysende. Den dagen vi alle er fornøyde med å ha kaffetrakteren til den faktisk er ødelagt, velger å ha grønt kjøkken til malingen begynner å flasse, bruker klærne til de er utslitte og smører matpakke når vi går på jobben så er det mye som vil bli annerledes og sikkert på en negativ måte for mange.

Men det var ikke så mye det jeg tenkte på der jeg satt, mer hvorfor vi er så opptatte av ting og det ytre. Hvorfor kjøper jeg nye bukser når jeg har gamle som "virker" og hvorfor bruker Petter tusenvis av kroner på siste skrik fra, jeg vet egentlig ikke hvor det han går i kommer fra. Jeg måtte antageligvis ha lest VG-artiklen og så mye research gidder jeg ikke bry meg med. For det betyr ikke noe. Det som betyr noe er at jeg vet og Petter vet at på et eller annet nivå så betyr det noe det jeg plasserer rundt meg. Jeg innrømmer at jeg er den første til å si at det viktigste er at man har et våkent sinn og føler trygghet i seg selv og ellers prøver å skikke seg vel uten at det går alt for mye utover andre. Men ingen av oss er en øy og ingen av oss skal være det. Det er unaturlig. Hvor vanskelig det enn måtte være å forstå når en ser seg rundt i dag så er vi faktisk til for hverandre. Jeg er her for deg og du for meg. Og for at vi skal se hverandre så velger vi i ulik grad å sende ut signaler om hvem vi er, ønsker å være og hvem vi ønsker å være i en relasjon med.

Så når jeg nå har flere kjoler enn jeg klarer å bruke i løpet av et år siden det ikke byr seg så uendelig mange anledninger for å pynte seg og jeg har bøker i hylla jeg vil lese men enda ikke har hatt tid eller ork til å ta fatt på og jeg strever med å finne motivasjonen til å avslutte universitetskarrieren min med verdighet siden jeg vil være en kvinne som har fullført det jeg begynte på men så langt ikke har klart det så ligger det mye mer i det enn at jeg isolert sett ønsker å føle meg vel og gjøre noe for meg selv. I det ligger det like mye at jeg vil være en person som kan vise at jeg kan noe og at jeg bruker det hodet jeg har fått utdelt til mer enn å fakturere, smøre matpakker og trøste småtroll. Mellom munnfuller med te leste jeg en artikkel om opprørsstyrker i Ogaden i NYT og det slo meg hvor lite informativ den var og hvor mange huller det var i kunnskapen til artikkelforfatteren som gjorde at for meg var dette på grensen til uinteressant men også provoserende. Og jeg merket at jeg veldig gjerne skulle diskutert den artiklen med noen, utvekslet synspunkter og fått ny input. For jeg samler ikke på kunnskap for kunnskapens skyld, den blir en del av min verktøykasse når jeg prøver å møte andre. Selvfølgelig kan den ha nytteverdi men aldri hvis den bare blir hos meg og aldri hvis jeg ikke går inn i dialog med andre. For noen så kan det være en pen, rett nese som gir dem det riktige utganspunktet, stor bil eller en suksessfull karriere og det skal man vel egentlig ikke kimse av for jeg tror ikke jeg kjenner et eneste menneske som ikke på et eller annet nivå er forfengelig? Vi utstyrer oss selv med det vi tror skal være nøkkelen til å være en del av det felleskapet vi er ment å skulle være en del av. At noen tar dette litt langt er ikke mulig å ignorere lengre men å be om radikal endring her og nå kan strengt tatt ha like katastrofale konsekvenser som å bare kjøre på i samme sporet. Vi lever i en syk verden men jeg skjønner hvorfor det er sånn. Og jeg tenker at det er utrolig arrogant av meg å sitte å mene at jeg forvalter sanneheten og er den mest etiske bare fordi jeg faktisk aldri har villet eller kunnet skaffe meg materielle posisjoner som oftere medfører et forbruk som på sikt er til mer skade en gagn. Så jeg ler ikke av Petter eller noen andre, men jeg sitter stille og lurer på hvordan skal vi klare å rikke på roret og sakte men sikkert få til en ny kurs? Finne en bedre lei der vi fortsatt klarer å finne hverandre men ikke med så store skadevirkninger som i dag?

Når sandwichen er oppspist, to aviser lest og pappkruset med te tomt pakker jeg sammen alle de lange tankerekkene mine og finner veien ut på gata fra en varmestue som eksisterer fordi jeg er villig til å betale for å få brødskivene mine smurt og teen lagd av andre i stedet for å gjøre det selv. Det er en ekstremt vanskelig øvelse å ha meninger når en sitter i glasshus. Det singler i glass hver gang vi hever stemmen og krever handling, men sånn må det kanskje være?

overgang

Har du lagt merke til det? Hvor godt han lukter når du først møter han? Klærne, munnen, nakkegropa, kjønnet, alt? Den søte pusten når han våkner og finner munnen din mens du halvsover? Hvor deilig den svake lukten av svette fra armhulen hans er etter å ha sovnet utslitt etter å ha jaget nytelsen sammen med deg i mykt lampelys en sen kveld? Til og med den svake lukta av sigaretter som sitter i t-skjorta som han glemmer igjen når han må gå får deg til å kjenne han; hele han, i deg og rundt deg og du vil bare ha mer, mer,mer.

På et eller annet tidspunkt skjer det noe. Som om noe bittert blandes i det du knapt har kunnet tenke deg dagen uten. Det kjennes ut som du har tatt en sigarett hver gang du har kysset han og for hvert kyss blir motviljen større. Svetten hans fester seg på dusjforhenget, stikker i nesa når du streifer han for å prøve og unngå nærheten. Du slutter å la nesen snuse seg fram til pulserende, følsomme punkter og la munn og hender mykt vise at du er der; for han og at han må være der for deg. Det har aldri skjedd at jeg har klart å finne tilbake til han når den deilig lukta av han er blitt borte og erstattet

interessant

De fleste går vel til tider rundt og ønsker at de var spennende, interessant og sær på en måte som grep tak i mennesker rundt dem. Akkurat nå er det mest interessante som jeg har å bidra med den svake knasingen mellom tennene når jeg tygger "trippelsjokolade", et hodet som ikke fullfører en eneste tanke og restemat i diverse beholdere som må kastes snart fordi jeg ikke orker å spise og dermed ender opp med å spise små, vemmelige munnfuller med ting jeg vil ha i enda mindre grad enn restemat: sjokolade, brownies,

reinnstallere

Jeg tenker at det er synd at den beste måten å få dette til å flyte stille framover på er å hensynsfullt ignorere og ikke gå inn i samtaler av særlig viktig karakter, unngå for mye øyekontakt og unngå å føle for mye og for sterkt. For jeg innrømmer glatt at det hadde vært godt å kjenne på kroppen at det føltes greit å være i nærheten av deg, snakke med deg og lytte til deg. Men jeg trenger tid til å klare å finne varmen som etter alle solemerker er der; den varmen du prøver å nå meg med men som alle erfaringene mine med deg og en gjenstridig kropp gjør sitt beste for å mistolke. Det hadde vært fantastisk om det gikk an å avprogrammere dårlig programvare og reinnstallere og på nytt være tilbake på startstreken. Hadde jeg bare visst hvordan.

julegave

Til alle som måtte stikke innom. Jeg har benektet julas eksistens i lang tid nå og må dermed bruke resten av førjulstida...de siste timene til å vaske badet, gangen, pynte et juletre, bade unger, bake dessertkaker, rydde bort rein klesvask, ommøblere sånn at jeg får plass til mine middagsgjester i romjula osv.

Men, til tross for at jeg for første gang siden jeg tenkte en fornuftig, ansvarlig tanke på midten av åttitallet, kanskje til og med før, har tenkte at å dra til Syden med stor S i jula er et mindre onde når en stiller det opp mot jul som for meg alltid vil være med liten j, så tenker jeg at jeg faktisk ønsker at alle tar seg den jula de vil ha. Ikke den jula de "fortjener" men den de vil HA - med store bokstaver her også. For det tror jeg er litt viktig. Når jeg bare blir ferdig med den jula jeg ikke vil ha så skal jeg ta meg den jeg vil HA, jeg også. Sånn utpå kvelden 1. juledag. Da skal jeg finne fram alle bøkene jeg ikke har fått lest i år, filmene som ligger i plasten enda og så skal jeg lese for ungene, lage sene frokoster og kanskje bake eller gå tur med dem. Vi skal spille musikk og kanskje danse sånn at naboen ser det om han kikker ut av vinduet sitt. Vi skal ikke spise masse kaker og julgodt men bare ha sakte dager, for det er det vi trenger og all erfaring sier at sukker ødelegger humøret ganske så raskt. Så, fra meg til dere: Værsågod, ta den jula dere trenger og vil ha. Det koster så lite!

tom waits - christmas card from a hooker in minneapolis

joni mitchell - river

allan spinney synger merle haggards sang "if we make it trough december"

...*kniser*...kom gjerne med tips om flere sanger som er passe begredelig, I'm all ears!

ebba grön - nu släckas tusen männskoliv

...jepp, jeg har stor glede av å poste sanger som dette jo nærmere jul vi kommer...

juletre

Det merkes at jeg har båret på et juletre, i alle fall deler av et juletre. Jeg bar nederst i stammen mens hun tok toppen. I pastellfargede vintergater gikk vi mens hun pratet, om hva vet jeg ikke. Lengden av et juletre er nok til å gjøre det vanskelig å snakke. Jeg orket ikke spørre hva hun sa hver gang men hørte bare på den blide stemmen og tenkte at å bære deler av et juletre jammen er tungt nok samtidig som jeg lurte på hvem av oss det var tyngst for eller om det var like tungt for begge. Faktisk så kjentes det tyngre ut i år enn i fjor. Mulig jeg er blitt svakere. En gang bar jeg et helt alene. Ikke var det et lite tre heller, jeg måtte kutte av toppen for å få stjerna på toppen. Den skrapte det hvite betongtaket. I dag var vi to og det var så vidt jeg klarte å bære. Hånda klarte liksom ikke å holde rundt det, det var for tykt; den nålete stammen stakk gjennom de sorte hanskene og jeg kjente at deler av gripeevnen min faktisk er borte. Borte for godt og det er lenge siden den forsvant. Hun spøkte med at jeg måtte plukke barnåler ut av rompa hennes når vi kom hjem fordi greinen var for nærgående. Det var forresten bare et vanlig grantre, ikke edelgran. Edelgran ser ut som plast. Jeg kan ikke tenke meg at det lukter så godt heller som dette treet gjorde når han trakk nettet over det og de grønne nålene som jeg kommer til å forbanne om en knapp uke avga den friske, grønne odøren som jeg egentlig forbinder med en sommer for lenge siden i en gammel, overgrodd granskog. Mine trær drysser mye raskere enn andres. Mulig det er fordi de ikke får vann, jeg er ikke flink med ting som skal vannes. På sjenken står en plante som jeg aldri vanner og der har den stått i flere år. Den ser levende ut så da får den stå. Jeg har ikke tenkt å bli flinkere til å vanne juletreet; julegisselet mitt som jeg sakte tyner og som gradvis forfaller, dag for dag; mister glansen som mye av det andre jula presser fram. Jeg er visst ikke noen "glitter og stasjente". Skal jeg ha noe bør det ikke være så blankt at du nesten kan speile deg i det. Jula er litt vel blankpolert og glitrende. Når jeg tenker meg om så kan jeg ikke komme på noen ting som naturlig er speilblanke. For at ting skal glitre kreves det pussing og polering. Det er nok ikke for meg. Jeg fikk sølvskjeer til jul en gang, de er gule nå. Faren min ville sagt at jeg var meg selv lik. En får være glad så lenge en er det. Jeg mener, jeg ville blitt bekymret hvis noen kom og sa at noe var ulikt meg å gjøre. Så jeg er glad så lenge jeg går og småbanner inni meg mens jeg sleper på juletreet, for det er definitivt likt meg. Merkelig nok så får jeg en viss glede av å pynte det, skape en viss harmoni mellom hjemmelaget pynt og små olivengrønne kuler hengende fra ruglete gulltråd. Og tenker at jeg nok innerst inne er litt mer glitrende enn jeg liker å gi utrykk for. Hysj, ikke si det til noen...

pouges og kirsty maccoll - fairytale of new york

It was christmas eve babe
In the drunk tank
An old man said to me, won't see another one
And then he sang a song
The rare old mountain dew
I turned my face away
And dreamed about you

Got on a lucky one
Came in eighteen to one
I've got a feeling
This years for me and you
So happy christmas
I love you baby
I can see a better time
When all our dreams come true

They've got cars big as bars
They've got rivers of gold
But the wind goes right through you
It's no place for the old
When you first took my hand
On a cold christmas eve
You promised me
Broadway was waiting for me

You were handsome
You were pretty
Queen of new york city
When the band finished playing
They howled out for more
Sinatra was swinging,
All the drunks they were singing
We kissed on a corner
Then danced through the night

The boys of the nypd choir
Were singing galway bay
And the bells were ringing out
For christmas day

You're a bum
You're a punk
You're an old slut on junk
Lying there almost dead on a drip in that bed
You scumbag, you maggot
You cheap lousy faggot
Happy christmas your arse
I pray God its our last

I could have been someone
Well so could anyone
You took my dreams from me
When I first found you
I kept them with me babe
I put them with my own
Can't make it all alone
I've built my dreams around you.


