Auuu, auuu, det gjør så vondt i føttenen mine. Jeg kjøpte meg støvletter. Som godt gift gikk jeg for lave sko men gjerne litt lange i skaftet og stilige. Som fri fugl så trodde jeg visst at jeg måtte ta i litt mer. Jeg kjøpte lekre sorte støvletter fra Bronx, skikkelig tøffe men samtidig feminine, solid hæl, litt remmer her og der samtidig som de sitter som et skudd om leggene. Men jeg må ha spist for mye sukker før jeg kjøpte de for jeg ser nå at hælen er vel drøy til piken i lave sko!
Tenkte at det gikk an å gå de litt ut på en liten tur til byen for en matbit og film. Ååååååååå. Høye hæler må være Guds straff, den kvinnelige og mer feministiske Gudens straff til kvinnen. Vi ikler oss disse torturredskapene for å se langbeinte og stråslanke ut der vi skrider fremover som best vi kan på ujevne brostein og jeg må si, at når jeg kjenner etter så er det ikke fordi jeg bare vil se fin ut, sånn helt uten baktanke. Jeg hadde satt pris på at noen hadde sett det og syntes at det var flott å se på. Jeg må være ærlig, jeg pynter meg ikke for meg selv, men fordi det er en verden rundt meg som skal sjarmeres til å gjøre mitt liv enklere, mer morsomt, lærerikt osv og hva jeg putter føttene mine er helt klart en del av det. Det ser seriøst lekkert ut og jeg føler meg rimelig glamorøs opp i høyden men jeg skal heller føde et barn enn å ta de på meg igjen i dag!
Jeg ser for meg at løsningen er smertestillende, i form av drikke, problemet er at da blir koordinasjonen redusert ettersom antall alkoholenheter øker og som jeg alltid har sagt, kan du ikke gå pent i høye hæler så la det vær! Det ser dermed ut som at den største utfordringen i min nye tilværelse som fri fugl blir å gå inn støvlettene og samtidig finne ut hva som er rette mengde sedativer for å beholde den ranke og lekre holdningen. Alt det andre, det klarer jeg på strak arm. Lett!
16 desember 2006
08 desember 2006
skyggesiden
Lufta var uvanlig mild til å være desember. Jeg hadde levert min lille engel i barnehagen og skulle ned på Grønland. Skulle spise frokost på Evita til butikkene åpnet og lese i et blad jeg hadde kjøpt kvelden før men som jeg ikke hadde rukket å åpne fordi jeg var så sliten da jeg kom hjem fra jobb. På veien ned gikk jeg bak et følge med kvinner og menn. De var alle mørke og gyldne i huden. Klærne skilte seg ut, de var brukte og sammensetningen av plagg og farger gjorde at jeg følte det som jeg var på gaten i et eller annet øst-europeisk land. Mennene hadde gamle trekkspill i stropp over skulderen mens alle kvinnene hadde skjørt og skaut. De pratet på et språk jeg ikke kjente igjen. Nede på Grønland stoppet flere av kvinnene opp og begynte å gå gjennom containerene med søppel som var satt ut uten for Posten i Smalgangen. Mennene fortsatte videre. De skulle sikkert stille seg opp på et hjørne og spille, mens kvinnenen som raskt og med øvede hender plukket ut poser med klær minnet veldig om mange av de kvinnene som jeg daglig møter knelende på kalde fortau i sentrum.
I forrigårs var jeg ute og skulle se etter støvletter. Jeg vil ha noen som er lange, med litt hæl, ikke for tøffe og heller ikke for feminine og umulige å gå i. Problemet er at jeg har økonomisk begrensninger og alle støveletten jeg finner som jeg liker koster nærmere to tusen. Jeg var innom alle skobutikkene fra Stortorvet og opp til Tinghuset og fant ikke noen som jeg likte kjempegodt. Rett over gata for Bare Jazz stod en gammel, gråhåret mann med tusenvis av små rynker og gamle sorger i ansiktet og solgte =Oslo. Jeg passerte han tre ganger og hver gang spurte han om jeg ville kjøpe. I det siste har jeg fått for uvane å ikke ha kontanter på meg så jeg fikk ikke kjøpt, bare smilt unnskyldene.
På vei til jobben passerte jeg en foroverbøyd fyr, sliten i blikket med pistret hår og en brun pappkopp. Han sa ingen ting men på den brune papplaten som lå ved siden av han kunne jeg lese at han trengte penger til dop og ønsket ikke å begå kriminelle handlinger for å dekke behovet for rus. Jeg hadde bare kronestykker i lomma men gikk forbi uten å ta de opp og legge de i koppen hans. Like før hadde jeg passert en som stod og skalv med krykker på hjørnet av NAF-bygget med en kopp som den klirret med mynter i.
