Somalia-landet som ikke eksisterer

Marion lurer på hva det er somaliere slåss om? Jeg fikk lyst til å si noe om det. Fordi jeg både bør og kan!

Somalisk er et språk som snakkes på Afrikas Horn og det er mulig å skille mellom ulike dialekter. Språkområdet er stort til å være i Afrika og ganske unikt. Det snakkes somalisk i den nordlige delen av Kenya, i det tidligere Somalia, i Ogaden i Etiopia og i Djibouti. De deler religion, kultur og visse organisatoriske trekk. Den dominerende produksjonsmåten før og fremdeles regnet som høykultur i dagens Somalia er nomadekulturen. Alle somaliere er muslimer og de snakker somalisk med ulike dialekter som er delvis forståelige gruppene i mellom. I tillegg til finnes det noen flere grupper i det som tidligere ble kalt Somalia. I sør finner en jordbruksbefolkning som ble hentet fra Tanzania til plantasjer som slaver på 1800 tallet til de fruktbare områdene mellom Shabelle og Juba elvene. Etterhvert mistet de språk og kultur og ble integrert i det dominerende klansystemet til den nomadiske Somaliske befolkningen Men de var allikevel mulige å skille ut og diskriminere. Språket som dominerer i området som disse etterkommerne av slavene slo seg ned i heter Maay og skiller seg ganske mye fra andre somaliske dialekter. Det finnes også ulike grupper som man kan sammenligne med det indiske kastesystemet; de hadde og har ulike arbeidsoppgaver som somaliere anså for å være urene. Somaliere har begynt å presse seg inn på disse gruppenes områder også og dette er kime til konlflikt og diskriminering.

Når en snakker om somalisk kultur så snakker man om den nomadiske kulturen som oftest som for mange ikke eksisterer som et virklelig alternativ men som er en måte å tenke på omkring hvordan liv og arbeid skal organiseres. Det er et tydelig skille mellom jordbrukskultur og nomadekultur der det er nomadekulturen som anses for å være høykultur. Somalierne deler seg inn i ulike klaner med mange underklaner og de sporer sitt slektskap tilbake til Muhammed i mytiske vendinger. Den somaliske tradisjon kalles i deler av landet xeer. Xeer sier noe om hvordan man regulerer samfunnet; hvordan man innretter livet sitt ved eksteskap, fødsel, krig, død og i konfliktsituasjoner. Ditt somaliske navn består av navnene til alle dine mannlige forfedre, ofte så mange som tjue navn. Før var det vanlig at man lærte seg disse og det var en enkel måte å finne fram til familien sin når en ankom et nytt sted. Kvinnene beholdt sine fedres navn ved inngåelse av ekteskap, et tegn på at en allianse er inngått. Barna lærte av mor både far og mors slektsnavn for på den måten å sikre at lojaliteten alltid gikk til begge. Når en kvinne ble giftet bort fikk familien medgift fra mannens familie men hennes familie ga også brudegave. På denne måten har ekteskap fungert som en måte å bygge allianser, få nytt blod inn i dyreflokken da kameler var vanlig å utveksle. Den minste enheten i det somaliske klanssystemet er Diya. Når noen blir skadet i konflikt, drept i en ulykke eller en klan lider andre tap, kreves det Diya-blodpenger av den Diyagruppen som individet som stod for udåden hører til. Dette er utbredt i ganske stor grad i dag.

Det somaliske samfunnet er et nettverkssamfunn. De kommer fra et land hvor man aldri kunne vite om det kom til å bli en bra regntid eller om man endte opp med tørke og måtte finne alternative måter å overleve på eller flytte til andre områder enn tenkt. Den moderne økonomiens inntog i Somalia har fulgt det samme flukturerende mønster som nomadeøkonomien hadde. Urbaniseringsgraden i det tidligere Somalia er vanskelig å anslå, men den er misnt på 30 prosent men antageligvis mye høyere. Somaliere lever i henhold til de økonomiske omstendighetene og det betyr at store deler av befolkningen i perioder tar seg inn til byer og lever der. Pengeøkonomien har endret måten Somaliere finner sitt levebrød på, det eneste som er sikkert er at en somaliere finner en løsning på problemet. Klanssystemet og nomadekulturen har lært dem å utnytte enhver mulighet til fulle. Inntoget av vestlig kapital og kompetanse ble en ressurs for somaliere. Gjennom nettverksbygging skaffet en seg fordeler og sørget for mat på bordet og muligheten for å få nye muligheter.

