Somalia-landet som ikke eksisterer

Marion lurer på hva det er somaliere slåss om? Jeg fikk lyst til å si noe om det. Fordi jeg både bør og kan!

Somalisk er et språk som snakkes på Afrikas Horn og det er mulig å skille mellom ulike dialekter. Språkområdet er stort til å være i Afrika og ganske unikt. Det snakkes somalisk i den nordlige delen av Kenya, i det tidligere Somalia, i Ogaden i Etiopia og i Djibouti. De deler religion, kultur og visse organisatoriske trekk. Den dominerende produksjonsmåten før og fremdeles regnet som høykultur i dagens Somalia er nomadekulturen. Alle somaliere er muslimer og de snakker somalisk med ulike dialekter som er delvis forståelige gruppene i mellom. I tillegg til finnes det noen flere grupper i det som tidligere ble kalt Somalia. I sør finner en jordbruksbefolkning som ble hentet fra Tanzania til plantasjer som slaver på 1800 tallet til de fruktbare områdene mellom Shabelle og Juba elvene. Etterhvert mistet de språk og kultur og ble integrert i det dominerende klansystemet til den nomadiske Somaliske befolkningen Men de var allikevel mulige å skille ut og diskriminere. Språket som dominerer i området som disse etterkommerne av slavene slo seg ned i heter Maay og skiller seg ganske mye fra andre somaliske dialekter. Det finnes også ulike grupper som man kan sammenligne med det indiske kastesystemet; de hadde og har ulike arbeidsoppgaver som somaliere anså for å være urene. Somaliere har begynt å presse seg inn på disse gruppenes områder også og dette er kime til konlflikt og diskriminering.

Når en snakker om somalisk kultur så snakker man om den nomadiske kulturen som oftest som for mange ikke eksisterer som et virklelig alternativ men som er en måte å tenke på omkring hvordan liv og arbeid skal organiseres. Det er et tydelig skille mellom jordbrukskultur og nomadekultur der det er nomadekulturen som anses for å være høykultur. Somalierne deler seg inn i ulike klaner med mange underklaner og de sporer sitt slektskap tilbake til Muhammed i mytiske vendinger. Den somaliske tradisjon kalles i deler av landet xeer. Xeer sier noe om hvordan man regulerer samfunnet; hvordan man innretter livet sitt ved eksteskap, fødsel, krig, død og i konfliktsituasjoner. Ditt somaliske navn består av navnene til alle dine mannlige forfedre, ofte så mange som tjue navn. Før var det vanlig at man lærte seg disse og det var en enkel måte å finne fram til familien sin når en ankom et nytt sted. Kvinnene beholdt sine fedres navn ved inngåelse av ekteskap, et tegn på at en allianse er inngått. Barna lærte av mor både far og mors slektsnavn for på den måten å sikre at lojaliteten alltid gikk til begge. Når en kvinne ble giftet bort fikk familien medgift fra mannens familie men hennes familie ga også brudegave. På denne måten har ekteskap fungert som en måte å bygge allianser, få nytt blod inn i dyreflokken da kameler var vanlig å utveksle. Den minste enheten i det somaliske klanssystemet er Diya. Når noen blir skadet i konflikt, drept i en ulykke eller en klan lider andre tap, kreves det Diya-blodpenger av den Diyagruppen som individet som stod for udåden hører til. Dette er utbredt i ganske stor grad i dag.

