10 februar 2009

undertrykt som i burde muligens ikke vært brukt trykksverte på?

Noen menn er mer undertrykte enn andre og da kan det være greit å benytte seg av mindre undertrykte menns signatur for å få ting sagt...

Jeg liker ikke at det tilsynelatende er en sammenheng mellom det en mann gjør og det han sier. Det gjør utvalget ganske så lite for oss som syns at et skikkelig mannfolk ville vært ok å ta en prat med i ny og ne.

08 februar 2009

too much

§ 1. Samfunnet skal så langt råd er sikre alle barns betingelser for en trygg oppvekst. Som et ledd i dette arbeidet skal samfunnet sørge for at alle får etisk veiledning, seksualopplysning, kunnskaper om samlivsspørsmål og tilbud om familieplanlegging, for derved å skape en ansvarsbevisst holdning til disse spørsmål slik at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig.

Tidlig samme morgen satt vi på en etterpåfest. Alle utenom jeg drakk vodka blandet med husholdningsaft. Vodkaen ble kjøpt i en blokk kjent for å huse nabolagets bråkmakere, for en femhundrelapp mens en utålmodig pirattaxisjåfør stod ute i gata og ventet. En ung marokkaner stod under det gule gatelyset og tilbød den som ville ha hvitt pulver. Ingen takket ja. Glasset mitt stod urørt mens jeg satt stille og fulgte med deg. Hvordan du så lettvint pratet og lo og viste interesse for de som ikke ville ha annet av deg enn en fylleprat. Bøllekompisen din ble verre og verre i språkbruken etterhvert som morgenlyset krøp inn på verandaen.

På et tidspunkt er vi begge der ute; gjemmer oss bort. Du ler en latter som jeg ikke liker, sier at du kan ramle ned når som helst fra kanten du sitter så ustøtt på. Sier at det betyr ingenting om du blir borte. Jeg svarer ikke, bare er der og lytter. Når jeg kommer nær nok til å ta på deg mister vi begge fokus. Du tenker ikke på fallet og stillheten som vil komme etterpå. Jeg tror du noen ganger tror at du lengter etter den. Jeg glemmer å lytte og istedet møtes min myke munn og ditt harde lem, du klamrer deg til håret mitt og jeg glemmer tomheten i blikket ditt, den som har vært der en stund nå. Sokkene mine blir gjennomvåte mens vi står der og klamrer oss til hverandre.

Når det verbale misbruket har nådd sin absolutte topp og du er klar for å gå sjangler vi nedover den gjørmete parken. Ler og holder hverandre oppe. Du fisker ut skoen min som setter seg fast i den glatte, grå gjørma og hjemme hos meg står vi side om side og vasker leire av de hvite joggeskoene dine mens vi ler. Begge praktisk talt besvimer på senga. Du våkner ikke før noen timer senere når jeg har vært en tur innom jobben og innsett at jeg ikke kan være der, kroppen svikter totalt, jeg er utmattet av å bare være der og se hvordan du gjemmer deg for alle, meg inkludert og av å høre hvordan kompisen din viser at han ikke har et fnugg av respekt i seg. Bare forakt og muligens selvforakt? Og jeg tenker at det er en grunn til at dere har funnet hverandre. I denne redselen for å finne noen som dere ikke kan være foruten. For hvorfor skulle det være noen der for dere? Jeg spør meg selv det samme spørsmålet hver gang jeg ser deg men mitt svar er ikke som ditt, jeg klarer meg alene. Jeg er så takknemlig når jeg tror at det er en mulighet for at noen kan være der for meg, en som forstår og som tar brodden av denne selvforakten som ligger gjemt et sted i oss alle at jeg sier bare ja, ja, kom til meg. Jeg skal gi alt jeg har. De er sånn jeg tenker om deg.