Ved avkoloniseringen var det ønske at alle somaliske territorier skulle forenes i ett land, men dette ble ikke gjennomført da det var flere kolonimakter inne i bildet pluss Etiopia. Den første moderne krigen i Somalia, Ogadenkrigen, var uttrykk for et forsøk på å bygge en større nasjon på basis av Pan-somalisk tankegods. Samtidig var den et resultat av at under Siyad Barre hadde hans klan, hans mors klan og hans svigersønns klan profitertpå strømmen av våpen og penger inn i landet. Dette skapte så pass alvorlige konsekvenser for de andre klanen i oppfattede og reelle muligheter at sitasjoene endte i en bitter konflikt som resulterte i det som har blitt referert til som en kollapset stat og som fortsatt er det i internasjonal målestokk. Samtidig hadde man en økologisk krise i Somalia som har blitt tolket som både en årsak til kollapsen og et resultat av den.

Hva skjedde så? I det sørlige Somalia ble den nevnte Bantubefolkningen presset ut og nomadebefolkningsgrupper trakk inn og overtok deres jordbruksområder. Somaliske menn hadde få reelle muligheter og mange ble medlem av egne klanmilitser som fremdeles sloss om å dominere ulike områder. Denne forflyttingen av mennesker og fordrivinge av Bantuene på en måte som kan ses som utslag av rasisme men også «en dyd av nødvendighet» for å tilpasse seg endrede rammevilkår for den somaliske nomadebefolkningen. Både interne og ekstern forhold er viktig i å forklare det som skjedde, det som er viktig å skjønne er at dette er ikke en situasjon skapt av Vesten, det er et resultat av interaksjon mellom interne strukturer og eksterne.
Ressursmessig var det det sørlige Somalia som hadde mest å by på og konflikten der har vart frem til i dag.

Områdene som i ulik grad ble neglisjert utviklingsmessig under Siyad Barre regimet har klart seg bedre. Disse områdene er også mulig å skille ut som områder som tradisjonelt tilhørte ulike klaner. Somaliland var et tidligere britisk protektorat og er dominert av Isaqklanen. Konfliktene som utspant seg her til tidlig på 90-tallet var innad i Isaq og ikke hovedsakelig mellom Isaq og andre mindre klaner. Da man kom til enighet innad i Isaq har det vært tildels stabile tilstander. I de urbane områdene har det vokst frem en livlig kremmerindustri med kapitalistiske idealer som drivkraft og utdanning, medisiner og helsevesen er tilgjenglig for de som kan betale, man er ikke avhengig av koranskoler og tilbud fra hjelpeorganisajoner som ofte er tilfellet lengre sør.

Puntland har vært et relativt stabilt område og ligger i nor-øst og omfatter selve «hornet» på Afrikas Horn. Også et område som likt Somaliland anså seg for å være et autonomt område innenfor det somalisktalende område ved avkolonisesringen. Begge områdene har tatt utgangspunkt i det somaliske nettverkssamfunnets viktigste ressurs, klansystemet, for å karre seg på bena. Man har bygd strukturer der de såkalte «eldre» er inkludert og satt opp varierende grad av demokratiske strukturer for å sørge for at det alltid er dialog på tvers av klaner for å unngå konflikt. Å si at dette er et tradisjonelt system som redder disse områdene fra å disintegrere vil være galt å si for systemet har sin bakgrunn i klansystemet men er endret og modifisert for å være tilpasset dagens ressurssykluser og det er noe genuint nytt samtidig som det er noe gjenkjennbart fra tidligere perioder i Somalias historie.

