gutter er gutter, eller er de det?

Min lille Engel plukker opp den del ting ute i den store verden som jeg som mor ikke er så veldig glad for. Jeg tror i allefall at det er utenfor husets fire vegger han plukker det opp, men man kan aldri være sikker.

Jenter bruker rosa, gutter bruker blått! Bare gutter kan... Og av alle Pokemon kortene som Engelen har så er det bare ett som er kvinnelig og dermed det eneste som jenter kan få låne. Han strakk det så langt at hans kjønnsrolleoppfatning ledet ut i utsagnet: «Bare jenter har rosa tiss!» en tid tilbake, og så lo han. Jeg priser meg lykkelig for at jeg har Giraffungen som ikke helt vet hva kjønn er, i allefall så gjør barnet en god innsats i å overskride alle konvensjoner om hva man kan og ikke kan relatert til sterotypier om at farger, styrke og ferdigheter kan knyttes opp til dikotomisk fortolkning av kjønn.

Vel, jeg har sett og hørt nok og i dag skulle jeg høre med ansvarlig voksen på avdelingen i barnehagen om Pedagogen hadde observert noe i den retningen. Jeg hørtes muligens ut som en indignert mor for jeg signaliserte at at alle utsagnene som refererte til hva det ene kjønnet kan og ikke kan fremfor det andre ikke tiltalte meg noe særlig, jeg innrømmer det. Pedagogen så alvorlig på meg og sa: «Men gutter og jenter er forskjellige!» Jeg: «???» mens jeg tenkte: «Nei, sier du det! Hbor forskjellige da????». Jeg prøvde igjen: «Joda, det er de men jeg liker ikke at han kommer hjem og hevder at de kvalitative forskjellene er så store at jenter og gutter kan utelukkes i forhold til hva de gjør, sier og kler seg i!» Nå hadde den først noe lyttende pedagogen det plutselig travelt, de skulle på tur og vise frem avdeligen som i og for seg er spesiell og dermed burde i allefall vise at alle kan. «Men, jeg syns det er litt mye, «bare gutter»...» prøver jeg meg med å si. «Du må huske de vokser mye og modnes mye i denne perioden» repliserer Pedagog som har mistet vilje og motivasjon til å forholde seg til meg, som muligens plutselig fremstår som feminist, og muligens ansvarlig og en tilhenger av «feminiseringen» av barnehgen og skolen i sin grunsomme helhet. «Jeg er her bare noen få dager i uka og vet ikke helt hva som foregår, men vi kan snakke om det i foreldresamtale!» Ryggen snus og termoser fylles og jeg må tusle ut med uforettet sak. Tusle, ja. Og jeg følte meg puslete som ikke satte ned foten og sa at jeg ville avtale en time straks hvor dette skulle være tema.

Før jeg hadde kommet hjem så var jeg rasende på denne arrogante Pedagogen som avspiste meg med sin egen manglende tilstedeværelse og at gutter og jenter er forskjellige for å slippe å si noe konstruktivt og forhåpentligvis beroligende til meg som bekymret mor. For jeg er en bekymret mor. Jeg syns ikke noe om at min lille Engel skal gå rundt og pepre omgivelsene sine med utsagn som utelukker halve befolkningen uten at det faktisk legges merke til og blir snakket om. Jeg ville vært ublid om mitt lille pikebarn kom hjem og fortalte at «...i barnehagen sier de at bare gutter kan gjøre det. De sa at jeg hadde gutteklær for de er blå. Jeg fikk ikke låne leken hans for han sa den var bare for gutter.» Jeg hadde eksplodert som mor. Og jeg mener fullt og fast at både jeg og barnehagen som faktisk til tider ser mer til Engelen enn det jeg gjør har et ansvar for å både vise og snakke om at alle kan! Jeg vet at gutter og jenter er forskjellige men jeg er hundre og femti prosent sikker på at det i liten grad bør ha noe å si for hvem de leker med, hva de leker med og hva de har på seg. Jeg tror at det må kunne sies å være en sannhet at ulikheten innefor kjønn er større en ulikheten mellom kjønn.

Jeg har stilt meg spørsmålet mange ganger: «Hva er viktigst, det vi sier eller det vi gjør?» Jeg har kommet fram til at det er faktisk ikke lett å svare på men at å gjøre det riktige men å ikke si det, det kan ikke være nok hvis en skal innarbeide gode holdninger. Det nytter ikke at jeg lærer ungenen mine at alle tar del i husarbeidet hvis jeg lar andre sitte foran dem å si at det er kvinnfolkarbeid. Når min lille Engel ser en mann i en snasen rosa skjorte og ler høyt og sier det er dameskjorte så lærer han lite hvis jeg lar utsagnet stå uten at det blir diskutert. Å si hva som er riktig og ikke gjøre det, det tror jeg at jeg med hånden på hjerte kan si ikke er noen god løsning. Ut fra dette så slutter jeg at man både må si og gjøre. Hvor revolusjonerende var den? Ikke så veldig.

Konklusjon: Det er mulig at jeg formulerte meg klønete overfor nevnte Pedagog og at vedkommende ikke skjønte hva jeg siktet til. Det tar jeg på min kappe. Det er mulig at det ikke er så lurt å ta opp ting i et kjønnsperspektiv før klokken...hmmm, jeg lurer på om det finnes gode tidspunkter for det. Vel, la oss si etter 1600 og en forutsetning for at det skal fungere som dialog må være at alle parter har spist og ingen har noe som helst annet å gjøre... Jeg prøvde meg før klokken 1000 og det skjønner jeg også må være litt vanskelig å takle. Det er mulig at Pedagogen hadde det travelt, men jeg er litt usikker. Om ikke min motvillige Pedagog tar oppdraget så må i allefall jeg. Jeg ser at det kan være tøft for jeg hevdet overfor min lille Engel i morges at det var fullt mulig for gutter å gå i rosa klær og resultatet var en Engel oppløst i tårer. Såret og lei seg fordi jeg kunne hevde at noe Engelen tydligvis og uheldigvis tror fullt og fast på kunne være uriktig. Konklusjonen fra Engelen ble at vi ikke kunne være venner lengre....