...og vi fyller på med julestemning, og denne sangen minner meg på at jeg også må en tur på vinmonoploet for å kjøpe vin...

muligheter

...er det noen sjanse for at vi kunne gitt bort jula til noen som trenger den? Jeg har fornektet dens eksistens i minst én måned og nå kommer straffen. Jeg har få juleambisjoner utover å få et juletre i hus og lage én stor, deilig middag, kjøpe noen julegaver til ungene og sørge for at de i løpet av neste uke får noe litt mer kos i hverdagen enn til vanlig i form av nybakte boller, kakao eller eggerøre til frokost. Jeg skal ikke kjøpe et snes julegaver, lage julekaker, kjøpe juleribbe, pynte med nisser og jeg vet ikke hva, spille julemusikk, skrubbe ned huset med grønnsåpe eller farte på julebesøk i romjual, ikke mer enn nødvendig uansett. Men plutselig er det litt liten tid igjen til det lille jeg må gjøre og mange timer med jobb på ukurante tidspunkt som skal gjennomføres. Og den ene gaven som skulle vært sendt har jeg ikke fått kjøpt enda og jeg funderer på hva unnskyldningen min skal være for den lille fiaskoen...

Julefeiringen gir meg kun frysninger nedover ryggen og en konto med mindreverdighetskomplekser mens i dag tidlig så jeg massevis av glade muslimer på vei til bønn for å feire id ul-adha. På denne dagen oppfordres en tradisjonelt til å slakte et dyr som skal deles i tre; en del til familen, en som skal gis i gave og en del som skal gis til de fattige. Dagen skal feires i tilgivelsens navn og godhetens tegn. Jeg kan se gleden utenfra og kjenner at det gir meg atskillig mer enn å kjenne på den fordømte julestria fra innsiden. Rasjonell, jeg? På langt nær...

cynthia basinet - santa baby

...litt julestemning fra en som drømmer om å rømme landet i disse juletider...

kveld

Med kun et håndkle rundt den naken kroppen sitter jeg på dolokket og leser begynnelsen på en bok. Jeg tar meg i å lure på hvordan forfatteren tenkte da han skrev disse raske, enkle bildene det er så lett å se for seg iblandet en og annen diffuse og til tider pompøse formulering som minner om sagalitteraturen og som hakker opp teksten, kanskje er det med overlegg? Usikker på om jeg liker det tar jeg små pauser og prøver å fordøye, ord for ord, bilde for bilde. Håret mitt er vått og jeg passer på at de seige vanndråpene som drypper ned i fanget ikke treffer boka som er lånt på biblioteket for en uke siden. Jeg hadde glemt at jeg hadde lånt den og fant den i en pose som lå og slang i gangen like før jeg gikk i dusjen for å få varme i kroppen og få håret vått. For å beholde varmen mens jeg sitter der og venter på at det er tid for å skylle ut av håret lar jeg dusjen renne. Teksten hakker avgårde til det vannet som hamrer mot gulvet og det legger seg et tynt lag med damp på brilleglassene mine men ikke nok til at jeg ikke klarer å lese. Førti sider inn i boka lar jeg håndkleet falle på det våte gulvet og går inn i dusjen, står lenge og lar det varme vannet frambringe mørkerøde roser på den nakene kroppen før jeg tar det tunge fuktige håndkleet fra gulvet og svøper rundt kroppen mens jeg sakte grer det våte håret og så finner et rent hvitt håndkle til å surre rundt de tunge, mørke lokkene. Speilet er tåkelagt og huden føles stram ut fra det varme vannet, fingrene er skrukkete og jeg legger boka på topeen av skittentøyet, usikker på om jeg kommer til å fortsette på et senere tidspunkt. Sengetøyet føles fortsatt rent og litt stivt ut når jeg kryper under den store dyna, naken og alene. Fire hester; en av dem droplet, beveger seg over en grønn eng og en blodig himmel farget av et skadeskutt øye leker bak øyelokkene. Hvorfor er jeg aldri trøtt når natta har slukt dagen og neste dag nærmere seg med taktfaste små klikk fra en sekundviser som aldri lutter å ta deg nærmere begynnelsen på nye historier og avslutningen av andre?

blå

Han spør om å få låne toalettet inne hos damene, vi ler og tuller med han og sier at klart han kan det men vi kan ikke garantere at de som er der når han kommer ut syns det er greit. En tøysete kommentar da stedet og folkene ikke akkurat oser av at de bekjenner seg til god skikk og bruk. Ikke på en dårlig måte, men på den måten at det er mye som er tillatt her og så lenge du ikke plager andre så får du gjøre som du vil. Så egentlig flørtet vi vel bare? Som "eldre damer" gjør når de er ute på tur og har bestemt seg for at ingeting skal få ødelegge denne kvelden, ingenting.

Det er ufattelig mye mennesker i det gamle lageret med det harde betonggulvet, de umalte veggene og rør som uhindret og sikkert uten nytteverdi i dag snor seg fritt langs vegger og tak. Et lerret står forrerst i salen og bildene flimrer over og absurde dialoger utspiller seg avbrutt av snutter med musikk. Vi er selvfølgelig seint ute og står helt bakerst med dårlig sikt. Men lokalets stemning er summen av alle menneskene og ikke de kalde betong veggene; jeg kjenner jeg blir god og varm innvendig når fremmede mennesker så tydelig viser at de ser menneskene rundt seg med innlevelse og ikke bare med kalkulerende øyne. Og jeg tar disse forsøkene på å unngå å plassere hundreognitti centimeter rett foran oss som et bevis på at mennesker er til tross for sin evne til å stadig havne på kollisjonskurs med de rundt er gode et sted der inne. Alle ser at vi står der, litt på tærne og alle passer på å ikke skygge mer for utsikten etterhvert som det fylles opp bakover i lokalet. Den dårlige sikten og summingen av alle stemmene fra de som står nede ved baren gjør at vi raskt finner ut at vi kan like gjerne sette oss i en sofa i et tilstøtende rom siden vi ikke er her for å se film. Filmen er sikkert fin den men vi vil bare danse, danse oss varme etter en iskald gåtur fra andre siden av Akersselva. Jeg skal danse bort alt som gjør meg matt og sliten og samtidig danse meg et minne som jeg kan ta frem når som helst som bevis på at jeg har gode øyeblikk. Jeg skal la musikken innhente meg og pakke meg inn i et varmt teppe av skeive og skakke tonerekker sånn at jeg får fylt opp lykkelageret mitt. Dette er selvmedisinering og jeg er helt bevisst på det og ikke noen skal få hindre meg fra å få den tiltrengte dosen i dag for jeg vet at den lindrer og gjør det mulig å komme et lite skritt videre.

Filmen er ferdig og vi har drukket et par flasker øl og vært ute for at hun jeg kom med skal få fylt opp med riktig dose nikotin underveis mens den kalde lufta fra elva gjør at vi står og småskjelver ute i mørket og jeg kan høre vingeslag nedefra elva, sikkert ender på vei oppover. Inne igjen og på vei litt nærmere scenen innser vi at det er en del her som kun har tatt med ørene i dag; de er her for å lytte og de står som saltstøtter med fulle halvlitere og er umulig å komme forbi og umulige å danse rundt. Det er en kjennsgjerning at å danse fungerer best hvis det er en viss bevegelse rundt deg ellers blir det fort ubehagelig mye vond skumping. Jeg elsker å stå i et hav av kroppdeler i bevegelse og kjenne hvordan andre mennesker helt ubevisste min eksistens påtvinger meg sin egen rytme i små sekunder, ikke nok forstyrrende til at de ødelegger min men nok til at en føler seg som del av noe større uten at det er påtrengende. Men, jeg er der med et mål og en mening og nekter å la mannen som står nesten rett foran scenen med en full halvliter, ett hode høyere med meg og uten så mye som antydning til hverken et smil eller en kropp som kan beveges av musikk ødelegge for meg. Jeg skaper nok av stand til at jeg ikke kommer borti han og lukker øynene og lar blåserekka feie meg avgårde mens beina tripper og hoftene vipper de skranglete jazztonene mykt fram og tilbake.

Den mannlige vokalisten er garantert på rødvinsfylla og har til tider problemer med å få tunga med seg men det er det som er halve sjarmen. Jeg tror ikke det er en eneste briljant musikkbegavelse her i kveld som i å være i stand til å perfeksjonere toner og rytme til noe uoppnåelig og derfor besnærende. Men det er definitivt musikkglede og nok musikalitet til å veie opp for litt sure toner her og der. Perfeksjon er ikke alltid det mest ønskelige og beviset er her. Det er faktisk det skeive og skakke som klarer å mane fram de små perfekte sanseinntrykk som rytmen etser inn i kroppen min låt for låt, sett for sett.

Ansiktene til de rundt er åpne og avslappede og bandet deler raust på oppmerksomheten fra oss som har funnet veien ned dit og kaller opp den ene etter den andre fra publikum for å la de ta del i velviljen fra godt, oppvarmede vintermennesker. En nordlending med en mørk og uslepen stemme får sitt øyelikk og jeg lukker øynene og lar den mørke raspete stemmen få kile meg i brystkassen; litt surt men den rå vibrasjonen i mellomgulvet mitt bekrefter at det er mer enn nok til å bli berørt. Mannen fra toalettet som for så vidt har hilst på oss flere ganger etter første møte uten å være annet enn hyggelig viser seg å ha en fantastisk stemmeprakt som han forærer oss etter å ha blitt ropt opp. Vi står elleville under scenene og roper og danser og vet akkurat hva "a sweetheart like you is doing in a dump like this". Det finnes ikke tvil.

Vi danser til "Tanta til Beate" og kjenner at måltidet fra tidligere på kvelden effektivt er danset bort og en svak sultfølelse murrer i magen. Det er deilig å ikke føle seg tung og full men være sulten på livet, menneskene og alt de har å by på. Jeg kjenner at medisinen virker, kroppen gløder, kinnene er varme, smilet mitt er mykt og bredt og øynene drømmende. Vi vræler med på "Too drunk to fuck" og jeg må smile fordi øyeblikkene som musikken fanger i ord og toner også er mine; i går, i dag og i morgen. Vi er sammen om det; ingen er alene hverken om det som føles godt på kroppen eller det som drar oss ned. Når den siste låta er godt i gang er vi disiplinerte nok til å komme køen i forkjøpet og henter jakkene. En mann ved døra prøver å få kontakt med meg og spør om jeg har hatt det bra. Når jeg strever med å få på jakke kommer han bakfra og hjelper meg. Jeg takker pent men unngår å starte en samtale. Jeg hadde en stevnemøte og det var med musikken. Jeg er trofast når det kommer til stykket.

