gram

Hva dagene består av? Lukter, øyeblikksbilder og følelser. Jeg vasket kopper i dag. En ildfastform hadde stått i fire dager i vann. Sausen som skulle løsnes fra den blanke hvite overflaten var tikka masala. Masalaen blandet med flere dager gammelt vann var sterk og minnet meg om ett eller annet. Intuitivt tenkte jeg på mandleoljen som jeg brukte da jeg drev med porseleensmaling da jeg var i tenårene. Jeg tror det var det. Det var neppe terpentinlukta det minnet om. Det minnet i alle fall om noe langt tilbake i tid, vanskelig å plassere. Vagt men kjent. Som det meste for tiden.

Følelsen jeg bærer med meg er en ro, den roen jeg innbiller meg du føler når du vet at alt går uansett til helvete. Det er bare å prøve og senke skuldrene og finne de få grammene med fine øyeblikk i tonn av tunge tanker. Sangen som jeg fant på nettet som jeg ikke har hørt på over ti år og som fikk tårene til å trille. Ikke fordi den var trist men fordi den fikk meg til å ville danse. Smile og bare være. Men hver gang det skjer så står det en liten katastrofe og venter rett utenfor inngangssdøra. Et lite monster skapt av min usikkerhet. Hva er det nå med meg? Jeg skjelver og klarer nesten ikke puste etter at jeg har tatt ut alle kreftene, på sokkelesten, ute i den kalde og nå tomme gata. Jeg vet at du kommer til å stoppe ordene og at jeg vil føle tomheten ganske snart men ikke hvor lenge det vil vare. Fordi jeg smilte og ikke sa nei men uskyldige ja. Fordi jeg er redd for å være alene, uten deg. Og når du ser denne angsten; de sterke armene mine som holder deg tilbake når du vil gå, komme deg bort fra den kronglete situasjonen som sakte bygger seg opp når jeg føler meg mest nede og lukker øynene, lytter til musikken og bare er. Jeg mener at det er lov å bare være. Men skjønner om det ser ut som noe annet når du står i utkanten og betrakter, når du trekkes i mot meg men ikke vet om du tør. Når du leter etter grunner for å gå men er ute av stand til å forlate. Fordi tross alt så er det en verden av muligheter å lese i mitt blikk. Uten at jeg klarer å tro på det engang selv. Men jeg ser det når du ser på meg. At det er sånn det er. Også når andre som får lov til å streife meg sier det.

Himmelen er grå, snøfnuggene fra i går danner et hvitt teppe på bakken. Hælene mine sklir i snøslaps når jeg løper inn på vinmonopolet to minutter før stengetid. Ute på gata møtte jeg tre muslimske gutter kledd i kvinneklær. De klamret seg til hverandre, i røde haremsbukser med gjennomsiktig slør foran nese og munn mens den ene konstaterte lett nervøs: "Får vi ikke juling i dag så veit ikke jeg!" Jeg smilte så tårene trillet. Vinflaska står uåpnet på benken. Den er i grunnen til deg. Hvis du kommer. Denne gangen skal jeg faktisk vente. Fordi jeg vet at katastrofer oppstår overalt og med hvem som helst. Så hvorfor ikke med deg?