auuuuuu!

Auuu, auuu, det gjør så vondt i føttenen mine. Jeg kjøpte meg støvletter. Som godt gift gikk jeg for lave sko men gjerne litt lange i skaftet og stilige. Som fri fugl så trodde jeg visst at jeg måtte ta i litt mer. Jeg kjøpte lekre sorte støvletter fra Bronx, skikkelig tøffe men samtidig feminine, solid hæl, litt remmer her og der samtidig som de sitter som et skudd om leggene. Men jeg må ha spist for mye sukker før jeg kjøpte de for jeg ser nå at hælen er vel drøy til piken i lave sko!

Tenkte at det gikk an å gå de litt ut på en liten tur til byen for en matbit og film. Ååååååååå. Høye hæler må være Guds straff, den kvinnelige og mer feministiske Gudens straff til kvinnen. Vi ikler oss disse torturredskapene for å se langbeinte og stråslanke ut der vi skrider fremover som best vi kan på ujevne brostein og jeg må si, at når jeg kjenner etter så er det ikke fordi jeg bare vil se fin ut, sånn helt uten baktanke. Jeg hadde satt pris på at noen hadde sett det og syntes at det var flott å se på. Jeg må være ærlig, jeg pynter meg ikke for meg selv, men fordi det er en verden rundt meg som skal sjarmeres til å gjøre mitt liv enklere, mer morsomt, lærerikt osv og hva jeg putter føttene mine er helt klart en del av det. Det ser seriøst lekkert ut og jeg føler meg rimelig glamorøs opp i høyden men jeg skal heller føde et barn enn å ta de på meg igjen i dag!

Jeg ser for meg at løsningen er smertestillende, i form av drikke, problemet er at da blir koordinasjonen redusert ettersom antall alkoholenheter øker og som jeg alltid har sagt, kan du ikke gå pent i høye hæler så la det vær! Det ser dermed ut som at den største utfordringen i min nye tilværelse som fri fugl blir å gå inn støvlettene og samtidig finne ut hva som er rette mengde sedativer for å beholde den ranke og lekre holdningen. Alt det andre, det klarer jeg på strak arm. Lett!

skyggesiden

Lufta var uvanlig mild til å være desember. Jeg hadde levert min lille engel i barnehagen og skulle ned på Grønland. Skulle spise frokost på Evita til butikkene åpnet og lese i et blad jeg hadde kjøpt kvelden før men som jeg ikke hadde rukket å åpne fordi jeg var så sliten da jeg kom hjem fra jobb. På veien ned gikk jeg bak et følge med kvinner og menn. De var alle mørke og gyldne i huden. Klærne skilte seg ut, de var brukte og sammensetningen av plagg og farger gjorde at jeg følte det som jeg var på gaten i et eller annet øst-europeisk land. Mennene hadde gamle trekkspill i stropp over skulderen mens alle kvinnene hadde skjørt og skaut. De pratet på et språk jeg ikke kjente igjen. Nede på Grønland stoppet flere av kvinnene opp og begynte å gå gjennom containerene med søppel som var satt ut uten for Posten i Smalgangen. Mennene fortsatte videre. De skulle sikkert stille seg opp på et hjørne og spille, mens kvinnenen som raskt og med øvede hender plukket ut poser med klær minnet veldig om mange av de kvinnene som jeg daglig møter knelende på kalde fortau i sentrum.

I forrigårs var jeg ute og skulle se etter støvletter. Jeg vil ha noen som er lange, med litt hæl, ikke for tøffe og heller ikke for feminine og umulige å gå i. Problemet er at jeg har økonomisk begrensninger og alle støveletten jeg finner som jeg liker koster nærmere to tusen. Jeg var innom alle skobutikkene fra Stortorvet og opp til Tinghuset og fant ikke noen som jeg likte kjempegodt. Rett over gata for Bare Jazz stod en gammel, gråhåret mann med tusenvis av små rynker og gamle sorger i ansiktet og solgte =Oslo. Jeg passerte han tre ganger og hver gang spurte han om jeg ville kjøpe. I det siste har jeg fått for uvane å ikke ha kontanter på meg så jeg fikk ikke kjøpt, bare smilt unnskyldene.

På vei til jobben passerte jeg en foroverbøyd fyr, sliten i blikket med pistret hår og en brun pappkopp. Han sa ingen ting men på den brune papplaten som lå ved siden av han kunne jeg lese at han trengte penger til dop og ønsket ikke å begå kriminelle handlinger for å dekke behovet for rus. Jeg hadde bare kronestykker i lomma men gikk forbi uten å ta de opp og legge de i koppen hans. Like før hadde jeg passert en som stod og skalv med krykker på hjørnet av NAF-bygget med en kopp som den klirret med mynter i.

Hvordan omtales disse menneskene som lever sitt liv på den siden der sola sjelden varmer og der det eneste du har å se fram til er muligheten for at du neste dag skal slippe å nedverdige deg selv mer enn du måtte dagen før, at du skal slippe å bli oversett av mennesker som syns du tar opp plass i gater som du ikke er verdig å befinne deg i, ikke så lenge du ikke har kjøpekraft eller et liv som kan gjenkjennes av den store grå massen, oss? VG snakker om "uønskede elementer" i denne artiklen. I Aftenposten omtales de øst-europeiske tiggerne i denne artiklen fra i fjor som del av et "kriminelt nettverk", de simulerer skader, har "like instrumenter" (og dette tyder på hva?) og man frykter at tiggerne skal "overta Oslo" litt som vi frykter at Bin Laden forsøker å oversvømme vår trygge , glansede boble av en vestlig verden med bomber og død for så å overta og sørge for at den rosa tyggegummiboblen vi alle så komfortabelt svever inni skal sprekke med et høyt, illevarslende og kaldt smell. I denne artikkelen fra Dagsavisen har man prøvd å finne ut hva som gjemmer seg bak tiggernes fasade. I fjor ble "Plata" sprengt og de narkomane fant andre tilholdsteder som ikke var forenelig med ubekymret kremmervirksomhet med mer lovlige handelsvarer og brev ble sendt til Stortinget. Inntekstssvikten var merkbar med de løseste av de løse fuglene i byen hengende på gatehjørnet. Noen snakker om at det burde være unødvendig å tigge i Norge, at disse menneskene må få et tilbud, men det er som oftest en ting som skinner i gjennom: Ingen liker å måtte forholde seg til at det mennesker som tyr til noe som de fleste med selvrespekten i behold helst vil slippe; Å tigge. Den jevne Osloborger blir provosert og syns det er slitsomt å skulle si nei på hver gatehjørne, å måtte ta stilling til en eller annen uuttalt tragedie på hvert eneste gatehjørne.

Selv så kan jeg ikke huske at jeg en eneste gang har blitt sint eller provosert. Hver gang jeg passerer et av disse menneskene som skiller seg så markant fra meg og de andre som haster avgårde sammen med meg, så tvinger det meg til å tenke hvor godt jeg har det. Jeg kjenner en gryende nysgjerrighet, et ønske om å vite hvorfor akkurat han eller hun har havnet akkurat her. Er det "frivillig", er det noen som bløffer, er det noen som er offer for kriminelle bakmenn. Hvorfor, spør jeg meg selv hver eneste gang. Jeg kjenner på ubehaget som det er å se at voksne mennesker stiller seg på kne på gråe, ugjestmilde fortau for å be om lommerusk fra meg. Jeg tenker at dette må være en dårlig strategi for å få noe ut av nordmenn som blir så ille berørt at de knapt kan komme seg fort nok vekk. Jeg møter blikkene så ofte jeg kan og smiler og sier at jeg ikke har noe. Det hender at jeg faktisk har penger i lomma men jeg lar de ligge, jeg orker ikke å være med å sponse en stakkars misbruk, hvor mye du enn kan si det er å være med å kjøpe medisin til en syk. Jeg klarer ikke og jeg lar den fæle følelesen av å ikke være nok generøs få lov til å gnage meg, vissheten om at jeg ikke er fordomsfri nok og at min egoisme ikke skiller seg så mye ut fra den mange andre som uttaler seg i mye krassere ordelag enn meg om alle som bruker pappkoppen, som riktignok var ment til å ha en deilig og dyr kaffe latté i, til å sørge for seg og sine grunnleggende behov. Jeg møter meg selv i døra hver gang og lurer på når jeg skal klare å forholde meg til personen som står foran meg på en god og medmenneskelig måte. Jeg tenker hver gang at jeg må bli bedre til å se, bedre til å lytte og bedre til å gi.

Hva tenker du?

ønsketenking

Det er en del ting menn ikke nødvendigvis trenger vite om damer. Jeg skjønte det her om dagen da jeg ruslet hjem en sen kveld med en kollega og vi snakket sammen om løst og fast. Vedkommende fortalte om en kar hun likte godt som ikke viste den interessen hun syns han burde, hennes noe varme ståsted i forhold til han tatt i betraktning. Hun fortalte om de tingene hun så for seg at de kom til å gjøre og hva hun skulle si i forskjellige situasjoner. Jeg smilte skjevt av henne og tenkte at det var da litt merkelig å ha tonnevis av samtaler i hodet som ikke enda hadde skjedd og som kanskje ikke kom til å skje. Helt til jeg fikk tenkt meg om...

Jeg gjør det samme selv. For tiden så har jeg en liten godbit som surrer rundt i tankene mine og jeg måtte bare innse at vi har i mitt hode snakket om det meste, fra grunnen til at vi begge er alene til hva han liker å spise, hva han syns om kvinner i næringslivet til hvilket slips han ville sett best ut i og en rekke andre ting. Det er greit nok at vi går rundt og "øver" på de eventuelle samtaleemnene som kommer opp men øvelsen legger nødvendigvis føringer på hvordan vi tolker den vi skal ha samtalen med i fremtiden. Ved å ha denne imaginære samtalepartneren tilstedet i hodet lenge før samtalen finner sted, hvis i det hele tatt, så danner vi oss et bilde av denne personen. Vi har forfortolket hvem vedkommende er og hva vedkommendes respons vil bli i gitte situasjoner.

Det er sikkert greit å være forfortolket mann hvis du i hodet på kvinnen som står foran deg er blitt til Guds gave til henne. Problemet blir bare at det er jo ikke nødvendigvis deg hun har i tankene, men sitt eget fantasifulle bilde av deg. Og en dag vil du få høre at du er ikke sånn som hun hadde trodde. Det kan fort bety at du ikke er som hun hadde tenkt på forhånd. Det er utrolig hvor sterkt denne forfortolkningen kan sitte, vi legger ikke merke til avvik fra den oppfatningen vi har gjort oss før det har gått lang tid og da er det ikke greit å skulle forsvare seg for den stakkaren som må forsvare seg.