Vel hjemme innser jeg at det er umulig å sove. Jeg skal på jobb tidlig og de få timene i senga før jeg må ut i vintermørket igjen ligger jeg helt stille med øynene igjen mens et skranglete jazzorkester sitter i en krok i hodet mitt og spiller mens de drikker øl, vin og whiskey til langt utpå morgenkvisten og jeg danser innvendig.
Dagen som kommer uten at jeg har smakt søvn blir uventet lett å overvinne, jeg har fått dosa mi. Jeg er høy på FZQ. I'll be your sweetheart any given day!

nick cave - nobody's baby now

I don't know why and I don't know how
But she's nobody's baby now

fugees - ready or not

ønske

Det hender at jeg betviler motivene for hva jeg gjør. Det hender i ettertid jeg tenker at dette var bare dumt selv om jeg der og da syns at valget mitt var en god idé. Og går det langt nok i mellom hver gang jeg kan ta avgjørelser basert på hva jeg føler mer enn hva jeg har ressonert meg fram til så sitter jeg ofte igjen med følelsen at jeg gjør uoverveide ting som det ikke finnes gode begrunnelser for. Men noen ganger merker jeg at det er faktisk ikke likegyldig for meg; hva jeg velger å gjøre og hva jeg velger å la være og gjøre. Det er snakk om små detaljer men det er ikke det samme, det utgjør et hav av forskjell. Og når jeg innser det, så slår det meg at jeg skulle ønske du var her. For det var en grunn til at vi fant hverandre og ga til hverandre det vi ga. Det var ikke skjebnen men det var heller ikke tilfeldig. Du skulle vært her nå!

"Hva skal du bli når du blir stor?" De fleste har sikkert hørt det spørsmålet og svart på det i løpet av en lang og optimistisk barndom. Det kan være at det er min hukommelse det er noe feil med men jeg kan ikke huske å ha fått det spørsmålet. Jeg har en tendens til å glemme mange ting veldig fort men jeg er lynrask på å raske sammen et resonnement basert på de mest obskure men dog relevante informasjonsbiter og er viden kjent for å tørre å tenke selv når jeg slipper opp for relevant erfaring å basere mine uttalelser på. Men det var spørsmålet om hva jeg ville bli som plutselig slo meg. Og min egen bevissthet om at jeg aldri har besvart et sånt spørsmål eller følt at jeg har hatt et bestemt og entusiastisk svar på det. Ungene mine skal bli alt fra popstjerne til barnehageassistent og alt har jo sin rot i virkeligheten; de utsettes for glamour-faktor langt over det vi ble som barn med Idol og alt som er og barnehageassistent, det liker jeg å tro reflektere at de har hatt det godt når de har tilbrakt dager og år i annet selskap enn mitt.

Jeg kan ikke huske at jeg noensinne tenkte mye på hva jeg skulle bruke voksenlivet mitt på eller for den del ungdomstida, som i å forberede meg på å komme inn på et studium, legge grunnlaget for fremtidig suksess. Jeg har alltid likt å lære og gjorde det jeg skulle og litt til men aldri så mye at jeg skilte meg ut i særklasse på noe felt. Det føles i alle fall ikke sånn. Jeg har nok mer enn et par lærere som ville sagt noe annet men jeg følte meg alltid ganske så ordinær og klarte ikke se langt frem og høyt opp etter stjerner som jeg kunne strekke meg etter. Når en blir voksen og tror at en ikke har hatt drømmer så begynner en å lete etter dem. Alle må jo ha hatt drømmer? Noe annet ville vel være høyst usunt og lite oppmuntrende med tanke på hvilket liv en kommer til å få. Det er noe med at det å ikke ønske seg noe veldig sterkt er en slags svakhet og manglende vilje til å lykkes materielt er ingen oppskattet egenskap i dagens samfunn. Spesielt hvis det antas at du har det som skal til.

Så jeg har lett med lys og lykter for å prøve og huske om jeg hadde noen spesielle drømmer eller ambisjoner som barn, i den grad barn har ambisjoner. Det har tatt sin tid og jeg undres selvfølgelig på om mitt engstelige blikk på min barndom i ettertid er det som har konstruert drømmene om å bli noe eller om jeg faktisk hadde noen idéer om hva livet mitt skulle brukes til. I den sammenhengen begynte jeg også å lure på hva dagdrømmer egentlig var. For jeg kunnen ikke huske å ha fortapt meg i drømmerier som barn eller ungdom; ønsket meg til andre steder og latt scenarioer utspille seg bak et fjernt og tåkete blikk. Men jeg jeg fant noe. Jeg elsket å lese bøker, tegne, synge og spille musikk. I tilleg var jeg fascinert av alt som var langt borte og var forgapt i Thor Heyerdahl og hans magiske reiser jorden rundt. Jeg vet at jeg hadde et sterkt behov for å "gjøre" alle disse tingene og hadde stor glede av det. Å bruke stemmen til å lage vakker lyd, hendene til å skape noe med enten det var tekst eller bilder og å oppleve ting jeg aldri hadde opplevd før. Jeg så ikke for meg at jeg skulle bli berømt men jeg smakte på følelsen av å mestre disse ulike måtene å utrykke seg på og fortapte meg helt. Ingeting virket særlig matnyttig fra mitt ståsted så det blealdri mer en små stjålen nanosekund hvor jeg så for meg at jeg mestret på brilliant vis og ikke bare middelmådig som jeg da som nå mener at jeg gjør. En skulle tro at jeg i anledning gankse så virkelighetsfjerne ønskser for egen fremtid ville klart å komme opp med noe litt mer konstruktivt, noeå jobbe mot som var tilpasset de evnene jeg trodde jeg hadde.Jeg har ikke funnet

frank znort quartet - nobody's sweetheart now

imperiet - var e vargen

verdensrekord

Når vet du? Når du blir sinna for femtende gangen på mindre enn en dag for noe som ble sagt? Når du ikke sier noe fordi du bare vil gråte, når alt rundt deg bare er et bølgende landskap som gjør deg svimmel, når du er så trøtt at du kunne stått og sovet, når du endelig ligger i senga og vrir deg og ikke får sove mens tankene går i svimlende sirkler uten konklusjoner, begynnelse eller ende? Når du bryr deg så mye at du blir apatisk fordi alle løsninger er blitt borte i tåkeheimen av meningsløse ord som ikke finner veien inn i til deg? Når din virkelighet ikke lengre er den til de rundt deg? Eller når bare din virkelighet er den du klarer å se? Når er det nok? Det føles som jeg prøver å sette verdensrekord i fylle opp ordet "nok". Det burde være en viss pekepinn, burde det ikke?

led zeppelin - over the hills & far away

love

Hun ville ligget tett inntil han, kjent den svake lukta av sigarettrøyk og hasj som hun vanligvis ikke liker. Kroppen ville sluttet å skjelve etter en kort stund inntil ryggen hans. Den siste tanken hun ville tenkt før hun sovnet var hvor vanskelig det er å la noen være glad i en og hvor inderlig lett det er å kle seg naken. Når hun våknet ville hun ligget stille og kjent et lite øyeblikk på hvordan det er å ikke sove alene, hodet ville verket litt etter kombinasjonen av for mye øl og den ene reven som ville ha vært hennes første. Hun ville smøget seg forsiktig ut av senga og betraktet ansiktet hans, lukket øynene og kjent hvordan det lange skjegget hadde kjentes ut mot ansiktet og den krevende munnen mot halsen; kjent at hun både ville og ikke ville. Varsomt ville hun funnet alle klærne og kledd på seg uten å vekke han. På badet ville hun sett seg i speilet, sett de såre leppene og merkene langs halsen som verket. I jakkelomma ville den røde lipglossen ligget. Hun ville åpnet den og luktet litt på den før hun ville skrevet på speilet:

...love will come to the irie man...

Forsiktig ville hun låst opp døra og gått ned trappa og ut i de tomme gatene og i grålysningen ville hun forsvunnet like stille som hun hadde kommet. Hvis hun hadde vært der.

spor

Når han våkner står tven på; menyen til DVD-en er oppe. Han ligger alene, på ryggen, under den tynne dyna med håret utover puta. Han er naken. Klærne ligger på gulvet foran sofaen. En uåpnet flaske Cola står midt på bordet, et ark med litt hasj ligger på bordkanten, mindre enn i går da han gikk ut. Han har en distinkt følelse av at han ikke skulle vært alene. Da han våknet gikk det sakte opp for han at varmen som han syntes å huske mot ryggen da han sovnet var borte, varmen fra noen. Øynene glir over rommet, det ligger ingen spor igjen etter den andre som han føler må ha vært her. Han vet bestemt at han ikke har fått noe telefonnummer og det ligger heller ingen lapp på bordet med et navn eller nummer. Han husker det klart, den lyse huden, de myk hoften, den lange halsen som munnen hans spiste grådig og hardt av, de såre, røde leppene hennes, de lange, hvite beina som dro han inntil seg, det gyldne håret som rammet inn de intense, klare øynene med svakt grønnskjær, den myke, våte munnen og den svake usikkerheten som skinte gjennom da hun uten å nøle hadde kledd av seg alle klærne foran han. Han husker at hun så hans usikkerhet, de beskyttende, sammenfoldede armene foran kroppen, blikket hans som med jevne mellomrom flakket; hun så alt og sa det. Hun sa hun kunne ikke vite om hun ville ha ham; i det hele tatt, en gang eller flere ganger. Han sa han ville ha alt, alltid. For det er det han vil, selv når det bare blir med den ene gangen så er det alltid det han vil. Det er så enkelt for han, hun sa det var så vanskelig for henne. Han setter seg i sofaen og rister tobakken, varmer siste resten av hasjen som ligger på bordet og tar noen gode trekk når han har fått fyr. Det ligger en tyggegummi i askebegeret. Han tygger ikke tyggegummi. Han går naken ut på badet, skrur på vannet i dusjen og tenker at kjærlighet er et stort, godt ord og at hun var varm og kald på én gang. Hun som kanskje har vært her.

sigur rós - heima

...takk...

raconteurs - bang bang

feig

Jeg fikk beskjed hjemmefra om aldri å prate stygt om andre. De hadde nok ikke sett for seg at jeg holdt dette utsagnet over alle andre, da hadde de nok hatt vett til å moderere seg. For om det ikke skulle gå an å snakke stygt om andre så betød det at alle måtte få lov til å gjøre det de ville, være det de ville og tenke det de ville, og velge å se bort i fra det de ville av alt det andre sa om deg og at fordømmelse i bunn og grunn ikke var mulig. Nå var regelen å ikke snakke om andre men vi snakket særs lite om oss selv også. Var det noe, så var det dårlig skjulte advarsler eller en og anne "til-skrekk-og advarsel" historie som i de fleste tilfeller ble til en overoppsamling av dårlig samvittighet som aldri stoppet meg fra å gjøre som jeg følte og måtte, dog med en tankefull og besk bismak etterpå. Det var faktisk betryggende å vite at vi aldri skulle snakke om "oss" eller "meg" for da slapp jeg å si noe om hvorfor jeg spøy midt i sentrum i fylla eller ble observert etter riksveien så tidlig som seks enkelte søndagsmorgener og gudenen måtte vite hva jeg hadde gjort og med hvem. Noen ganger hadde jeg bare sittet og hørt på en som spilte gitar og sunget stille med til sola stod opp, andre ganger hadde jeg sovet ut rusen hos en som forstod at jeg var skuffet over noen andre og bare trengte en armkrok. Eller jeg hadde latt en ivrig kjæreste få tilfredstille meg på unevnelig vis på en mørk parkeringsplass, unevnelig fordi jeg aldri hadde hørt eller forestilt meg det før han faktisk gjorde det, noe så prosaisk som munnsex. For det burde være prosaisk, burde det ikke? Det var ingen som sa jeg måtte passe meg for disse mørke guttene som ikke hadde jobb og kom fra kriger langt borte fra eller som sa at jeg måtte holde meg unna gifte menn, disc jockeyer og andre uhumskheter på jakt etter billig moro. Noen ganger er feighet det avgjørende og befriende elementet som tar deg vekk fra alt, fra å føle for mye på skammen og følelsen av å være innelåst og uten muligheter. Jeg verdsatte mine foresattes feighet, det var redningen og svaret på alt. Feigheten vant over alt det som jeg burde skjønne var underforstått. Istedet fan jeg ut at det vi ikke kunne snakke om det var lov og ingen andre enn meg selv kunne bestemme hva som var riktig og galt enn meg for ingen burde dømme andre.

