øyeblikk

Natta var på vei til å takke for seg. Gatene var opplyste av forbrukerkulturens fyrlykter, neonskilt som fortalte at her kunne det meste omsettes. Legg pengene på disken og du skal få ett eller annet tilbake; mat, bensin, alkohol, klær, lykke; hva du enn måtte drømme om, så var det et opplyst skilt langs den mørke asfalten som viste vei.

Vi svingte inn foran «The House of Pancake». Han stoppet bilen og vi to jentene ramlet ut på hver vår side. Lebestiften var for lengst gnidd av på det ene ølglasset etter det andre. Hun hadde en raknet maske i strømpebuksen som løp hele veien opp til skjørtekanten for å forsvinne under den korte hvite kjolen med dyprøde roser. Øynene hennes glitret selv om svake skygger begynte å bli synlig under øynene. Buksenen mine var krøllete og huden blek. Vi lo høyt mens vi gikk inn i lyset og fant en bås. Han bare fulgte med, han hadde ikke drukket noe særlig men ofret seg for henne med den blomstrete kjolen. Hun hadde ikke skjønt det enda, at han gjorde det for henne. Han ville passe på henne mens hun hadde brukt kvelden på å flørte med alle som fant henne verdig. De fleste hadde virket mer interssante enn kveldens sjåfør.

Vi bestilte pannkaker med sirup, blåbærpannekaker. Jeg var behagelig svimmel og vi lo av alt som ble sagt. Sånn som en bare ler når en er beruset eller liker de en er sammen med så godt at alt som blir sagt omdannes til boblende champagnelatter som bølger frem og tilbake fra den ene til den andre. Da pannekakene kom, en fin stabel, lot vi sirupen renne seig og gylden over, helt til det ble gyldne dammer rundt foten av stabelen. Den blomstrete kjolen satte kniven i og løftet den første biten til munnen. Gaffelen stoppe og øynene gransket biten. Det var små grønne flekker i pannekaken. «Tror du den er muggen?» spurte hun mens hun lo halvkvalt. Hadde hun vært edru hadde hun ikke ledd. Dårlig mat var det verste og hun sjekket alltid datoen på alt som ble kjøpt. «Vet ikke» sa jeg mens jeg tok en stor munnfull. «Tenk om det er mugg!» lo hun mens hun spiste. Vi hadde aldri hørt om hageblåbær og vår mannlige venn snakket ikke språket vårt og skjønte ikke hva det var vi syns var så ustyrtelig morsomt med pannekakene. I stedet for blåbærpannekaker hadde vi fått «muggpannekaker». Vi lå over bordet og lo mens vi fyllesultne spiste alt på tallerknene. Vi brukte pekefingeren for å få i oss restene av sirup som vi ikke hadde klart å få pannekakene til å absorbere.

Da vi kom ut var det blitt lyst, solen hadde begynt å jobbe med den fuktige og varme nattelufta og gresshoppene som hadde sunget høyt og skjærende i busken ved inngangen da vi gikk inn måtte ha funnet et nytt tilholdsted. Vannet på asfalten hadde fordampet. Han slapp oss av hjemme hos meg. Han fikk ingen klem, ikke noe kyss. Han så trøtt over på meg. Han hadde sagt en gang i løpet av kvelden, da hun og jeg var godt nede i pitcher nummer to, mens hun var utenfor og snakket med en collegekar, at han lurte på om han hadde noen sjanse. Jeg hadde sagt at jeg ikke visste. Det var den hyggelige tingen å si hadde jeg funnet ut. Og han lurt på hva som gjorde at hun var så attraktiv. Jeg visste det. Hun sugde til seg ett hvert kompliment og for å glemme sin egen utilstrekkelighet drakk hun nok til å klare og slippe de som ville det nok innpå seg. Hun hadde et gyldenbrunt, rundt ansikt med en generøs og smilende munn og overvurderte betydningen av sin egen overvekt. Menn så en strålende, flørtende eksotisk fugl som lengtet etter akkurat ham. Sjåføren hadde fanget opp dette også. Jeg, jeg lyste visstnok problemer. Jeg ga utrykk for skarpe meninger lenge før jeg var i «sjarmer-i-senk» modus. Jeg hadde en sånn modus, den bare slo inn for seint. Jeg likte i allefall å tro det. Ikke var jeg pen på samme måte som henne. En god kombinasjon for et vennskap, vi konkurrerte aldri om oppmerksomheten til menn men utfylte hverandre og lot hverandre gå til den ytterste grensen for så å vennlig veilede hverandre tilbake til et tryggere stadium.

I det jeg fikk stablet henne på beina på vei opp trappa til huset så jeg at en gardin rørte forsiktig på seg. Hun der oppe hadde vært bekymret for meg men kom aldri til å si noe om det. Hun var av den sjeldne sorten som visste at man noen ganger bør holde sine bekymringer for seg selv. Vi kom oss opp trappen på skjelvende bein, latteren boblet i magen. Vi måtte ikke vekke ungene! Oppe på rommet vrengte vi av alle klærne og krøp opp i den store senga. Vi hadde hvert vårt pledd som vi la over lakenet som vi delte. «God natt» sa hun før hun sovnet tungt. Jeg skrudde airconditioneren på to og krøllet meg sammen på min side av senga og sovnet før sola kom rundt og lyste inn det buede loftsvinduet mitt.