På den andre side så er det ikke sikkert at noen av oss hadde vært i noen forhold hvis det ikke var for at vi lot hjernen jobbe på høygir lenge før vi faktisk gikk inn og kommuniserte. All erfaring tilsier jo at ingen er perfekte og denne forfotolkningen gjør kanske det lettere å komme så langt at en kanskje når kommunikasjonsknuten oppstår er villig til å gå inn på realitetene og finne veien videre sammen.

søndagsengler

God og varm etter to glass rødvin og med åpen jakke, kort skjørt bar hals trasker jeg, min lille engel og giraffungen gjennom mørket til stasjonen. Ungene er høye på sukker og løper og roper nedover tomme gater. Vi er tidlig ute og vandrer litt frem og tilbake på plattformen for ikke å bli kalde. Min lille engel kommer løpende mot meg med glitrende øyne og et lurt smil og slenger ut en hånd i forbifarten som treffer meg i magen:"Du har'n!" Han ser på meg med et stort smil og klapser meg på baken denne gangen:"DU HAR'N MAMMA!" Jeg er ikke nødvendigvis av den lekne typen, i allefall så har jeg ikke følt det sånn på lenge. Men nå føler jeg for å leke, masse! Jeg begynner å løpe etter englebarnet og fanger han raskt. Giraffungen er litt vanskeligere å få has på, jeg må løpe fort og blir varm og andpusten. Godt det er mulig å få pene lange støvler som egner seg både til skjørt og til å løpe som en vind etter bråkjekke, nydelige unger! Vi løper i store åttetall rundt de andre som står og venter på toget under det orange lyset fra lyktene på stasjonsveggen. Min lille engel hikster av latter og Giraffungen når meg igjen raskt hver gang han har fått den fra meg. Sånn holder vi på, til toget kommer. Røde i toppen og fnisete går vi mot de opplyste vognene. De andre voksne på perrongen smugtitter på oss. På toget ramler vi inn på en tre-seter og vi fjoller og ler mens vi tar av jakkene. Vi setter oss godt til rette og prøver å få pusten tilbake, ungene er røde i kinnene og jeg ser i vinduet som i mørket fungerer som speil at håret mitt er rufset til og jeg har store røde kinn og øyne som glitrer. Det er henne jeg har savnet. Vi joiker oss inn til Oslo med sangen fra Ante-serien, muligens til stor irritasjon for de som hadde sett for seg en stille tur inn til byen denne søndagskvelden...

en skjør tid

Jeg har nesten ikke lest aviser i det siste, Klassekampen ligger uåpnet ved døra, minst sju stykker og jeg har bare fått sett gjennom VG på jobben /jupp, avisen jeg IKKE leser, offisielt) og skummet litt på nett.

I papirutgaven til VG her om dagen hadde barneombudet kommet med et forslag om dusjkabinett på alle nybygde skoler. Fordi unger og ungdom kan være ondskapsfulle mot hverandre og fordi de er i ei sårbar tid. Rektor ved en skole ønsker å kreve anstendig antrekk både for lærere og elever.

Dette er et vanskelig tema. Jeg tviler på at noen av forslagene kommer til å få noe som helst gehør og jeg skjønner kritikken der den kommer. Det er litt som å lære jenter de riktige "knepene" for å unngå å bli voldtatt; ikke kle seg utfordrene, aldri gå alene, ikke bruk iPod når du er ute alene, ikke stol på noen, lær deg selvforsvar. Vi går løs på symptomene på at noe er galt og ikke selve årsaken.

Ungdommen i dag utsette for et enormt kjøpepress og jeg vil påstå at det er voksne aktører som profiterer og legger opp løpet her. Det er et press på hvordan kroppen skal se ut og hva som skal dekke den og hva det skal koste.

Ingen foreslår at vi skal lære våre håpefulle å gjennomskue den massive påvirkningen de blir utsatt for fra forbrukersamfunnet. Ingen foreslår at vi skal lære dem noe om at "kul image" ikke nødvendigvis kan overføres direkte til kvalitet, etisk riktig og et lykkelig liv. Ingen foreslår at vi skal lære barn og ungdom om respekt for individet og ulikhet. Ingen foreslår at vi som voksne skal hjelpe dem gjennom den verste tida i livet, der hormoner gjør de fleste enten til sauer som ikke vil annet enn å gå i flokk eller outsidere som blir plaget livet av av de førstnevnte sauene. Ingen snakker om vårt ansvar for å vise at vi er alle forskjellige og vi kan fungere i lag som forskjellige. Hvor er de voksne i denne debatten? De voksne som snakker med barna og ungdommen og hører på hvordan de føler det og prøver å gi dem i det minste ei hand å holde i?

Disse to voksne foreslår at vi skåner barna og ungdommen for livet; ved å la dem skjule kroppen og ulikheten bak konformitet, det være seg et dusjkabinett som ingen kan se inn i eller ved å utelukke enkelte klær.

Skam dere, Hanne Sand og Reidar Hjermann, skulle tro dere hadde gitt opp å tro på at det nytter å være gode voksne rollemodeller for barn og ungdom. Skulle tro dere ville tilbake til den tida da barn skulle ses men ikke høres. Fy, skam dere!

Kort og fyndig, ikke sant? God natt!

gutter er gutter, eller er de det?

Min lille Engel plukker opp den del ting ute i den store verden som jeg som mor ikke er så veldig glad for. Jeg tror i allefall at det er utenfor husets fire vegger han plukker det opp, men man kan aldri være sikker.

Jenter bruker rosa, gutter bruker blått! Bare gutter kan... Og av alle Pokemon kortene som Engelen har så er det bare ett som er kvinnelig og dermed det eneste som jenter kan få låne. Han strakk det så langt at hans kjønnsrolleoppfatning ledet ut i utsagnet: «Bare jenter har rosa tiss!» en tid tilbake, og så lo han. Jeg priser meg lykkelig for at jeg har Giraffungen som ikke helt vet hva kjønn er, i allefall så gjør barnet en god innsats i å overskride alle konvensjoner om hva man kan og ikke kan relatert til sterotypier om at farger, styrke og ferdigheter kan knyttes opp til dikotomisk fortolkning av kjønn.

Vel, jeg har sett og hørt nok og i dag skulle jeg høre med ansvarlig voksen på avdelingen i barnehagen om Pedagogen hadde observert noe i den retningen. Jeg hørtes muligens ut som en indignert mor for jeg signaliserte at at alle utsagnene som refererte til hva det ene kjønnet kan og ikke kan fremfor det andre ikke tiltalte meg noe særlig, jeg innrømmer det. Pedagogen så alvorlig på meg og sa: «Men gutter og jenter er forskjellige!» Jeg: «???» mens jeg tenkte: «Nei, sier du det! Hbor forskjellige da????». Jeg prøvde igjen: «Joda, det er de men jeg liker ikke at han kommer hjem og hevder at de kvalitative forskjellene er så store at jenter og gutter kan utelukkes i forhold til hva de gjør, sier og kler seg i!» Nå hadde den først noe lyttende pedagogen det plutselig travelt, de skulle på tur og vise frem avdeligen som i og for seg er spesiell og dermed burde i allefall vise at alle kan. «Men, jeg syns det er litt mye, «bare gutter»...» prøver jeg meg med å si. «Du må huske de vokser mye og modnes mye i denne perioden» repliserer Pedagog som har mistet vilje og motivasjon til å forholde seg til meg, som muligens plutselig fremstår som feminist, og muligens ansvarlig og en tilhenger av «feminiseringen» av barnehgen og skolen i sin grunsomme helhet. «Jeg er her bare noen få dager i uka og vet ikke helt hva som foregår, men vi kan snakke om det i foreldresamtale!» Ryggen snus og termoser fylles og jeg må tusle ut med uforettet sak. Tusle, ja. Og jeg følte meg puslete som ikke satte ned foten og sa at jeg ville avtale en time straks hvor dette skulle være tema.

Før jeg hadde kommet hjem så var jeg rasende på denne arrogante Pedagogen som avspiste meg med sin egen manglende tilstedeværelse og at gutter og jenter er forskjellige for å slippe å si noe konstruktivt og forhåpentligvis beroligende til meg som bekymret mor. For jeg er en bekymret mor. Jeg syns ikke noe om at min lille Engel skal gå rundt og pepre omgivelsene sine med utsagn som utelukker halve befolkningen uten at det faktisk legges merke til og blir snakket om. Jeg ville vært ublid om mitt lille pikebarn kom hjem og fortalte at «...i barnehagen sier de at bare gutter kan gjøre det. De sa at jeg hadde gutteklær for de er blå. Jeg fikk ikke låne leken hans for han sa den var bare for gutter.» Jeg hadde eksplodert som mor. Og jeg mener fullt og fast at både jeg og barnehagen som faktisk til tider ser mer til Engelen enn det jeg gjør har et ansvar for å både vise og snakke om at alle kan! Jeg vet at gutter og jenter er forskjellige men jeg er hundre og femti prosent sikker på at det i liten grad bør ha noe å si for hvem de leker med, hva de leker med og hva de har på seg. Jeg tror at det må kunne sies å være en sannhet at ulikheten innefor kjønn er større en ulikheten mellom kjønn.

Jeg har stilt meg spørsmålet mange ganger: «Hva er viktigst, det vi sier eller det vi gjør?» Jeg har kommet fram til at det er faktisk ikke lett å svare på men at å gjøre det riktige men å ikke si det, det kan ikke være nok hvis en skal innarbeide gode holdninger. Det nytter ikke at jeg lærer ungenen mine at alle tar del i husarbeidet hvis jeg lar andre sitte foran dem å si at det er kvinnfolkarbeid. Når min lille Engel ser en mann i en snasen rosa skjorte og ler høyt og sier det er dameskjorte så lærer han lite hvis jeg lar utsagnet stå uten at det blir diskutert. Å si hva som er riktig og ikke gjøre det, det tror jeg at jeg med hånden på hjerte kan si ikke er noen god løsning. Ut fra dette så slutter jeg at man både må si og gjøre. Hvor revolusjonerende var den? Ikke så veldig.

Konklusjon: Det er mulig at jeg formulerte meg klønete overfor nevnte Pedagog og at vedkommende ikke skjønte hva jeg siktet til. Det tar jeg på min kappe. Det er mulig at det ikke er så lurt å ta opp ting i et kjønnsperspektiv før klokken...hmmm, jeg lurer på om det finnes gode tidspunkter for det. Vel, la oss si etter 1600 og en forutsetning for at det skal fungere som dialog må være at alle parter har spist og ingen har noe som helst annet å gjøre... Jeg prøvde meg før klokken 1000 og det skjønner jeg også må være litt vanskelig å takle. Det er mulig at Pedagogen hadde det travelt, men jeg er litt usikker. Om ikke min motvillige Pedagog tar oppdraget så må i allefall jeg. Jeg ser at det kan være tøft for jeg hevdet overfor min lille Engel i morges at det var fullt mulig for gutter å gå i rosa klær og resultatet var en Engel oppløst i tårer. Såret og lei seg fordi jeg kunne hevde at noe Engelen tydligvis og uheldigvis tror fullt og fast på kunne være uriktig. Konklusjonen fra Engelen ble at vi ikke kunne være venner lengre....

ja til et fargerikt og økonomisk differensiert fellesskap!