Men hvorfor stopper så aldri konflikten og nye og holdbare samfunnsstrukturer kan bygges opp? Behovet for beskyttelse hos somaliere har nylig vært diskutert i Norge. Å gjøre en bedømmelse av dette behovet er vanskelig fordi konflikten bølger frem og tilbake over ulike territorier, mellom ulike krigsherrer, en egen gruppe på toppen av mange klaner som grasrota i liten grad klarer å identifiserer seg med men som ingen har makt eller ressursser til å gjøre noe med. Ingen har så langt ønsket å utnytte de naturlige ressursene som en finner i Somalia. Man antar at det er olje og gass å finne i nord-øst og diamantbeltet som begynner i hjertet av Afrika strekker seg langt inn i Somalia. Disse ressurssene får ligge fordi det krever mye kapital å tilrettelegge for å hente ut resurssene og det krever at man har en motpart. Motparten ville vært en fungerende stat og det har man så langt ikke klart å stable på bena.

De autonome områden i nord lider under at de neppe kan bli anerkjent siden det er en stilletiende overenskomst om at kartet som kolonitiden skapte må bestå ellers kan man få en balkanisering av Afrika som kan være katastrofal. Somalia forblir et nettverkssamfunn hvor man må utnytte de muligheten som er og i sør har samfunnsstrukturen endret seg like radikalt som bosettingsmønstret slik at å komme til enighet om fordelig og kompensasjon ikke anses som mulig av mange. Jeg mener at det sørlige Somalia har noen av de samme problemene som Sør-Afrika hadde. Men kan man bruke de prosessene som Sør-Afrika har brukt for å bygge broer mellom ulike grupper? Krigsherrer viser seg å gjøre dårlige forhandlingsparter, både på grunn av manglende stabilitet og pålitelighet og de menneskerettslige aspektene ved å la slike grupper få gode seter ved forhandlingsbordet. Den somaliske konflikten er vanskelig og det sørlige Somalia har lite å se frem til. Islamister har overtatt i Moqadishu og somaliere har ved tidligere anledninger vist at et så strengt islamsk styre ikke lar seg kombinere med fluktuasjonene i deres nettverkssamfunn. Samtidig så anser Vesten Islamistenes inntog som truende og de velger å støtte det de anser for å være det minste onde; krigsherrene. Det rimelig å anta at det skjer en militarisering og at det er krigsherrene som er profitørene her og at dette vil gi et kraftig smell på sikt. Når, det vet ingen. Men det kommer.


Mihoe sier at somalierne slåss om naturressurser, men det er ikke så enkelt men samtidig så kan man alltid komme tilbake til akkurat dette. Somalierne slåss mot hverandre for å ha en morgendag. De prøver å få fordeler som de kan ha nytte av i morgen og de bruker kollektive strukturer for å gjøre dette. Penger og makt er viktig men det symbolske er vel så viktig. Hadde de bare slåss om naturresusrrsen sine så vil jeg tor at man hadde funnet måter å få oljen og edelstenene ut av jorda. Det har latt seg gjøre både i Sentral-Afrika og i Nigeria og det er ikke et pent syn. Det er vanskelig å si at disse landen har velfungerende statsapparater som kan håndtere denne type utvikling men de er nok mer robuste enn det systemet som så langt har vært fraværende i Somalia, men de har utviklet seg i en anne historisk kontekst enn Somalia.