Jeg har bare energi til å vekke deg. Hvis du først har sovnet så er du sjelden villig til å komme ut av dvalen, jeg kjenner meg selv igjen. I alle fall om jeg sover alene. Å sove er å glemme, å være fri. Fri fra all fanskapen som risper deg sakte i en overfølsom overflate. Styrken ligger lengre inn og jeg ser at du strever med å hente den ut, at du har gjort det i ukesvis. Jeg sover knapt med deg ved siden av meg. Jeg blir varm og skjerpet bare av å tenke på deg, å ha deg nært er en rus. Myk men full av energi. Så jeg vekker deg, sakte, som jeg alltid gjør. Jeg finner øreflippen din, suger forsiktig på den og blir alltid like overrasket over virkningen det har på meg mer enn deg. Jeg mister pusten og kan høre at du prøver å skjule et gisp. Og jeg kjenner at du ikke lengre snur deg vekk som når jeg prøver å snakke til deg. At du ligger rolig og retter ut kroppen og gjør den tilgjengelig for meg. Det tar sin tid før du er klar. Jeg renner over lenge før det. Innsiden av lårene mine er våt, jo større deler av huden din jeg klarer å dekke med munnen min jo mer utålmodig blir jeg.

Men så plutselig er du der. Jeg merker at du har en litt annen energi enn vanlig. Du er aggressiv. Ser hardt på meg mens du støter inn i meg. Snerrer ut at jeg nok helst skulle vært her med noen andre, han som kom sammen med meg inn på puben vi tilfeldig møttes på kvelden før. Jeg prøver å ikke la det gjøre mer enn å ripe overflaten min, den rolige og tålmodige. Men tårene kommer. Du trøster og banner på samme tid. Hendene dine graver seg inn i rumpeballene mine mens du fokusert og innbitt beveger deg inn og ut. Du manøvrere meg med bestemte hender oppå deg. Bærer meg ut på sofaen og fortsetter der. Jeg ser fascinert på den rosa tunga de som hviler mot fortennene, på svetten som renner nedover panna di. Du slår meg med flat hånd på baken. Jeg stivner lett til, du bruker all kraft du har til rådighet og jeg vet at det kommer til å bli merker. Lange, slanke avtrykk av fingrene dine og bitte små blålilla merker strødd utover den melkehvite huden. Og du vil se på meg med det blikket, blikket som har en redsel der inne, en redsel for at alt skal bikke over mot det som er utilgivelig og vondt.

Igjen løfter du meg opp. Jeg klamrer meg fast med beina slynget rundt hoftene dine. Du drar duken til side og legger meg på spisebordet. Hodet mitt dunker lett i veggen, hardt nok til at det merkes men ikke mer enn jeg tåler. Du roper: "Nei, nei!" når du kommer. Du har fått ut sinne og redselen og det avtegner seg som hissige røde striper på armer og rygg hos meg, blåmerker spredt over hele kroppen og en merkbar kul i hodet. Vi sovner tett inntil hverandre. Når du går sier du at ikke er sammen med meg, at du aldri har vært det, at jeg må finne noen andre. At jeg skremmer deg med det du antar er godhet. Jeg anser det ikke for å være godhet og ønske meg deg så sterkt. Det føles egoistisk men samtidig riktig og uunnværlig.

§ 2. Fører et svangerskap til alvorlige vansker for en kvinne, skal hun tilbys informasjon og veiledning om den bistand som samfunnet kan tilby henne. Kvinnen har krav på råd for selv å kunne treffe det endelige valg.

Jeg merker symptomene med en gang; brystene som verker og kroppen som bare vil hvile. Den stikkende smerten i underlivet. To dager etter at jeg skulle begynt å blø finner jeg motet til å kjøpe testen og jeg er ikke overrasket når det står skrevet "gravid" på den. Jeg prøver å ikke tenke. Kjenner at jeg blir sint fordi det lyser "gravid" mot meg, at det legger en slags føring på hva jeg skal mene og føle om dette her; ønsker at jeg hadde kjøpt en test uten ord og bare med en eller to streker sånn at tilstanden jeg er i forblir uartikulert.

Jeg ligger hele formiddagen og holder i telefonen. Tar frem nummeret ditt men klarer ikke å trykke på "ring". Du har vært innom én gang etter at det skjedde, vært unnvikende i blikket og holdt avstand uten å egentlig trekke deg unna. Bare vært passiv og ikke imøtegodt en eneste berøring, et eneste blikk. Du bad om unnskyldning for blåmerkene; den eneste trøsten og beviset på at du hadde vært der. De få gangene jeg har orket å ringe kan jeg føle at du ser tomt ut i lufta og knapt hører etter på hva jeg sier, at det krever for mye, at du ikke er der. Men jeg må ringe nå for om jeg ikke gjør det kommer alt jeg har følt og ønsker fra deg til å ta overhånd. Jeg vil komme til å tro at dette er til meg, fordi jeg ikke kan få deg. At jeg kan få en liten bit av deg uten å få deg. Så mye vil jeg ha deg. Og jeg vet at du vet det. Og at du føler det samme når alt bare forsvinner rundt oss og det bare er oss og følelsen av at nå er alt dekker over frykten for alt som har vært og det som kan komme av svik. Du ser alltid etter svik; det hemmelige passordet som får deg til vakle.