Jeg har skumlest aviser og i de fleste så har det i løpet av uka vært små innlegg fra Ola og Kari Nordmann der de gjør narr av Petter Stordalens opptreden på Skavland hvor han snakket om: "...hør her Fredrik, det handler om unga våre!" og den forurensningen som man har bestemt skal få ligge i Oslofjorden så lenge ingen muligens beviselig tar skade av det. Han snakket om å være miljøbevisst og illustrerte med sin egen hotellkjede; sparedusj og jeg vet ikke hva. Han har blitt tolket som opportunist som ved å vise engasjement for en verdig sak prøver å profitere.

Man skal gjøre seg fortjent til å mene noe og man skal ikke ha for mye gods å gull før en bør være forsiktig med hva en engasjerer seg i. Ola og Kari driter i hva Norges kapitalister brenner for, for de er ikke som oss og de må da være en gjeng med sjarlataner som kun er ute etter å maskimere effekten av sine pengemaskiner uansett hvor fornuftig og samfunnsbevisste de uttaler seg om ting. Se på Tommy Sharif, jeg må innrømme at jeg mang en gang har tenkt at den gutten er litt vel frempå, det må jo bare være for godt til å være sant. Jeg mener, en vellyket og velintegret pakistaner som tjener rått med penger. Blir nesten flau når mannen sitter og øser ut penger til gode formål. Vi venter spent på at det skal komme skandaler hans vei.

Det slo meg i dag at vi er ganske så smålige her hjemme på berget, at jeg er ganske så smålig. Å være idealist og tro på en sak det tilhører den gemene hop i Norge, vi som tjener bare nok til å bo, kjøre litt bil og dra på én billig ferie én gang i året. Det virker nesten sånn. Jeg syns Petter og Tommy er søte menn som faktisk prøver å gjøre noe for omgivelsene sine. De er energiske og har brukt energien sin på å tjene penger, mye penger og selv om jeg ikke er så veldig opptatt av mye penger og egentlig ser litt ned på de som har mye mer enn de trenger selv og tjener mer enn de trenger selv og kjøper mer enn de trenger selv så innrømmer jeg det, her må vi alle, meg inkludert være litt mer rause og imøtekommende. Hva er vel bedre enn at også Petter engasjerer seg i mulige tikkende miljøbomber i Oslofjorden og at Tommy gir penger så det monner? De har penger og den greia som jeg syns er litt abstrakt for jeg har hatt lite kontakt med det, makt. Jupp. Makt. Jeg syns det er litt greit å vite at det ikke er bare meg og en og annen lavtlønnet kommunalt ansatt, et par Blindernstudenter med medlemskap i Natur og Ungdom og søstra mi som bryr seg om viktige ting som miljøet og de som har det verre enn deg og meg, men at det er noen med "leverage" som også bryr seg. Det må jo være glimrende at sakene som er viktig samler folk på tvers og ikke bare på hver sin side?

Jeg tror ikke at Petter og Tommy er mer dobbeltmoralske enn folk flest og ei heller at det nødvendigvis er mulig å måle dobbeltmoralen i hva den koster. Petters er nok dyrere enn min, jeg bare spiser appelsiner fra Israel, det hender at jeg kjører bil og jeg handler på H&M. Petter tjener penger på at folk har så mye penger at de kan koste på seg å overnatte andre steder enn hjemme, der de nok burde vært mer mens Tommy tjener penger på dekk, hallo! Jeg må bare innse at det neppe gjør dem til verre mennesker enn meg, men heller ikke bedre. La Petter få lov til være med å leke, folkens og alle Tommyene der ute også. Det er ikke sånn at inni er vi like og heller ikke utapå, men så var jo nettopp det en av de tingen jeg er mest opptatt av; mangfold! Ja til et fargerikt og økonomisk differensiert fellesskap!

ti ting jeg ikke har gjort før

Her kommer de nitty-gritty detaljene fra Othilies skakkjørte liv (ingeting er vakkert før det er skakt, la det være sagt!)

1) Jeg har laget en samværsavtale som omfatter meg, Giraffungen, min lille Engel og Hjertemannes samvær de neste månedene (terapeutisk aktivitet som gir håp fordi det var enkelt, mest mulig barn til hele vår lille familien som ikke er ødelagt men litt skjev fra og med nuh!)

2) Jeg har sagt til alle som har tilbudt seg å tre støttende til at "JA, det kommer jeg til å trenge!" (jeg er utrolig dårlig til å be om hjelp for jeg er så utrolig dugelig, se lengre ned!)

3) Jeg har vært ærlig med meg selv og innsett at evig troskap og i gode og onde dager muligens er å ta litt hardt i. Livslangt monogami er muligens det også, jeg tror jeg er mer lagd for tidsavgrensning, evigheten er svær og tung å forholde seg til for meg, små evigheter derimot og litt lengre, det skal jeg klare (gjør det meg til et dårligere menneske? Eller bør jeg fokusere på selvinnsiktens goder her? Jeg går for det siste!)

4) Jeg har beskrevet i detalj hvordan jeg ville likt å ha det om jeg skulle endt opp i en intim situasjon med en person som er en fremmed og som vil forbli en fremmed (Horete eller bare dønn ærlig og litt håpefull?)

5) Jeg har helt mistet smaken for det søte (det er alvorlig for en kvinne med hang til sjokolade!)

6) Jeg kjenner i hele kroppen at jeg er blitt voksen, at jeg er glad i meg selv og at jeg kommer til å få et bra liv (jeg har tvilt på det lenge, så lenge at jeg har helt glemt hvordan det føles).

7) Jeg har stilt krav til sjefen min og sagt at jeg har bidratt mye, og kommer til å gjøre det, du har ikke noe annet valg enn å gi meg det jeg trenger nå (deilig å bare stille krav fordi jeg vet at jeg duger mer enn som så, jeg er kjempedugelig faktisk!).

8) Jeg har sluppet fri to ensomme fugler, hjertemannen og meg selv, og vet innerst i magen som til tider brenner av uro for fremtiden men som også kjenner at det kiler av forventning like ofte, at vi kommer til å få det bedre (det var trist på en usannsynlig sanselig og god måte!).

9) Jeg har for første gang vasket badet mitt skikkelig der jeg bor nå (det må være et bra tegn, hva kan gå galt nå? Jeg vare spør!).

10) Jeg har hatt vellyket ... uten å rødme eller føle at det var noe galt i det (best å overlate det grafiske til andre, og selvfølgelig i motsatt fortegn. Linken forøvrig funnet gjennom den tidligere ulykksalige artikkel omtalt i forrige innlegg. Ødela det jeg skrev her inntrykket av meg? Må vite jeg iscenesetter om en vagt og tilsørt:-))

...jenter iscenesetter seg selv for et mannlig blikk???

I Magasinet på nett hos Dagbladet var det en artikkel om kvinner som skriver om sex på bloggene sine. Det var flere kjenninger fra mitt lille bloggunivers som fikk uttale seg om saken og journalisten hadde konferert med diverse fagpersoner som hadde fått uttale seg om fenomenet. Nok en gang satt jeg den kaffen jeg aldri drikker i halsen da jeg leste følgende:

«- Vi ser at jenter utveksler informasjon med andre jenter på en ny sosial arena. det kalles homososialitet, sier kjønnsforsker Mühleisen.
- Det ligger mye forskjellig bak det, men jeg tipper at bekreftelse på egen attraktivitet er den største drivkraften. De kjønnskonvensjonene som gjelder i samfunnet forøvrig gjelder også på nett. Mange jenter iscenesetter seg selv for et mannlig blikk. (min utheving) Selv om dette er stereotype kjønnsmønstre, er det ikke sikker de kvinnelige deltakerne opplever seg som passive objekt. Vi skal være forsikt med å trekke raske konklusjoner her, fortsetter hun.»

Jeg må innrømme at jeg ikke liker tanken på at kvinner på nett som løfter på sløret og viser mer intime sider av seg selv; den seksuelle, «iscenesetter seg selv for det mannlige blikk» men det er Mühleisens antagelse at bekreftelse på egen attraktivitet er største drivkraft. Hun er kvinne og må antageligvis ha en viss peilieng på hva hun snakker om, tenkte jeg, litt deprimert over at de selveksponeringen til Annkake var redusert til Annekakes behov for å vise seg som attraktiv i all hovedsak. Annekake sier selv at hennes iscenesettelse neppe er av den positive sorten med tanke på det annet kjønn og det tror jeg så gjerne.

Men er det da så enkelt som at det fremdeles bare handler om iscenesettelse for det mannlige blikk? Jeg tror ikke det. Nå har ikke jeg akkurat beskrevet mine innerste seksuelle lyster så veldig grundig på bloggen min, hverken i emosjonelle eller grafiske vendinger. Men, tanken er tenkt og jeg ser ikke at min sterkeste drivkraft ville være å iscenesette meg selv for mitt meget lille mannlige publikum eventuelt for å oppnå et større mannlig publikum. Joda, vi kvinner, vi gjør så mangt for å skape relasjoner, det være seg oss jenter i mellom, mellom oss og andre viktige personer i livet vårt og selvfølgelig mellom oss selv og den ene (eller de flere) som skal få tilgang til den nakne sannheten, kvinne eller mann. Men hadde jeg lagt mine seksuelle tanker, erfaringer og bilder ut på nett så tror jeg at jeg ville vektlagt mye annet mye mer enn at dette var uttrykk for kjønnskonvensjoner og at det var det mannlige blikk som var avgjørende. For meg ville selve prosessen å sette ord på min intime sfære og hvordan den ser ut fra min navle vært viktig i seg selv, ikke fordi noen skulle lese det men fordi det har en verdi i seg selv å reflektere over hvordan jeg fungerer og tenker. Tanker er flyktige mens ord blir stående og gir rom for refleksjon utover øyeblikket tanken er tenkt. Det er ikke til å legge skjul på at det føles frigjørende å formulere intime detaljer, i allefall for meg, som kommer fra en familie inngrodd i Læstadiansk pietisme. Jeg syns også at det er ganske så deilig å lese hva andre kvinner tenker, føler og gjør. Her kommer det å publisere på nettet inn. Man kan åpne en dialog med andre, og gjerne skjule sin identitet delvis eller helt om en ønsker, men allikevel være inni et fruktbart felt av erfaring og meningsutveksling. Filosof Knut Kolnar, som virker som en gansek oppvakt fyr, er inne på dette i artiklen:

«- Bloggene kan på den ene siden skape et sterkere seksualiseringspress og kroppsbildefiksering. På den andre siden kan de bidra til diskusjoner, innsikt og kunnskap som åpner opp for et bredere register av erotiske gleder, sier Kolnar.»