Det somaliske samfunnet er et nettverkssamfunn. De kommer fra et land hvor man aldri kunne vite om det kom til å bli en bra regntid eller om man endte opp med tørke og måtte finne alternative måter å overleve på eller flytte til andre områder enn tenkt. Den moderne økonomiens inntog i Somalia har fulgt det samme flukturerende mønster som nomadeøkonomien hadde. Urbaniseringsgraden i det tidligere Somalia er vanskelig å anslå, men den er misnt på 30 prosent men antageligvis mye høyere. Somaliere lever i henhold til de økonomiske omstendighetene og det betyr at store deler av befolkningen i perioder tar seg inn til byer og lever der. Pengeøkonomien har endret måten Somaliere finner sitt levebrød på, det eneste som er sikkert er at en somaliere finner en løsning på problemet. Klanssystemet og nomadekulturen har lært dem å utnytte enhver mulighet til fulle. Inntoget av vestlig kapital og kompetanse ble en ressurs for somaliere. Gjennom nettverksbygging skaffet en seg fordeler og sørget for mat på bordet og muligheten for å få nye muligheter.

Ved avkoloniseringen var det ønske at alle somaliske territorier skulle forenes i ett land, men dette ble ikke gjennomført da det var flere kolonimakter inne i bildet pluss Etiopia. Den første moderne krigen i Somalia, Ogadenkrigen, var uttrykk for et forsøk på å bygge en større nasjon på basis av Pan-somalisk tankegods. Samtidig var den et resultat av at under Siyad Barre hadde hans klan, hans mors klan og hans svigersønns klan profitertpå strømmen av våpen og penger inn i landet. Dette skapte så pass alvorlige konsekvenser for de andre klanen i oppfattede og reelle muligheter at sitasjoene endte i en bitter konflikt som resulterte i det som har blitt referert til som en kollapset stat og som fortsatt er det i internasjonal målestokk. Samtidig hadde man en økologisk krise i Somalia som har blitt tolket som både en årsak til kollapsen og et resultat av den.

Hva skjedde så? I det sørlige Somalia ble den nevnte Bantubefolkningen presset ut og nomadebefolkningsgrupper trakk inn og overtok deres jordbruksområder. Somaliske menn hadde få reelle muligheter og mange ble medlem av egne klanmilitser som fremdeles sloss om å dominere ulike områder. Denne forflyttingen av mennesker og fordrivinge av Bantuene på en måte som kan ses som utslag av rasisme men også «en dyd av nødvendighet» for å tilpasse seg endrede rammevilkår for den somaliske nomadebefolkningen. Både interne og ekstern forhold er viktig i å forklare det som skjedde, det som er viktig å skjønne er at dette er ikke en situasjon skapt av Vesten, det er et resultat av interaksjon mellom interne strukturer og eksterne.
Ressursmessig var det det sørlige Somalia som hadde mest å by på og konflikten der har vart frem til i dag.

Områdene som i ulik grad ble neglisjert utviklingsmessig under Siyad Barre regimet har klart seg bedre. Disse områdene er også mulig å skille ut som områder som tradisjonelt tilhørte ulike klaner. Somaliland var et tidligere britisk protektorat og er dominert av Isaqklanen. Konfliktene som utspant seg her til tidlig på 90-tallet var innad i Isaq og ikke hovedsakelig mellom Isaq og andre mindre klaner. Da man kom til enighet innad i Isaq har det vært tildels stabile tilstander. I de urbane områdene har det vokst frem en livlig kremmerindustri med kapitalistiske idealer som drivkraft og utdanning, medisiner og helsevesen er tilgjenglig for de som kan betale, man er ikke avhengig av koranskoler og tilbud fra hjelpeorganisajoner som ofte er tilfellet lengre sør.

Puntland har vært et relativt stabilt område og ligger i nor-øst og omfatter selve «hornet» på Afrikas Horn. Også et område som likt Somaliland anså seg for å være et autonomt område innenfor det somalisktalende område ved avkolonisesringen. Begge områdene har tatt utgangspunkt i det somaliske nettverkssamfunnets viktigste ressurs, klansystemet, for å karre seg på bena. Man har bygd strukturer der de såkalte «eldre» er inkludert og satt opp varierende grad av demokratiske strukturer for å sørge for at det alltid er dialog på tvers av klaner for å unngå konflikt. Å si at dette er et tradisjonelt system som redder disse områdene fra å disintegrere vil være galt å si for systemet har sin bakgrunn i klansystemet men er endret og modifisert for å være tilpasset dagens ressurssykluser og det er noe genuint nytt samtidig som det er noe gjenkjennbart fra tidligere perioder i Somalias historie.

