øyeblikk

Natta var på vei til å takke for seg. Gatene var opplyste av forbrukerkulturens fyrlykter, neonskilt som fortalte at her kunne det meste omsettes. Legg pengene på disken og du skal få ett eller annet tilbake; mat, bensin, alkohol, klær, lykke; hva du enn måtte drømme om, så var det et opplyst skilt langs den mørke asfalten som viste vei.

Vi svingte inn foran «The House of Pancake». Han stoppet bilen og vi to jentene ramlet ut på hver vår side. Lebestiften var for lengst gnidd av på det ene ølglasset etter det andre. Hun hadde en raknet maske i strømpebuksen som løp hele veien opp til skjørtekanten for å forsvinne under den korte hvite kjolen med dyprøde roser. Øynene hennes glitret selv om svake skygger begynte å bli synlig under øynene. Buksenen mine var krøllete og huden blek. Vi lo høyt mens vi gikk inn i lyset og fant en bås. Han bare fulgte med, han hadde ikke drukket noe særlig men ofret seg for henne med den blomstrete kjolen. Hun hadde ikke skjønt det enda, at han gjorde det for henne. Han ville passe på henne mens hun hadde brukt kvelden på å flørte med alle som fant henne verdig. De fleste hadde virket mer interssante enn kveldens sjåfør.

Vi bestilte pannkaker med sirup, blåbærpannekaker. Jeg var behagelig svimmel og vi lo av alt som ble sagt. Sånn som en bare ler når en er beruset eller liker de en er sammen med så godt at alt som blir sagt omdannes til boblende champagnelatter som bølger frem og tilbake fra den ene til den andre. Da pannekakene kom, en fin stabel, lot vi sirupen renne seig og gylden over, helt til det ble gyldne dammer rundt foten av stabelen. Den blomstrete kjolen satte kniven i og løftet den første biten til munnen. Gaffelen stoppe og øynene gransket biten. Det var små grønne flekker i pannekaken. «Tror du den er muggen?» spurte hun mens hun lo halvkvalt. Hadde hun vært edru hadde hun ikke ledd. Dårlig mat var det verste og hun sjekket alltid datoen på alt som ble kjøpt. «Vet ikke» sa jeg mens jeg tok en stor munnfull. «Tenk om det er mugg!» lo hun mens hun spiste. Vi hadde aldri hørt om hageblåbær og vår mannlige venn snakket ikke språket vårt og skjønte ikke hva det var vi syns var så ustyrtelig morsomt med pannekakene. I stedet for blåbærpannekaker hadde vi fått «muggpannekaker». Vi lå over bordet og lo mens vi fyllesultne spiste alt på tallerknene. Vi brukte pekefingeren for å få i oss restene av sirup som vi ikke hadde klart å få pannekakene til å absorbere.

Da vi kom ut var det blitt lyst, solen hadde begynt å jobbe med den fuktige og varme nattelufta og gresshoppene som hadde sunget høyt og skjærende i busken ved inngangen da vi gikk inn måtte ha funnet et nytt tilholdsted. Vannet på asfalten hadde fordampet. Han slapp oss av hjemme hos meg. Han fikk ingen klem, ikke noe kyss. Han så trøtt over på meg. Han hadde sagt en gang i løpet av kvelden, da hun og jeg var godt nede i pitcher nummer to, mens hun var utenfor og snakket med en collegekar, at han lurte på om han hadde noen sjanse. Jeg hadde sagt at jeg ikke visste. Det var den hyggelige tingen å si hadde jeg funnet ut. Og han lurt på hva som gjorde at hun var så attraktiv. Jeg visste det. Hun sugde til seg ett hvert kompliment og for å glemme sin egen utilstrekkelighet drakk hun nok til å klare og slippe de som ville det nok innpå seg. Hun hadde et gyldenbrunt, rundt ansikt med en generøs og smilende munn og overvurderte betydningen av sin egen overvekt. Menn så en strålende, flørtende eksotisk fugl som lengtet etter akkurat ham. Sjåføren hadde fanget opp dette også. Jeg, jeg lyste visstnok problemer. Jeg ga utrykk for skarpe meninger lenge før jeg var i «sjarmer-i-senk» modus. Jeg hadde en sånn modus, den bare slo inn for seint. Jeg likte i allefall å tro det. Ikke var jeg pen på samme måte som henne. En god kombinasjon for et vennskap, vi konkurrerte aldri om oppmerksomheten til menn men utfylte hverandre og lot hverandre gå til den ytterste grensen for så å vennlig veilede hverandre tilbake til et tryggere stadium.