Nå skal ikke jeg påstå at å gjøre seg lekker (iscenesettelse for det mannlige blikk...) for en mann ikke er noe jeg driver med, for det er det, men jeg syns det er kjipt at kvinnelige bloggere som skriver om sex skal få motivasjonene bak redusert til denne ene, akk så sterotype forståelsen av fenomenet: «Kvinner som skriver om sex». Det finnes utallige sider på nettet som i mye større grad handler om iscenesettelse for det mannlige blikk som for eksempel porno og datetjenester for å nevne noe. Og for all del, å være attraktiv er noe alle vil, men vi legger ulike ting i det. Hvem vi ønsker å være attraktive for og hvordan vi prøver å oppnå det varierer fra person til person, men at vi gjør det er vel både normalt og en sunn overlevelsesstrategi. Men hvorfor skal det ubetinget knyttes opp mot kjønn; kvinne møter mann. Forstå det den som kan.

Det er mye som ikke er som det skal i denne verden og kvinner kommer dårligere ut i mange sammenhenger og helt sikkert også på den seksuelle arenaen. Men, for min egen del, så ser jeg at når det kommer til meg selv og min seksualitet så har jeg faktisk valget. Jeg kan velge å gå inn i relasjoner som styrker meg som kvinne og seksuelt individ og jeg føler meg sterk nok til å kunne si nei når jeg føler at det handler for mye om å være kvinne som objekt og ikke om å være ett seksuelt selvstendig subjekt. Jeg syns forøvrig at det er akkurat dette jeg leser i bloggene til de som velger å brette seg ut på bloggen sin: De er selvstendige subjekter og ikke først og fremst opptatt av å bli sett av mannen. Dette innser Mühleisen også:

«Selv om dette er stereotype kjønnsmønstre, er det ikke sikker de kvinnelige deltakerne opplever seg som passive objekt. Vi skal være forsikt med å trekke raske konklusjoner her, fortsetter hun.»( Jeg gjentar for muligens å oppheve effekten den første uthevingen lengre opp hadde på min psyke.)

Så, hvor mange passive objekter er det der ute? Jeg kan ikke huske å ha ramlet innom en eneste blogg som lyste av passivt objekt. Hurra for blogg-jentene som skriver om sex!

tenke sjæl og mene, kunne stå for det du sa...

For over en uke siden leste jeg i VG, avisen jeg ikke helt innrømmer at jeg leser. I allefall var det et innelgg av Hege Storhaug i Human Rights Service med tittelen "Derfor gikk det rett Vest" Dette Vest med stor V henspeiler på dagens innvandring av mennesker med kultur som av mange anses for å være radikalt forskjellig fra vår "vestlige". De har som oftest en annen hudfarge enn vi har, noe mørkere og de har sjelden særlig mye å bidra med i riket av melk og honning, Norge. I allefall i følge Hege Storhaug. Hun koster blandt annet på seg å skrive følgende om muslimske kvinner og det muslimske samfunn generelt:

"Ledende historikere forklarer islams nedtur med særlig to forhold: Rundt 1100-tallet satt sentrale skriftlærde kroken på døren for kritisk refleksjon og vitenskap. Guddommelige svar på alle livets områder var fastslått til evig tid. Fra nå av skulle autoritetene kopieres. Irrasjonalitet, tvang og konformitet ble satt i høysetet – verdier som historien mang en gang har vist fører til diktatur, fattigdom og kulturell stagnasjon. Det andre forholdet handler om kvinnesynet. Den muslimske kvinnen har aldri hatt en gullalder. Tvert om ble hun gjennom islam fratatt råderetten over egen kropp. Hun ble privatisert – en vare til salgs for (kun) muslimske menn gjennom kontrakt ved giftermål. Undertrykkingen av kvinnene ved isolasjon og blant annet ansvar for menns seksualitet, parkerte kvinnene på samfunnets sidelinje, berøvet muligheten til å søke kunnskap og bidra aktivt i samfunnet. Kvinnene ble derfor dårlig egnet til å utføre den pålagte hovedoppgaven – å oppdra barna til dugelige samfunnsborgere. Derfor gikk det ”rett vest”."

Da jeg hadde lest den siste delen av avsnittet må jeg innrømme at jeg nesten begynte å grine, så sinna og lei meg ble jeg. Til å være feminist så er Hege Storhaug ekstremt kvinnefiendtlig og elitistisk. Ikke nok med at kvinnene er undertrykte og har liten utdannelse men de er med på å ødelegge en hel verdens fremtid fordi de etter Hege Storhaugs antagelser ikke kan tenke sjæl eller mene og dermed videreføre de "gode" verdiene og skape dugelige samfunnsborgere som jo fint kan defineres uten tvetydigheter og i full forståelse med Gud og hvermann, men for all del, IKKE med Allah! Når jeg leser dette så skjønner jeg godt at hun vil stenge grensene og ta en "bobbit" på enhver muslimsk mann som bare vagt kjenner de fem søylen til Islam. Det kan virkelig ikke være mye å jobbe med hvis ståa i de muslimske miljøene er som hun skriver her. Menn helt uten kritisk sans og kvinner undertrykte til de praktisk talt ikke er skikket til å være hverken samfunnsborgere eller mødre. Jeg vil ikke en gang spekulere i hvorfor hun kommer med så barske og uforsonelige utsagn som etter mitt skjønn gjør mer skade enn gagn i integreringsdebatten. Alle mine erfaringer, hvor anekdotiske og individuelle de enn er, sier meg nemlig at hun tar feil. Islam er gjenstand for nytolkning hele tiden som er med på å forskyve normer mot et samfunn som er mer likestilt og rettferdig. Muslimske kvinner viser hver dag at de har hoder som fungerer og at de i sin egen religion finner materiale å jobbe med som på sikt vil gi kvinner frihet over egen kropp og egen tanker.

Denne uken har Dagbladet, som jeg er mer bekjent av å lese, hatt flere artikler fra den andre muslimske feministiske konferanse i Barcelona. Jeg har faktisk vært på gråten når jeg har lest disse også, men mest fordi jeg syns det er så usigelig godt å høre de muslimske kvinnenens egene stemmer i debatten om dere situasjon som undertrykte. Tamsila Tauqir sier blandt annet at "Jeg er lesbisk muslim og eksisterer" mens Asra Q. Nomani har laget en rettighetserklæring til bruk i de muslimske soverom. Jeg anbefaler alle å lese disse artiklene for å få et bilde av hvilke muligheter som ligger innefor islam for kvinner å definere egen rolle slik at det ukrenkelige individet står i fokus. Ta en titt på konferansens hjemmeside også og jeg er sikker på at det er flere perler å finne. Men mest av alt, legg merke til de kvinnen som du møter på gata hver dag, de med slør, tre unger på slep og ei barnevogn (det er ikke alle som gjenkjennes på dette, men for at du skal kjenne igjen fenomenet så er det greit å gripe til stereotyper), ta initiativ til en samtale. Prøv for en gang skyld å ikke tenk på hvor mange statlige kroner du tror hun suger ut fra statskassa men prøv å finn ut hvordan hun virkelig har det og hva hun virkelig mener om saker og ting. Smil til henne og snakk litt med ungene hennes, snakk om dagligdagse ting å finn ut om det som Hege Storhaug sier virkelig kan være riktig. Jeg tor du vil bli positivt overrasket mange ganger og når du ikke blir det vil du ha erfart noe gjennom dine egne sanser. Så kan du tenke sjæl og slippe å mått forholde deg til hva Hege Storhaug mener om saken.

Somalia-landet som ikke eksisterer

Marion lurer på hva det er somaliere slåss om? Jeg fikk lyst til å si noe om det. Fordi jeg både bør og kan!

Somalisk er et språk som snakkes på Afrikas Horn og det er mulig å skille mellom ulike dialekter. Språkområdet er stort til å være i Afrika og ganske unikt. Det snakkes somalisk i den nordlige delen av Kenya, i det tidligere Somalia, i Ogaden i Etiopia og i Djibouti. De deler religion, kultur og visse organisatoriske trekk. Den dominerende produksjonsmåten før og fremdeles regnet som høykultur i dagens Somalia er nomadekulturen. Alle somaliere er muslimer og de snakker somalisk med ulike dialekter som er delvis forståelige gruppene i mellom. I tillegg til finnes det noen flere grupper i det som tidligere ble kalt Somalia. I sør finner en jordbruksbefolkning som ble hentet fra Tanzania til plantasjer som slaver på 1800 tallet til de fruktbare områdene mellom Shabelle og Juba elvene. Etterhvert mistet de språk og kultur og ble integrert i det dominerende klansystemet til den nomadiske Somaliske befolkningen Men de var allikevel mulige å skille ut og diskriminere. Språket som dominerer i området som disse etterkommerne av slavene slo seg ned i heter Maay og skiller seg ganske mye fra andre somaliske dialekter. Det finnes også ulike grupper som man kan sammenligne med det indiske kastesystemet; de hadde og har ulike arbeidsoppgaver som somaliere anså for å være urene. Somaliere har begynt å presse seg inn på disse gruppenes områder også og dette er kime til konlflikt og diskriminering.

Når en snakker om somalisk kultur så snakker man om den nomadiske kulturen som oftest som for mange ikke eksisterer som et virklelig alternativ men som er en måte å tenke på omkring hvordan liv og arbeid skal organiseres. Det er et tydelig skille mellom jordbrukskultur og nomadekultur der det er nomadekulturen som anses for å være høykultur. Somalierne deler seg inn i ulike klaner med mange underklaner og de sporer sitt slektskap tilbake til Muhammed i mytiske vendinger. Den somaliske tradisjon kalles i deler av landet xeer. Xeer sier noe om hvordan man regulerer samfunnet; hvordan man innretter livet sitt ved eksteskap, fødsel, krig, død og i konfliktsituasjoner. Ditt somaliske navn består av navnene til alle dine mannlige forfedre, ofte så mange som tjue navn. Før var det vanlig at man lærte seg disse og det var en enkel måte å finne fram til familien sin når en ankom et nytt sted. Kvinnene beholdt sine fedres navn ved inngåelse av ekteskap, et tegn på at en allianse er inngått. Barna lærte av mor både far og mors slektsnavn for på den måten å sikre at lojaliteten alltid gikk til begge. Når en kvinne ble giftet bort fikk familien medgift fra mannens familie men hennes familie ga også brudegave. På denne måten har ekteskap fungert som en måte å bygge allianser, få nytt blod inn i dyreflokken da kameler var vanlig å utveksle. Den minste enheten i det somaliske klanssystemet er Diya. Når noen blir skadet i konflikt, drept i en ulykke eller en klan lider andre tap, kreves det Diya-blodpenger av den Diyagruppen som individet som stod for udåden hører til. Dette er utbredt i ganske stor grad i dag.