Men hva er løsningen for Somalia? Det er spørsmålet som gjenstår å besvare. Ingen har funnet noe fullgodt svar de siste tjue årene. Jeg bare håper at det ikke tar for lang tid før man finner noe som virker mer enn de løsningen som man allerede har forsøkt.

kaleidoskopet er i ferd med å knuses

Jeg er for det multikulturelle. Jeg er for at folk skal få komme til den rike delen av verden med kun en hensikt: Å få det bedre. Jeg mener vi tilrettelegger alt for lite til at dette kan skje på en god måte. Jeg gremmes over at vi syns at polske bygningsarbeidere har større rett på å jobbe for en slikk og ingenting i Norge enn de som kommer fra land der man har annen hudfarge og mer fremmedartet kultur og det er vanskeligere å finne tangerende punkter som gjør integrering mulig. Jeg er overbevist om at alle har rett til ønske et bedre liv, at de har rett til å oppsøke det stedet der de tror at det kan skje og jeg tror inderlig og fast at veldig ulike kulturer kan eksistere fredelig sammen og være til berikelse og utvikling i samfunnet. Jeg har en grunnlegende tro på omfordeling i samfunnet.

Jeg besøkte en Katalansk storby for en tid tilbake. Det første jeg la merke til var at innvandrerne, de muslimske mødrene med slør, menn med bukser så korte at de ikke dekker anklene, kullsorte menn i heftig passiar på gatehjørnene, vietnamesere med grønnsaksforretning, de var ikke der. Jeg så ikke en eneste som så ut til å være av annet enn europeisk opprinnelse før jeg rotet meg inn i de skitne smugenen i gamlebyen med nedtaggede vegger og rykte på seg for å huse alt fra narkomane, tiggere, horer og altså mørkhudede og muslimske innvandrere. Alle guidene advarte mot å ferdes der på kveldstid. Selv gikk jeg der sent en fredag kveld og lette etter en liten jazzklubb og følte meg vel for første gang siden jeg kom, med Halalslaktere på annet hvert hjørne og forretninger som solgte merkeløse varer importert fra langvekkistan for en billig penge, unger med kullsort hår som løp etter fortauet og deilig lukt av grillet mat fra små spistesteder langs med den litt skitne gaten med de gamle og dårlig vedlikeholdte husene.

Gjennom mange år har jeg brukt all min kapasitet på å forsøke og forstå hvorfor disse menneskene som i utgangspunktet så så annerledes ut, har kommet hit for å bygge et liv. Jeg har snakket med dem, jeg har respektert kleskoder og hilseritualer, jeg har gitt alt for å klare å kjenne den empatien som skal til for at vi som individer skal klare strekke ut en hånd og gi av oss selv, uten at vi vet hva vi får tilbake og hva det gjør med oss. Jeg har ikke sagt at alt går fordi det er annerledes og logikken bak krever respekt, men jeg har sagt at endring kan kun komme fra forståelse og respekt. Jeg har hatt god tid, jeg vil ikke endre ting i dag, jeg vil forstå i dag og se endring over tid. Jeg har gjort dette helt ned på individnivå, i mitt eget hjem. Jeg har bedt om endringer og latt tiden jobbe for endringene. Og ting endrer seg, til det bedre. Jeg har et harmonisk hjem. Ingen som krangler og bråker om hva som skal til for å få hjulene til å gå rundt. Inge beskyldninger som henger i lufta om at noen har gjort for lite, bare tålmodighet og respekt for at ting tar tid. Kvelende forståelse og passiv tålmodighet uten mål føles det som nå.

Jeg var helt uforberedt på hva det kan koste å tilpasse seg, tilrettelgge for møter i empati heller en konflikt. Man lar andres preferanser forme deg fra innerst til ytterst for ellers så klarer du ikke å forstå eller akseptere for derfra å ville endre. Jeg mistet de små tingene i hverdagen som er meg, sprade i bare undertøyet, tenne et lys på kvelden og bare lese en bok og fikk istedet kontakt med verdier og praksiser som jeg vet har endret meg radikalt og til det bedre. Men kroppen savner smilet og latteren i den jeg var, for å tilpasse seg og forstå har gitt bekymringer som ingen kan forventes å tåle i lengden. Jeg har lyst til å gråte når jeg leser om Darfur, jeg blir sint når Bush kaller dødstallene i Irak oppbblåste og bare tull, jeg har dårlig samvittighet hver gang jeg kjøper noe på H&M: hvem vet hvor mange som ble utnyttet, jeg syns jeg er egoistisk som godt kunne tenke meg en ny sofa når det sitter noen langt borte og ikke kan klare seg uten de pengene som vårt lille private u-hjelps foretak tjener, dag etter dag i jobber som sakte men sikkert sliter ned ledd og gjør muskulaturen stiv.All energi til å fullføre prosjekter som kan føre livet vidre og i andre retninger er borte. Alt er bare en sakte tur nedover en krøttersti, store huller som må forseres for å holde seg på beina, helt til bunnen er nådd.