I det jeg fikk stablet henne på beina på vei opp trappa til huset så jeg at en gardin rørte forsiktig på seg. Hun der oppe hadde vært bekymret for meg men kom aldri til å si noe om det. Hun var av den sjeldne sorten som visste at man noen ganger bør holde sine bekymringer for seg selv. Vi kom oss opp trappen på skjelvende bein, latteren boblet i magen. Vi måtte ikke vekke ungene! Oppe på rommet vrengte vi av alle klærne og krøp opp i den store senga. Vi hadde hvert vårt pledd som vi la over lakenet som vi delte. «God natt» sa hun før hun sovnet tungt. Jeg skrudde airconditioneren på to og krøllet meg sammen på min side av senga og sovnet før sola kom rundt og lyste inn det buede loftsvinduet mitt.

tisserevolusjonen

Det er i grunnen fascinerende hva som oppfattes som kvinners trang til å feminisere sine omgivelser og manglende respekt for at vi er skapt forskjellig, altså gutter og jenter. I dag leste jeg i Dagbladet at en skole på Sørlandet hadde sendt lapp hjem til alle barn der de oppfordret foreldrene til å snakke med sine guttebarn om at det ble mye søl på fellesdoene på skolen og at gutter skulle sitte å tisse på skolens toaletter. Saken kom så langt som til tv-nyhetene og en synlig streng og oppgitt mor med blankskurt ansikt og stram hestehale kunne fortelle at dette syns hun var urimelig. I artiklen sier en mor at hun synes at det er forstemmende at hun må lære sin sønn å sitte og tisse etter å ha brukt fire-fem år på å lære han det motsatte. Sønnen reagerer på at han må sitte å tisse slik som jenter. «Skolegutter tvinges til å tisse sittende» er den forstyrrende overskriften til hele artiklen.

Jeg blir helt matt. I min familie så lærer alle gutter å sitte og tisse når det er praktisk og å stå når det er mest henisktsmessig. Både små og store gutter har lett for å ikke treffe skåla helt og det er ofte små drypp som kan ses på doringen og med de minste kan det fort bli mer en et drypp og gjerne utenfor toalettskåla; på gulv og vegger. De menn som ikke har vært innom min familie ser ut til å ikke føle at dette gjør noe; de tørker sjelden opp etter seg og syns muligens at det er greit å etterlate seg små vitnesbyrd på at de har vært og brukt toalettet. Jeg skal ikke falle så dypt at jeg antyder at dette har noe med trang til å merke revir, urinstinkter osv, for det tror jeg ikke på selv en gang og det ville vært et billig poeng. Jeg skal heller ikke påstå at de nyter sin posisjon, de kan stå og pisse mens vi andre må sitte og gå i urinen deres etterpå, for sånn er det vel neppe for de fleste menn. Jeg velger å tro at ingen (de menn som sverger til å stå) har egentlig tatt innover seg at dette i grunnen er veldig uhygienisk. Ingen kan ta fra meg som kvinne og medmenneske det argumentet.

Jeg nevnte at i min familie lærer en å stå der det er mest nødvendig; når en er ute. Vi har lagt liten vekt på å knytte hvordan du tisser på opp mot kjønnidentitet da jeg i grunnen ser at dette fort kan gi problemer med å forstå hygieneaspektet senere. Erfaring tilsier også at vi er mye raskere å implementere kjønnsrollemønstre hos våre små enn hva som er praktisk og hygienisk. Jeg skjønner godt at gutten til denne kvinnen reagere hvis det er sånn at han har fått høre i fem år at «skikkelige mannfolk står og tisser, bare jenter sitter». Og med den eksakte ordlyden vil jeg tro. Det høres ikke bra ut? «Bare jenter...» Hvem vil ikke være et skikkelig mannfolk? Det høres flott ut! Og det er ikke til å komme bort fra at det er mye mer praktisk å kunne stå og tisse når en er ute i Guds frie natur. Jeg ville gitt mye for den kompetansen med tilhørende gode muligheter til ikke å få maur i rompa og slippe å blotte hele rompa hver gang det røyner på. Det hadde ikke vært meg imot. Men, ingen har prøvd å lære meg det fordi det nok kan synes litt anatomisk vanskelig gjennomførbart, men jeg vet at dette er en kunst som en del damer mestrer. Og så er jeg «bare jente». Det er visst ikke så flott, men det er mulig at jeg bare er bitter og grinebitersk kjerring og leser mer inn i «bare jenter» enn nødvendig. Pluss det var jeg selv som skrev setningen i utgangspunktet. Og muligens tolket den i verste mening.

Det er minst en faktor til som teller for at menn sikkert ikke hadde lidd overlast ved å sitte når de tisser. Dette går på den fint navngitte væsken «resturin» som det fort kan bli mer enn nok av hvis en står og tisser og som kan gi prostataproblemer på sikt. Men man kan med bokstavelig talt enkle grep stå og samtidig forebygge akkurat dette. Bra er jo det siden jeg har mine tvil angående tisserevolusjonen, alle mann med rompa ned på ringen, uansett om det er nummer en eller nummer to som kommer!