Det somaliske samfunnet er et nettverkssamfunn. De kommer fra et land hvor man aldri kunne vite om det kom til å bli en bra regntid eller om man endte opp med tørke og måtte finne alternative måter å overleve på eller flytte til andre områder enn tenkt. Den moderne økonomiens inntog i Somalia har fulgt det samme flukturerende mønster som nomadeøkonomien hadde. Urbaniseringsgraden i det tidligere Somalia er vanskelig å anslå, men den er misnt på 30 prosent men antageligvis mye høyere. Somaliere lever i henhold til de økonomiske omstendighetene og det betyr at store deler av befolkningen i perioder tar seg inn til byer og lever der. Pengeøkonomien har endret måten Somaliere finner sitt levebrød på, det eneste som er sikkert er at en somaliere finner en løsning på problemet. Klanssystemet og nomadekulturen har lært dem å utnytte enhver mulighet til fulle. Inntoget av vestlig kapital og kompetanse ble en ressurs for somaliere. Gjennom nettverksbygging skaffet en seg fordeler og sørget for mat på bordet og muligheten for å få nye muligheter.

Ved avkoloniseringen var det ønske at alle somaliske territorier skulle forenes i ett land, men dette ble ikke gjennomført da det var flere kolonimakter inne i bildet pluss Etiopia. Den første moderne krigen i Somalia, Ogadenkrigen, var uttrykk for et forsøk på å bygge en større nasjon på basis av Pan-somalisk tankegods. Samtidig var den et resultat av at under Siyad Barre hadde hans klan, hans mors klan og hans svigersønns klan profitertpå strømmen av våpen og penger inn i landet. Dette skapte så pass alvorlige konsekvenser for de andre klanen i oppfattede og reelle muligheter at sitasjoene endte i en bitter konflikt som resulterte i det som har blitt referert til som en kollapset stat og som fortsatt er det i internasjonal målestokk. Samtidig hadde man en økologisk krise i Somalia som har blitt tolket som både en årsak til kollapsen og et resultat av den.

Hva skjedde så? I det sørlige Somalia ble den nevnte Bantubefolkningen presset ut og nomadebefolkningsgrupper trakk inn og overtok deres jordbruksområder. Somaliske menn hadde få reelle muligheter og mange ble medlem av egne klanmilitser som fremdeles sloss om å dominere ulike områder. Denne forflyttingen av mennesker og fordrivinge av Bantuene på en måte som kan ses som utslag av rasisme men også «en dyd av nødvendighet» for å tilpasse seg endrede rammevilkår for den somaliske nomadebefolkningen. Både interne og ekstern forhold er viktig i å forklare det som skjedde, det som er viktig å skjønne er at dette er ikke en situasjon skapt av Vesten, det er et resultat av interaksjon mellom interne strukturer og eksterne.
Ressursmessig var det det sørlige Somalia som hadde mest å by på og konflikten der har vart frem til i dag.

Områdene som i ulik grad ble neglisjert utviklingsmessig under Siyad Barre regimet har klart seg bedre. Disse områdene er også mulig å skille ut som områder som tradisjonelt tilhørte ulike klaner. Somaliland var et tidligere britisk protektorat og er dominert av Isaqklanen. Konfliktene som utspant seg her til tidlig på 90-tallet var innad i Isaq og ikke hovedsakelig mellom Isaq og andre mindre klaner. Da man kom til enighet innad i Isaq har det vært tildels stabile tilstander. I de urbane områdene har det vokst frem en livlig kremmerindustri med kapitalistiske idealer som drivkraft og utdanning, medisiner og helsevesen er tilgjenglig for de som kan betale, man er ikke avhengig av koranskoler og tilbud fra hjelpeorganisajoner som ofte er tilfellet lengre sør.

Puntland har vært et relativt stabilt område og ligger i nor-øst og omfatter selve «hornet» på Afrikas Horn. Også et område som likt Somaliland anså seg for å være et autonomt område innenfor det somalisktalende område ved avkolonisesringen. Begge områdene har tatt utgangspunkt i det somaliske nettverkssamfunnets viktigste ressurs, klansystemet, for å karre seg på bena. Man har bygd strukturer der de såkalte «eldre» er inkludert og satt opp varierende grad av demokratiske strukturer for å sørge for at det alltid er dialog på tvers av klaner for å unngå konflikt. Å si at dette er et tradisjonelt system som redder disse områdene fra å disintegrere vil være galt å si for systemet har sin bakgrunn i klansystemet men er endret og modifisert for å være tilpasset dagens ressurssykluser og det er noe genuint nytt samtidig som det er noe gjenkjennbart fra tidligere perioder i Somalias historie.

Men hvorfor stopper så aldri konflikten og nye og holdbare samfunnsstrukturer kan bygges opp? Behovet for beskyttelse hos somaliere har nylig vært diskutert i Norge. Å gjøre en bedømmelse av dette behovet er vanskelig fordi konflikten bølger frem og tilbake over ulike territorier, mellom ulike krigsherrer, en egen gruppe på toppen av mange klaner som grasrota i liten grad klarer å identifiserer seg med men som ingen har makt eller ressursser til å gjøre noe med. Ingen har så langt ønsket å utnytte de naturlige ressursene som en finner i Somalia. Man antar at det er olje og gass å finne i nord-øst og diamantbeltet som begynner i hjertet av Afrika strekker seg langt inn i Somalia. Disse ressurssene får ligge fordi det krever mye kapital å tilrettelegge for å hente ut resurssene og det krever at man har en motpart. Motparten ville vært en fungerende stat og det har man så langt ikke klart å stable på bena.

De autonome områden i nord lider under at de neppe kan bli anerkjent siden det er en stilletiende overenskomst om at kartet som kolonitiden skapte må bestå ellers kan man få en balkanisering av Afrika som kan være katastrofal. Somalia forblir et nettverkssamfunn hvor man må utnytte de muligheten som er og i sør har samfunnsstrukturen endret seg like radikalt som bosettingsmønstret slik at å komme til enighet om fordelig og kompensasjon ikke anses som mulig av mange. Jeg mener at det sørlige Somalia har noen av de samme problemene som Sør-Afrika hadde. Men kan man bruke de prosessene som Sør-Afrika har brukt for å bygge broer mellom ulike grupper? Krigsherrer viser seg å gjøre dårlige forhandlingsparter, både på grunn av manglende stabilitet og pålitelighet og de menneskerettslige aspektene ved å la slike grupper få gode seter ved forhandlingsbordet. Den somaliske konflikten er vanskelig og det sørlige Somalia har lite å se frem til. Islamister har overtatt i Moqadishu og somaliere har ved tidligere anledninger vist at et så strengt islamsk styre ikke lar seg kombinere med fluktuasjonene i deres nettverkssamfunn. Samtidig så anser Vesten Islamistenes inntog som truende og de velger å støtte det de anser for å være det minste onde; krigsherrene. Det rimelig å anta at det skjer en militarisering og at det er krigsherrene som er profitørene her og at dette vil gi et kraftig smell på sikt. Når, det vet ingen. Men det kommer.


Mihoe sier at somalierne slåss om naturressurser, men det er ikke så enkelt men samtidig så kan man alltid komme tilbake til akkurat dette. Somalierne slåss mot hverandre for å ha en morgendag. De prøver å få fordeler som de kan ha nytte av i morgen og de bruker kollektive strukturer for å gjøre dette. Penger og makt er viktig men det symbolske er vel så viktig. Hadde de bare slåss om naturresusrrsen sine så vil jeg tor at man hadde funnet måter å få oljen og edelstenene ut av jorda. Det har latt seg gjøre både i Sentral-Afrika og i Nigeria og det er ikke et pent syn. Det er vanskelig å si at disse landen har velfungerende statsapparater som kan håndtere denne type utvikling men de er nok mer robuste enn det systemet som så langt har vært fraværende i Somalia, men de har utviklet seg i en anne historisk kontekst enn Somalia.

Men hva er løsningen for Somalia? Det er spørsmålet som gjenstår å besvare. Ingen har funnet noe fullgodt svar de siste tjue årene. Jeg bare håper at det ikke tar for lang tid før man finner noe som virker mer enn de løsningen som man allerede har forsøkt.

kaleidoskopet er i ferd med å knuses

Jeg er for det multikulturelle. Jeg er for at folk skal få komme til den rike delen av verden med kun en hensikt: Å få det bedre. Jeg mener vi tilrettelegger alt for lite til at dette kan skje på en god måte. Jeg gremmes over at vi syns at polske bygningsarbeidere har større rett på å jobbe for en slikk og ingenting i Norge enn de som kommer fra land der man har annen hudfarge og mer fremmedartet kultur og det er vanskeligere å finne tangerende punkter som gjør integrering mulig. Jeg er overbevist om at alle har rett til ønske et bedre liv, at de har rett til å oppsøke det stedet der de tror at det kan skje og jeg tror inderlig og fast at veldig ulike kulturer kan eksistere fredelig sammen og være til berikelse og utvikling i samfunnet. Jeg har en grunnlegende tro på omfordeling i samfunnet.

Jeg besøkte en Katalansk storby for en tid tilbake. Det første jeg la merke til var at innvandrerne, de muslimske mødrene med slør, menn med bukser så korte at de ikke dekker anklene, kullsorte menn i heftig passiar på gatehjørnene, vietnamesere med grønnsaksforretning, de var ikke der. Jeg så ikke en eneste som så ut til å være av annet enn europeisk opprinnelse før jeg rotet meg inn i de skitne smugenen i gamlebyen med nedtaggede vegger og rykte på seg for å huse alt fra narkomane, tiggere, horer og altså mørkhudede og muslimske innvandrere. Alle guidene advarte mot å ferdes der på kveldstid. Selv gikk jeg der sent en fredag kveld og lette etter en liten jazzklubb og følte meg vel for første gang siden jeg kom, med Halalslaktere på annet hvert hjørne og forretninger som solgte merkeløse varer importert fra langvekkistan for en billig penge, unger med kullsort hår som løp etter fortauet og deilig lukt av grillet mat fra små spistesteder langs med den litt skitne gaten med de gamle og dårlig vedlikeholdte husene.