Finner kvinnen, etter at hun har fått tilbud om informasjon m.v. som nevnt og veiledning etter § 5 annet ledd første punktum, at hun likevel ikke kan gjennomføre svangerskapet, tar hun selv den endelige avgjørelse om svangerskapsavbrudd såfremt inngrepet kan skje før utgangen av tolvte svangerskapsuke og tungtveiende medisinske grunner ikke taler mot det.

Det har skjedd noe. Jeg sier bare det og så eksploderer du. Ikke som i at du egentlig blir rasende på meg og skylder på meg. Ansvarsfordelingen er klar, du vet det og jeg vet det. Du går løs på deg selv, hvordan dette ikke er noe du kan klare nå. Livet ditt er fragmentert, uten sammenheng og dette krever sammenheng. Ikke har du forstått hvem jeg skal være for deg heller. Du har hegnet for mye om sviket til å klare å finne en plass til meg som du kan forsvare overfor deg selv. Jeg har visst det hele tiden men det blir enda klarere nå. Du roper og er fortvilet og spør hva jeg vil. Jeg svarer ærlig at jeg ikke vet. Det er ikke sant. Jeg vet hva jeg vil, kan og må. Fordi jeg har funnet ut hvem jeg vil du skal være for meg. For lenge siden. Og du vet det men du gjør ditt beste for å ikke bære det med deg eller ta hensyn til det. Så denne gangen blir det dine ord og din redsel som tar avgjørelsen. som jeg alltid vil ha ugjort. Til og med du vil det skjønner jeg etterhvert.

Jeg legger på. Resten av dagen ligger jeg på senga. Jeg regner på det og finner ut at utgangen av tolvte uke vil være lillejulaften. Samme dag som jeg ble gravid med mitt første barn for så lenge siden. Det eneste barnet jeg trodde jeg noensinne skulle få og ville ha. Den dagen er grensa som er satt mellom liv og død. Av loven. Hos meg ble den grensa overskredet da du kom i meg, tillitsfullt og lengtende. Allikevel vet jeg at det er loven sin grense som må gjelde denne gangen. Jeg blir kvalm bare ved tanken, jeg klarer ikke å finne en eneste fornuftig grunn til at det er riktig, det gjør jeg fortsatt ikke. Du velger å være fraværende til det er over. For første gang er jeg rasende på deg. Fordi du ikke skjønner at den endeløse strømmen av tårer som følger ved at jeg må gjøre dette ikke er mulig å gjøre noe med. Og at dette er det eneste jeg har lovet meg selv å aldri gjøre. At jeg er religiøs når det gjelder liv og død. At skapt liv er det eneste som ikke er opp til meg å ødelgge, en av de få tingene som gir mening og håp for meg. Og at skal jeg orke å være uten det vi skapte en forvridd og vond morgen må du være der og hjelpe meg med det, gråte med meg. Du tør ikke. Så jeg feller dommen over meg selv og den kommer til å stå. Den er hard men ikke uten forståelse for omstendighetene og deg. Den rommer savnet etter et ukjent smil, myke krøller og små armer som søker etter deg og meg, oss.


§ 14a. Kvinne som har fått utført inngrep etter loven her, skal når hun anmoder om det sikres veiledning om svangerskapsforebyggende tiltak.

Du sitter på sofaen min og ser alvorlig på meg. Hvor mange måneder ville det vært nå? Jeg orker nesten ikke svare. Fire, sier jeg mens jeg ser ned. Uten å ville eller klare å skjule at øynene mine fylles av tårer og at jeg er ute av stand til å si noe på flere minutter. Du er bare innom en kort tur. Vi legger oss noen timer før du skal dra igjen uten at jeg vet når du kommer tilbake eller om du gjør det. Du kommer i meg mens du mumler svakt nei. Snøen faller tungt der ute. Vi ligger tett og vet at alt mellom oss er mer riktig og godt enn vi klarer å sette ord på. Men tiden, den leker ondkapsfullt med oss. Den er ikke der. Ikke nå, kanskje aldri.