søndagsengler

God og varm etter to glass rødvin og med åpen jakke, kort skjørt bar hals trasker jeg, min lille engel og giraffungen gjennom mørket til stasjonen. Ungene er høye på sukker og løper og roper nedover tomme gater. Vi er tidlig ute og vandrer litt frem og tilbake på plattformen for ikke å bli kalde. Min lille engel kommer løpende mot meg med glitrende øyne og et lurt smil og slenger ut en hånd i forbifarten som treffer meg i magen:"Du har'n!" Han ser på meg med et stort smil og klapser meg på baken denne gangen:"DU HAR'N MAMMA!" Jeg er ikke nødvendigvis av den lekne typen, i allefall så har jeg ikke følt det sånn på lenge. Men nå føler jeg for å leke, masse! Jeg begynner å løpe etter englebarnet og fanger han raskt. Giraffungen er litt vanskeligere å få has på, jeg må løpe fort og blir varm og andpusten. Godt det er mulig å få pene lange støvler som egner seg både til skjørt og til å løpe som en vind etter bråkjekke, nydelige unger! Vi løper i store åttetall rundt de andre som står og venter på toget under det orange lyset fra lyktene på stasjonsveggen. Min lille engel hikster av latter og Giraffungen når meg igjen raskt hver gang han har fått den fra meg. Sånn holder vi på, til toget kommer. Røde i toppen og fnisete går vi mot de opplyste vognene. De andre voksne på perrongen smugtitter på oss. På toget ramler vi inn på en tre-seter og vi fjoller og ler mens vi tar av jakkene. Vi setter oss godt til rette og prøver å få pusten tilbake, ungene er røde i kinnene og jeg ser i vinduet som i mørket fungerer som speil at håret mitt er rufset til og jeg har store røde kinn og øyne som glitrer. Det er henne jeg har savnet. Vi joiker oss inn til Oslo med sangen fra Ante-serien, muligens til stor irritasjon for de som hadde sett for seg en stille tur inn til byen denne søndagskvelden...