Jeg har endret meg og jeg mistet noe på veien, noe verdifult. Det er skummelt å skrive hva jeg tror det var: Livslyst. Det er et stort ord som ikke kan overses, uten det er du ingenting. Jeg må nok begynne å bruke tid på oppdage lysten igjen og så er spørsmålet om jeg kan klare å leve i det livet som jeg har brukt så mye tid på å innse har presset ut essensen av meg. Det høres ikke sannsylig ut. Jeg må hoppe, treffe bunnen og forhåpentlig få oppdrift og begynne på en ferd oppover og fremover. Og få forståelsen på avstand men forsette å bruke den konstruktiv. Og de sier verden er et godt sted.

nedtrykte menn

Nedtrykte menn er det store samtaleemnet akkurat nå. Og de fleste har påpekt at temaene den godeste Døving prøvde å trekke frem i lyset var interessante, men akk så lite konstruktiv måte han valgte. Han klarte selvsagt å stille opp for Dagbladet og bli sitert på at menn burde få lov til å bestemme om kvinner skal ta abort eller ikke.

Det siste punktet er det eneste jeg ikke er villig til å diskutere med noen, ikke villig til å skifte mening om, ikke villig til å gi en millimeter. For det vil alltid være mitt valg! Alltid! Alle de andre temaene denne mannen prøvde å få opp i lyset var interessante dog usaklig vridd og kalt manneundertrykking men det siste, det var virkelig en manns forsøk på å undertrykke kvinner og ikke mange har valgt å fokusere på det.

Jeg kan ikke se for meg et eneste scenario der inseminøren skal ha mer å si enn meg. La oss si jeg hadde en fuktig kveld ute, møtte en kar på byen, tok han med hjem og vi var begge så gira at ingen tenkte på prevensjon og så var uhellet ute. Vi vil to forskjellige ting hvem bestemmer? JEG. Hvorfor det? Fordi det er min kropp og begge får ta støyten hva den nå blir når begge er uansvarlig. Si jeg stikker hull på kondomet til min one-night stand/han jeg vil ha på kroken eller lyver og sier jeg bruker prevensjon og så blir gravid. Hvem skal bestemme skjebnen her? JEG! For det er min kropp! Og mannebeinet burde vært litt mer forsiktig med hvem han har seksuelt samkvem med! Si vi bare har et uhell. Hvem bestemmer? JEG, FOR DET ER MIN KROPP!

Jeg syns at kvinnene der ute viser storsinn når de lar være å vie hans rabiate utsagn om at menn bør kunne bestemme om en kvinne skal ta abort eller ikke oppmerksomhet og heller forsøker å få noe fornuftig ut av resten av innlegget hans.

Jeg syns knapt at denne mannen bør tas seriøst for han viser liten respekt for meg som kvinne og individ og er en unnasluntrer med tanke på argumentasjon når han hopper rett fra kvinnefrigjøring til manneundertrykking. Det Døving synes å ha liten forståelse for er at når kvinner i større grad inntar den offentlige arena så medfører dette på sikt radikale endringer og jeg tror knapt at det er kvinners fortjeneste at vi kommer bedre ut i omsorgsrelasjonen, men heller det at dette er en prosess som naturlig nok bygger på de verdier vi beveger oss fra i større grad enn de vi beveger oss mot. Så i dag kommer kvinnen bedre ut og etterhvert som mannen får summet seg så er jeg sikker på at de nye omsorgsverdien som menn etterhvert både er bekjent av og etterstreber vil bli tilgodesett i lovverket. Lovgivning i dag og praksis speiler det samfunnet vi var og er og det er en lang prosess. Det gjenspeiler den rollen kvinne skulle ha og tildels har. Noen av omfavner den andre syns den er en tvangstrøye. Nå får Døving komme seg ut fra bak skrivebordet og vise at menn vil og kan ta omsorgsansvar for da vil de få det. Å ta dagens situasjon som tegn på manneundertrykking, det er rett og slett GALT!