Jeg fikk selvfølgelig beskjed om å tenke på hva andre ville tro om meg så tidlig at jeg ikke husker det men det var for sent. For jeg kunne ikke røres og høy moral og feighet sørget for det. Jeg var fri. Alt jeg kunne skilte med da hormonene raste som verst var hullete jeans som aldeles ikke var av det riktige merket. Det var fullt mulig å se den ene rumpeballen men det var ikke et uvant syn på den tiden. Håret mitt var umulig å spraye opp og jeg var tapt for populærkulturen allerede. Men jeg hadde bokstavelig talt fordeler som de fleste menn i alle aldre visste å verdsette og det nyttet ikke å ha Meget-er og Særdeles-er i alle fag, brystene dine går ikke mer ubemerket hen. Det er for så vidt greit for det var ikke så veldig besnærende med jenter som turte å si hva de mente, som aldri slapp opp for argumenter og som brød seg om alt. Det er viss ikke så moderne og sexy nå til dags heller. Jeg var tilgodesett med evnen til å bli så bråkåt at jeg ga blaffen der og da hvis jeg først måtte ha noe og de få gangene jeg ble avslørt så tror jeg det framstod så absurd for den som så meg at ingenting ble sagt, hverken til meg eller andre. Jeg fikk luske hjem i fred etter en natt som hadde resultert i røde kinn, mjuk svai i korsryggen og et glassaktig blikk som viste med all tydelighet at jeg gjerne ville hatt mer. Løsningen ble å knulle bare gutter utenbys fra og helst gjøre det utenbys og skulle de være lokale så kun semi-lokale som fra andre nærliggende små-steder og for guds skyld, jeg sørget da for at vi var kjærester den lille tida knullinga pågikk. Og guttene utenbys fra visste jo ikke at jeg var mer en en varm, åpen munn, to velformede bryster og et andpustent, hviskende ja. Det var kanskje også like greit. Det er sjelden karakterboka som skaffer deg livserfaring, det har jeg vel alltid visst.

Men selv om friheten lå åpen og glitrende bak usagte ord så betalte jeg bot med å alltid vurdere sønder og sammen om det jeg hadde gjort var mer galt enn det andre gjorde. Ingen tvang meg til noe jeg ikke ville og jeg sa nei flere ganger enn jeg kan huske men det var disse "Ja takk, jeg vil mer enn gjerne" som ikke kunne få lov til å gå i glemmeboka, for om ikke andre hadde lov til å dømme så burde jeg kanskje stå for det selv. Tross alt mer rettferdig? Noen burde vel fortalt at ingen skulle ha lov til å dømme og bedømme friviliig, ungdommelig og noen ganger hinsides, deilig knulling. For hvem bryr seg? Hvem burde bry seg? Det viktigste er at når du lukker øynene og stenger verden ute og kjenner på sårheta mellom beina, de mjuke orda som er blitt sakt, kåtheta som ligger som en våt film av svette over kroppen, at du kjenner at det gjør deg godt. At du vet med deg selv at sårbarheta er av det gode slaget, for det lærer en etterhvert, å skille dritten fra gullet. Da er det ikke så mye mer å snakke om. Godt ér som oftest godt. Pussig hvordan ingen prøvde å lære meg det. Feighet er undervurdert.

kaos

Det handler om å håndtere den brennende følelsen midt i brystkassen; den som kommer hver gang kroppen kommer i ubalanse og du har latt tankene samler seg som en mørk tordensky og alt mørklegges. Blikket går innover, muligheten forsvinner og du ser dunkle labyrinter der inne mer enn du kjenner styrken som alltid er der til å finne en vei. Du synker ned selv om du vet at du kan fly så godt som noen.

Egentlig burde du lukket øynene og sett for deg alt som venter der ute, du burde beskrevet vingene dine for deg selv og hørt hvordan hjertet slår; taktfast og betryggende. Ildkulen i brystet skulle følge tankene; slippes fri og bli en varm solgangsbris og et løfte om mer.

I stedet ruger du på kaoset og

immigrant punk

Bare tanken på å endelig kunne slippe seg løs uten tanke for annet enn der og da får kroppen til å sitre; blikket glitrer og kommentarene sitter løst; syrlige, frekke, lekne. Det er en dag igjen men jeg kan knapt vente.

.....

Jeg er på vei hjem før vorspielet og kjenner at jeg har brukt mye energi på å glede meg; jeg kjenner meg litt sliten og lurer på om det virkelig blir så gøy som jeg har lyst til at det skal bli. Jeg legger ny sminke og finner ut at klærne jeg allerede har på er greie nok. Hva jeg skal gjøre med lommebok og telefon er et dilemma for jeg vet at det bare blir pes å ha med veske men må man så må man. Det gjelder å ha en god balanse i så fall sånn at jeg er klar nok i hodet til å holde fast på veska. Jeg rasker med en flaske rødvin og kommer meg avgårde. Som vanlig er jeg litt seint ute og vinen går raskt unna mens vi diskuterer alt fra korrupsjon til hvordan sminke øynene. Ingen skal påstå at dagens kvinner ikke er allsidige! I taxien ned til byen kjenner jeg at det begynner å boble i meg igjen; like under brystet ligger forventningen og putrer uavbrutt.

.....

Som vanlig mister jeg de jeg kom med når jeg går for å finne de jeg har avtalt å møte der. Når konserten begynner er alle borte og jeg står alene rett under scenen sammen med bare ukjente ansikter. Jeg tenker at det er typisk og håper at de finner meg etterhvert for jeg står akkurat der vi har avtalt å stå. Fra første gitarriff er alle jeg har mistet glemt. Hodet brukes kun til en ting; å koordinere kroppen. Armen er strakt i været og jeg hopper i takt med musikken sammen med alle rundt meg, jeg klarer ikke la være å smile. Musikken; skjeiv og skakk men med et enormt trøkk slynges utover publikum; jeg kjenner at ansiktet med jevne mellomrom oversprøytes av små dråper med deilig, avkjølende øl og mitt eget ølglass; halvfullt og nesten nyinnkjøpt går rett i gulvet. Eneste måten å unngå å bli tråkket på er å bevege seg med alle rundt seg. Ukjente ser meg rett i øynene og smiler; vi holder rundt hverandres skuldre og danser. Når jeg kjenner at jeg blir sliten og ustø er det hjelpsomme hender som fanger meg opp og støtter meg til jeg hopper støtt igjen og jeg gjør det samme selv; sørger for at de rundt meg ikke får albuer i ansiktet eller ramler. Ei jente står varm og svett foran meg og holder den våte hårmanken oppe med begge hender og sier til venninna at hun skulle hatt et hårstrikk. Jeg gir henne mitt som jeg ikke bruker og forsvinner inn i musikken igjen. Hettejakka til han foran er søkkvåt kjenner jeg hver gagn jeg dyttes inn mot ryggen hans. Jeg holder rundt den naken, glatte overkroppen til den elleville sidemannen min og vi gauler med begge to. Jenta med de store blonde krøllene holder blikket mitt lenge mens vi begge klapper den kjappe takten og gliser stort til hverandre. Etter to timer er kroppen helt mørbanket og jeg begynner å merke all musklene som ikke har vært brukt på lenge. Turen hjem etter den siste ølen blir ufattelig lang; skoene er gjennomdynket av øl og beina er så fulle av melkesyre at jeg knapt orker å gå. Vi går gjennom mørke gater, arm i arm helt utenfor tid og sted og sier ikke så mye bortsett fra et og annet: "Det var så bra, så utrolig bra!" Mer er det ikke nødvendig å si for stemningen henger fortsatt i kroppen og energien er der selv om kroppen har gitt opp for en god stund siden; takten fra stortromma som gjomet fra scenen er nå en usynlig metronom som holder beina i gang og musikken finnes et sted mellom slagene fremdeles; den melankolske og skjærende fiolinen og trekkspillet som gir assosiasjoner til lystig folkemusikk, vide skjørt, raske dansetrinn og blikk fylt med lidenskap; avsindig lidenskap. Stemmen til han som hoppet rundt med rød bukse og gitar oppe på scenen har tatt bolig i hodet mitt; de absurde tekstene og den øst-europeiske akksenten surrer og går til jeg sovner utmattet en gang på morgenkvisten.

....

Tre dager etter ligger opplevelsen fremdeles som et varmt, lite nøste i magen og som en fysisk verk i hele kroppen. For hver lille bevegelse sier muskelfibrene fra; jeg er øm over hoftene, ankelen er vonde og jeg har blåmerker på armer og lår. Jeg har ikke noe behov for å spille musikken fra konserten for jeg har den fremdeles med meg og når jeg ikke passer på blir det synlig. "Du ser så glad ut," sier min lille engel som har sittet i stillhet og observert ansiktet mitt på bussen hjem.

All your sanity and wits they will all vanish
I promise, it's just a matter of time...

arr

Jeg står og henger utenfor den døgnåpne butikken nederst i hovedgata rett overfor stedet som har verdens beste salat servert i skåler jeg virkelig skulle hatt og har sett etter siden da. Det er en helt vanlig hvit skål men den er satt skjevt på "stetten" og det ser nærmest ut som maten skal helles ut av skåla. De små bitene med jordbær og melon smaker søtt på tunga og tilfører sjarm til mer bitre salattyper og løk, rikelig med sataymarinert kylling serveres til. Fra der jeg står nå ser jeg at stedet som blir klubb på kvelden også er tømt og de fleste er ute i gata, på vei hjem eller til etterfest. Det er varmt til å være på disse kanter og jeg står med bare armer og venter på han som jeg tydeligvis har gitt den mest bisarre opplevelsen så langt. Han må fore astmaen med nikotin; det virker som han slites i alle retinger og er klar over det selv. Han tjener store penger på å megle, drikker hardt, har bokhyller fulle av skjønnlitteratur som han til og med leser, skriver på en bok og piner seg gjennom flere langdistanseløp i året. Det er der hele facinasjonen ligger for min del, kontrasten mellom behovet for øyeblikkelig tilfredstillelse og behovet for å mestre ting han ikke nødvendigvis er naturbestemt å skulle gjøre.

Ut døra kommer en mann, sikkert ti år eldre enn meg selv. Ansiktet er solbrunt og øynene omkranset av smilerynker. Han smiler bredt til meg og lurer på om jeg har det bra. "Joda, jeg kan ikke klage" sier jeg og smiler. Vi er omtrent like høye, han er ingen stor kar men blikket er blått og livlig men jeg klarer ikke å avgjøre om han har fått noen øl eller faktisk bare er ute på en sein eventuelt tidlig handletur; han er ikke påtrengende og har ikke et kroppsspråk som sier meg at invitter jeg ikke vil ha kan komme etterhvert. Det kan jo fort skje klokken halv seks om morgene etter en fuktig helg på byen. Med hånda som er ledig griper han fatt i armen min og gransker den. "Hva skjedde?" Jeg forteller historien kort og han smiler lunt. Posen settes ned på bakken og han drar opp ermet på genseren. Det går en hvit stripe fra over albuen og ned på underarmen brutt av små horisontale striper og ved albuen er det noen store, runde, hvite merker. Han forteller om ledd og bein som knakk. Vi snakker om det å ha et merke som aldri går bort.

Endelig står han jeg kom med i døråpningen og mannen med arret har plukket opp posen sin for å gå videre. "Ha en god natt!" sier han før han forsvinner nedover gata uten å spørre ikke hvor jeg kom fra, hva jeg het eller om jeg ville bli med til en ny fest. "Hva var det?" spør mitt lille eventyr for kvelden. "Ingenting," svarer jeg. "Vi bare delte arr."

susanna & the magical orchestra - condition of the heart

tunnel

Klokka er knapt åtte og det fullt, alle står tett, ingen blikk møtes. Ansikter, tomme etter søvnen og ventende. Hva denne dagen blir til, det vet ingen. Det summer svakt fra iPoden til sidemannen, hun rett over for deg leser et forelesningshefte i biologi med en avtygd blyant i hånda mens han rett over midtgangen leser Dagens Næringsliv. Dressen er perfekt tilpasset og stresskofferten i fanget er garanter i ekte skinn. Kanskje føler alle det samme, at det er alt for tidlig til å stå så tett, snuse inn pust som lukter av dagens første kaffe, se på morgenstellet til en og annen modig sjel; bare det være så mange på så liten plass. Kunsten er å se ut i lufta, tilsynelatende på ingeting men allikevel registrere hun som sitter helt nederst i vogna og leser et håndskrevet ark og smiler for seg selv, se paret som står tett inntil hverandre, myke linjer som møtes, som om de fremdeles lå hjemme i senga, han med halvt lukkede øyne, haka hvilende på hennes bustete blonde hår, hun ser ut i den mørke tunnelen med et stramt drag om munnen.