Men mest av alt så vil jeg poengtere at det er litt søkt å legge vekt på kjønnsrollene når dette blir et tema, som moren i artiklen over faktisk gjør. Det er godt mulig at kvinner er mer opptatt av hygiene enn menn men jeg tror at med litt innlevelse så er det klart for de fleste at det ikke er noe stas å sitte eller stå i andres tiss. Jeg tror at en kontrollert studie der alle aldersgrupper var representert ville vise at det reneste toalettet var der alle hadde tisseredskapen så nært doskåla som mulig; i sittende stilling. Helt overbevis faktisk! Og slutt å snakk om å sitte og tisse som om det er en spesiell ting som bare jenter bør gjøre, for alle kan nemlig sitte å tisse, bare de vil! Det er utrolig stor forskjell på bør og kan! Og ordet "tvinge"? Dette er ikke barnemishandling, det er sunnt bondevett, noe som både kvinner og menn kan ha, i allefall i disse dager.

ti av tusenvis av usagte ting

på oppfordring:
«Unnskyld at jeg ikke besøker deg, ringer deg og snakker skikkelig med deg når vi treffes. Jeg er så redd for å finne ut ting som gjør at jeg skal begynne å tro ille om deg og komme til å fortelle deg ting som gjør at du kommer til å tenke ille om deg selv.»


«Du må slutte å prøve å forklare for meg hva andre mener når jeg hisser meg opp. Jeg legger meg ikke ut med folk i høylydte og arrige diskusjoner med mindre de er fullt ut i stand til å forsvare sine standpunkter, prøv å stol på at jeg ikke kommer til å skade noen med ordene mine. La oss få lov til å rope til hverandre! Ikke forsøk å få alt til å gli stille og snilt avsted!»


«Jeg syns du er ufattelig tiltrekkende og alt i meg sitrer, men jeg syns du er verdens kjedeligste, forutsigbare og arrogante dust»


«Jeg er sint på deg, selv etter at du døde. Jeg syns man skal få lovtil å være sint på døde mennesker. Særlig når de har snakket stygt og nedsettende om det vakreste i livet mitt, ungene mine. Jeg er glad for alt du gjorde for meg som barn, du lærte meg å lukte på gresset, høre etter fugler og fortsette å gå selv om jeg var både sulten og sliten, men jeg er allikevel sint på deg, ennå. Jeg kommer antageligvis aldri til å slutte med det.»


«Du høres agressiv ut og stresset. Slutt å si at du ikke er det og slutt å rop, jeg hører deg men jeg har faktisk ikke tenkt å ødelegge kroppen min i denne prosessen.»


«Slutt å si at jeg kan klare å skrive ferdig oppgaven min, at jeg bare må bite sammen tennene og få det gjort! Jeg vet faktisk ikke om jeg orker det eller om følelsen av å ha misslyktes hvis jeg ikke gjør det er sterk nok til at jeg klarer å bite tennene sammen og bli ferdig.»


«Jeg orker ikke diskutere hvorfor jeg ikke har en jobb som matcher kvalifikasjonene mine en gang til, heller ikke hvorfor jeg ikke ønsker å avansere der jeg er.»


«Unnskyld at jeg sa stygge ting til deg da du bare var en liten tass og ikke skjønte at jeg var en tenåring som bare gjorde det tenåring gjør, hater verden, de voksne og drittunger.»


«Beklager, men jeg hører sjelden på hva du sier for jeg er så forutinntatt at jeg tolker alt du sier i verste mening.»


«Gå videre uten meg hvis du vil. Jeg vet ikke om det er det beste, men jeg tror at man overlever alt, også at veien deler selv om en ikke hadde tenkt det sånn.»

"kunnskapsløftet"

De som ikke har kommet så langt som til skolen enda skal også lære noe. I barnehagen strever min lille engel med å lære og telle men jeg er usikker på framgangen.

For tre måneder siden:
Utskremt pedagog: Så, lille venn, hvor mange øyne er det på terningen?

Min lille engel: Jeg vet ikke? (smiler uskyldig).

Utskremt pedagog: Kan du prøve å telle hvor mange?

Min lille engel: Jeg vet ikke? (sukkersøt stemme og et nydelig smil og løftede øybryn).

Vi tester tallkunnskapene ved middagsbordet etter flere måneders øvelse:
Hjertemannen: Kan du telle?

Min lille engel: (tar opp en og en finger) En, to, tre, fire...

Hjertemannen: Hva kommer etter fire?

Min lille engel: Tommelen!

Løftet om kunnskap er ikke innfridd så langt.