Noen måtte si det...

problemer jeg ikke er bekjente av å ha

For en stund siden kjøpte jeg meg en kjole. Jeg prøvde den og så umiddelbart at det var et problem med denne kjolen; det var så mykt fall i den at når jeg gikk i den ville det vises at jeg har fettputer på hoftene som gjør at jeg ikke ser så bra ut i kjolen som jeg har for meg at jeg burde. Men jeg likte kjolen og kjøpte den lell. Det er forøvrig et problem i problemet at jeg kjøper ting jeg ikke helt vet om jeg kommer til å bruke for det må gjøres justeringer som jeg ikke helt vet om er mulig. I alle fall så kunne det synes som løsningen på hofteproblemet mitt kunne være noe som holder inn det som lager bulker på kjolen der de ikke skal være. Men, jeg må innrømme at jeg er litt skeptisk til denne hold-inn teknologien. Hvor blir det av det som skal holdes inne? Det forsvinner ikke nemlig. All erfaring tilsier at der hold-inn plagget stopper der kommer det du prøver å skjule til syne som en lite lekker utvekst, mindre lekker enn den du prøver å skjule i mange tilfeller. Mitt eneste alternativ for å gå min nyinnkjøpte lille sorte ser ut til å være å gå ned i vekt. Hvor mye vet jeg ikke men jeg vet at hvis jeg går ned en del i vekt så forsvinner rumpa og midjen blir mindre markert og plutselig er jeg bare byste. Problemet er at jeg har aldri slanket meg en dag i mitt liv og vet at min viljestyreke ikke omfatter det å kunne forme min kropp gjennom svette, fornektelse og tro på at å være tynnere er bedre for meg enn å være sånn jeg er i dag.

having the blues

Som den nesten-sosialisten jeg er så er jeg litt lei meg for at Norge ikke har like fargerike Høyre-politikere som i Sverige. Det ville fått mange på venstresida til å se bra ut, ikke sant? Vi kunne trengt det nå. På den andre side så koster disse menneskene samfunnet mange kroner som kunne vært brukt på felleskapet...

min gamle blogg som jeg trodde hadde lidd en usentimental død

Jeg trodde i grunnen at jeg hadde tatt livet av den forrige bloggen min men den er der ute et sted ser det ut som. Den finnes her. Kill my darlings? Not enough competent to do that, obviously. Jeg tror jeg drev med litt livredning en gang da jeg oppdaget at den ikke var slettet slik intensjonen var. Så hvis noen skulle finne det interessant, ta en titt!

men aller sterkest er begjæret; alltid

Jeg hadde sminket meg diskret og den knallrøde lebestiften som jeg brukte da jeg var yngre ble byttet ut med en nøytral; myk roserød med Mentholathum for glans. Jeg fant et skjørt med små glitrende paljettspeil og rosa og røde broderinger som hadde et vidt og livsglad omfang som ikke på noen måte hemmet mine ikke alltid så velkomne kurver. En omslagsgenser som jeg med skam må innrømme fremhever en kløft som jeg ikke er flau over ga meg i tillegg et smalere liv. Jeg lot lukten av en ren kropp få dominere og tok kun på deodorant uten parfyme. En svak lukt av sjampo var alt som ikke var meg hundre prosent.