Senere på dagen når etternølerne kommer på, på vei til skole, seinvakt på jobb eller tur i marka, da er det lettere å la blikket streife uten å bli tatt. Du legger merke til fordømmelsesrynken i pannne hos henne som leser "Pesten" på fransk når fire kurdiske jenter bruker høytaleren på mobilen og spiller arabisk popmusikk mens de snakker med stemmer som på norsk høres barnslige ut men når de slår over til kurdisk får mer modenhet og varme i seg. De snakker høyt og høres i hele vogna, er ikke redde for å ta opp plass. Barnehagebarn i gule refleksvester ramler inn og finner plassene sine, du tenker at du skulle vært i en annen vogn, du orker ikke alle de små stemmene og heller ikke de voksnes kontinuerlige anvisninger om hvor de skal sitte, når de skal av, nei, vi skal ikke spise nå, hysj, ikke bråk, vi er på t-banen. En liten kar med spiderman-sekk vil stå i midtgangen og holde seg i stanga men blir med myndig stemme bordret til et sete. Han dumper ned foran deg og ser på deg med våkne øyne og du ser ned, ikke i humør til å konversere småtasser enda.

På vei hjem presser mødre med barnevogner seg på, de små rødkinnede ungene er sure og sutrer mens mamma prøver å distrahere, en mann med ryggsekk legger ikke merke til den lille jentungen som står bak han og som får et ublidt møte med svart nylon i det han prøver å bane seg vei videre inn i den overfylte vogna og sinte moderøyne gjennomborer nakken til den uvitende og hensynsløse. Litt lengre bort sitter en ung kvinne og holder rundt en mann. Hun ser på ham med et varmt blikk og snakker med myk og blid stemme, prøver å få blikkontakt, han ser rett foran seg mens hendene hviler tungt i fanget. Det knuffes for å komme av og sidemannen mumler noe om hvorfor folk ikke skjønner at folk må få gå av hvis noen skal få komme på. Det høres et jevnt tråkk av travle føtter ute på perrongen.

Er det helg og utpå ettermiddagen klirrer det i ølflasker, vinflasker og noen har allerede en boks i hånda. Et slør av ulike parfymer innhyller vogna. Guttene bak snakker om festen de skal på, en sier at hvis hun vil så skal han ta henne tilbake så han i alle fall får muligheten til å dumpe henne og ikke omvendt som nå. Hun har lagt igjen masse meldinger på mobilen hver dag, spurt om han kommer i kveld men han har så langt ikke svart på noen av dem. Men han vet han kan få henne, hun er dum. Han skal vise henne. De andre ler rått. Det er alltid en som sitter stille og bare iakttar, som er med men allikevel ikke er det. Han er sjelden den peneste, minst kvisete og mest velkledde. En eldre dame i en pelsjakke og en mann med svarte og hvite sko sitter og holder hender, den skrukkete huden hennes er møysommelig sparklet og leppene rødmalte og tynne rød streker blør ut i den lyse, tynne huden. Han har til og med hatt. De snakker ikke men tilhører definitivt hverandre, som en gentlemann holder han armen hennes selv når de sitter. De er som tatt ut av en Agatha Christie-film. Venner møtes og i beste vestkantstil kysses kinn og pannebåndgutter smiler skjevt til jenter med bleket, tupert hår med ferskenfarget lebestift og lyse klær.

På vei hjem lukter vogna av pølse med løk og øl. Maskaraen renner i strie strømmer på hun som sitter sammenkrøpet helt nederst i vogna med en venninne som holder trøstende rundt henne. En mann med svære, møkkete hender og en boblejakke som er for liten sitter og snøvler høyt for seg selv, roper etter de som går ut at livet er fan meg urettferdig. Han har like stor rett til å være her som alle andre, de skal drite i å se stygt på han. En sitter alene og ser ut av vinduet, inn i nattemørket, inn i sitt eget speilbilde eller kanskje på hun som sitter rett over midtgangen med slitent blikk, kort skjørt og raknet strømpebukse, speilbildet går virkeligheten en høy gang. Det er ingen trengsel ut døra og nattemørket lukker seg rundt deg når du har kommet opp fra de opplyste tunnelene som på denne tiden av døgnet lukter av oppkast og urin.

fløyel

Hånden glir sakte over din egen arm, du lurer på om det er det faktum at det er dine egne nervetråder som møtes, fingertuppene og overarmen som sammen produserer et landskap som kjennes ujevnt, lett ruglete men fremdeles mykt, et lanskap med motstand i eller om den faktisk er ujevn. Når kinnet ditt ligger mot en annens nakne varme skulder føles den alltid så myk, helt uten den teksturen du finner hos deg selv, som fløyel eller en rund, gylden fersken. Og når hånden prøver å lese et landskap møter den bare motstandsløs fløyel. Og med den distinkte fornemmelsen av at dere er ulike kommer usikkerheten.

må, må, må, må, må. må, skynde meg å gå, gå, gå, gå, gå

Jeg småløper, småløper med min lille engel på slep, til jobben, fra jobben til foreldremøte og fra foreldremøte tilbake til jobben, jeg småløper til kantina for å få litt mat og jeg småløper ned til pulten min for å få blitt ferdig med ting som skulle vært gjort, helst i forrige uke. Tankene mine småløper, gjennomgår alt jeg skulle rukket å si og gjort før jeg måtte løpe i garderoben for å skifte. Jeg småløper fra jobb til minibanken til bokhandelen for å kjøpe fødselsdagsgaver og videre til barnehagen. På vei hjem hutrer jeg i mørket fordi jeg må slakke på tempoet som jeg har holdt hele dagen; jeg står mellom de gule sirklene fra de klokkeformede gatelysene og venter på en liten en med all tid i verden. Fullmånen lyser hvitt og klart. Utålmodig roper jeg at han må komme og griper tak i den lille utstrakte hånden når han når meg og haster videre oppover i mørket. Inne slenger jeg raskt fra meg, smører et par skiver med godt pålegg, varmer noen vafler, skrur på tven, tømmer vaskemaskinen, sortere ny klesvask før jeg henger opp den jeg har tatt ut. På et eller annet tidspunkt ender jeg opp på sofaen, beina verker og tankene surrer fremdeles i hodet, jeg småsover og får ungene i seng i to omganger, når jeg endelig kommer i seng er hodet klart igjen og jeg får ikke sove, tenker på jobber jeg burde søkt på, mailer jeg skulle skrevet; ting jeg skulle gjort. Jeg sover lett og omtrent alle jeg kjenner hjemsøker meg i den urolige søvnen og et absurd teaterstykke avsluttes når telefonen ringer og en ny dag må påbegynnes; ungene vekkes, matpakker smøres og unger får beskjed om å "skynda på". Døra smekker igjen bak oss mindre enn førti minutter etter vi stod opp og vi er i gang igjen, småløpende nedover den regnvåte gata. Det er Tårnfrid-dager. Jeg venter på bedre dager.

varm

Jeg åpner pakken og drar ut en genser. Jeg prøver og konstaterer at den har det samme problemet som de alltid har; den er blitt for lang, for vid eller så er ikke mønstret sånn som på bildet. Det siste kan ikke du noe for; noen ganger er ikke ting som de ser ut på bildet fordi kroppen som skal inni ikke er den samme. Men jeg har etter hvert fått god erfaring med å se for meg hva som ikke går og hva som går når det skal overføres til meg. Men det med vidden og lengden, det har jeg forsøkt å gjøre noe med. Hver gang får du riktige mål. Hver gang bestemmer du at det ser litt knapt ut og det kan da ikke være sånn jeg har ment det og så er vi der igjen. Nok et plagg som ikke passer som det var tenkt fordi det jeg sier trekkes i tvil. Og siden vi er dårlige til å finne ut hva som gikk galt hver gang så skjer det igjen og igjen, du produserer maske på maske uten å ledsage med ord fordi jeg gir opp å forklare fordi jeg vet at du har flere masker enn du noen gang vil få ord. Så på søndager, når det regner og vi finner ut av vi bare må ut en tur for å få ut "erte-energien" til giraffungen og min lille engel så har jeg på meg en genser, litt merkelig i formen, under den store grønne parkasen og prøver å tenke at alle maskene er ordene du så gjerne ville sagt, fargene er nyanser i stemmen din og at passformen er et forsøk på å finne meg inni det hele. Jeg er alltid varm.

"severdigheter"

Jeg har ganske lenge tenkt som så at jeg er ikke så veldig interessert i severdigheter, det sier meg ganske lite. Lite, fordi jeg sjelden er så forberedt når jeg endelig står der foran bygningen, bildet, statuen eller hva det måtte være at det faktisk gir meg noe. Dermed så har jeg lite bilder av de tingene jeg har sett og når de jeg har reist sammen med viser meg bildene de har tatt og jeg ser at de har skrevet under hvor dette er og hva det heter så blir jeg overrasket, overrasket over at de husker og lurer på hvorfor ikke jeg husker, hvorfor jeg ikke finner spor etter disse stedene i mitt eget hode.Men det hender at jeg finner tilbake til disse stedene senere og at betydningen av dem sakte men sikkert overvelder meg.

Jeg husker at det var en varm dag. Vi kom kjørende fra nord og som vanlig klarte vi å kjøre inn "feil", det vil si at vi kjørte gjennom de mer fattige nabolagene der svarte unger lekte i gatene, bestemødre satt på trappene, søpla fløyt i gatene og de smale, røde mursteinshusene lå som perler på en snor så langt øye kunne se. Himmelen var blå og vi hadde kjørt sikkert fire timer for å komme dit. Etter litt fram og tilbake klarte vi å finne veien til sentrum og fikk parkert bilen ett eller annet sted. Alt var stort, asfalten brennvarm og lufta fuktig. På gatehjørnen ble det solgt amerikanske flagg og andre souvenirer; jeg har aldri hatt sansen for det heller. Vi brukte dagen på å gå runden. "The National Mall" er såpass stort at det er ikke mulig å få med seg alt på en dag så det ble med en overfladisk kikk og det finnes bilder; bilder med "Washington Monument" i bakgrunnen, "the Capitol", meg balanserende på kanten av "Lincoln Memorial Reflecting Pool" og så videre. Jeg kan ikke skryte på meg å ha sett den amerikanske grunnloven og det er like greit. Den dag i dag gjør ikke den det helt store for meg og å ha sett den ville nok ikke endret mye på det.

Etter flere timer på føttene tok vi turen bort til "The Vietnam Veteran Memorial Wall". Det er en svart vegg som er nedsenket i terrenget og hvor navnene på soldatene som falt i Vietnamkrigen er skrevet inn. Det er over 58 000 navn på falne eller soldater som fremdeles var savnet i kamp da veggen ble fullført og de er oppført i kronologisk rekkefølge. Det var en sakte strøm av mennesker foran den kullsorte veggen med gullinskripsjonene; skuelystne turister og pårørende. Minnet hos meg er vagt, Vietnamkrigen var en ganske så abstrakt hendelse for meg da. Jeg hadde akkurat fullført videregående og jeg kan tenke meg at knapt fem sider av historieboka var viet Vietnamkrigen. Selv om en ikke visste noe særlig om krigen så var den et begrep; noe jeg forbandt med 68-erne og en politisk radikalisering som jeg til tross for manglende kunnskap kunne identifisere meg med allerede da. Men jeg innser i dag at konseptet krig og alt det innebærer også var kun et konsept, en abstrakt idé jeg ikke helt skjønte betydningen og konsekvensene av. Så det er trygt å si at det ikke var noen skjellsettende opplevelse å vandre langs dødens vegg i Washington den dagen. Og det ble et sted jeg nesten aldri tenkte over at jeg hadde vært.

Med årene kom den boklige lærdommen. Vietnamkrigen som før jeg studerte amerikansk etterkrigshistorie bare var ett punkt i tiden, sånn ca slutten av 60-tallet i mitt uvitende hodet, ble både strakt ut i tid og gikk inn i konflikter før; Korea-krigen og den sluttet lenge etter jeg trodde. Foreleseren på Blindern delte raust ut historiske knagger å henge alt annet på som vedrørte krigen; kanskje aller mest filmene. Alle scenen som var lagret i hodet fra tidligere ble blodige veggmalerier rundt disse knaggene og sakte men sikkert fikk begrepet Vietnamkrigen et eget liv og en betydning; "The Deer Hunter", "Casualties of War" og "Acopalypse Now" ble mer enn den fiksjonen jeg i utgangspuktet hadde sett dem som.

