en skjør tid

Jeg har nesten ikke lest aviser i det siste, Klassekampen ligger uåpnet ved døra, minst sju stykker og jeg har bare fått sett gjennom VG på jobben /jupp, avisen jeg IKKE leser, offisielt) og skummet litt på nett.

I papirutgaven til VG her om dagen hadde barneombudet kommet med et forslag om dusjkabinett på alle nybygde skoler. Fordi unger og ungdom kan være ondskapsfulle mot hverandre og fordi de er i ei sårbar tid. Rektor ved en skole ønsker å kreve anstendig antrekk både for lærere og elever.

Dette er et vanskelig tema. Jeg tviler på at noen av forslagene kommer til å få noe som helst gehør og jeg skjønner kritikken der den kommer. Det er litt som å lære jenter de riktige "knepene" for å unngå å bli voldtatt; ikke kle seg utfordrene, aldri gå alene, ikke bruk iPod når du er ute alene, ikke stol på noen, lær deg selvforsvar. Vi går løs på symptomene på at noe er galt og ikke selve årsaken.

Ungdommen i dag utsette for et enormt kjøpepress og jeg vil påstå at det er voksne aktører som profiterer og legger opp løpet her. Det er et press på hvordan kroppen skal se ut og hva som skal dekke den og hva det skal koste.

Ingen foreslår at vi skal lære våre håpefulle å gjennomskue den massive påvirkningen de blir utsatt for fra forbrukersamfunnet. Ingen foreslår at vi skal lære dem noe om at "kul image" ikke nødvendigvis kan overføres direkte til kvalitet, etisk riktig og et lykkelig liv. Ingen foreslår at vi skal lære barn og ungdom om respekt for individet og ulikhet. Ingen foreslår at vi som voksne skal hjelpe dem gjennom den verste tida i livet, der hormoner gjør de fleste enten til sauer som ikke vil annet enn å gå i flokk eller outsidere som blir plaget livet av av de førstnevnte sauene. Ingen snakker om vårt ansvar for å vise at vi er alle forskjellige og vi kan fungere i lag som forskjellige. Hvor er de voksne i denne debatten? De voksne som snakker med barna og ungdommen og hører på hvordan de føler det og prøver å gi dem i det minste ei hand å holde i?

Disse to voksne foreslår at vi skåner barna og ungdommen for livet; ved å la dem skjule kroppen og ulikheten bak konformitet, det være seg et dusjkabinett som ingen kan se inn i eller ved å utelukke enkelte klær.

Skam dere, Hanne Sand og Reidar Hjermann, skulle tro dere hadde gitt opp å tro på at det nytter å være gode voksne rollemodeller for barn og ungdom. Skulle tro dere ville tilbake til den tida da barn skulle ses men ikke høres. Fy, skam dere!

Kort og fyndig, ikke sant? God natt!