Men hvorfor stopper så aldri konflikten og nye og holdbare samfunnsstrukturer kan bygges opp? Behovet for beskyttelse hos somaliere har nylig vært diskutert i Norge. Å gjøre en bedømmelse av dette behovet er vanskelig fordi konflikten bølger frem og tilbake over ulike territorier, mellom ulike krigsherrer, en egen gruppe på toppen av mange klaner som grasrota i liten grad klarer å identifiserer seg med men som ingen har makt eller ressursser til å gjøre noe med. Ingen har så langt ønsket å utnytte de naturlige ressursene som en finner i Somalia. Man antar at det er olje og gass å finne i nord-øst og diamantbeltet som begynner i hjertet av Afrika strekker seg langt inn i Somalia. Disse ressurssene får ligge fordi det krever mye kapital å tilrettelegge for å hente ut resurssene og det krever at man har en motpart. Motparten ville vært en fungerende stat og det har man så langt ikke klart å stable på bena.

De autonome områden i nord lider under at de neppe kan bli anerkjent siden det er en stilletiende overenskomst om at kartet som kolonitiden skapte må bestå ellers kan man få en balkanisering av Afrika som kan være katastrofal. Somalia forblir et nettverkssamfunn hvor man må utnytte de muligheten som er og i sør har samfunnsstrukturen endret seg like radikalt som bosettingsmønstret slik at å komme til enighet om fordelig og kompensasjon ikke anses som mulig av mange. Jeg mener at det sørlige Somalia har noen av de samme problemene som Sør-Afrika hadde. Men kan man bruke de prosessene som Sør-Afrika har brukt for å bygge broer mellom ulike grupper? Krigsherrer viser seg å gjøre dårlige forhandlingsparter, både på grunn av manglende stabilitet og pålitelighet og de menneskerettslige aspektene ved å la slike grupper få gode seter ved forhandlingsbordet. Den somaliske konflikten er vanskelig og det sørlige Somalia har lite å se frem til. Islamister har overtatt i Moqadishu og somaliere har ved tidligere anledninger vist at et så strengt islamsk styre ikke lar seg kombinere med fluktuasjonene i deres nettverkssamfunn. Samtidig så anser Vesten Islamistenes inntog som truende og de velger å støtte det de anser for å være det minste onde; krigsherrene. Det rimelig å anta at det skjer en militarisering og at det er krigsherrene som er profitørene her og at dette vil gi et kraftig smell på sikt. Når, det vet ingen. Men det kommer.


Mihoe sier at somalierne slåss om naturressurser, men det er ikke så enkelt men samtidig så kan man alltid komme tilbake til akkurat dette. Somalierne slåss mot hverandre for å ha en morgendag. De prøver å få fordeler som de kan ha nytte av i morgen og de bruker kollektive strukturer for å gjøre dette. Penger og makt er viktig men det symbolske er vel så viktig. Hadde de bare slåss om naturresusrrsen sine så vil jeg tor at man hadde funnet måter å få oljen og edelstenene ut av jorda. Det har latt seg gjøre både i Sentral-Afrika og i Nigeria og det er ikke et pent syn. Det er vanskelig å si at disse landen har velfungerende statsapparater som kan håndtere denne type utvikling men de er nok mer robuste enn det systemet som så langt har vært fraværende i Somalia, men de har utviklet seg i en anne historisk kontekst enn Somalia.

Men hva er løsningen for Somalia? Det er spørsmålet som gjenstår å besvare. Ingen har funnet noe fullgodt svar de siste tjue årene. Jeg bare håper at det ikke tar for lang tid før man finner noe som virker mer enn de løsningen som man allerede har forsøkt.