Gjennom mange år har jeg brukt all min kapasitet på å forsøke og forstå hvorfor disse menneskene som i utgangspunktet så så annerledes ut, har kommet hit for å bygge et liv. Jeg har snakket med dem, jeg har respektert kleskoder og hilseritualer, jeg har gitt alt for å klare å kjenne den empatien som skal til for at vi som individer skal klare strekke ut en hånd og gi av oss selv, uten at vi vet hva vi får tilbake og hva det gjør med oss. Jeg har ikke sagt at alt går fordi det er annerledes og logikken bak krever respekt, men jeg har sagt at endring kan kun komme fra forståelse og respekt. Jeg har hatt god tid, jeg vil ikke endre ting i dag, jeg vil forstå i dag og se endring over tid. Jeg har gjort dette helt ned på individnivå, i mitt eget hjem. Jeg har bedt om endringer og latt tiden jobbe for endringene. Og ting endrer seg, til det bedre. Jeg har et harmonisk hjem. Ingen som krangler og bråker om hva som skal til for å få hjulene til å gå rundt. Inge beskyldninger som henger i lufta om at noen har gjort for lite, bare tålmodighet og respekt for at ting tar tid. Kvelende forståelse og passiv tålmodighet uten mål føles det som nå.

Jeg var helt uforberedt på hva det kan koste å tilpasse seg, tilrettelgge for møter i empati heller en konflikt. Man lar andres preferanser forme deg fra innerst til ytterst for ellers så klarer du ikke å forstå eller akseptere for derfra å ville endre. Jeg mistet de små tingene i hverdagen som er meg, sprade i bare undertøyet, tenne et lys på kvelden og bare lese en bok og fikk istedet kontakt med verdier og praksiser som jeg vet har endret meg radikalt og til det bedre. Men kroppen savner smilet og latteren i den jeg var, for å tilpasse seg og forstå har gitt bekymringer som ingen kan forventes å tåle i lengden. Jeg har lyst til å gråte når jeg leser om Darfur, jeg blir sint når Bush kaller dødstallene i Irak oppbblåste og bare tull, jeg har dårlig samvittighet hver gang jeg kjøper noe på H&M: hvem vet hvor mange som ble utnyttet, jeg syns jeg er egoistisk som godt kunne tenke meg en ny sofa når det sitter noen langt borte og ikke kan klare seg uten de pengene som vårt lille private u-hjelps foretak tjener, dag etter dag i jobber som sakte men sikkert sliter ned ledd og gjør muskulaturen stiv.All energi til å fullføre prosjekter som kan føre livet vidre og i andre retninger er borte. Alt er bare en sakte tur nedover en krøttersti, store huller som må forseres for å holde seg på beina, helt til bunnen er nådd.

Jeg har endret meg og jeg mistet noe på veien, noe verdifult. Det er skummelt å skrive hva jeg tror det var: Livslyst. Det er et stort ord som ikke kan overses, uten det er du ingenting. Jeg må nok begynne å bruke tid på oppdage lysten igjen og så er spørsmålet om jeg kan klare å leve i det livet som jeg har brukt så mye tid på å innse har presset ut essensen av meg. Det høres ikke sannsylig ut. Jeg må hoppe, treffe bunnen og forhåpentlig få oppdrift og begynne på en ferd oppover og fremover. Og få forståelsen på avstand men forsette å bruke den konstruktiv. Og de sier verden er et godt sted.

nedtrykte menn

Nedtrykte menn er det store samtaleemnet akkurat nå. Og de fleste har påpekt at temaene den godeste Døving prøvde å trekke frem i lyset var interessante, men akk så lite konstruktiv måte han valgte. Han klarte selvsagt å stille opp for Dagbladet og bli sitert på at menn burde få lov til å bestemme om kvinner skal ta abort eller ikke.

Det siste punktet er det eneste jeg ikke er villig til å diskutere med noen, ikke villig til å skifte mening om, ikke villig til å gi en millimeter. For det vil alltid være mitt valg! Alltid! Alle de andre temaene denne mannen prøvde å få opp i lyset var interessante dog usaklig vridd og kalt manneundertrykking men det siste, det var virkelig en manns forsøk på å undertrykke kvinner og ikke mange har valgt å fokusere på det.

Jeg kan ikke se for meg et eneste scenario der inseminøren skal ha mer å si enn meg. La oss si jeg hadde en fuktig kveld ute, møtte en kar på byen, tok han med hjem og vi var begge så gira at ingen tenkte på prevensjon og så var uhellet ute. Vi vil to forskjellige ting hvem bestemmer? JEG. Hvorfor det? Fordi det er min kropp og begge får ta støyten hva den nå blir når begge er uansvarlig. Si jeg stikker hull på kondomet til min one-night stand/han jeg vil ha på kroken eller lyver og sier jeg bruker prevensjon og så blir gravid. Hvem skal bestemme skjebnen her? JEG! For det er min kropp! Og mannebeinet burde vært litt mer forsiktig med hvem han har seksuelt samkvem med! Si vi bare har et uhell. Hvem bestemmer? JEG, FOR DET ER MIN KROPP!

Jeg syns at kvinnene der ute viser storsinn når de lar være å vie hans rabiate utsagn om at menn bør kunne bestemme om en kvinne skal ta abort eller ikke oppmerksomhet og heller forsøker å få noe fornuftig ut av resten av innlegget hans.

Jeg syns knapt at denne mannen bør tas seriøst for han viser liten respekt for meg som kvinne og individ og er en unnasluntrer med tanke på argumentasjon når han hopper rett fra kvinnefrigjøring til manneundertrykking. Det Døving synes å ha liten forståelse for er at når kvinner i større grad inntar den offentlige arena så medfører dette på sikt radikale endringer og jeg tror knapt at det er kvinners fortjeneste at vi kommer bedre ut i omsorgsrelasjonen, men heller det at dette er en prosess som naturlig nok bygger på de verdier vi beveger oss fra i større grad enn de vi beveger oss mot. Så i dag kommer kvinnen bedre ut og etterhvert som mannen får summet seg så er jeg sikker på at de nye omsorgsverdien som menn etterhvert både er bekjent av og etterstreber vil bli tilgodesett i lovverket. Lovgivning i dag og praksis speiler det samfunnet vi var og er og det er en lang prosess. Det gjenspeiler den rollen kvinne skulle ha og tildels har. Noen av omfavner den andre syns den er en tvangstrøye. Nå får Døving komme seg ut fra bak skrivebordet og vise at menn vil og kan ta omsorgsansvar for da vil de få det. Å ta dagens situasjon som tegn på manneundertrykking, det er rett og slett GALT!

Noen måtte si det...

problemer jeg ikke er bekjente av å ha

For en stund siden kjøpte jeg meg en kjole. Jeg prøvde den og så umiddelbart at det var et problem med denne kjolen; det var så mykt fall i den at når jeg gikk i den ville det vises at jeg har fettputer på hoftene som gjør at jeg ikke ser så bra ut i kjolen som jeg har for meg at jeg burde. Men jeg likte kjolen og kjøpte den lell. Det er forøvrig et problem i problemet at jeg kjøper ting jeg ikke helt vet om jeg kommer til å bruke for det må gjøres justeringer som jeg ikke helt vet om er mulig. I alle fall så kunne det synes som løsningen på hofteproblemet mitt kunne være noe som holder inn det som lager bulker på kjolen der de ikke skal være. Men, jeg må innrømme at jeg er litt skeptisk til denne hold-inn teknologien. Hvor blir det av det som skal holdes inne? Det forsvinner ikke nemlig. All erfaring tilsier at der hold-inn plagget stopper der kommer det du prøver å skjule til syne som en lite lekker utvekst, mindre lekker enn den du prøver å skjule i mange tilfeller. Mitt eneste alternativ for å gå min nyinnkjøpte lille sorte ser ut til å være å gå ned i vekt. Hvor mye vet jeg ikke men jeg vet at hvis jeg går ned en del i vekt så forsvinner rumpa og midjen blir mindre markert og plutselig er jeg bare byste. Problemet er at jeg har aldri slanket meg en dag i mitt liv og vet at min viljestyreke ikke omfatter det å kunne forme min kropp gjennom svette, fornektelse og tro på at å være tynnere er bedre for meg enn å være sånn jeg er i dag.

having the blues

Som den nesten-sosialisten jeg er så er jeg litt lei meg for at Norge ikke har like fargerike Høyre-politikere som i Sverige. Det ville fått mange på venstresida til å se bra ut, ikke sant? Vi kunne trengt det nå. På den andre side så koster disse menneskene samfunnet mange kroner som kunne vært brukt på felleskapet...

min gamle blogg som jeg trodde hadde lidd en usentimental død

Jeg trodde i grunnen at jeg hadde tatt livet av den forrige bloggen min men den er der ute et sted ser det ut som. Den finnes her. Kill my darlings? Not enough competent to do that, obviously. Jeg tror jeg drev med litt livredning en gang da jeg oppdaget at den ikke var slettet slik intensjonen var. Så hvis noen skulle finne det interessant, ta en titt!

men aller sterkest er begjæret; alltid

Jeg hadde sminket meg diskret og den knallrøde lebestiften som jeg brukte da jeg var yngre ble byttet ut med en nøytral; myk roserød med Mentholathum for glans. Jeg fant et skjørt med små glitrende paljettspeil og rosa og røde broderinger som hadde et vidt og livsglad omfang som ikke på noen måte hemmet mine ikke alltid så velkomne kurver. En omslagsgenser som jeg med skam må innrømme fremhever en kløft som jeg ikke er flau over ga meg i tillegg et smalere liv. Jeg lot lukten av en ren kropp få dominere og tok kun på deodorant uten parfyme. En svak lukt av sjampo var alt som ikke var meg hundre prosent.

Etter den tredje drinken hadde jeg vokst inn antrekket mitt. Magen så flatere ut antageligvis fordi jeg hadde rettet meg opp og øynene funklet store og brune under håret som jeg hadde formet i viltre krøller. Det samme håret som jeg hadde snakket om å klippe av tidligere på dagen. Jeg var lei av å se inn i det samme ansiktet hver dag og ikke finne spor av stolthet, sensualitet og håp. Bare et blikk som spør hva som skal til for å få meg til å slippe taket fra den tunge tømmerstokken; hverdagen, på vei mot neste stryk. Blikket som spør når skal jeg forsøke å bruke min egen kropp til å nå det der fremme som jeg ikke vet hva er og la strømmene få hvirvle meg rundt og kjempe for å finne den farten som kroppen min bønnfaller om. Slutte å klenge meg til denne store brune stammen og vite at den like gjerne kan få meg trygt til munningen eller være årsaken til at jeg går under. Inne på toalettet kunne jeg se at ingen slike spørsmål lyste ut av ansiktet mitt lengre, bare varm tilstedeværelse. Jeg følte meg svømmedyktig for første gang på lenge. Alkoholen som jeg har skjermet kroppen for i mange år hadde til min store tilfredshet samme effekt som en og annen sjeldent hyggelig samtale har, en arabisk tone som lokker frem myke og runde hoftebevegelser eller en film som treffer mageregionen med full kraft og vekker en slumrende kropp til sitrende liv på godt og vondt. Jeg satt og gestikulerte og nøt varmen som hadde spredt seg, helt uten tanke for andre enn meg selv og hun jeg hadde kommet sammen med. Kvelden nærmet seg slutten og vi bestilte en siste drink.