Hvordan omtales disse menneskene som lever sitt liv på den siden der sola sjelden varmer og der det eneste du har å se fram til er muligheten for at du neste dag skal slippe å nedverdige deg selv mer enn du måtte dagen før, at du skal slippe å bli oversett av mennesker som syns du tar opp plass i gater som du ikke er verdig å befinne deg i, ikke så lenge du ikke har kjøpekraft eller et liv som kan gjenkjennes av den store grå massen, oss? VG snakker om "uønskede elementer" i denne artiklen. I Aftenposten omtales de øst-europeiske tiggerne i denne artiklen fra i fjor som del av et "kriminelt nettverk", de simulerer skader, har "like instrumenter" (og dette tyder på hva?) og man frykter at tiggerne skal "overta Oslo" litt som vi frykter at Bin Laden forsøker å oversvømme vår trygge , glansede boble av en vestlig verden med bomber og død for så å overta og sørge for at den rosa tyggegummiboblen vi alle så komfortabelt svever inni skal sprekke med et høyt, illevarslende og kaldt smell. I denne artikkelen fra Dagsavisen har man prøvd å finne ut hva som gjemmer seg bak tiggernes fasade. I fjor ble "Plata" sprengt og de narkomane fant andre tilholdsteder som ikke var forenelig med ubekymret kremmervirksomhet med mer lovlige handelsvarer og brev ble sendt til Stortinget. Inntekstssvikten var merkbar med de løseste av de løse fuglene i byen hengende på gatehjørnet. Noen snakker om at det burde være unødvendig å tigge i Norge, at disse menneskene må få et tilbud, men det er som oftest en ting som skinner i gjennom: Ingen liker å måtte forholde seg til at det mennesker som tyr til noe som de fleste med selvrespekten i behold helst vil slippe; Å tigge. Den jevne Osloborger blir provosert og syns det er slitsomt å skulle si nei på hver gatehjørne, å måtte ta stilling til en eller annen uuttalt tragedie på hvert eneste gatehjørne.
Selv så kan jeg ikke huske at jeg en eneste gang har blitt sint eller provosert. Hver gang jeg passerer et av disse menneskene som skiller seg så markant fra meg og de andre som haster avgårde sammen med meg, så tvinger det meg til å tenke hvor godt jeg har det. Jeg kjenner en gryende nysgjerrighet, et ønske om å vite hvorfor akkurat han eller hun har havnet akkurat her. Er det "frivillig", er det noen som bløffer, er det noen som er offer for kriminelle bakmenn. Hvorfor, spør jeg meg selv hver eneste gang. Jeg kjenner på ubehaget som det er å se at voksne mennesker stiller seg på kne på gråe, ugjestmilde fortau for å be om lommerusk fra meg. Jeg tenker at dette må være en dårlig strategi for å få noe ut av nordmenn som blir så ille berørt at de knapt kan komme seg fort nok vekk. Jeg møter blikkene så ofte jeg kan og smiler og sier at jeg ikke har noe. Det hender at jeg faktisk har penger i lomma men jeg lar de ligge, jeg orker ikke å være med å sponse en stakkars misbruk, hvor mye du enn kan si det er å være med å kjøpe medisin til en syk. Jeg klarer ikke og jeg lar den fæle følelesen av å ikke være nok generøs få lov til å gnage meg, vissheten om at jeg ikke er fordomsfri nok og at min egoisme ikke skiller seg så mye ut fra den mange andre som uttaler seg i mye krassere ordelag enn meg om alle som bruker pappkoppen, som riktignok var ment til å ha en deilig og dyr kaffe latté i, til å sørge for seg og sine grunnleggende behov. Jeg møter meg selv i døra hver gang og lurer på når jeg skal klare å forholde meg til personen som står foran meg på en god og medmenneskelig måte. Jeg tenker hver gang at jeg må bli bedre til å se, bedre til å lytte og bedre til å gi.
Hva tenker du?
I forrigårs var jeg ute og skulle se etter støvletter. Jeg vil ha noen som er lange, med litt hæl, ikke for tøffe og heller ikke for feminine og umulige å gå i. Problemet er at jeg har økonomisk begrensninger og alle støveletten jeg finner som jeg liker koster nærmere to tusen. Jeg var innom alle skobutikkene fra Stortorvet og opp til Tinghuset og fant ikke noen som jeg likte kjempegodt. Rett over gata for Bare Jazz stod en gammel, gråhåret mann med tusenvis av små rynker og gamle sorger i ansiktet og solgte =Oslo. Jeg passerte han tre ganger og hver gang spurte han om jeg ville kjøpe. I det siste har jeg fått for uvane å ikke ha kontanter på meg så jeg fikk ikke kjøpt, bare smilt unnskyldene.