Etter den tredje drinken hadde jeg vokst inn antrekket mitt. Magen så flatere ut antageligvis fordi jeg hadde rettet meg opp og øynene funklet store og brune under håret som jeg hadde formet i viltre krøller. Det samme håret som jeg hadde snakket om å klippe av tidligere på dagen. Jeg var lei av å se inn i det samme ansiktet hver dag og ikke finne spor av stolthet, sensualitet og håp. Bare et blikk som spør hva som skal til for å få meg til å slippe taket fra den tunge tømmerstokken; hverdagen, på vei mot neste stryk. Blikket som spør når skal jeg forsøke å bruke min egen kropp til å nå det der fremme som jeg ikke vet hva er og la strømmene få hvirvle meg rundt og kjempe for å finne den farten som kroppen min bønnfaller om. Slutte å klenge meg til denne store brune stammen og vite at den like gjerne kan få meg trygt til munningen eller være årsaken til at jeg går under. Inne på toalettet kunne jeg se at ingen slike spørsmål lyste ut av ansiktet mitt lengre, bare varm tilstedeværelse. Jeg følte meg svømmedyktig for første gang på lenge. Alkoholen som jeg har skjermet kroppen for i mange år hadde til min store tilfredshet samme effekt som en og annen sjeldent hyggelig samtale har, en arabisk tone som lokker frem myke og runde hoftebevegelser eller en film som treffer mageregionen med full kraft og vekker en slumrende kropp til sitrende liv på godt og vondt. Jeg satt og gestikulerte og nøt varmen som hadde spredt seg, helt uten tanke for andre enn meg selv og hun jeg hadde kommet sammen med. Kvelden nærmet seg slutten og vi bestilte en siste drink.

Han stod plutselig foran meg. Blond, blåøyd, pent kledd men tydelig ustø og ute av fokus. Jeg smilte og overså han. Han hadde prøvd å begynne en samtale med å gi meg et kompliment og jeg har aldri stolt på fulle menns utsagn om skjønnhet. Han slo seg ned ved siden av min følgesvennn og jeg innså at han og vennen var her for å bli så vi kunne like gjerne snakke sammen. Jeg er ikke lett å tørrprate med, ikke etter tre drinker en gang. Jeg spurte ut kompisen hans om hva de gjorde her, fortalte hva jeg gjorde her og lot varmen og smilene flyte fritt. Han var harmløs og antageligvis mye yngre enn meg. Jeg følte ingen tiltrekning bare en trygghet om at jeg var i et givende selskap uten krav jeg ikke kunne møte, analysere og ta stilling til uten å bli presset. Den blåøyde kommenterte til min venninne at jeg flørtet. Jeg vred hodet og så på han og sa at jeg snakker sånn til alle som jeg møter når jeg liker dem. Han kom bort og etter det så jeg ikke noe som kunne få meg til å se bort fra dette ansiktet som jeg fant så usansynlig tiltrekkende og fascinerende. Han kom så nært at jeg i smug fikk betraktet de nydeligste smilefurene karvet inn i et kinn noen gang. Rynkene rundt øynene så også ut til å ha blitt risset skarpt inn av mange smil og turer ute. Ingen designduft skjemmet førsteinntykket, en halvtime forsinket fordi jeg ikke takler komplimenter, han luktet bare rent og uimotståelig. Han var eldre enn meg og hadde kommet langt i livet. Alt han fortalte om seg selv fortalte om en som var viljesterk og full av lyst til å smake på livet og mulighetene i store munnfuller. Han lot meg raskt skjønne at jeg var en av disse munnfullene, på en måte jeg på ingen måte fant støtende, kanskje fordi han allerede hadde fått i gang blodsirkulasjonen som massasjen tidligere på dagen ikke hadde klart å sette i gang. Jeg spurte hvorfor han plukket meg i noe som måtte ha vært desperasjon så sent på kvelden. Han parerte med følgende: «Finner du skjønnhet i det alle andre regner som vakkert, ville du gått bort og snakket med han som alle sier er den peneste og kjekkeste?» Enten så var han dreven eller så letet vi begge etter det samme i mennesker. Vi utelukket ingen på bakgrunn av utseende og så etter de små skjeve detaljene som gir den perfekte assymetri. Han verdsatte ærligheten min, de funklende øynene og munnen som antageligvis hadde avslørt hva jeg mest av alt ønsket for lenge siden med et skarpt og anerkjennende blikk. Fokuset hans var tilbake, ikke en dråpe alkohol ble fortært etter at vi hadde sett på hverandre på ordentlig, for andre gang.

