kaleidoskopet er i ferd med å knuses

Jeg er for det multikulturelle. Jeg er for at folk skal få komme til den rike delen av verden med kun en hensikt: Å få det bedre. Jeg mener vi tilrettelegger alt for lite til at dette kan skje på en god måte. Jeg gremmes over at vi syns at polske bygningsarbeidere har større rett på å jobbe for en slikk og ingenting i Norge enn de som kommer fra land der man har annen hudfarge og mer fremmedartet kultur og det er vanskeligere å finne tangerende punkter som gjør integrering mulig. Jeg er overbevist om at alle har rett til ønske et bedre liv, at de har rett til å oppsøke det stedet der de tror at det kan skje og jeg tror inderlig og fast at veldig ulike kulturer kan eksistere fredelig sammen og være til berikelse og utvikling i samfunnet. Jeg har en grunnlegende tro på omfordeling i samfunnet.

Jeg besøkte en Katalansk storby for en tid tilbake. Det første jeg la merke til var at innvandrerne, de muslimske mødrene med slør, menn med bukser så korte at de ikke dekker anklene, kullsorte menn i heftig passiar på gatehjørnene, vietnamesere med grønnsaksforretning, de var ikke der. Jeg så ikke en eneste som så ut til å være av annet enn europeisk opprinnelse før jeg rotet meg inn i de skitne smugenen i gamlebyen med nedtaggede vegger og rykte på seg for å huse alt fra narkomane, tiggere, horer og altså mørkhudede og muslimske innvandrere. Alle guidene advarte mot å ferdes der på kveldstid. Selv gikk jeg der sent en fredag kveld og lette etter en liten jazzklubb og følte meg vel for første gang siden jeg kom, med Halalslaktere på annet hvert hjørne og forretninger som solgte merkeløse varer importert fra langvekkistan for en billig penge, unger med kullsort hår som løp etter fortauet og deilig lukt av grillet mat fra små spistesteder langs med den litt skitne gaten med de gamle og dårlig vedlikeholdte husene.

Gjennom mange år har jeg brukt all min kapasitet på å forsøke og forstå hvorfor disse menneskene som i utgangspunktet så så annerledes ut, har kommet hit for å bygge et liv. Jeg har snakket med dem, jeg har respektert kleskoder og hilseritualer, jeg har gitt alt for å klare å kjenne den empatien som skal til for at vi som individer skal klare strekke ut en hånd og gi av oss selv, uten at vi vet hva vi får tilbake og hva det gjør med oss. Jeg har ikke sagt at alt går fordi det er annerledes og logikken bak krever respekt, men jeg har sagt at endring kan kun komme fra forståelse og respekt. Jeg har hatt god tid, jeg vil ikke endre ting i dag, jeg vil forstå i dag og se endring over tid. Jeg har gjort dette helt ned på individnivå, i mitt eget hjem. Jeg har bedt om endringer og latt tiden jobbe for endringene. Og ting endrer seg, til det bedre. Jeg har et harmonisk hjem. Ingen som krangler og bråker om hva som skal til for å få hjulene til å gå rundt. Inge beskyldninger som henger i lufta om at noen har gjort for lite, bare tålmodighet og respekt for at ting tar tid. Kvelende forståelse og passiv tålmodighet uten mål føles det som nå.

Jeg var helt uforberedt på hva det kan koste å tilpasse seg, tilrettelgge for møter i empati heller en konflikt. Man lar andres preferanser forme deg fra innerst til ytterst for ellers så klarer du ikke å forstå eller akseptere for derfra å ville endre. Jeg mistet de små tingene i hverdagen som er meg, sprade i bare undertøyet, tenne et lys på kvelden og bare lese en bok og fikk istedet kontakt med verdier og praksiser som jeg vet har endret meg radikalt og til det bedre. Men kroppen savner smilet og latteren i den jeg var, for å tilpasse seg og forstå har gitt bekymringer som ingen kan forventes å tåle i lengden. Jeg har lyst til å gråte når jeg leser om Darfur, jeg blir sint når Bush kaller dødstallene i Irak oppbblåste og bare tull, jeg har dårlig samvittighet hver gang jeg kjøper noe på H&M: hvem vet hvor mange som ble utnyttet, jeg syns jeg er egoistisk som godt kunne tenke meg en ny sofa når det sitter noen langt borte og ikke kan klare seg uten de pengene som vårt lille private u-hjelps foretak tjener, dag etter dag i jobber som sakte men sikkert sliter ned ledd og gjør muskulaturen stiv.All energi til å fullføre prosjekter som kan føre livet vidre og i andre retninger er borte. Alt er bare en sakte tur nedover en krøttersti, store huller som må forseres for å holde seg på beina, helt til bunnen er nådd.

Jeg har endret meg og jeg mistet noe på veien, noe verdifult. Det er skummelt å skrive hva jeg tror det var: Livslyst. Det er et stort ord som ikke kan overses, uten det er du ingenting. Jeg må nok begynne å bruke tid på oppdage lysten igjen og så er spørsmålet om jeg kan klare å leve i det livet som jeg har brukt så mye tid på å innse har presset ut essensen av meg. Det høres ikke sannsylig ut. Jeg må hoppe, treffe bunnen og forhåpentlig få oppdrift og begynne på en ferd oppover og fremover. Og få forståelsen på avstand men forsette å bruke den konstruktiv. Og de sier verden er et godt sted.