Han stod plutselig foran meg. Blond, blåøyd, pent kledd men tydelig ustø og ute av fokus. Jeg smilte og overså han. Han hadde prøvd å begynne en samtale med å gi meg et kompliment og jeg har aldri stolt på fulle menns utsagn om skjønnhet. Han slo seg ned ved siden av min følgesvennn og jeg innså at han og vennen var her for å bli så vi kunne like gjerne snakke sammen. Jeg er ikke lett å tørrprate med, ikke etter tre drinker en gang. Jeg spurte ut kompisen hans om hva de gjorde her, fortalte hva jeg gjorde her og lot varmen og smilene flyte fritt. Han var harmløs og antageligvis mye yngre enn meg. Jeg følte ingen tiltrekning bare en trygghet om at jeg var i et givende selskap uten krav jeg ikke kunne møte, analysere og ta stilling til uten å bli presset. Den blåøyde kommenterte til min venninne at jeg flørtet. Jeg vred hodet og så på han og sa at jeg snakker sånn til alle som jeg møter når jeg liker dem. Han kom bort og etter det så jeg ikke noe som kunne få meg til å se bort fra dette ansiktet som jeg fant så usansynlig tiltrekkende og fascinerende. Han kom så nært at jeg i smug fikk betraktet de nydeligste smilefurene karvet inn i et kinn noen gang. Rynkene rundt øynene så også ut til å ha blitt risset skarpt inn av mange smil og turer ute. Ingen designduft skjemmet førsteinntykket, en halvtime forsinket fordi jeg ikke takler komplimenter, han luktet bare rent og uimotståelig. Han var eldre enn meg og hadde kommet langt i livet. Alt han fortalte om seg selv fortalte om en som var viljesterk og full av lyst til å smake på livet og mulighetene i store munnfuller. Han lot meg raskt skjønne at jeg var en av disse munnfullene, på en måte jeg på ingen måte fant støtende, kanskje fordi han allerede hadde fått i gang blodsirkulasjonen som massasjen tidligere på dagen ikke hadde klart å sette i gang. Jeg spurte hvorfor han plukket meg i noe som måtte ha vært desperasjon så sent på kvelden. Han parerte med følgende: «Finner du skjønnhet i det alle andre regner som vakkert, ville du gått bort og snakket med han som alle sier er den peneste og kjekkeste?» Enten så var han dreven eller så letet vi begge etter det samme i mennesker. Vi utelukket ingen på bakgrunn av utseende og så etter de små skjeve detaljene som gir den perfekte assymetri. Han verdsatte ærligheten min, de funklende øynene og munnen som antageligvis hadde avslørt hva jeg mest av alt ønsket for lenge siden med et skarpt og anerkjennende blikk. Fokuset hans var tilbake, ikke en dråpe alkohol ble fortært etter at vi hadde sett på hverandre på ordentlig, for andre gang.

De neste sekundene, minuttene og timene ble en kamp. Jeg sloss med en kropp som skalv av de sterkeste ønsker om tilfredstillelse på lenge. Jeg sa med jevne mellomrom at jeg ikke var tilgjengelig og flyttet varsomt bort hendene hans når de ble for nærgående. Han krevde ingenting, bare inviterte og etter flere timer vant hodet mitt over den seige og søte varmen som fløt mellom oss der vi bevegde oss i natten i en strøm av mennesker. Jeg tillot meg noen få kontaktpunkter da jeg til slutt satt på sengen hans og prøvde å holde en samtale i gang sånn at hun jeg kom med ville sitte litt lengre; korsryggen mot magen hans der han lå på sengen og visste at alt kom an på meg. Jeg klamret meg til den venstre pekefingeren hans og snudde meg og hvisket at han hadde det nydeligste ansiktet jeg hadde sett. Jeg lot en skjelvende pekefinger gli over de dype furene og kjente at kroppen var nær kollaps. Hvis det skjedde ville jeg ikke kunne klare å gjøre det som av de fleste anses for å være det riktige. Jeg forklarte med ansiktet tett inntil hans at jeg ville blitt fysisk syk av å følge mine lyster, jeg hadde forpliktelser som jeg måtte forholde meg til ellers ville dette bli en ganske utmattende ubetydelighet. Jeg prøvde å overbevise meg selv om at alt han ville var å bli varm og ett med meg en gang; sannheten; huden min, munnen min, brystene mine, de runde hoftene kjente ingen perspektiver. Jeg vet at hodet mitt ville forsøkt å lage linjer mot en felles horisont som ikke er der og at eneste måten å komme fra det hele på var å gå. I allefall så liker jeg å tro at det er den beste løsningen; alltid. Uten å ha rørt leppen hans, uten å ha latt hånden gli over magen hans og uten å ha smakt på furene og ligget tett sammen uten fremtid eller fortid.

Dagene etter har vært et mareritt. Jeg visste at å ikke følge instinktene mine og malstrømmen som han vekket i meg ville bli like vondt som å gjøre det. Jeg føler ingen stolthet over å ikke ha forrådt alt jeg tror på; troskap, ærlighet og monogami. Bare en anger for at jeg ikke slapp trestammen når jeg kunne og lot meg hvirvle inn i strykene for å prøve og finne en rolig kulp senere og få pusten tilbake hvis det skulle bli for sterkt. Bare ikke akkurat nå! Jeg angrer på at jeg ikke lot hendene hans gli nedover den myke kroppen min som for lengst har mistet det kommersielle potensiale som utstillingsvindu for suksess og vellykkethet som den muligens hadde for en evighet siden. Jeg mister pusten når jeg tenker på hva det kunne vært og nekter å tro at idéen overgår virkeligheten. Det jeg følte i nærheten av han ville overlevd nakenheten og jeg vet at jeg ville følt det samme når jeg våknet; omslynget at hans fremmede armer. Hvert minutt uten tilfredstillelse sliter meg i stykker. Jeg vet jeg er sterk nok til å la savnet etter dette noe herje lenge men at jeg sakte men sikkert klarer å omorganisere alle bitene til de mister mening og slutter å gjøre fysisk vondt. En dag vekkes malstrømmen av en ny ukjent eller kjent. Men det er ikke i hverdagen min. Er det sånn det er ment å skulle være? Må man alltid snu ryggen til fristelsen? Hvordan kan det jeg følte være sødmefylt ondskap og tegn på forfall?

øyeblikk

Natta var på vei til å takke for seg. Gatene var opplyste av forbrukerkulturens fyrlykter, neonskilt som fortalte at her kunne det meste omsettes. Legg pengene på disken og du skal få ett eller annet tilbake; mat, bensin, alkohol, klær, lykke; hva du enn måtte drømme om, så var det et opplyst skilt langs den mørke asfalten som viste vei.

Vi svingte inn foran «The House of Pancake». Han stoppet bilen og vi to jentene ramlet ut på hver vår side. Lebestiften var for lengst gnidd av på det ene ølglasset etter det andre. Hun hadde en raknet maske i strømpebuksen som løp hele veien opp til skjørtekanten for å forsvinne under den korte hvite kjolen med dyprøde roser. Øynene hennes glitret selv om svake skygger begynte å bli synlig under øynene. Buksenen mine var krøllete og huden blek. Vi lo høyt mens vi gikk inn i lyset og fant en bås. Han bare fulgte med, han hadde ikke drukket noe særlig men ofret seg for henne med den blomstrete kjolen. Hun hadde ikke skjønt det enda, at han gjorde det for henne. Han ville passe på henne mens hun hadde brukt kvelden på å flørte med alle som fant henne verdig. De fleste hadde virket mer interssante enn kveldens sjåfør.

Vi bestilte pannkaker med sirup, blåbærpannekaker. Jeg var behagelig svimmel og vi lo av alt som ble sagt. Sånn som en bare ler når en er beruset eller liker de en er sammen med så godt at alt som blir sagt omdannes til boblende champagnelatter som bølger frem og tilbake fra den ene til den andre. Da pannekakene kom, en fin stabel, lot vi sirupen renne seig og gylden over, helt til det ble gyldne dammer rundt foten av stabelen. Den blomstrete kjolen satte kniven i og løftet den første biten til munnen. Gaffelen stoppe og øynene gransket biten. Det var små grønne flekker i pannekaken. «Tror du den er muggen?» spurte hun mens hun lo halvkvalt. Hadde hun vært edru hadde hun ikke ledd. Dårlig mat var det verste og hun sjekket alltid datoen på alt som ble kjøpt. «Vet ikke» sa jeg mens jeg tok en stor munnfull. «Tenk om det er mugg!» lo hun mens hun spiste. Vi hadde aldri hørt om hageblåbær og vår mannlige venn snakket ikke språket vårt og skjønte ikke hva det var vi syns var så ustyrtelig morsomt med pannekakene. I stedet for blåbærpannekaker hadde vi fått «muggpannekaker». Vi lå over bordet og lo mens vi fyllesultne spiste alt på tallerknene. Vi brukte pekefingeren for å få i oss restene av sirup som vi ikke hadde klart å få pannekakene til å absorbere.

Da vi kom ut var det blitt lyst, solen hadde begynt å jobbe med den fuktige og varme nattelufta og gresshoppene som hadde sunget høyt og skjærende i busken ved inngangen da vi gikk inn måtte ha funnet et nytt tilholdsted. Vannet på asfalten hadde fordampet. Han slapp oss av hjemme hos meg. Han fikk ingen klem, ikke noe kyss. Han så trøtt over på meg. Han hadde sagt en gang i løpet av kvelden, da hun og jeg var godt nede i pitcher nummer to, mens hun var utenfor og snakket med en collegekar, at han lurte på om han hadde noen sjanse. Jeg hadde sagt at jeg ikke visste. Det var den hyggelige tingen å si hadde jeg funnet ut. Og han lurt på hva som gjorde at hun var så attraktiv. Jeg visste det. Hun sugde til seg ett hvert kompliment og for å glemme sin egen utilstrekkelighet drakk hun nok til å klare og slippe de som ville det nok innpå seg. Hun hadde et gyldenbrunt, rundt ansikt med en generøs og smilende munn og overvurderte betydningen av sin egen overvekt. Menn så en strålende, flørtende eksotisk fugl som lengtet etter akkurat ham. Sjåføren hadde fanget opp dette også. Jeg, jeg lyste visstnok problemer. Jeg ga utrykk for skarpe meninger lenge før jeg var i «sjarmer-i-senk» modus. Jeg hadde en sånn modus, den bare slo inn for seint. Jeg likte i allefall å tro det. Ikke var jeg pen på samme måte som henne. En god kombinasjon for et vennskap, vi konkurrerte aldri om oppmerksomheten til menn men utfylte hverandre og lot hverandre gå til den ytterste grensen for så å vennlig veilede hverandre tilbake til et tryggere stadium.