De neste sekundene, minuttene og timene ble en kamp. Jeg sloss med en kropp som skalv av de sterkeste ønsker om tilfredstillelse på lenge. Jeg sa med jevne mellomrom at jeg ikke var tilgjengelig og flyttet varsomt bort hendene hans når de ble for nærgående. Han krevde ingenting, bare inviterte og etter flere timer vant hodet mitt over den seige og søte varmen som fløt mellom oss der vi bevegde oss i natten i en strøm av mennesker. Jeg tillot meg noen få kontaktpunkter da jeg til slutt satt på sengen hans og prøvde å holde en samtale i gang sånn at hun jeg kom med ville sitte litt lengre; korsryggen mot magen hans der han lå på sengen og visste at alt kom an på meg. Jeg klamret meg til den venstre pekefingeren hans og snudde meg og hvisket at han hadde det nydeligste ansiktet jeg hadde sett. Jeg lot en skjelvende pekefinger gli over de dype furene og kjente at kroppen var nær kollaps. Hvis det skjedde ville jeg ikke kunne klare å gjøre det som av de fleste anses for å være det riktige. Jeg forklarte med ansiktet tett inntil hans at jeg ville blitt fysisk syk av å følge mine lyster, jeg hadde forpliktelser som jeg måtte forholde meg til ellers ville dette bli en ganske utmattende ubetydelighet. Jeg prøvde å overbevise meg selv om at alt han ville var å bli varm og ett med meg en gang; sannheten; huden min, munnen min, brystene mine, de runde hoftene kjente ingen perspektiver. Jeg vet at hodet mitt ville forsøkt å lage linjer mot en felles horisont som ikke er der og at eneste måten å komme fra det hele på var å gå. I allefall så liker jeg å tro at det er den beste løsningen; alltid. Uten å ha rørt leppen hans, uten å ha latt hånden gli over magen hans og uten å ha smakt på furene og ligget tett sammen uten fremtid eller fortid.

Dagene etter har vært et mareritt. Jeg visste at å ikke følge instinktene mine og malstrømmen som han vekket i meg ville bli like vondt som å gjøre det. Jeg føler ingen stolthet over å ikke ha forrådt alt jeg tror på; troskap, ærlighet og monogami. Bare en anger for at jeg ikke slapp trestammen når jeg kunne og lot meg hvirvle inn i strykene for å prøve og finne en rolig kulp senere og få pusten tilbake hvis det skulle bli for sterkt. Bare ikke akkurat nå! Jeg angrer på at jeg ikke lot hendene hans gli nedover den myke kroppen min som for lengst har mistet det kommersielle potensiale som utstillingsvindu for suksess og vellykkethet som den muligens hadde for en evighet siden. Jeg mister pusten når jeg tenker på hva det kunne vært og nekter å tro at idéen overgår virkeligheten. Det jeg følte i nærheten av han ville overlevd nakenheten og jeg vet at jeg ville følt det samme når jeg våknet; omslynget at hans fremmede armer. Hvert minutt uten tilfredstillelse sliter meg i stykker. Jeg vet jeg er sterk nok til å la savnet etter dette noe herje lenge men at jeg sakte men sikkert klarer å omorganisere alle bitene til de mister mening og slutter å gjøre fysisk vondt. En dag vekkes malstrømmen av en ny ukjent eller kjent. Men det er ikke i hverdagen min. Er det sånn det er ment å skulle være? Må man alltid snu ryggen til fristelsen? Hvordan kan det jeg følte være sødmefylt ondskap og tegn på forfall?