Krig er heldigvis en abstraksjon for de fleste av oss. Jeg tror i alle fall at det er heldigvis. Nesten ti år etter jeg hadde tatt innover meg og innsett omfanget av Vietnamkrigen og hvordan den fortsetter å lage spor i det amerikanske samfunnet og er en viktig del av hvilke holdninger man har til krig i dag besøkte jeg selv et krigsherjet land. Et land med en krig som også bare var et begrep uten innhold og mennesker. Det er utrolig hvor nært innpå livet du kan få andre menneskers sønderrevne liv og fremdeles ikke tenke så alt for mye over hva krig er for noe. Førsteinntrykket da jeg landet med flyet var begredelig; forblås og grått, sand så langt øye kunne se og en fuktighet i lufta som var drepende. Varmen i den lille flyplassbygningen gjorde at forsamlingen var rimelig stille der de satt; kvinnene i sine fargerike kjoler, menn med støvete bukser brettet opp over anklene og en og annen vestlig hjelpearbeider i khaki. En tur på toalettet gjorde meg klar over at jeg hadde tatt kvantespranget; fra Norge med alt hjertet kan begjære i tillegg til rent vann, strøm, mat. Toalettet var et hull i gulvet som et satt på huk over og en bøtte med vann stod ved siden av til å vaske seg med.

Når flyet videre kom bar det innover til fjellene og fargetonen endret seg til mer rødlig og varmen avtok. Den første måneden var alt jeg kunne se menneskene og de små butikkene som var satt opp foran nesten hvert eneste hus hvor det ble solgt kjeks, mel, sukker, baguetter, tørrmelk, godteri og såpe. Ja, også Cola. Det er alltid mulig å få kjøpt Cola. På kveldene ble gaten lyst opp av fargerike lenker av lys rundt alle vinduene og gatene var fylte av mennesker og biler. Rett utenfor huset vårt gapte en halvt nedrevet vegg. Kanskje som resultat av bombingene som hadde funnet sted mer enn ti år tidligere da innleide bombefly fløy lavt inn over byen og bevisst bombet strømmen av mennesker som flyktet i panikk på alle de store veiene. Jeg vet ikke og tenkte ikke så mye over det.

Det var først da vi skulle til en utstilling en ettermiddag jeg virkelig så hva krigen hadde gjort med denne byen. Vi skulle gå hjem etter å ha tatt bussen den ene veien; alltid en selsom opplevelse siden alle snakket om én ting; meg. Den hvite kvinnen som tok bussen og ikke kjørte egen bil. For å slippe alt ståket bestemte vi oss for å gå hjem. Vi tok snarveien tvers gjennom et nabolag jeg aldri hadde sett. Et tomt nabolag med bare skjelettene av hus igjen; takene manglet, alle vinduer var knuste, all maling var borte fra det som måtte være igjen av dører og husveggene var fulle av kulehull. Ikke et eneste menneske var å se på flere kvartaler og den røde sanden var eneste gjest over forlatte dørstokker.

Sårene som krigen hadde påført menneskene kom gjennom korte historier fortalt uten antydning til smil og med nedslåtte blikk. Kanskje størst inntrykk gjorde fortellingen om han som etter krigen hadde kommet hjem til sin kone og tre barn med gevær og i vansinn skutt dem alle:forblindet av hat og fratatt alle menneskelige følelser. Han var bare en av mange; han var svogeren til naboen. Jeg satt og spiste middag med mennesker som hadde blitt jaget fra gård og grunn flere ganger; som mistet alt; familie, venner, skjøtene til eiendommene sine, kamelene, sauene og geiten. Som hadde sett fremtiden bli skutt i filler og dynket i blodet til naboguttene. Mennesker som ved første regntid det året våknet til beskjeden om at en massegrav var kommet til syne på grunn av de store vannmengdene og at knoklene var på tur å bli revet avgårde med vannet; vannet hadde nok en gang funnet savnede familiemedlemmer.

For noen år tilbake satt jeg i et museum og så på en video. Jeg kan ikke huske hvor opptaket var gjort men vet at det var gjort i et land som tilhørte det tideliger Sovjetunionene. At det var en borgerkrig jeg aldri hadde hørt om som ble kjempet på lerretet. En russisk kunstner hadde tatt turen ned i skyttergraven for å vise soldatenes hverdag; fra å skyte med skarpt mot fiender de ikke kunne se og krumme seg sammen så godt de kunne ved motild til å sitte rundt et lite bål og spise dagens rasjon middag i ei steinrøys langt borte fra familie og venner, det vi tar for gitt, det normale, det som bør bære det normale i alle fall. Jeg satt der på en hard trebenk og så på virkelige skuddvekslinger fra en krig ikke en kjeft bryr seg om. Den skarpe snatringen fra våpnene og redselen i den unge, uerfarne russiske soldatens stemme ble hengende igjen i hodet mitt resten av dagen; et skremmende ekko fra ting jeg er for priviligert til noensinne være nødt til å oppleve.

Krig har fått en mening og en følelse og det er vanvittig tungt å sitte og se på og ta innover seg det som formidles av nyheter relatert til konfliktene som pågår i overalt i dag. Og det er ubegripelig for meg hvordan det er mulig å bevisst delta i en krig siden det er blitt så klart for meg hvor dehumaniserende det er; for individet og samfunnet. Jeg fatter ikke at vi tør bruke kunnskapen vår til dette når vi vet så mye om hva det gjør med oss. I USA begår 120 krigsveteraner selvmord hver uke. Og jeg tenker at eneste måten vi kan forsette å gå til krig er ved å lage disse store, abstrakte begrepene, "krigen mot terror", "ondskapens akse" og vi gjør det som nasjoner. På den måten forsvinner individet; ungen menn og kvinner som lærer å drepe, barn som mister liv og lemmer i minelagte åkre, mennsker som ikke har hatt noe de kan kalle et hjem på tiår, på flukt fra "krigen".

Forelden kveld så satt jeg i sofaen og så en film og plutselig var den der; den svarte veggen. Jeg satt sammenkrøpet i sofaen og ansiktet ble vått av tårer, umulige å stanse. Og det gikk opp for meg at jeg hadde vært der, det var den veggen jeg så nonchalant hadde spasert langs etter for mer enn ett tiår siden. Veggen som ikke ga meg noe mening, en av mange severdgiheter jeg hadde glemt. Og det var godt å kjenne at til tross for følelsen av å ikke kunne puste, det vanvittige svartsinnet som klemte meg flat og de avsindige bildene som lurte i bakhodet, så har faktisk dette stedet og denne veggen endelig fått et liv og en mening; blitt noe viktig som jeg reagere på; med asky, skam, engstelse, redsel og et visst håp; håp om at det må være mulig å lære noe uten at resultatet blir en til sammen 150 meter lang vegg, som gir følelsen av å komme ned i en slags skyttergrad jo nærmere sentrum du kommer. Jeg har sett Vietnamveteranenes minnesmerke.

Flødande vår

To mosebrune augo!
Ei verd i morgon-brann!
Og augne-gullet flødde.
To soler mot meg rann.
Ein lyfta arm som tala.
Små hårstrå
bronse-blinka.
All armen
smilte, vinka
og vart i natta svala.

Ja armar knept’ om nakken!
Ein munn, han kviskra:
Straks!
Og fingertuppar ruskar
igjennom gylne aks,
i bråe feber-skunding;
ein gull-lokk
får den sæle
å kjæle
bronse-armen,
han kysser nakkens runding.

Ho ris på eine foten,
gjev søkk med all si tyngd,
Og kjoletyet bårar,
og kroppen ter si yngd.
Yv’ hoftene – dei skjelver –
er midja grann
og smekker.
Og barmens
smile-dekker
har flod, og ut seg kvelver.

Ho leikar seg og voggar
og berre kjæte er.
Og kjolen kviskrar kring ho,
og eple-knea ler.
Ho er ein sjø, han bårar,
– to lippur
saltsjø-doggar
– – –
Når floda
ho blir stogga,
det er kje fleire vårar.

Kristofer Uppdal

...og takk til Marion fordi hun minnet meg på et dikt som jeg har hatt med meg lenge.

hjem

Alle har et hjem; jeg vet ikke hvor mitt er og jeg har visst at jeg ikke vet det lenge. Kanskje helt siden jeg var liten. Kun ett sted har jeg noen gang funnet trygghet, for det må jo være det som kjennetegner et hjem og det har vært i armene på den som har kjempet hardt for å se meg og være glad i meg; ikke bare hos én men flere og bare i altoppslukende men korte øyeblikk. Og jeg har erfart at det favntaket som føles som et hjem i dag ikke nødvendigvis er det i morgen men minnene om tryggheten og å føle seg hjemme bærer jeg med meg, alltid. Aldri har det vært ett sted, en bestemt soloppgang, én utsikt og en seng som har betydd alt og dratt meg viljeløst mot seg. Stedene som burde vært hjemme og menneskene som burde være de viktigste for meg vet jeg at jeg alltid har søkt vekk fra; villet være uten fordi det er så mye som er vanskelig, så mange ord som ingen vil skal sies og så mange følelser som ikke skal vises og jeg tenker og tror at jeg alltid har følt det sånn, fra første gang de tok i meg da jeg var en liten baby som ingen visst om ville klare seg; som ikke var klar for verden da den ble kastet på meg. Som liten tulle søkte jeg opp i alle bestefaraktige fang og gjerne fremmede; smilte fordi jeg ble synlig og sett for første gang; sett for første gang uten all bagasjen. Fortsatt føles det som det er det som driver meg forover, håpet om å finne en begynnelse som føles myk og god; uten gamle historier og gamle følelser som drar og sliter i meg. Jeg vet at de er der men det er det med å lage et fundament som er stødig og godt og som tåler det som kommer, det som er og det som har vært. Kanskje er det akkurat det, jeg tror at fundamentet der jeg kommer fra er skjørt; i alle fall for skjørt til å tåle den jeg er. Hvor mange ganger har jeg ikke tenkt at det er synd; synd for meg og synd for de som vil at jeg skal komme dit de kaller "hjem". Og at det ikke er noe jeg får gjort med det. For jeg trenger finne et hjem inni meg, ikke et fysisk hjem; det de tilbyr. Jeg trenger noen som forstår hva det betyr. Jeg lengter hjem men vet enda for lite om hva, hvor og med hvem det er og jeg roter og graver i mine egne tanker, følelser og fornemmelser for å finne det; tryggheten. Og tenk om jeg ikke finner det og alt et hjem skal være ligger der de sier det er? At det bare er jeg som ikke forstår det?

i'm on fire - tori amos

dedicated to the one I love - the mamas and the papas

to små menn og en dame

Jeg har kjøpt kjole. Både giraffungen, min lille engel og jeg har prøvd den. Det skimrer så fint i stoffet og det vide skjørtet knitrer når vi går. Giraffungen hadde de mest interessante dansebevegelsene i kjolen og det mest spesielle tilbehøret; long johns, min lille engel fikk det mest fårete gliset og den videste, mest glamorøse skjørtevidden mens jeg, jeg fikk en kløft jeg nesten ikke tør vise, ser i følge giraffungen utroooolig slank ut og min lille engel syns at dette børbli jobbantrekket fra og med nå. Vi syns alle den er skikkelig pen.