I det jeg fikk stablet henne på beina på vei opp trappa til huset så jeg at en gardin rørte forsiktig på seg. Hun der oppe hadde vært bekymret for meg men kom aldri til å si noe om det. Hun var av den sjeldne sorten som visste at man noen ganger bør holde sine bekymringer for seg selv. Vi kom oss opp trappen på skjelvende bein, latteren boblet i magen. Vi måtte ikke vekke ungene! Oppe på rommet vrengte vi av alle klærne og krøp opp i den store senga. Vi hadde hvert vårt pledd som vi la over lakenet som vi delte. «God natt» sa hun før hun sovnet tungt. Jeg skrudde airconditioneren på to og krøllet meg sammen på min side av senga og sovnet før sola kom rundt og lyste inn det buede loftsvinduet mitt.

tisserevolusjonen

Det er i grunnen fascinerende hva som oppfattes som kvinners trang til å feminisere sine omgivelser og manglende respekt for at vi er skapt forskjellig, altså gutter og jenter. I dag leste jeg i Dagbladet at en skole på Sørlandet hadde sendt lapp hjem til alle barn der de oppfordret foreldrene til å snakke med sine guttebarn om at det ble mye søl på fellesdoene på skolen og at gutter skulle sitte å tisse på skolens toaletter. Saken kom så langt som til tv-nyhetene og en synlig streng og oppgitt mor med blankskurt ansikt og stram hestehale kunne fortelle at dette syns hun var urimelig. I artiklen sier en mor at hun synes at det er forstemmende at hun må lære sin sønn å sitte og tisse etter å ha brukt fire-fem år på å lære han det motsatte. Sønnen reagerer på at han må sitte å tisse slik som jenter. «Skolegutter tvinges til å tisse sittende» er den forstyrrende overskriften til hele artiklen.

Jeg blir helt matt. I min familie så lærer alle gutter å sitte og tisse når det er praktisk og å stå når det er mest henisktsmessig. Både små og store gutter har lett for å ikke treffe skåla helt og det er ofte små drypp som kan ses på doringen og med de minste kan det fort bli mer en et drypp og gjerne utenfor toalettskåla; på gulv og vegger. De menn som ikke har vært innom min familie ser ut til å ikke føle at dette gjør noe; de tørker sjelden opp etter seg og syns muligens at det er greit å etterlate seg små vitnesbyrd på at de har vært og brukt toalettet. Jeg skal ikke falle så dypt at jeg antyder at dette har noe med trang til å merke revir, urinstinkter osv, for det tror jeg ikke på selv en gang og det ville vært et billig poeng. Jeg skal heller ikke påstå at de nyter sin posisjon, de kan stå og pisse mens vi andre må sitte og gå i urinen deres etterpå, for sånn er det vel neppe for de fleste menn. Jeg velger å tro at ingen (de menn som sverger til å stå) har egentlig tatt innover seg at dette i grunnen er veldig uhygienisk. Ingen kan ta fra meg som kvinne og medmenneske det argumentet.

Jeg nevnte at i min familie lærer en å stå der det er mest nødvendig; når en er ute. Vi har lagt liten vekt på å knytte hvordan du tisser på opp mot kjønnidentitet da jeg i grunnen ser at dette fort kan gi problemer med å forstå hygieneaspektet senere. Erfaring tilsier også at vi er mye raskere å implementere kjønnsrollemønstre hos våre små enn hva som er praktisk og hygienisk. Jeg skjønner godt at gutten til denne kvinnen reagere hvis det er sånn at han har fått høre i fem år at «skikkelige mannfolk står og tisser, bare jenter sitter». Og med den eksakte ordlyden vil jeg tro. Det høres ikke bra ut? «Bare jenter...» Hvem vil ikke være et skikkelig mannfolk? Det høres flott ut! Og det er ikke til å komme bort fra at det er mye mer praktisk å kunne stå og tisse når en er ute i Guds frie natur. Jeg ville gitt mye for den kompetansen med tilhørende gode muligheter til ikke å få maur i rompa og slippe å blotte hele rompa hver gang det røyner på. Det hadde ikke vært meg imot. Men, ingen har prøvd å lære meg det fordi det nok kan synes litt anatomisk vanskelig gjennomførbart, men jeg vet at dette er en kunst som en del damer mestrer. Og så er jeg «bare jente». Det er visst ikke så flott, men det er mulig at jeg bare er bitter og grinebitersk kjerring og leser mer inn i «bare jenter» enn nødvendig. Pluss det var jeg selv som skrev setningen i utgangspunktet. Og muligens tolket den i verste mening.

Det er minst en faktor til som teller for at menn sikkert ikke hadde lidd overlast ved å sitte når de tisser. Dette går på den fint navngitte væsken «resturin» som det fort kan bli mer enn nok av hvis en står og tisser og som kan gi prostataproblemer på sikt. Men man kan med bokstavelig talt enkle grep stå og samtidig forebygge akkurat dette. Bra er jo det siden jeg har mine tvil angående tisserevolusjonen, alle mann med rompa ned på ringen, uansett om det er nummer en eller nummer to som kommer!

Men mest av alt så vil jeg poengtere at det er litt søkt å legge vekt på kjønnsrollene når dette blir et tema, som moren i artiklen over faktisk gjør. Det er godt mulig at kvinner er mer opptatt av hygiene enn menn men jeg tror at med litt innlevelse så er det klart for de fleste at det ikke er noe stas å sitte eller stå i andres tiss. Jeg tror at en kontrollert studie der alle aldersgrupper var representert ville vise at det reneste toalettet var der alle hadde tisseredskapen så nært doskåla som mulig; i sittende stilling. Helt overbevis faktisk! Og slutt å snakk om å sitte og tisse som om det er en spesiell ting som bare jenter bør gjøre, for alle kan nemlig sitte å tisse, bare de vil! Det er utrolig stor forskjell på bør og kan! Og ordet "tvinge"? Dette er ikke barnemishandling, det er sunnt bondevett, noe som både kvinner og menn kan ha, i allefall i disse dager.

ti av tusenvis av usagte ting

på oppfordring:
«Unnskyld at jeg ikke besøker deg, ringer deg og snakker skikkelig med deg når vi treffes. Jeg er så redd for å finne ut ting som gjør at jeg skal begynne å tro ille om deg og komme til å fortelle deg ting som gjør at du kommer til å tenke ille om deg selv.»


«Du må slutte å prøve å forklare for meg hva andre mener når jeg hisser meg opp. Jeg legger meg ikke ut med folk i høylydte og arrige diskusjoner med mindre de er fullt ut i stand til å forsvare sine standpunkter, prøv å stol på at jeg ikke kommer til å skade noen med ordene mine. La oss få lov til å rope til hverandre! Ikke forsøk å få alt til å gli stille og snilt avsted!»


«Jeg syns du er ufattelig tiltrekkende og alt i meg sitrer, men jeg syns du er verdens kjedeligste, forutsigbare og arrogante dust»


«Jeg er sint på deg, selv etter at du døde. Jeg syns man skal få lovtil å være sint på døde mennesker. Særlig når de har snakket stygt og nedsettende om det vakreste i livet mitt, ungene mine. Jeg er glad for alt du gjorde for meg som barn, du lærte meg å lukte på gresset, høre etter fugler og fortsette å gå selv om jeg var både sulten og sliten, men jeg er allikevel sint på deg, ennå. Jeg kommer antageligvis aldri til å slutte med det.»


«Du høres agressiv ut og stresset. Slutt å si at du ikke er det og slutt å rop, jeg hører deg men jeg har faktisk ikke tenkt å ødelegge kroppen min i denne prosessen.»


«Slutt å si at jeg kan klare å skrive ferdig oppgaven min, at jeg bare må bite sammen tennene og få det gjort! Jeg vet faktisk ikke om jeg orker det eller om følelsen av å ha misslyktes hvis jeg ikke gjør det er sterk nok til at jeg klarer å bite tennene sammen og bli ferdig.»


«Jeg orker ikke diskutere hvorfor jeg ikke har en jobb som matcher kvalifikasjonene mine en gang til, heller ikke hvorfor jeg ikke ønsker å avansere der jeg er.»


«Unnskyld at jeg sa stygge ting til deg da du bare var en liten tass og ikke skjønte at jeg var en tenåring som bare gjorde det tenåring gjør, hater verden, de voksne og drittunger.»


«Beklager, men jeg hører sjelden på hva du sier for jeg er så forutinntatt at jeg tolker alt du sier i verste mening.»


«Gå videre uten meg hvis du vil. Jeg vet ikke om det er det beste, men jeg tror at man overlever alt, også at veien deler selv om en ikke hadde tenkt det sånn.»

"kunnskapsløftet"

De som ikke har kommet så langt som til skolen enda skal også lære noe. I barnehagen strever min lille engel med å lære og telle men jeg er usikker på framgangen.

For tre måneder siden:
Utskremt pedagog: Så, lille venn, hvor mange øyne er det på terningen?

Min lille engel: Jeg vet ikke? (smiler uskyldig).

Utskremt pedagog: Kan du prøve å telle hvor mange?

Min lille engel: Jeg vet ikke? (sukkersøt stemme og et nydelig smil og løftede øybryn).

Vi tester tallkunnskapene ved middagsbordet etter flere måneders øvelse:
Hjertemannen: Kan du telle?

Min lille engel: (tar opp en og en finger) En, to, tre, fire...

Hjertemannen: Hva kommer etter fire?

Min lille engel: Tommelen!

Løftet om kunnskap er ikke innfridd så langt.

en forsiktig begynnelse

Jeg begynner kort og personlig med en liten episode som utspant seg etter at jeg hadde tatt en lang dusj og kun surret et håndkle rundt håret og et annet rundt kroppen og stresset ut i kjøkkenet for å produsere to kjipe matpakker til to deilige unger.

"Mamma, du har bart" sier min lille engel når han passerer meg.

Håndkleet rakk like nedenfor rumpa men min noe uheldige anatomi gjorde at det ikke var like langt foran...

sirkler, små og store, rundt og rundt.

...