På vei til jobben passerte jeg en foroverbøyd fyr, sliten i blikket med pistret hår og en brun pappkopp. Han sa ingen ting men på den brune papplaten som lå ved siden av han kunne jeg lese at han trengte penger til dop og ønsket ikke å begå kriminelle handlinger for å dekke behovet for rus. Jeg hadde bare kronestykker i lomma men gikk forbi uten å ta de opp og legge de i koppen hans. Like før hadde jeg passert en som stod og skalv med krykker på hjørnet av NAF-bygget med en kopp som den klirret med mynter i.
Hvordan omtales disse menneskene som lever sitt liv på den siden der sola sjelden varmer og der det eneste du har å se fram til er muligheten for at du neste dag skal slippe å nedverdige deg selv mer enn du måtte dagen før, at du skal slippe å bli oversett av mennesker som syns du tar opp plass i gater som du ikke er verdig å befinne deg i, ikke så lenge du ikke har kjøpekraft eller et liv som kan gjenkjennes av den store grå massen, oss? VG snakker om "uønskede elementer" i denne artiklen. I Aftenposten omtales de øst-europeiske tiggerne i denne artiklen fra i fjor som del av et "kriminelt nettverk", de simulerer skader, har "like instrumenter" (og dette tyder på hva?) og man frykter at tiggerne skal "overta Oslo" litt som vi frykter at Bin Laden forsøker å oversvømme vår trygge , glansede boble av en vestlig verden med bomber og død for så å overta og sørge for at den rosa tyggegummiboblen vi alle så komfortabelt svever inni skal sprekke med et høyt, illevarslende og kaldt smell. I denne artikkelen fra Dagsavisen har man prøvd å finne ut hva som gjemmer seg bak tiggernes fasade. I fjor ble "Plata" sprengt og de narkomane fant andre tilholdsteder som ikke var forenelig med ubekymret kremmervirksomhet med mer lovlige handelsvarer og brev ble sendt til Stortinget. Inntekstssvikten var merkbar med de løseste av de løse fuglene i byen hengende på gatehjørnet. Noen snakker om at det burde være unødvendig å tigge i Norge, at disse menneskene må få et tilbud, men det er som oftest en ting som skinner i gjennom: Ingen liker å måtte forholde seg til at det mennesker som tyr til noe som de fleste med selvrespekten i behold helst vil slippe; Å tigge. Den jevne Osloborger blir provosert og syns det er slitsomt å skulle si nei på hver gatehjørne, å måtte ta stilling til en eller annen uuttalt tragedie på hvert eneste gatehjørne.
Selv så kan jeg ikke huske at jeg en eneste gang har blitt sint eller provosert. Hver gang jeg passerer et av disse menneskene som skiller seg så markant fra meg og de andre som haster avgårde sammen med meg, så tvinger det meg til å tenke hvor godt jeg har det. Jeg kjenner en gryende nysgjerrighet, et ønske om å vite hvorfor akkurat han eller hun har havnet akkurat her. Er det "frivillig", er det noen som bløffer, er det noen som er offer for kriminelle bakmenn. Hvorfor, spør jeg meg selv hver eneste gang. Jeg kjenner på ubehaget som det er å se at voksne mennesker stiller seg på kne på gråe, ugjestmilde fortau for å be om lommerusk fra meg. Jeg tenker at dette må være en dårlig strategi for å få noe ut av nordmenn som blir så ille berørt at de knapt kan komme seg fort nok vekk. Jeg møter blikkene så ofte jeg kan og smiler og sier at jeg ikke har noe. Det hender at jeg faktisk har penger i lomma men jeg lar de ligge, jeg orker ikke å være med å sponse en stakkars misbruk, hvor mye du enn kan si det er å være med å kjøpe medisin til en syk. Jeg klarer ikke og jeg lar den fæle følelesen av å ikke være nok generøs få lov til å gnage meg, vissheten om at jeg ikke er fordomsfri nok og at min egoisme ikke skiller seg så mye ut fra den mange andre som uttaler seg i mye krassere ordelag enn meg om alle som bruker pappkoppen, som riktignok var ment til å ha en deilig og dyr kaffe latté i, til å sørge for seg og sine grunnleggende behov. Jeg møter meg selv i døra hver gang og lurer på når jeg skal klare å forholde meg til personen som står foran meg på en god og medmenneskelig måte. Jeg tenker hver gang at jeg må bli bedre til å se, bedre til å lytte og bedre til å gi.
Hva tenker du?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