øyne

Akkurat i det han gir meg pengene og jeg åpner kassa ser han på meg og spør: "Hva driver du med til vanlig?" Jeg ser forbauset opp og svarer uten å tenke meg om: "Jeg studerer på universitetet." Jeg har sittet i fem timer allerede og scannet varer, trykket PLU-nummer og prøvd å smile hyggelig og tatt i mot penger og gitt tilbake veksel. Det ligger i bakhodet at jeg er litt unøyaktig og jeg håper at kassa stemmer når butikken stenger om fire timer. "Jeg kan se det. Blikket ditt avslører deg, det skjer noe bak der hele tiden selv når du bare sitter her," sier han og smiler til meg, pakker i posene og ønsker meg en god helg før han forsvinner ut svingdøra. Han har helt rett, det skjer alltid noe bak det brune blikket mitt og jeg har ikke mulighet til å skjule det, ikke for noen.

mørkt

Jeg er på vei ned gata. Det er mørkt og nattekulda har ikke tenkt å slippe taket på flere timer. Jeg er alltid på vakt når jeg er ute alene i mørket, blikket mitt sveiper med jevne mellomrom gata og får med seg hver minste lille bevegelse og jeg lytter etter skritt og stemmer. Det er alltid noen ute på denne tiden av døgnet; natteranglere på vei hjem eller andre som må på jobb like ugudelig tidlig som meg. Akkurat denne gangen krysser jeg gata og i det jeg er over på den andre siden hører jeg en stein som treffer en container bak meg. Den mørke, høye lyden kastes mellom de store bygårdene. Kroppen blir anspent og jeg er plutselig våken. Det blir stille noen få sekunder og så hører jeg det; raske skritt som kommer løpende nedover gata. Hendene mine knytter seg og jeg forbereder meg; på hva, det vet jeg ikke. Jeg snur meg for å finne ut om vedkommene som raser nedover gata kommer i min retning. En svartkledd skikkelse tramper nedover den mørke asfalten og har tydelig kurs mot meg. Det er ingen andre å se og jeg venter bare på kollisjonen som jeg er redd skal komme. Hjertet banker hardt og jeg puster helt stille og klarer så vidt å trekke ned den kalde lufta. Jeg snur meg halveis før vedkommende rekker fram til meg for i alle fall å ha en mulighet til å forsvare meg. Den ulenkelige skikkelsen stopper opp rett foran meg, mye nærmere enn jeg sysn er komfortabelt. Det er en ung gutt, gråblek i huden og med blodskutte øyne og en svart hette over hodet. Han griper tak i mine hender med sine iskalde, skitne og kommer helt inntil ansiktet mitt. Jeg venter og tenker at jeg skal klare å bite fra meg om det blir nødvendig. "Har du røyk!" spør han og ser meg intenst i øynene. Fremdeles på vakt sier jeg at jeg ikke røyker og forbereder meg på et mulig raseriutbrudd. Han holder fremdeles fast hendene mine men trekker seg litt bakover. "Faaan, det er ingen som røyker lengre. Noe så jævlig barnslig!" Han ser ut til å akseptere realiteten og slipper meg og løper oppover gata et stykke. Jeg fortsetter lettet nedover gata. Et nytt dunk fra en stor stein som treffer en container gjaller nedover gata. Med raske skritt og alle sanser i høyeste beredskap beveger jeg meg bort fra den dunkle gata og mot det mer opplyste sentrum. Like redd som alltid og like takknemlig for at det går bra, hver gang.

pendelen svinger

Noen ganger angrer jeg på at jeg har latt deg komme så nær meg; at ivrige fingre har fått finne veien under skjørtet og kjent på den våte villigheten min, at grådige hender blir tillat å lukke seg om mine varme bryster ved første og eneste møte og at tungen min får leke seg mykt over naken, fremmed hud. Jeg beskriver det som å gi bort biter av meg selv som jeg aldri vil få tilbake, som å bruke penger på ting jeg stuer bakerst i skapet og som gnager samvittigheten min; jeg har sløst og vet det men må leve med konsekvensene, den dårlige samvittigheten og vissheten om at jeg flyter og ikke setter de grensene jeg syns jeg bør. Noen ganger som å deponere på en kjole; den lille sorte i skimrende stoff, halterneck og et flatterende vidt prinsesseskjørt som trekker blikkene akkurat der jeg vil de skal være. Foran speilet beundrer jeg de myke linjene men en liten stemme bakerst i hodet sier at det koster for mye og jeg tar den tilbake neste dag og sakte men sikkert glemmer jeg at jeg fant det ekstra lille hudlaget av mykt tøy som gjorde meg til noe mer; slående og fylt av velvilje.

Men pendelen svinger og jeg når ytterpunktet; tenker at du skulle vært her og delt varmen som holder meg fra å sovne hver kveld og som jeg våkner med i kroppen når natta trekker seg tilbake. Jeg skulle hvisket i øret ditt den eneste gangen vi møttes at når det grå morgenlyset siver inn i det fremmede rommet så ikke la meg gå med en gang; snus inn lukten av en fremmed, søvnig kropp, meg. Legg ansiktet mot den nakne skulderen min, la pusten din kile meg i øret så jeg sakte våkner og kjenn hvordan ryggtavlen min buer seg mot overkroppen din, varm og gjestmild. Legg en varm hånd på låret mitt og kjenn hvordan jeg intuitivt trekker beinet oppunder meg for å gi deg plass.Treng inn i meg for siste gang; kjenn at hele kroppen gjennomstrømmes av lyst og og kom med et stønn fylt av sødme fra uforpliktende nytelse. Legg merke hvordan jeg nesten glemmer å puste noen ganger; fortapt i armene til en fremmed, deg, fylt av lyst, altoppslukende og betingelsesløst. Kyss meg, omfavn meg og la meg gå uten ett ord, uten sprøsmål, løfter eller forventninger. Jeg vil dele, jeg trenger å dele og øyblikket overstiger evigheten i verdi.

vi

Kroppen min stritter i mot. For hvert blikk jeg ikke orker å møte trekker muskelfibrene seg litt mer sammen. Alt i meg roper etter å orke og se og orke å være der for de rundt meg. Kroppen vet at det gjør ting bedre, til og med hodet skjønner det og for hver gang jeg blir taus der jeg skulle smilt og møtt et blikk som er villig til å møte mitt blir samvittigheten svartere og erkjennelsen sterkere. Jeg må se og bli sett, uten det er jeg ingenting og vi er ikke mulig.

burial - ghost hardware

sigur rós - glósóli

vanskelig søker forståelsesfull

Jeg sitter et sted midt i klasserommet og det er en diskusjon på gang. Vi går på ungdomskolen og er bare to som snakker, for de fleste andre har gitt seg og sitter bare å hører på. Det er alltid sånn på ungdomskolen, det er noen få som sier hva de mener mens resten håper på at dagen skal gå uten at de må rekke opp hånda, blir bedt om å svare på noe; må skille seg ut. Jeg husker ikke hva vi diskuterer men jeg husker at jeg er engasjert og det samme er han. Han er medlem av unge Høyre og familien hans eier mange bedrifter i småbyen vi kommer fra. Mulig jeg inbiller meg det men jeg tror at vi står steilt opp mot hverandre, jeg med min solidaritetstankegang som ønsker å inkludere alle og som mener at det kan bli for mye av materielle goder mens han argumenterer for fri vilje, alle har valg og de som har kommet langt har gjort det på basis av dyktighet. Unge og naive kaster vi argumenter for egen verdensopfatning mot hverandre. Til slutt blir det nok for den unge høyre-spiren og han står rød i ansiktet ved pulten og peker på meg: "Din, din, din...svenske!" Akkurat i det dommen faller over meg kommer rektor inn og ser seg forundret rundt, smiler svakt til meg, gir en beskjed og forsvinner. Klokka rnger og vi ramler og skramler ut av rommet.

Jeg er ute sist og rusler til foajéen for å se om jeg finner venninnene mine som går i andre klasser. Følelsen på innsiden har jeg hatt mange ganger før; jeg er spesiell. Spesielt vanskelig er kanskje rettere å si, for det er det jeg tenker. Jeg får uttelling for viljen til å si hva jeg tenker, mener og føler på karakterene men sammen med jevnaldrende og voksne som ikke er spesielt interessert i å vite om jeg evner å lære, vurdere og argumentere så føler jeg meg stort sett bare vanskelig. Jeg sier høyt at jeg syns å være homofil ikke kan være noe annet enn naturlig, vi er alle mennesker og at legning kan ikke være det som sier noe om vi er gode eller dårlige mennesker, jeg peker på at vi ikke inkluderer de som ser annerledes ut, de med synlige funksjonshemminger og annen hudfarge og sier vi må fatisk gjøre det mulig for alle å få et likt utgangspunkt og hevder at våre fordommer skaper en urettferdighet i utgangspunktet som gjør at enkelte alltid vil komme dårligere ut med mindre vi endrer måten vår å tenke på og tilrettelegger. Jeg mener at ingen trenger å ha en personlig inntekt som gjør det mulig med luksusforbruk. Å drikke seg full for å ha det moro er å ikke stole på seg selv og og til tider uansvarlig når en ser resultatet. En skal ikke snakke stygt om andre eller dømme men hvis du mener noe må du tørre å si det til den det gjelder. I det hele tatt så mener jeg så mye at den gjennmosnittlige tenåring og for den saks skyld voksne blir litt skremt. "Ikke ta ting så alvorlig! Det må gå an å bare være uten å mene så mye om det" sier de voksne. Jevnaldrene, hva de tenker, det vet jeg ikke. Men at det er vanskelig å forholde seg til sterke meninger og en skarp tung, det merker en jo. Og hvordan skal jeg vite hva de tenker, for jeg er jo ikke som dem tenker jeg i min naivitet. De har tydeligvis ingen bekymringer og har heller ikke har tenkt gjennom noen ting som helst. De går fra gloseprøve til gloseprøve, fra fyllefest til fyllefest, håndballkamp til håndballkamp med tilfredse smil uten tanke for annet enn å ha det fint.

Jeg leser bøker og lever meg inn i persongalleriets problemstillinger. Det handler om livet, døden og kjærligheten og jeg blir uendelig, glad, trist og sinna på vegne av de jeg møter mellom permene og får erfaringer jeg er alt for ung til å ha hatt i virkeligheten. Jeg får med meg alt som skjer ute i verden uten å gjøre noe for det og tenker på drivhuseffekten og lurer på om huset til bestefaren min vil være under vann om tjue år, når jernteppet faller lurer jeg på om det er sant at de ruster ned eller om jeg en gang i fremtiden vil smelte bort fordi noen bestemte seg for å slippe en bombe. Jeg leser dikt og i analysen reflektere jeg over livslang kjærlighet, verdien av det og om det er mulig. Alt det nære rundt meg, om jeg skal få Levi's bukse eller penger til å gå på kino, det er enkelt. Skal jeg ha noe må jeg tjene pengene mine selv og ingenting er lov; ikke drikke, ikke bruke masse sminke, ikke ha sex, ikke sløse med penger, ikke overnatte borte, ikke rote, ikke sluntre unna husarbeide, ikke snakke når vi spiser middag. Det føltes i alle fall som om alle disse små reglene som regulerte bevegelsesfrihet og rom for å mene om de nære ting var skrevet i stein og de ble håndhevet med eksplosive utbrudd om det ble stilt spørsmål. Det var enkelt å forholde seg til og ikke mulig å forhandle om. Så alt som kommer til synet er min genuine bekymring for de store tingene; politikk, rettigheter, solidaritet og mangelen på generell innlevelse hos de rundt meg. "Hvordan kan du la være å bry deg om at andre har det vondt og mangler de mest nødvendige ting i livet?" Det er en kjennsgjerning at sånne utsagn dytter andre bort og du blir kategorisert som, ja, vanskelig.

Allerede som tenåring får jeg høre at det kom til å bli synd i den stakkaren som skal hanskes med meg. Jeg er svær i kjeften, noe jeg vet ikke nødvendigvis betyr at jeg er frekk men at jeg er høylydt og pasjonert når jeg snakker om ting jeg føler for og jeg gir meg ikke lett; jeg er vanskelig å målbinde. Og at jeg har tydelige sosialistiske tendenser er ikke akkurat formildene omstendigheter blandt selvsentrerte tenåringer med materielle behov jeg fram til i dag ikke skjønner meg på og med en familie som aldri har engasjert seg politisk og kun har strevet hardt for å komme seg et lite trinn av gangen oppover på samfunnstigen uten tanke for om hva målet i det fjerne er; hva som er ønskelig.

Så min måte å være selvsentrert på er å måtte innse at det er noe med meg, noe som er vanskelig å håndtere. I tillegg til å bekymre meg for at Golfstrømmen kan komme til å forsvinne så begynner jeg å bekymre meg for at jeg til syvende og sist er så annerledes at jeg kommer til å sitte alene en vakker dag fordi jeg i bunn og grunn var umulig å skjønne seg på. For jeg skjønner at det å møtes handler om å kunne leve seg inn i den andres ståsted og uten den innlevelsen blir ting fort skjeivt og skakt, litt som når de første tamilene kommer til byen og ingen av de voksne kjenner noen av dem og kokluderer med at de er bånnskrap hele gjengen og sikkert kriminelle og voldelige siden de kommer fra en krig ingen vet noe særlig om eller vil vite noe om. Resultatet blir at vi får beskjed om å passe oss for dem. Jeg har for lengst skjønt at nøkkelen til å møtes og skape noe godt sammen, uansett nivå er avhengig av evnen til empati og hvor åpen en er villig til å være. Så vi blir kjent med disse unge gutten, vi forstår etterhvert hvorfor de drikker whiskey for å glemme og hvorfor de kjederøker hele natta, redde for å sovne og finne seg selv tilbake i jungelen med gevær og uvisheten; vil de overleve dagen eller bli skutt eller sprengt i filler av en bombe? Å være nitten og tidligere tamiltiger er ikke et fortrinn i et lite samfunn i nord på åttitallet. Men på den måten lærer jeg også at vi har alle ulike handikap som gjør noe med evnen til å møte andre og måten vi prøver å skape oss et godt liv på. Mitt handikap er at jeg er komplisert og skal jeg finne en trygg havn må jeg finne noen som er forståelsesfull.

Jeg kjenenr at jeg fremdeles bærer med meg denne måten å tenker om meg selv på. Og jeg gir utrykk for den i måten jeg snakker om meg selv på. Jeg er like usikker og redd for å bli alene nå som da jeg var femten og så vidt hadde begynt på livet og knapt smakt på både den ytre kompleksiteten rundt meg og følt på de indre konfliktene som denne kompleksiteten utløste i meg. Jeg håper at jeg en vil bytte ut "komplisert søker forståelsesfull" med "komplisert søker komplisert" og at meningen jeg legger i det er udelt positiv.

tilfeldig turist

Det er lenge siden nå, sikkert et år. Jeg skulle på jobb og hadde faktisk god tid. Av en eller annne grunn hadde jeg god tid da jeg skulle gjøre meg klar også. Jeg hadde sminket meg litt og følte meg ganske så komfortabel i mitt eget skinn der jeg ruslet nedover fengselsparken. Nede ved Grønlandsleiret ble jeg stoppet av noen unge mennesker med et kamera, yngre enn meg uansett. De lurte på om de kunne stille meg noen spørsmål og siden jeg var i det hjelpsomme og utadvente hjørnet med både maskara og øyenskyggen på plass så sa jeg ja. Vel, det hadde lite med maskaraen å gjøre, men jeg husker det så godt fordi jeg følte meg faktisk fin og tenkte hvorfor ikke?

"Hva syns du om forslaget til høyhus i Bjørvika?" Når sant skal sies så hadde ikke jeg satt meg spesielt godt inn i den saken eller lest noe om det egentlig men det at jeg hadde bodd i området lenge gjorde at jeg gjorde meg opp en mening der og da. Jeg syntes ingenting om det. Jeg hadde sikkert sagt det samme i dag med enda mer styrke for når jeg går nedover Grønlandsleiret i dag så er det første som slår meg at lyset er i ferd med å forsvinne og skulle det blitt høyhus enda litt lengre mot fjorden så ville Grønland mistet ansiktet sitt, det ansiktet som jeg har blitt glad i og liker. Uansett så tror jeg hovedinnvendingen min var at alt det som skjer i området gjør at det raskt prises opp og i samme takt forsvinner det mangfoldet som var der når jeg flyttet hit. Det er i alle fall det jeg er redd for. Grønland har preget min måte se andre steder på og jeg føler meg alltid så fremmed på steder der det ikke snakkes urdu, arabisk, somalisk og tamilsk i gatene eller et hvilket som helst annet språk fra steder langt borte. Jeg leter etter tegn på at det ikke er bare de vellykede i konvensjonell forstand som bruker et byrom og er det ingen tagger eller grafitti strever jeg med finne noe å feste meg ved for menneskene som er der har ikke preget sine omgivelser og jeg er usikker på hva jeg kan møte. Grønland og Gamlebyen med forfallet som de med penger sakte men sikkert klarer å pensle bort, flassende fasade for fasade, tagg for tagg og mangfoldet som fremdeles er der har blitt hjemme for meg.

Det Grønland som jeg likte slapp inn lyset fra fjorden fordi det var så pass mange gårder som etterhvert var blitt revet at man kunne se ut mot jernbanen på mange steder. De gamle bygården med sine beskjedne antall etasjer gjorde at morgensola la et gyldent skjær over den brokete forsamlingen av gårder; noen rehabiliterte andre nesten klare for å saneres, andre igjen bare moderne og rett og slett stygge. Men badet i gullet fra sola så var det umulig å ikke synes at det var vakkert. I det siste har jeg begynt å legge merke til at man må ha skikkelig knekk i nakken for å finne disse gyldne solflekken som nå så vidt sveiper hustakene.

Jeg bor i Gamle Oslo men jeg eier ingeting i bydelen og kommer etter alle solemerker aldri til å eie noe her. For jeg skjønte det for sent, at det skulle bli det nye Løkka og at den tidligere ghettoen jeg har funnet meg så godt til rette i skulle få et ansiktsløft til milliarder og at en måtte ha millioner for å få være med videre. Så jeg sitter med jevne mellomrom og lurer på hva jeg gjør når jeg må finne nytt rede neste gang, tenker at det kommer til å bli mye dyrere enn nå og da må jeg finne meg et nytt hjem og forlate "bygda mi"; Grønland, Tøyen og Gamlebyen.

Og jeg har tenkt mye på dette med at det er så flott å bo i disse revitaliserte sentrumsnære bydelene. At unge mennesker søker hit. Jeg tror jeg har en tendens til å tro at de som har flyttet hit etter meg har andre motiver enn meg, og at jeg er mer genuin og ekte enn dem. For jeg fant meg tilrette fordi jeg fant det jeg i dag ser er en liten småby i miniatyr, bare mye mer multikulturell enn den jeg selv vokste opp i. En liten by i byen som du egentlig ikke trenger å forlate for å få dekket dine behov, både de mer prosaiske og de mer finkulturelle. Og jeg innser at det er mennesker som har bodd her i tretti år, si førti som knapt kjenner seg igjen. Og jeg lurer på hva de tenker. At de sikkert syns det er fint at de grønne lommene er blitt oppgradert og at gårdene er flotte med nye fasader. Men hva syns de om all den kaffe latten som konsumeres i pappkrus på diverse gatehjørner av ungdom med paste i håret og inntullet i fargerike pledd mens de røyker en Camel? Hva tenkte de da de første pakistanske og tyrkiske butikkene åpnet på hjørnet og det luktet chicken masala i hele oppgangen og det ble ansett som idioti å gå gatelangs en sen nattetime opp Schweigaardsgate?

Jeg har lenge tenkt at min idé om hva bydelen skal være er den riktige. Jeg kom i overgangsfasen, der bomiljøet var radikalt oppgradert men ikke så mange hadde skjønt at verdistigningen var rett rundt hjørnet og de som bodde her i utgangspunktet fikk nyte godt av midlene som var pøst inn. Jeg likte det at når jeg tok bussen hjem så kunne jeg bli sittende ved siden av en eldre herremann med ølpust som fortalte om sitt besøk hos søstra og som fordi jeg smilte og lyttet og var genuint interessert inviterte meg på Botsen. Når jeg måtte avslå fordi jeg innerst inn visste at jeg til syvende og sist ikke var typen til å gjøre noe vannhull til mitt andre hjem og at vi nok var et umake par og fikk et vått avskjedskyss på kinnet, så følte jeg meg allikevel inkludert. Å ferdes blandt kvinner i fargerike kjoler og slør og menn som diskuterer og gestikulerer heftig og høyt på gatehjørnene har satt farge på tilværelsen og jeg lar meg fascinere over at selv om vi bor ved siden av hverandre så er det så vanskelig å finne hverandre på tvers av kultur. Jeg syns at tyrkeren på hjørnet gjør et gedigent integreringsarbeid; han slår av en prat med alle som stikker innom og selv om du ikke nødvendigvis er på middagsbesøk hos nabofamilien med fire unger under skolealder og en far som henger på Grønland og venter på neste forsyning med khat så lærer du allikevel mye bare ved å handle en pose epler på hjørnet. Barnehagen og den lokale skolen har i enda større grad klart å fange meg inn i denne lille fargerike oasen; der barn møtes møtes også de voksne men jeg forundres over motstanden der også.

Men hvorfor riktig? Kanskje fordi jeg tror at hvis jeg ble boende her et helt liv og sammensetningen av mennesker forble som den er i dag så kanskje både jeg og min pakistanske nabo hadde fått det beste av to verdner og vi hadde begge lært en masse om det å eksistere sammen og til og med etterhvert inkludere hverandre i livene våre? Godt mulig jeg er litt bitter fordi jeg har samme problem som min pakistanske nabo, jeg tror at om en stund så har jeg ikke råd til å bo her. For jeg liker å tro at jeg ikke bare bor her fordi det er en fin kulisse med et etnisk preg som har en visuell og overfladisk verdi. Jeg vet at det ikke er det. Men jeg liker å tro at han rett over gata som kjøpte sin leilighet for 2 mill for et år siden har ganske andre og mer komersielle motiver; verdistigning og nærhet til alt som kan kjøpes for penger. At han egentlig ser med misbilligelse på den lille forsamlingen med lett forsofne alkoholikere som hver morgen samler seg ved muren til fengslet og deler velvillig av medbrakt pils i ryggsekk og er du heldig blir du invitert på nygrillede pølser til frokost fordi de kjenner deg igjen fra lekeplassen i går da vi satt og snakket sammen mens ungene mine lekte rundt og bikkja deres lå og døste i varmen, at han er skeptisk til kvaliteten på nærskolen der innvandrerandelen er på nærmere åtti prosent og innerst innne lurer på om den lille blonde tulla hans kommer til å lære seg ordentlig norsk når assistenten han møter i døra hver dag når han henter knapt klarer å gjøre seg forstått. Jeg liker å tro at jeg er bedre og får noe annet av å være her. Og er sikker på at i noen andres øyne så er jeg en fersking helt uten perspektiver, at noen av de som har bodd her lengst savner de dagene da barelukta av stekte svinekoteletter lå i lufta og ingen visste hva en shawarma var for noe.

Mitt kjælighetsforhold til bydelen er preget av tidspunktet vi fant hverandre på og det livet jeg har levd her som innflytter fra nord og med barn som uansett om de vil det eller ikke rent genetisk representerer mangfoldet og møter på tvers av det en FrpPer anser for å være så vanskelig at de i grunnen fraråder det ved å si at vi må sette ned foten; ikke være åpne for de andre før vi har klart å ta vare på våre egne som i femtegenerasjons lefseetere. For meg og min familie har dette vært det beste stedet å være fordi vi passer alle inn. Og det gjør meg trist at jeg innerst inne tror at det er i ferd med å endre seg. Kanskje er vi alle bare turister på gjennomreise? Og det jeg føler for gatene, de skjeive husene og den brokete forsamlingen av mennesker er dømt til å være en flyktig affære fordi et byrom vil alltid være i endring og skal være det?

reklamepause

Jeg er på jobb og nå ser jeg at jeg må ta meg en liten reklamepause, for jeg er visst med i dagens pulje i Tordenbloggen...ikke at jeg bryr meg om sånt *rødmer*. Men, siden jeg kun baserer meg på at snille mennesker på sonitus "pusher" bloggen min uten at jeg engang har bedt om det og ikke pinger noe sted så kan jeg jo se om kanskje et par-tre til sjeler kanskje kan finne veien inn til meg ved å linke til noen tekster.

For de som eventuelt lurer, jeg har ingen lukket blogg selv om Hjorthen synes å tro det, men det hender at jeg blir dritsur og lukker bloggen min (det har kort varighet, maks...et par timer*ler*) eller avpubliserer men jeg har lært en ting, å avpublisere er bare dumt for det tar så lang tid å publisere på nytt. Så det er ingen grunn til å være snill for alt er her og forsvinner det så forsvinner det for alle utenom meg.

Jeg skriver som sagt mye rart og enten så kan du bruke kategoriene mine og se hva du finner. Men litt veiledning kanskje? Sanselig inneholder ganske så eksplisitte tekster...for real...f.eks "Queen of Bizarre" eller litt mer uskyldig: "First Love". Sjekk "små øyeblikk" om du vil gjøre deg opp en mening raskt. Og jeg mener sterkt og personlig: "Bang, bang, du er død". Eller bare se på bilder og hør på musikk. Se hva du finner. Håper du finner noe du liker.

Jeg skriver alltid med utgangspunkt i meg selv om det som skjer rundt meg og med meg. Det er alltid hyggelig om noen sier hva de syns men det er også lov å gå stille i dørene. Jeg skriver hovedsakelig for min egen del men det er alltid en bonus når andre får noe ut av det.

Huff, jeg liker ikke å "reklamere" så reklamepausen er slutt, nå, med en gang! Mest fordi jeg jobber...